Finnes det gode argumenter for at Gud følger mennesket

Det kappes om å få gode argumenter for å bryne seg på eget livssyn og ståsted. Kristne som ønsker argumenter fra gudløse for å bryne seg på sine religiøse overbevisninger og ateister som ønsker argumenter fra kristne for å bryne seg på sin gudløse tilværelse.

Det blir en høyst mennesklig øvelse i det å søke å overføre egne tanker og livsanskuelse til andre noe som langt på vei ikke er en mennesklig egenskap. Som mennesker kan vi handle kollektivt men vi har aldri hatt evnen til å overføre erfaring kollektivt. Menneskelivet hadde nok fremstått ganske så annerledes hvis ens handlinger overfor andre i sanntid  hadde blitt overført til oss selv slik den andre opplevet det og erfarte det.

Litt mer praktisk forklart, du kjører knytteneven i kjaken på et annet menneske og i det øyeblikk din neve treffer den andre opplever du ikke bare smerten i egen neve men også den andres smerte i sin kjeve i din egen kjeve. Den andre opplever samtidig din smerte i egen neve og alt det andre du føler og tenker i øyeblikket.

Gudetro forholder seg langt på vei som individopplevet. Den kristen troens Jesus tok på seg menneskets synder og det er ikke utenkelig at han også tok opp i seg dens smerte. En kollektiv overføring av erfaring og handling som mennesket selv ikke evner. Den troende sitter derav igjen med håpet og lengselen om at dens Gud ser menneskebarnet som individ og fullt ut forstår og opplever alt det menneskebarnet forstår og opplever.

Det gir rom for håpløshet og fortvilelse samtidig som man klynger seg til håpet om at det man ikke forstår tross alt har en mening. De fleste religioner ser på guddom som nært beslektet med mennesket og menneskets tankegang. I dag har vi gått bort fra at lynet skyldes Tor og hans hammer, men for datidens mennesker var dette en god forklaringsmodell og en billedliggjøring av de mekanismer som finnes rundt oss. Vi kaller det naturlover og skiller langt på vei i dag disse fra en Gud eller guder.

La oss så anta at det finnes en Gud og at denne har skapt alt. Gud har skapt lynet og gud har skapt mennesket. Når lynet slår ned i et menneske og avslutter dettes liv vil de fleste mennesker da se på menneskelivets avslutning som en tragedie og ikke levne kraften i lynet særlig tanke selv om begge er skapt av samme Gud og mulig for Gud har samme verdi.

For det er vel ikke utenkelig at Gud ikke skjelner mellom verdien på sine utallige kreasjoner men at det er mennesket selv som har opphøyet seg til noe mer enn alt annet.

Hvilke rasjonelle grunner har man til å anta at Gud følger mennesket på individplan annet enn ønsket om at vi som individer er viktige og at vi derav også Gud må se oss som viktige og viktigere enn andre eller noe annet?

Gud er ikke av denne jord sies det. men det er vel den læresettningen som går ut av troen først. Vi streber konstant etter en annerkjennelse som ikke nødvendigvis er der fra vår skapers side. Vi er ikke individer i Guds øyne men bare en del av et hele. Slik våre kropper er satt sammen av milliarder av smådeler som sammen utgjør det vi selv anser for å være en enhet.

Det er her gudetroen og religionenes verdslighet tar farvell med Gud. De søker å skape Gud i sitt billede fremfor å se at Gud er alt og intet og derav aldri kan ta mennesklig form eller mennesklige hensyn eller tanker.

Det er høyst forstålig at vi som mennesker søker å forklare ut fra egne tanker og egne erfaringer men kan vi ta for gitt at Gud også deler vårt perspektiv og vår måte å tenke på? Finnes det gode argumenter for at Gud følger mennesket?