I vårt luthersk-protestantiske statskirkeland har kvinner i dag erobret de fleste mannsbastioner innenfor Den norske kirke. For bare 50 år siden var motstanden mot kvinnelige prester særdeles hard og uforsonlig. For få tiår siden var det enkelte prester som ikke engang kunne håndhilse på kvinnelige prester. I dag er kvinnene i flertall både i kirkeledelsen OG som studenter ved de teologiske fakulteter/presteskoler (ikke minst ved TF). Den norske kirkes nylig utnevnte preses ("erkebiskop") er en kvinne: Helga Haugland Byfuglien. Ny "bibelgeneral" (Vårt Lands betegnelse!) i Det Norske Bibelselskap er også en kvinne: http://www.karrierelink.no/al.php?ar_id=1825.
Kvinner stormer frem i alle geistlige posisjoner i vår "statskirke" (bl.a. som prester, domproster og biskoper), og det interessante er jo at de bøyer seg ydmykt for den kristne ("konstantinske") mannsguden: Herren, Faderen og Sønnen, akkurat slik deres foregående maskuline forbilder (keisere, paver og biskoper) forlangte det. Kvinnenes underkastelse under den kristne (treenige) hankjønnsguden - Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd - er mildt sagt besynderlig. Den særegne "omsorgsteologi" geistlige kvinner har forkynt i sine prestekapper fra prekestolene de siste tiårene har ikke brakt så mange til "tro på" Guds genetisk-fysisk oppstandne Sønn, han som de selv dyrker, tilber og bøyer kne for. Et av forbildene er kanskje den lydige tjenerinne som sitter ved "mesterens" føtter..? En av disse (navnløse) kvinner tørker som kjent Jesu føtter med sitt hår.
Kvinnenes erobring av kirkelig-teologiske posisjoner OG deres servile underkastelse gir ikke mye håp om teologisk nytenkning, opprør eller historisk-etisk oppgjør. Nylig kunne vi lese i VL's papiravis at Det Lutherske Verdenforbund, med biskop og preses Helga H. Byfuglien i spissen, frem mot Martin Luther-jubileet i 2017 vil fremheve sterkere den lutherske profil. Da kan det være interessant å studere hva en katolikk har å si om Martin Luther (som vi vet har protestanter og katolikker vært bitre fiender gjennom hele 500 år): http://www.katolsk.no/tro/tema/diverse/artikler/luther.
Alle som har lest kirkehistorie vet jo at disse to hovedkirker har hatet hverandre så intenst at de har forkjetret, forfulgt og myrdet hverandre. Etter mange tiårs "dialog" og såkalte "økumeniske samtaler" er de ennå ikke i stand til å forenes. I deres infantile og smålige kjeklinger inngår kontroverser om sakramenter, kirkeorganisasjon, pavens autoritet OG den lutherske lære om "rettferdiggjørelsen". Som vi vet mente M. Luther at paven var antikrist (en antatt djevelsk figur, eller en "ond eksistens", som Wikipedia sier det). En tidligere biskop har i VL's papiravis ganske nylig betegnet kontroversen om nattverdssynet som "smertelig". De som har studert det kristne sekteriske hatet gjennom nær 2000 år, vil høyst sannsynlig benytte en ganske annen språkbruk på dette eiendommelige kirke-kristne fenomen. Man må fremfor alt spørre seg hva det er for et merkelig kjærlighetsbegrep disse to hovedkirker opererer med. Og det stopper jo ikke der! Innenfor den protestantiske kirke kan heller ikke pinsevenner og metodister komme til enighet om dåpssynet (som kjent fordømmer Den norske kirkes bekjennelse - Augustana -"anabaptistene" fordi de praktiserer voksendåp).
Jesu få spredte ord om "nestekjærlighet" og "fiendekjærlighet" (som han selv ikke kunne etterleve) hentet han fra den jødiske bibel og tradisjon, som var utviklet gjennom mange århundrer FØR Jesu tid. Det er en av kirke-kristendommens groveste historiske synder at den har stjålet den jødiske etikk, utlagt den som sin egen OG brukt den som et livsfarlig våpen MOT det jødiske folk. Mye tyder dessuten på at Jesu "nestekjærlighet" ikke rakk lenger enn til hans disipler og tilhengere. Sine meningsmotstandere (eks. fariseerne) dømte han til den verst tenkelige straff, og han karakteriserte dem med språkets verste gloser. Overfor sine motstandere og "fiender" var Jesus verken barmhjertig, tolerant eller inkluderende. Det har heller ikke kirken vært, verken i lære eller praksis. Den som leser kirkens "hellige" kirkefedre fra oldtiden og middelalderen, frem til Martin Luthers skrifter fra 1500-tallet vil trolig bli forskrekket over den til dels aggressive, grove og hatefulle språkbruk som gjennomsyrer mange av deres skrifter. Hatefulle antijødiske pamfletter/skrifter var nærmest en egen kirkelig og litterær sjanger, helt fra oldkirkens tid.
Det er ganske karakteristisk at kirken ofte henviser til Det gamle testaments skrifter når den vil hylle "livskreftene" og "framtidshåpet". I Det nye testament (NT) er det naturlig nok lite framtidshåp og utviklingsoptimisme, ettersom både Jesus og apostlene (også Paulus) for en stor del levde i endetidens tegn. For ("folkekirkens") liberalteologer i vår demokratiske, opplyste tidsalder er det åpenbart pinlig og ubehagelig å bli konfrontert med Jesu mytologisk-eskatologiske oldtidsforestillinger, og derfor har de med stor fantasi fabulert seg frem til et ahistorisk Jesus-bilde, som de kanskje tror og håper kan appellere til det moderne mennesket.
Den blant forskere kontroversielle beretning om "kvinnen som ble grepet i hor" blir av de kristne ustanselig gjentatt som eksempel på Jesu angivelig enestående barmhjertighet og toleranse overfor "synderne" i datidens samfunn, og konstant blir Jesu opptreden i denne fortellingen stilt opp mot de "fæle fariseerne". Men den ideal-Jesus liberalkristendommen dyrker, blir vanskeligere og vanskeligere å få øye på. Man bør merke seg at liberalteologer i vår tid ofte oppgir svært få konkrete henvisninger til evangelieskriftene. Flere og flere griper til et diffust religions- og gudsbegrep ispedd litt alminnelig (moderne) kvasipsykologi og filosofi, eller til den kirkeskapte halv-åndelige fantomlignende Kristus-figuren, som angivelig svever over tid og rom og følgelig kan justeres og tilpasses ethvert behov og formål. Den som i dag spør ansvarlige kirkeledere og troslærere hvem "Jesus Kristus" er, får sjelden klare svar (hvilket alle statskirkemedlemmer må kunne forlange).
"Du skal elske og frykte Herren din Gud", uttaler vår statskirke og "folkekirke" hver eneste søndag. Hvorfor skal man frykte den kristne "Gud"? Jo, fordi den kristne, autoritære mannsguden i følge apostolikum (Den apostoliske bekjennelse) sitter ved "Faderens høyre hånd", hvorfra han skal komme igjen for å "dømme levende og døde". Menneskeheten skal dømmes etter en totalt vilkårlig og subjektiv "tro på" dommeren. De fleste vet at intet sivilisert rettssamfunn bygger sine straffelover på en subjektiv "tro". Mye tyder på at kirke-kristendommens forsvarere og forvaltere - geistlige og teologer - ikke forstår elementære rettsprinsipper: Ingen kan dømmes uten etter lov, ingen kan straffes uten etter dom (jf. Grunnloven).
Ansvarlige kirkeledere (biskoper) og ordinerte teologer bør nå opplyse det norske folk om hvor den "oppstandne" og "himmelfarne" Jesus fra Nazareth har oppholdt seg i 2000 år (frem til i dag) OG i hvilke skikkelse han skal komme igjen som Guds og Faderens "dommerfullmektig", for å utsortere menneskeheten i frelsesverdige og fordømte.
I følge Lukas 12:4 sier Jesus følgende: "Jeg sier dere, mine venner: Vær ikke redde for dem som slår legemet i hjel, men siden ikke kan gjøre mer. Jeg skal vise dere hvem dere skal frykte: Frykt ham som først kan slå ihjel og så har makt til å kaste i helvete. Ja, jeg sier dere: Det er ham dere skal frykte!"
(Les også Joh. ev. 3:18)
Kirkens enorme, bastante teologiske byggverk har lenge knaket i sine sammenføyninger, og resultatet fremstår tidvis så språklig og tankemessig grumsete at det knapt er kommuniserbart. Man kan selvsagt ikke "almengjøre" spesifikke, eksklusive kirkelig-teologiske begreper, slik noen moderne teologer og apologeter later til å mene. Det er en tydelig tendens til at kristne aktører, teologer og apologeter, forsøker å vri seg unna det besværlige (sekteriske) tros-begrepet, selv om "TRO PÅ JESUS KRISTUS" er selve inngangsbilletten til frelse og evig salighet for den enkelte "troende", i følge Den norske kirkes evangelisk-lutherske kristendomsform. Det som kjennetegner lutherdommen er nettopp "rettferdiggjørelse ved tro" ("troen alene", "nåden alene"), som Martin Luther på 1500-tallet kom frem til etter sine dype religiøst-kristne anfektelser og sin djevel- og helvetesfrykt.
Når moderne lutherske teologer i dag forsøker å tilsløre dette meget spesielle doms- og frelsesgrunnlaget - som altså baserer seg på "troen alene" - må vi bare minne dem om den forakt den luthersk-protestantiske kirke (inkl. Martin Luther) gjennom ca. 500 år har utvist overfor det de har omtalt som katolikkenes "gjerningskristendom". Det er en historisk kjensgjerning at katolikker og protestanter gjennom 500 år ikke har kunnet enes om selve frelsesgrunnlaget. I vår evangelisk-lutherske (stats)kirke har en aktverdig livsførsel og moralsk vandel ingen betydning for frelsesspørsmålet!
Vår tids (teologiske) "tungetale" er et besynderlig fenomen. Mange "ny-liberale" kristne omtaler seg i dag som agnostikere. Men det er opplagt at de for en stor del hører hjemme innenfor den tåkeheimen liberalkristendommen utfolder seg i. Ved å kalle seg agnostikere gjør de seg uangripelige for kritikk og plasserer seg dermed i en komfortabel, uforpliktende og (etisk) uansvarlig posisjon. Det er ganske avslørende og betegnende at noen av dem retter sin "kritikk" utelukkende mot den gruppen av kristne som de kaller for "bibeltro". De har åpenbart et sterkt behov for å distansere seg fra dem de vekselvis omtaler som konservative/bibeltro/fundamentalistiske kristne, mens de synes ute av stand til å argumentere rasjonelt og prinsipielt mot teologi - og dogmekritikk. Det er typisk at noen av dem ganske konsekvent snakker upresist og generelt om "religioner" og "de religiøse".
Jeg har nylig nevnt teolog og professor Jan Olav Henriksen, som opplagt står i en umulig "spagat" mellom den kav luthersk-ortodokse teologi ved MF OG den språklig og tankemessig utflytende og "moderniserte" folkekirke-teologien ved TF. Etter ca. hundre års interne ( skandaløse) teologiske stridigheter forsøker disse to teologiske fakulteter (presteskoler) forsiktig å nærme seg hverandre, men resultatet blir nye uklarheter, nye stridigheter og ny kjekling. "Det er synd på teologene", kan man si (noe omskrevet med Strindbergs ord).
Vi har nylig fra flere hold (prekentekster) hørt og lest at pinsebegivenheten handler om kommunikasjon. Ja, "dialog" og "kommunikasjon" er noen av de mange honnørordene kirken i dag skamløst og hemningsløst benytter, mens den samme kirke opplagt IKKE er i stand til å kommunisere sitt kristne budskap til offentligheten, eller til sine "passive" ikke-troende kirkemedlemmer. Kirkens religiøst-teologiske budskap blir bevisst underkommunisert (eks. bekjennelsesskriftene), språkbruken blir mer og mer uklar og kryptisk. Det synes som om kirkens og teologiens enorme kommunikasjonsproblem overfor en stadig mer opplyst, sekulær almenhet til dels fører til en tilbaketrekning til "mystisisme" og irrasjonalitet, hvor språkets normale betydning opphører og bare blir forstått av de innvidde. Forsøket på å bryte ned skillet mellom den særegne teologiske terminologi og hverdagsspråket er ikke (og har ikke vært) særlig vellykket. Det spesielle teologiske språket tilhører en problematikk som er i ferd med å dø ut, i sine abstraksjoner og livsfjerne aspekter. Dette er et viktig tema som bør behandles mer prinsipielt enn jeg kan gjøre her.
Liberalkristendommens drøm har lenge vært å skape en slags umulig syntese mellom kristendom og humanisme. Hvordan menneskesynet i Augustana art. 17 kan forlikes med et humanistisk menneskesyn, bør ikke teologene forsøke å forklare eller fortolke på noen annen måte enn at her ligger et stinkende teologisk kadaver og forpester vår kultur, ved å være blitt plassert i selve det klenodium som heter "Norges grunnlov". Ingen såkalt "folkekirke" eller "kulturkirke", og ingen humor, kan selvsagt kamuflere eller glatte over den forferdelige og barbariske voldseskastologien som Den norske (stats)kirke har autorisert i sine offentlige bekjennelser.
Kirke-kristendommens maskuline, asketiske ideal. Kristendommen har fra sin spede begynnelse skilt seg vesentlig fra flere andre religioner, ved sin avvisning og nedvurdering av familie- og slektskapsbånd. I samsvar med Jesu lære og forkynnelse skulle disippelfellesskapet/sekten/menigheten erstatte de jordiske familierelasjoner. Å splitte familier, kynisk og samvittighetsløst, kunne de kristne kirker gjøre med Jesus, Paulus, Augustin og Luther som forbilder. For å bli en Jesu etterfølger forlangte han at disiplene/apostlene skulle forlate ALT, også sine familie- og samfunnsforpliktelser. Det er derfor ikke vanskelig å forstå at Jesus kom i alvorlig konflikt med jødisk lov og samfunnsordning, og at kristne misjonærer langt senere forårsaket mange sosiale tragedier når kristne konvertitter på "misjonsmarkene" ble stilt overfor det umulige valget mellom den kristne menigheten OG familien/slekten.
I den kristne bibel (NT) leser vi at en av Jesu tilhengere ikke får lov til å vende hjem for å begrave sin avdøde far (Mt. 8:21). Jesus avviser sitt slektskap med sin mor, Maria, med følgende ord: "Mens han ennå talte til mengden, kom hans mor og hans brødre... De sto utenfor og ville gjerne snakke med ham. Da var det en som sa til ham: "Din mor og dine brødre står utenfor og vil gjerne snakke med deg". Men Jesus svarte ham: "Hvem er min mor, og hvem er mine brødre?" Og han pekte med hånden på sine disipler og sa: "Der er min bror og mine brødre. For den som gjør min himmelske Fars vilje, han er min bror og søster". (Mt. 12. 46 - 50).
I Mt. 10 : 37 og Lk. 14 : 26 oppfordrer Jesus til splid, hat og brudd mellom familiemedlemmer: "Den som elsker far eller mor mer enn meg, er meg ikke verd... Om noen kommer til meg, må han sette dette høyere enn far og mor, hustru og barn, brødre og søstre, ja sitt eget liv. Ellers kan han ikke være min disippel" (1978).
Her har moderne bibeloversettere JUKSET i forhold til den greske grunnteksten. I bibeloversettelsen av 1968 står derimot følgende (i samsvar med grunntekstens ordlyd):
"Om nogen kommer til mig og ikke HATER sin far og mor og hustru og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel ... Den som elsker far eller mor mer enn mig, er mig ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mere enn mig, er mig ikke verd". (Det Norske Bibelselskaps Forlag, 1968, 18. opplag)
Det som er klart er at barn og familieliv IKKE tilhører verken den ny-testamentlige verden, oldkirken eller den senere katolske kirke. Her regjerer fortsatt MANNEN uinnskrenket som Guds eneste sanne bilde i verden. Kvinner og barns underordnede og rettsløse status gjennom hele kirkehistorien har i vesentlig grad vært bestemt og definert av denne bastante, autoritære og ekskluderende mannsreligion. De har i stor grad vært utlevert pavens, presteskapets og kirkefedrenes forskrudde ideer, syke laster, maktbegjær og kontrollbehov. Romerkirkens geistlige overhøyhet ble etter hvert like "allmektig" som den romerske keiser. Paven(e) inntok keiserens tronstol, som imperiets hersker. De kunne skalte og valte med makten, loven og menneskeskjebner. Paverekkens reformatoriske arvtakere (Martin Luther og Jean Calvin) var ikke mindre diktatoriske enn de foregående paver og biskoper.
Kirke-kristendommens "perverse" kjærlighetsbegrep. Noen nonner kunne i løpet av middelalderen oppnå en viss religiøs anerkjennelse, ved at de hengav seg til Jesus som "Kristi brud" (eks. den "hellige" sultekunstneren Katharina av Sienna, som sluttet å spise fordi hun angivelig bare hadde behov for nattverden: Jesu "legeme og blod"). Også i dag kan vi hos begge kjønn møte denne selsomme, klamme "kjærlighetsmystikken". Å forenes med Kristus var og er den hengivne troendes dypeste lengsel.
I kirke-kristendommen møter vi et kjærlighetsbegrep som ikke klart avgrenses fra den erotiske, private eller familiære sfære. Den katolske kirke er et godt eksempel på hvor galt det kan gå når grensene for denne "kjærlighetsmystikken" utviskes. Mange kristne kvinner og menn uttrykker ofte sin relasjon til "Gud" og "Kristus" som et erotisk kjærlighetsforhold (jf. brud - og brudgom-metaforen). Hvorvidt Jesu er et kjærlighetsobjekt, eller en "kompis" for dagens kristne har ikke så stor prinsipiell betydning. Det vesentlige er at de kristne dyrker et oldtidsmenneske som "Gud", eller som et ufeilbarlig "etisk ideal" (i begge aspekter fratas Jesus sin rettmessige historiske identitet OG sin menneskelighet).
Spørsmålet er: hvorfor har de kristne fortsatt behov for en slik infantil autoritetsdyrkelse? Så vidt jeg forstår har ingen professor i religionspsykologi ved MF eller TF befattet seg med dette interessante fenomen.
Barnets kjærlighet til og lydighet overfor fars- og foreldreautoriteten er MODELL for den kristnes gudsforhold. Lydighet, avhengighet og hjelpeløshet er utpreget protestantiske dyder. Asketisk utfoldelse, selvpining og selvskading har vært utbredt i kirkelige kretser gjennom hele historien. Den forrige paven, som nå er blitt saligkåret, drev visstnok også med ganske bizarre masochistiske øvelser.
Den ene såkalt "uskyldige" ("syndfrie") som frivillig påtar seg å sone straffen for de mange "skyldige" ("syndige"), er av kirken ustanselig blitt fremhevet som den ypperste, helligste og edleste handling i menneskehetens historie. I dag må vi snu det på hodet og si at ikke bare er en slik forestilling dåraktig og primitiv, den er også en fornærmelse mot all etisk og human tenkning, alminnelig rettferdighetsoppfatning OG mot grunnleggende rettsprinsipper i et sivilisert kultursamfunn.
Kirkens besettelse av lidelse, (stedfortredende) soning og korsdød (korsets mystikk) er makaber. Desto mer grotesk blir det når vi kan stille denne masochistiske holdning opp mot og ved siden av all den sadistiske aktivitet kirkens (all)mektige menn har utøvet gjennom historien. Det er sannelig ikke mye "ydmykhet" kirkens mektige menn har utøvet gjennom kirkens og kristendommens historie. I NRK's programserie ("Kristendommens historie") fikk vi mange konkrete eksempler på kirkens vanvittige hat, maktutøvelse og sekterisme (jf. særlig episodene om keiser Konstantin, korstogene og religionskrigene).
Den katolske middelaldermystikeren Thomas a Kempis (1380 - 1471) har uttrykt sin kjærlighet til Jesus slik:
"Salig den som vet hva det er å elske Jesus og forakte seg selv for den elskedes skyld, fordi Jesus vil elskes alene over alle ting... Ham skal du elske og beholde som din venn, for om alle trekker seg bort, skal han ikke svikte deg og ikke tillate at du til sist går fortapt... Hvor er du ikke gold og hard uten Jesus? Å være UTEN Jesus er det hardeste helvete, og å være MED Jesus er det søte paradis... Det er langt å foretrekke å ha hele verden mot seg enn å fortørne Jesus. Av alle dine kjære skal derfor Jesus være din utvalgte elskede" .
(Thomas a Kempis: "Kristi etterfølgelse". Boken er nylig kommet i ny norsk utgave, og Vårt Lands kulturjournalist Olav Aune hadde i papiravisen for en tid tilbake det jeg vil kalle en euforisk omtale av boken).
Ingen omtanke eller unntaksstilling for barnet. Jeg har i min innleggsserie om kirkens voldshistorie såvidt berørt barnet. I kirkens grenseløst hovmodige misjons- og siviliseringsiver på alle kontinenter (også i vårt land) ble barn av erobrede, koloniserte urfolk og fremmede folkeslag ofte med tvang fjernet fra foreldrene - angivelig for å gi dem en kristen oppdragelse. Jeg har i en lengre artikkel-serie dokumentert at imperialisme/kolonialisme, misjon, rasisme/antisemittisme, slaveri, tortur, dødsstraff, etnisk rensing og religiøst apartheid ble praktisert og forsvart av de kristne kirker gjennom hele historien. Ingen må tro at BARNET ble skånet da det europeisk-kristne herrefolket underla seg de folkene de betraktet som "hedninger" - og følgelig som religiøst sjelelig og moralsk mindreverdige. Ingen barmhjertighet ble utvist overfor jødiske barn da kirken i de første århundrer av vår tidsregning brennemerket det jødiske folk KOLLEKTIVT for å være "gudsmordere".
Nær 2000 års kirkehistorie viser at barnet har vært og er så godt som USYNLIG i de kristne kirker. De få barn som omtales i Det nye testamentets evangelieskrifter er "syke" barn, som blir brakt til Jesus for at han skal demonstrere sine maktfulle gjerninger. I NT's brev er barnet hovedsakelig brukt som metafor for den troendes gudsforhold. I Martin Luthers foretrukne skrift, Paulus brev til romerne, sies følgende: "Alle som drives av Guds Ånd, de er Guds barn... Dere har fått barnekårets Ånd som gjør at vi roper "Abba, Far"! Ånden selv vitner sammen med vår ånd og sier at vi er Guds barn. Men er vi barn da er vi også arvinger. Vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, så sant vi lider med ham; så skal vi også få del i herligheten sammen med ham" (Rom. 8. 14:17).
Under kirkens terrorregime gjennom mange, mange århundrer ble barn brent på bålet, satt i gapestokken OG tillagt en demonisk natur. Da kristne inkvisitorer og korsfarere gjennom middelalderen utrettelig og nidkjært jaget og forfulgte jøder, kjettere og hekser, ble barnet sjelden skånet. De ble for en stor del stigmatisert, terrorisert og massakrert sammen med sine familier. Jødiske barn ble av de kristne kirker betraktet som like onde som de voksne OG like skyldige i den (teologisk) forskrudde og grufulle gudsmord-anklagen, som de kristne europeiske kirker helt frem til vår tid har vedlikeholdt. Heller ikke de kristent-oppdratte nazister og bødler i konsentrasjonsleirene viste noen barmhjertighet eller "nåde" overfor jødiske barn. De ble i stort antall sendt til gasskammeret, sammen med andre mindreverdige, svake og mislykkede individer ("undermennesker").
Arvesyndens forbannelse. I vår "Statskirkes" evangelisk-lutherske, offisielle lære står det at ALLE mennesker "som er forplantet på naturlig vis, etter Adams fall blir født med synd, det vil si uten frykt for Gud, uten tillit til Gud og med begjær, og at denne arvelige sykdom og brist virkelig er synd, som fordømmer og også nå fører med seg den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og Den Hellige Ånd" (Augustana artikkel II ).
Om dåpen står det i Augustana art. IX følgende:
"Om dåpen lærer de at den er nødvendig til frelse, og at Guds nåde blir budt fram ved dåpen, og at barna bør døpes, de som blir mottatt i Guds nåde, når de ved dåpen er overgitt til Gud. De fordømmer gjendøperne som forkaster barnedåpen og påstår at barna blir salige uten dåp".
Et UDØPT barn har helt inntil nyere tid vært ansett som besmittet og fordervet av arvesynden. Barnet var derfor tilbøyelig til å søke det onde. Som bærer av arvesynden måtte følgelig barnet beskyttes og påvirkes gjennom kristen oppdragelse og undervisning. Mennesket var og er født ondt og måtte (og må) derfor rettledes av den faderlige autoritet (paven, biskopen/hyrden, presten eller den lutherske husfaren). Skillet mellom kjødets lyst og det åndelige har vært en sentral forestilling i den protestantisk-lutherske og pietistiske lære, helt i samsvar med Paulus, Augustin og Luthers forkynnelse.
I følge Augustana og Martin Luthers teologi gir DÅPEN syndenes forlatelse, frelse fra synden (djevelen) og gir alle som "tror" evig salighet. De sentrale lutherske begreper "nåde" og "rettferdiggjørelse" er uløselig knyttet til arvesyndslæren. Mennesket oppfattes som så fordervet av SYND at det ikke kan oppnå frelse ved egen hjelp. Bare "Guds" NÅDE kan redde mennesket fra djevelens makt og helvetes evige torturkammer, i følge Martin Luthers teologi. Dette er fortsatt den grunnleggende menneskevurdering i vårt lands evangelisk-lutherske "Statskirke", hva enten man kaller den liberal, konservativ eller fundamentalistisk. Hva moderne statskirke-teologer personlig "synser" i denne sak er helt irrelevant, så lenge de ikke offentlig kan, vil eller våger å utfordre kirkens store autoriteter: Jesus, Paulus, Augustin og Martin Luther.
Den fryktelige kirketukten som ble innført i det protestantisk-lutherske Danmark-Norge på 1600-tallet var en type straffetiltak som kirken brukte overfor sine medlemmer når de brøt med kirkens grunnleggende normer. Det handlet om kirkens disiplinære overvåking av medlemmenes tro og vandel. Jeg siterer nedenfor fra innledningen til boken "Martin Luther. Lille og store katekisme" (De norske Bokklubbene 2001, med et innledende essay av teolog og Luther-spesialist Inge Lønning). Jeg gjør leserne oppmerksom på at "Luthers lille katekisme" inngår i vår statskirkes offisielle og autoriserte bekjennelsesgrunnlag. Her sier Martin Luther følgende:
"Men til dem som ikke vil lære dette (katekismen), skal man si at de fornekter Kristus og ikke er kristne, de skal ikke gis adgang til nattverden, ikke få stå som faddere og heller ikke gjøre bruk av den kristne frihet på noen som helst måte. Nei, de skal ganske enkelt overgis til paven og hans jurister - og dertil til djevelen selv. I tillegg skal foreldrene eller husbondsfolket nekte dem mat og drikke og gjøre det kjent for dem at fyrsten vil jage den slags udannete mennesker ut av landet. - For selv om man verken kan eller skal tvinge noen til tro, skal man likevel ta almuen skikkelig i skole, så folk får vite hva som er rett og urett hos dem de vil bo og livnære seg sammen med. Den som vil bo i en by, må kjenne og overholde de rettsreglene som gjelder der, og som han vil nyte godt av, likegyldig om han tror eller i sitt hjerte er en slyngel eller kjeltring".
Det er (med god grunn) blitt sagt at i den protestantiske kristendomstype er lydighet den fremste dyd, ulydighet den største synd. I den kristne bibel (NT) forlanger Jesus troskap og lydighet fra den enkelte under sitt autoritære førerskap. Den som ikke underkaster seg hans myndighet og autoritet, er ham ikke verdt. Han tiltaler den enkelte og sier: Følg meg! Jesus verken filosoferer, diskuterer eller argumenterer. For å komme inn gjennom den "trange port" til gudsriket, krever Jesus total underkastelse av sine tilhengere. I bildet av faderen-barnet, hyrden-fårene og herren-trellen blir menneskets gudsforhold anskueliggjort. I disse yndede billed-sammenstillinger fra Jesu forkynnelse i evangelieskriftene står over- og underordningsforholdet helt sentralt.
Kirke-kristendommens infantile, irrasjonelle JØDEHAT. Jødene ble og blir fortsatt oppfattet som oppsetsige, tverre barn så lenge de motsetter seg "omvendelse" til kristendommen. De kristne kirker tåler ingen opposisjon, heller ikke i dag. Her på forumet er den uhyre nedlatende kristne paternalistiske holdning overfor jødene (tidvis snedig kamuflert som "Israels-kritikk") på ny og på ny blitt demonstrert. Men kirkens doms- og straffetrusler rammer selvsagt ALLE som ikke servilt underkaster seg den kristne lære og forkynnelse.
Allerede i antikken var jødene fullt bevisst at den gammeltestamentlige Jahve-mytologien måtte vike for en etisk-rettslige fordypning OG en åndelig gudsoppfatning (de kristne har etter mer enn 1700 år ennå ikke forstått dette). Jødene avviste tidlig all misjon, og hadde følgelig ikke bruk for sverdet. Derfor har jødedommen heller aldri frembrakt autoritære, imperialistiske førerskikkelser som de kristne, europeiske kirker. Jødene har ikke hatt behov for en "Guds stedfortreder" på jorden, heller ikke for uforanderlige dogmer OG pompøse maktmanifestasjoner i form av katedraler og intrikate liturgier, eller for et hierarkisk presteskap med deres skrekkinngytende maktsymboler og latterlige ytre prakt. Den som stiller rabbien opp mot den katolske pave og de lutherske biskoper, en synagogegudstjeneste opp mot kirkens høymesse, vil nok straks se den skrikende kontrasten.
I nomadetiden bygget jødene ikke templer, og i forfølgelsestiden gjorde de heller ikke det. De utviste en nøysomhet når det gjelder utsmykkende staffasje, og denne nøysomheten førte til at de loddet dypere i religionens vesen enn de store religioner som utsmykket sine guddommer omtrent på samme måte som de utsmykket sine keisere og konger. Den jødiske religionen ble dermed klart åndelig og etisk mer dyptgående enn de materialistiske kirkeprakt-religioner.
De kristne kirker og deres teologer bærer et blytungt ansvar for den kunnskapsmangel, de feiloppfatninger og fordommer europeere og nordmenn flest har om JØDEDOMMEN. Det er åpenbart ikke i kirkens interesse at JØDEDOMMENS dynamiske kultur- og religionshistorie blir alment kjent. Derfor hører vi ofte både fra kristne OG ikke-kristne aktører om den "fæle Jahve" i Det gamle testamentet, men merkelig nok intet om jødisk religionsutvikling fra oldtiden og frem til i dag.
Det er fremfor alt historieløsheten som preger den nær sagt "sykelige" oppmerksomhet våre offentlige medier (også dette debattforum) vier staten Israel. Det kan ikke være noen tvil om at det er den nær 2000-årige kirkelig-dogmatiske og teologiske antisemittisme som fortsatt styrer vårt statskirkelands syn på jøder, jødedom og staten Israel. Etter mer enn 1700 år med ensidig og aggressiv kirkelig antijødisk propaganda i Europa, er det klart at vi nordmenn og alle europeere ennå har en lang vei å gå før vi blir i stand til helt og fullt å kvitte oss med denne "ondartede giften" - antisemittismen - som de europeiske kirker gjennom mer enn halvannet årtusen har påført oss og vår europeiske sivilisasjon.
I historien finnes ingen tilsvarende eksempler på kirke-kristendommens langvarige, systematiske og konsekvente demonisering og forfølgelse av et helt folk (en religiøs minoritet), og det er derfor ikke overraskende at de kristne kirker og menigheter fortsetter å fortrenge og benekte sitt ansvar og sin blytunge skyld for antisemittismens opphav - og for jødehatets vedlikeholdelse gjennom mer enn halvannet årtusen. Alle som er oppdratt i den kristen-europeiske kulturkrets er dels bevisst, dels ubevisst påvirket av kirkens grufulle og irrasjonelle jødehat. Ikke nok med det, våre europeiske kirker har endog spredt sitt religiøst-kristne jødehat til alle kontinenter, gjennom aggressiv og aktiv misjon i alle verdensdeler. Dessverre pågår denne ondsinnete antijødiske propaganda den dag i dag fra kirkelig-teologisk hold.
Det faktum at ingen eller få debattanter på dette forum relaterer antisemittismen til kirke-kristendommens teologi og historie, viser at benektelsens og fortrengningens mekanismer er uhyre effektive. De fleste innlegg/tråder om ANTISEMITTISME på dette forum er blindveier, og ender opp i blankpolert hykleri. Martin Luthers antisemittiske skrift er det betegnende nok få som nevner. Makeløst! Det er åpenbart besværlig for de kristen-troende (av alle avskygninger) å forholde seg til at Jesus selv kalte jødene for "djevelens sønner", og at kirken har gjort ham til "Gud" samt gitt ham den høyeste autoritet som noe menneske kan tillegges. Hvorfor blir ikke dette faktum engang streifet i den norske presse, eller på dette forum?
Mange toneangivende kirke-kristne kretser og organisasjoner har den senere tid sluttet seg til den kristen-palestinske antijødiske retorikk (den såkalt palestinske "frigjøringsteologi"). Karakteristisk for denne særegne teologi, utformet blant kristne palestina-arabere, er at deler av Det gamle testamentets fortellingsstoff omtolkes til fordel for palestinerne OG at staten Israels opprettelse i 1948 betraktes som illegitim og ulovlig (kfr. "Kairos-dokumentet"). Noen interessante navn kan nevnes i denne forbindelse, bl.a. den konservative biskop Halvor Nordhaug OG MF-teolog/prest Jens Olav Mæland. Sistnevntes bok: "Glemt av sine egne" (Avenir, 2009) er nyttig for den som vil forstå deler av den teologiske revisjonisme og såkalte "ny-orientering" i synet på staten Israel. I sitt forord uttrykker Mæland sin takk til bl.a Sabeel-Instituttet i Jerusalem, dr. Naim Ateek, sokneprest Kjartan Ruset, amanuensis Hans Morten Haugen, Karin Riska og kommentarredaktør i Vårt Land, Erling Rimehaug.
I denne boken blir jødene så og si frakjent sin historiske og religiøst-kulturelle tilknytning til de palestinske områder, helt i samsvar med palestina-arabernes ideologiske propaganda. Det er ganske karakteristisk for denne teologiske revisjonisme at jødene utelukkende blir oppfattet som "okkupanter", som et fremmed-element i området, og ikke minst som erobrere, herskere, aggressorer og undertrykkere (endog som "koloniherrer"). Noen går så langt at de omtaler staten Israel som verre enn apartheid-staten Sør-Afrika (den kristne sør-afrikanske biskop, Desmond Tutu, er her et grelt eksempel).
Misjonærkulturen: "etnosentrisme" og "paternalisme"
Opprettelsen av barnehjem og internatskoler skulle vise seg å være det mest effektive midlet til å påvirke enkeltindividet, skriver Svein Tobiassen i boken "Kulturkollisjon. Norske misjonærers møte med Madagaskars innland 1867-1883" (Pax Forlag 1971). På den måten kunne man rive de unge "ganske bort fra den fordærvelige Indflytelse, for hvilken de fra den spædeste Alder ere udsatte i deres Hjem" , sier en av misjonærene.
Jeg siterer nedenfor fra Svein Tobiassens bok:
"Lukkede skoler ville muliggjøre miljøkontroll. Ved isolasjon ville misjonærene i stor utstrekning kunne bestemme hva barna skulle se, høre, lese, skrive og oppleve. Innen internatet kunne det skapes en verden som misjonærene mente var kristen, god og sann, i motsetning til utenverdenen som var hedensk, ond, uren og falsk. Innenfor dette miljøet skulle barna lære å tro på den kristne Gud, skille mellom det absolutt onde og det absolutt gode, føle at den enkelte er ond, syndig egoistisk og fortapt uten Troen. Det skulle føres en stadig kamp mot det urene i den enkeltes sinn, og bevisstheten om det syndige og onde skulle fremkalles ved å utvikle skam-og skyldfølelse. Formaninger, bønn og straff var egnede midler til å innprente de ønskede reaksjonsmønstre, og barna skulle oppmuntres til å komme med bekjennelser og tilståelser. I dette miljøet skulle intet skjules, selv de innerste og hemmeligste tanker måtte komme frem, for ingen tanke eller følelse var Gud uvedkommende. Barna skulle bringes til å finne den ene, riktige vei til det sanne liv, lære å forstå at et ikke-kristent liv var verdiløst og at bare et liv i omvendelse, tro og stadig kamp mot djevelens fristelser kunne frelse fra evig fortapelse i helvetes pine".
"Den hvite manns ankomst til Madagaskar gjorde ubotelig skade, ikke bare psykologisk, men også sosialt og økonomisk. Gasserne følte seg ribbet for selvrespekt og stolthet når den overlegne hvite mann formante dem til å gi avkall på sed og skikk, gamle trosforestillinger og tradisjoner. Misjonærene forsøkte på forskjellige måter å undergrave afrikansk religion. Ved å fordømme den som ond har de forårsaket at et økende antall unge vest-afrikanere i dag ser på sine foreldre som overtroiske og tilbakestående, uten at de selv er blitt særlig preget av kristendommen. De har mistet fedrenes tro uten å finne en ny. Kristningsbestrebelsene i Afrika har sjelden ført til noen høyning av moralen".
(Tobiassen siterer og henviser bl.a. til forfattere/forskere som O. Mannoni, Franz Fanon, B. Malinowski, W. Bascom, Erik Allardt, Erich Fromm m.fl.)
Forestillingen om at mennesket er ondt av naturen står sentralt i Martin Luthers lære. De norske misjonærene la stor vekt på læren om arvesynden, og de mente med Luther at medfødt ondskap leder menneskets vilje i syndefull retning. Alene er mennesket ute av stand til å velge det gode.
Erich Fromm peker på at mennesket i følge Martin Luther ikke har noen fri vilje. Individet er "fange, slave og tjener enten for Guds eller Satans vilje" (Flukten fra friheten, ). Bare dersom mennesket ydmyker seg og ødelegger sin individuelle vilje og stolthet, vil Gud i sin nåde forbarme seg over det. Misjonærene var utvilsomt enig med Luther i at det gjaldt å "ødelegge, rykke opp med roten og å tilintetgjøre all kjødets visdom og rettferdighet... Det det gjelder er at vår rettferdighet og visdom som utfolder seg for våre øyne, blir ødelagt og utryddet fra vårt hjerte og fra vårt forfengelige jeg" (kfr. Luthers kommentar til Paulus' romerbrev).
De første norske misjonærenes "tro" faller innenfor rammen av Erich Fromms beskrivelse av "autoritær religion". Det som karakteriserer denne religionstype er forestillingen om at mennesket er underkastet en høyere, usynlig makt som har krav på lydighet, ærefrykt og tilbedelse. I beskrivelse av "misjonærkulturen" trekkes inn en rekke generelle prinsipper som psykologen, Robert Jay Lifton, fremsetter som typiske for totalitære miljøer (krav om bekjennelse, renhet, omvendelse og tro på hellige dogmer eller en ufeilbarlig "vitenskap", forestillingen om at det bare finnes en vei til virkelig og sant liv, metoder som miljøkontroll, overtalelse ved formaning og indoktrinering av kategorisk formulerte "sannheter". I samfunn hvor slike trekk er tallrike og iøynefallende vil man komme faretruende nær det totalitære system).
-----------------------
Noen tror kanskje at dette er tanker som forlengst er tilbakelagt. Men en moderne teolog som Jan Olav Henriksen skriver i sin bok fra 1994 ("Guds virkelighet..."):
"I følge E. Sclink er menneskets stilling og oppgave i skaperverket dobbel: For det første skal det representere Gud overfor det øvrige skaperverket. Dette kan mennesket gjøre fordi det er utstyrt med fullmakter fra Gud. Dermed står det også ansvarlig for den som har gitt det fullmaktene. På den andre siden skal mennesket også representere skaperverket overfor Gud: Mennesket skal på skaperverkets vegne gi Gud den lovprisning og ære som de andre deler av skaperverket ikke selv kan bringe til ordet, og gjennom lovprisninger og tilbedelsen skal det bli synlig at alt er Guds virkelighet... Lovprisningen er den beste måte å være Guds bilde på. Da peker mennesket tilbake på den som er avbildet, og gir ham all ære. Mennesket har derfor ansvar for aktivt å medvirke til at skaperverket skal nå sitt mål, SOM ER Å LOVPRISE GUD... Mennesket er skapt til samfunn med Gud. Menneskelig eksistens uten fellesskap med Gud er dypest sett FORTAPT OG MISLYKKET eksistens". (Undertegnedes utheving).
"Mennesket er bestemt av syndens makt gjennom hele livet... Viljen blir ikke bare svakere ved syndefallet... Nei, viljen gjør at mennesket som synder aktivt tar del i å gjøre det onde. Denne vilje preger hele menneskets personlighet... Synden er en grunnskade i menneskets forhold til hele virkeligheten... Derfor forutsetter læren om syndefallet at menneskets vilje nyskapes, før forholdet mellom Gud og mennesket gjenopprettes".
"De gode gjerninger er et fremmed verk: De er Kristi verk... det er Kristus, og ikke mennesket som skal ha æren for dem... Mennesket kan under ingen omstendighet i seg selv og av egne krefter være i stand til å frembringe noe som Gud kan regne som rettferdighet. Den rettferdighet som mennesket får gjennom troen, er derfor fremmed, dvs. at den kommer til mennesket "utenfra" i og med de gaver Gud gir".
"Guds hellighet fører til at han velger seg ut et folk som blir hans Kirke, og som er hans vitner på jorden... Det er utvelgelsen som er grunnlaget for helligheten, og ikke hva det enkelte kirkemedlem er i stand til å prestere av religiøse og moralske kvaliteter på egen hånd. Som utvalgte av Gud har Kirkens medlemmer fått en fremmed hellighet, som de får til tross for all sin ufullkommenhet".
"Mennesket har ingen vilje som er helt uavhengig av forholdet til Gud. Derfor er det heller ikke i stand til å gjøre det som Gud vil uten at Gud gjør det i stand til det. Det naturlige mennesket har mulighet til å si nei til Gud - og dette nei er betinget av dets syndige vilje. Men viljen er altså ikke fri til å si ja. Valget er altså ikke fritt (i betydningen: du kunne valgt annerledes), men skyldes disposisjonene i menneskets syndige natur. Mennesket erfarer likevel psykologisk at det velger som det selv vil".
(Jeg presiserer at dette er skrevet så sent som i 1994, av en professor ved Norges største teologiske fakultet)
Mvh. G. Ullestad