Verdidebatt

Kirke-kristendommens "Janus-ansikt": kjærlighet og hat

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I  vårt  luthersk-protestantiske  statskirkeland  har  kvinner  i  dag  erobret  de  fleste  mannsbastioner  innenfor  Den  norske  kirke.  For  bare  50  år  siden  var  motstanden  mot  kvinnelige  prester  særdeles  hard  og  uforsonlig.  For  få  tiår  siden  var  det  enkelte  prester  som  ikke  engang  kunne  håndhilse  på  kvinnelige  prester.  I  dag  er  kvinnene  i  flertall  både  i  kirkeledelsen  OG  som  studenter  ved  de  teologiske  fakulteter/presteskoler  (ikke  minst  ved  TF).  Den  norske  kirkes  nylig  utnevnte  preses  ("erkebiskop")  er  en  kvinne:  Helga  Haugland  Byfuglien.  Ny  "bibelgeneral"  (Vårt  Lands  betegnelse!)  i  Det  Norske  Bibelselskap  er  også  en  kvinne:   http://www.karrierelink.no/al.php?ar_id=1825.

Kvinner  stormer  frem  i  alle  geistlige  posisjoner  i  vår  "statskirke"  (bl.a.  som  prester,  domproster  og  biskoper),  og  det  interessante  er  jo  at  de  bøyer  seg  ydmykt  for  den  kristne  ("konstantinske")  mannsguden:  Herren,  Faderen  og  Sønnen,  akkurat  slik  deres  foregående  maskuline  forbilder  (keisere,  paver  og  biskoper)  forlangte  det.  Kvinnenes  underkastelse  under  den  kristne  (treenige)  hankjønnsguden  -  Faderen,  Sønnen  og  Den  Hellige  Ånd  -  er  mildt  sagt  besynderlig.  Den  særegne  "omsorgsteologi"  geistlige  kvinner  har  forkynt  i  sine  prestekapper  fra  prekestolene  de  siste  tiårene  har  ikke  brakt  så  mange  til  "tro  på"  Guds  genetisk-fysisk  oppstandne  Sønn,  han  som  de  selv  dyrker,  tilber  og  bøyer  kne  for.  Et  av  forbildene  er  kanskje  den  lydige  tjenerinne  som  sitter  ved  "mesterens"  føtter..?  En  av  disse  (navnløse)  kvinner  tørker  som  kjent  Jesu  føtter  med  sitt  hår.

Kvinnenes  erobring  av  kirkelig-teologiske  posisjoner  OG  deres  servile  underkastelse  gir  ikke  mye  håp  om  teologisk  nytenkning,  opprør  eller  historisk-etisk  oppgjør.  Nylig  kunne  vi  lese  i  VL's  papiravis  at  Det  Lutherske  Verdenforbund,  med  biskop  og  preses  Helga  H.  Byfuglien  i  spissen,  frem  mot  Martin Luther-jubileet  i  2017  vil  fremheve  sterkere  den  lutherske   profil.  Da  kan  det  være  interessant  å  studere  hva  en  katolikk  har  å  si  om  Martin  Luther  (som  vi  vet  har  protestanter  og  katolikker  vært  bitre  fiender  gjennom  hele  500  år):  http://www.katolsk.no/tro/tema/diverse/artikler/luther.

Alle  som  har  lest  kirkehistorie  vet  jo  at  disse  to  hovedkirker  har  hatet   hverandre  så  intenst  at  de  har  forkjetret,  forfulgt  og  myrdet  hverandre.  Etter  mange  tiårs  "dialog"  og  såkalte  "økumeniske  samtaler"  er  de  ennå  ikke  i  stand  til  å  forenes.  I  deres  infantile  og  smålige  kjeklinger  inngår  kontroverser  om  sakramenter,  kirkeorganisasjon,  pavens  autoritet  OG  den  lutherske  lære  om  "rettferdiggjørelsen".   Som  vi  vet  mente  M.  Luther  at  paven  var  antikrist  (en  antatt  djevelsk  figur,  eller  en  "ond  eksistens",  som  Wikipedia  sier  det).  En  tidligere  biskop  har  i  VL's  papiravis  ganske  nylig  betegnet  kontroversen  om  nattverdssynet  som  "smertelig".  De  som  har  studert  det  kristne  sekteriske  hatet  gjennom  nær  2000  år,  vil  høyst  sannsynlig  benytte  en  ganske  annen  språkbruk  på  dette  eiendommelige  kirke-kristne  fenomen.  Man  må  fremfor  alt  spørre  seg  hva  det  er  for  et  merkelig  kjærlighetsbegrep  disse  to  hovedkirker  opererer  med.  Og  det  stopper  jo  ikke  der!  Innenfor  den  protestantiske  kirke  kan  heller  ikke  pinsevenner  og  metodister  komme  til  enighet  om  dåpssynet  (som  kjent  fordømmer  Den  norske  kirkes  bekjennelse  -  Augustana  -"anabaptistene"  fordi  de  praktiserer  voksendåp).

Jesu  få  spredte  ord  om  "nestekjærlighet"  og  "fiendekjærlighet"  (som  han  selv  ikke  kunne  etterleve)  hentet  han  fra  den  jødiske  bibel  og  tradisjon,  som  var  utviklet  gjennom  mange  århundrer  FØR  Jesu  tid.  Det  er  en  av  kirke-kristendommens  groveste  historiske  synder  at  den  har  stjålet  den  jødiske  etikk,  utlagt  den  som  sin  egen  OG  brukt  den  som  et  livsfarlig  våpen  MOT  det  jødiske  folk.  Mye  tyder  dessuten  på  at  Jesu  "nestekjærlighet"  ikke  rakk  lenger  enn  til  hans  disipler  og  tilhengere.  Sine  meningsmotstandere  (eks.  fariseerne)  dømte  han  til  den  verst  tenkelige  straff,  og  han  karakteriserte  dem  med  språkets  verste  gloser.  Overfor  sine  motstandere  og  "fiender"  var  Jesus  verken  barmhjertig,  tolerant  eller  inkluderende.  Det  har  heller  ikke  kirken  vært,  verken  i  lære  eller  praksis.  Den  som  leser  kirkens  "hellige"  kirkefedre  fra  oldtiden  og  middelalderen,  frem  til   Martin  Luthers  skrifter  fra  1500-tallet  vil  trolig  bli  forskrekket  over  den  til  dels  aggressive,  grove  og  hatefulle  språkbruk  som  gjennomsyrer  mange  av  deres  skrifter.  Hatefulle  antijødiske  pamfletter/skrifter  var  nærmest  en  egen  kirkelig  og  litterær  sjanger,  helt  fra  oldkirkens  tid.

Det  er  ganske  karakteristisk  at  kirken  ofte  henviser  til  Det  gamle  testaments  skrifter  når  den  vil  hylle  "livskreftene"  og  "framtidshåpet".  I  Det  nye  testament  (NT)  er  det  naturlig  nok  lite  framtidshåp  og  utviklingsoptimisme,  ettersom  både  Jesus  og  apostlene  (også  Paulus)  for  en  stor  del  levde  i  endetidens  tegn.  For  ("folkekirkens")  liberalteologer  i  vår  demokratiske,  opplyste  tidsalder  er  det  åpenbart  pinlig  og  ubehagelig  å  bli  konfrontert  med  Jesu  mytologisk-eskatologiske  oldtidsforestillinger,  og  derfor  har  de  med  stor  fantasi  fabulert  seg  frem  til  et  ahistorisk  Jesus-bilde,  som  de  kanskje  tror  og  håper  kan  appellere  til  det  moderne  mennesket.

Den  blant  forskere  kontroversielle  beretning  om  "kvinnen  som  ble  grepet  i  hor"  blir  av  de  kristne  ustanselig  gjentatt  som  eksempel  på  Jesu  angivelig  enestående  barmhjertighet  og  toleranse  overfor  "synderne"  i  datidens  samfunn,  og  konstant  blir  Jesu  opptreden  i  denne  fortellingen  stilt  opp  mot  de  "fæle  fariseerne".  Men  den  ideal-Jesus   liberalkristendommen  dyrker,  blir  vanskeligere  og  vanskeligere  å  få  øye  på.  Man  bør  merke  seg  at  liberalteologer  i  vår  tid  ofte  oppgir  svært  få  konkrete  henvisninger  til  evangelieskriftene.  Flere  og  flere  griper  til  et  diffust  religions-  og  gudsbegrep  ispedd  litt  alminnelig  (moderne)  kvasipsykologi  og  filosofi,  eller  til  den  kirkeskapte  halv-åndelige  fantomlignende  Kristus-figuren,  som  angivelig  svever  over  tid  og  rom  og  følgelig  kan  justeres  og  tilpasses  ethvert  behov  og  formål.  Den  som  i  dag  spør  ansvarlige  kirkeledere  og  troslærere  hvem  "Jesus  Kristus"  er,  får  sjelden  klare  svar  (hvilket  alle  statskirkemedlemmer  må  kunne  forlange).

"Du  skal  elske  og  frykte  Herren  din  Gud",  uttaler  vår  statskirke  og  "folkekirke"  hver  eneste  søndag.  Hvorfor  skal  man  frykte  den  kristne  "Gud"?  Jo,  fordi  den  kristne,  autoritære  mannsguden  i  følge  apostolikum  (Den  apostoliske  bekjennelse)  sitter  ved  "Faderens  høyre  hånd",  hvorfra  han  skal  komme  igjen  for  å  "dømme  levende  og  døde".  Menneskeheten  skal  dømmes   etter  en  totalt  vilkårlig  og  subjektiv  "tro  på"  dommeren.  De  fleste  vet  at  intet  sivilisert  rettssamfunn  bygger  sine  straffelover  på  en  subjektiv  "tro".  Mye  tyder  på  at  kirke-kristendommens  forsvarere  og  forvaltere  -  geistlige  og  teologer  -  ikke  forstår  elementære  rettsprinsipper:  Ingen  kan  dømmes  uten  etter  lov,  ingen  kan  straffes  uten  etter dom  (jf.  Grunnloven).

Ansvarlige  kirkeledere  (biskoper)  og  ordinerte  teologer  bør  nå  opplyse  det  norske  folk  om  hvor  den  "oppstandne"  og  "himmelfarne"  Jesus  fra  Nazareth  har  oppholdt   seg  i  2000  år  (frem  til  i  dag)  OG  i  hvilke  skikkelse  han  skal  komme  igjen  som  Guds  og  Faderens  "dommerfullmektig",  for  å  utsortere  menneskeheten  i  frelsesverdige  og  fordømte.

I  følge  Lukas  12:4  sier  Jesus  følgende:  "Jeg  sier  dere,  mine  venner:  Vær  ikke  redde  for  dem  som  slår  legemet  i  hjel,  men  siden  ikke  kan  gjøre  mer.  Jeg  skal  vise  dere  hvem  dere  skal  frykte:  Frykt  ham  som  først  kan  slå  ihjel  og  så  har  makt  til  å  kaste  i  helvete.  Ja,  jeg  sier  dere:  Det  er  ham  dere  skal  frykte!"

(Les  også  Joh. ev.  3:18)

Kirkens  enorme,  bastante  teologiske  byggverk  har  lenge  knaket  i  sine  sammenføyninger,  og  resultatet  fremstår  tidvis  så  språklig  og  tankemessig  grumsete   at  det  knapt  er  kommuniserbart.  Man  kan  selvsagt  ikke  "almengjøre"  spesifikke, eksklusive  kirkelig-teologiske  begreper,  slik  noen  moderne  teologer  og  apologeter  later  til  å  mene.  Det  er  en  tydelig  tendens  til  at  kristne  aktører,  teologer  og  apologeter,  forsøker  å  vri  seg  unna  det  besværlige  (sekteriske)  tros-begrepet,  selv  om  "TRO  PÅ  JESUS  KRISTUS"  er  selve  inngangsbilletten  til  frelse   og  evig  salighet   for  den  enkelte  "troende",  i  følge  Den  norske  kirkes  evangelisk-lutherske  kristendomsform.  Det  som  kjennetegner  lutherdommen  er  nettopp  "rettferdiggjørelse  ved  tro"  ("troen  alene",  "nåden  alene"),  som  Martin  Luther  på  1500-tallet  kom  frem  til  etter  sine  dype  religiøst-kristne  anfektelser  og  sin  djevel- og helvetesfrykt.

Når  moderne  lutherske  teologer  i  dag  forsøker  å   tilsløre  dette  meget  spesielle  doms-  og  frelsesgrunnlaget  -  som  altså  baserer  seg  på  "troen  alene"  -  må  vi  bare  minne  dem  om  den  forakt  den  luthersk-protestantiske  kirke  (inkl.  Martin  Luther)  gjennom  ca.  500  år  har  utvist  overfor  det  de  har  omtalt  som  katolikkenes  "gjerningskristendom".  Det  er  en  historisk kjensgjerning  at  katolikker  og  protestanter  gjennom  500  år  ikke  har  kunnet  enes  om  selve  frelsesgrunnlaget.   I  vår  evangelisk-lutherske  (stats)kirke  har  en  aktverdig  livsførsel  og  moralsk  vandel  ingen  betydning  for  frelsesspørsmålet!

Vår  tids  (teologiske)  "tungetale"  er  et  besynderlig  fenomen.  Mange  "ny-liberale"  kristne  omtaler  seg  i  dag  som  agnostikere.  Men  det  er opplagt  at  de  for  en  stor  del  hører  hjemme  innenfor  den  tåkeheimen  liberalkristendommen  utfolder  seg  i.  Ved  å  kalle  seg  agnostikere  gjør  de  seg  uangripelige  for  kritikk  og  plasserer  seg  dermed  i  en  komfortabel,  uforpliktende  og  (etisk)  uansvarlig  posisjon.  Det  er  ganske  avslørende  og  betegnende  at  noen  av  dem  retter  sin  "kritikk"  utelukkende   mot  den  gruppen  av  kristne  som  de  kaller  for  "bibeltro".  De  har  åpenbart  et  sterkt  behov  for  å  distansere  seg  fra  dem  de  vekselvis  omtaler  som  konservative/bibeltro/fundamentalistiske  kristne,  mens  de  synes  ute  av  stand  til  å  argumentere  rasjonelt  og  prinsipielt  mot  teologi - og  dogmekritikk.  Det  er  typisk  at  noen  av  dem  ganske  konsekvent  snakker  upresist  og  generelt  om  "religioner"  og  "de  religiøse".

Jeg  har  nylig  nevnt  teolog  og  professor  Jan  Olav  Henriksen,  som  opplagt  står  i  en  umulig  "spagat"  mellom  den  kav  luthersk-ortodokse  teologi  ved  MF  OG  den  språklig  og  tankemessig  utflytende  og  "moderniserte"  folkekirke-teologien  ved  TF.  Etter  ca.  hundre  års  interne  (  skandaløse)  teologiske  stridigheter  forsøker  disse  to  teologiske  fakulteter  (presteskoler)  forsiktig  å  nærme  seg  hverandre,  men  resultatet  blir  nye  uklarheter,  nye  stridigheter  og  ny  kjekling.  "Det  er  synd  på  teologene",  kan  man  si  (noe  omskrevet  med  Strindbergs  ord).

Vi  har  nylig  fra  flere  hold  (prekentekster)  hørt  og  lest  at  pinsebegivenheten  handler  om  kommunikasjon.  Ja,  "dialog"  og  "kommunikasjon"  er  noen  av  de  mange   honnørordene  kirken  i  dag  skamløst  og  hemningsløst  benytter,  mens  den  samme  kirke  opplagt  IKKE  er  i  stand  til  å  kommunisere  sitt  kristne  budskap  til  offentligheten,  eller  til  sine  "passive"  ikke-troende  kirkemedlemmer.  Kirkens  religiøst-teologiske  budskap  blir  bevisst  underkommunisert  (eks.  bekjennelsesskriftene),  språkbruken  blir  mer  og  mer  uklar  og  kryptisk.  Det  synes  som  om  kirkens  og  teologiens  enorme  kommunikasjonsproblem   overfor  en  stadig  mer  opplyst,  sekulær  almenhet  til  dels  fører  til  en  tilbaketrekning  til  "mystisisme"  og  irrasjonalitet,  hvor  språkets  normale  betydning  opphører  og  bare  blir  forstått  av  de  innvidde.  Forsøket  på  å  bryte  ned  skillet  mellom  den  særegne  teologiske  terminologi  og  hverdagsspråket er  ikke  (og  har  ikke  vært)  særlig  vellykket.  Det  spesielle  teologiske  språket  tilhører  en  problematikk  som  er i  ferd  med  å  dø  ut,  i  sine  abstraksjoner  og  livsfjerne  aspekter.  Dette  er  et  viktig  tema  som  bør  behandles  mer  prinsipielt  enn  jeg  kan  gjøre  her.

Liberalkristendommens  drøm  har  lenge  vært  å  skape  en  slags  umulig  syntese  mellom  kristendom  og  humanisme.  Hvordan  menneskesynet  i  Augustana  art.  17  kan  forlikes  med  et  humanistisk  menneskesyn,  bør  ikke  teologene  forsøke  å  forklare  eller  fortolke  på  noen  annen  måte  enn  at  her  ligger  et  stinkende  teologisk  kadaver  og  forpester  vår  kultur,  ved  å  være  blitt  plassert  i  selve  det  klenodium  som  heter  "Norges  grunnlov".  Ingen  såkalt  "folkekirke"  eller  "kulturkirke",  og  ingen  humor,  kan  selvsagt  kamuflere  eller  glatte  over  den  forferdelige  og  barbariske  voldseskastologien   som  Den  norske  (stats)kirke  har  autorisert  i  sine  offentlige  bekjennelser.                        

Kirke-kristendommens  maskuline,  asketiske  ideal.  Kristendommen  har  fra  sin  spede  begynnelse  skilt  seg  vesentlig  fra  flere  andre  religioner,  ved  sin  avvisning  og  nedvurdering  av  familie-  og  slektskapsbånd.  I  samsvar  med  Jesu  lære  og  forkynnelse  skulle  disippelfellesskapet/sekten/menigheten  erstatte  de  jordiske  familierelasjoner.  Å  splitte  familier,  kynisk  og  samvittighetsløst,  kunne  de  kristne  kirker  gjøre  med  Jesus,  Paulus,  Augustin  og  Luther  som  forbilder.  For  å  bli  en  Jesu  etterfølger  forlangte  han  at  disiplene/apostlene  skulle  forlate  ALT,  også  sine  familie-  og  samfunnsforpliktelser.  Det  er  derfor  ikke  vanskelig  å  forstå  at  Jesus  kom  i  alvorlig  konflikt  med  jødisk  lov  og  samfunnsordning,  og  at  kristne  misjonærer  langt  senere  forårsaket  mange  sosiale  tragedier  når  kristne  konvertitter  på  "misjonsmarkene"  ble  stilt  overfor  det  umulige  valget  mellom  den  kristne  menigheten  OG  familien/slekten.

I  den  kristne  bibel  (NT)  leser  vi  at  en  av  Jesu  tilhengere  ikke  får  lov  til  å  vende  hjem  for  å  begrave  sin  avdøde  far  (Mt.  8:21).  Jesus  avviser  sitt  slektskap  med  sin  mor,  Maria,  med  følgende  ord:  "Mens  han  ennå  talte  til  mengden,  kom  hans  mor  og  hans  brødre...  De  sto  utenfor  og  ville  gjerne  snakke  med  ham.  Da  var  det  en  som  sa  til  ham:  "Din  mor  og  dine  brødre  står  utenfor  og  vil  gjerne  snakke  med  deg".  Men  Jesus  svarte  ham:  "Hvem  er  min  mor,  og  hvem  er  mine  brødre?"  Og  han  pekte  med  hånden  på  sine  disipler og  sa:  "Der  er  min  bror  og  mine  brødre.  For  den  som  gjør  min  himmelske  Fars  vilje,  han  er  min  bror  og  søster".  (Mt.  12.  46 -  50).

I  Mt. 10 : 37  og  Lk.  14 : 26  oppfordrer  Jesus  til  splid,  hat  og  brudd  mellom  familiemedlemmer:  "Den  som  elsker  far  eller  mor  mer  enn  meg,  er  meg  ikke  verd... Om  noen  kommer  til  meg,  må  han  sette  dette  høyere  enn  far  og  mor,  hustru  og  barn,  brødre  og  søstre,  ja  sitt  eget  liv.  Ellers  kan  han  ikke  være  min  disippel"   (1978).

Her  har  moderne  bibeloversettere  JUKSET  i  forhold  til  den  greske  grunnteksten.  I  bibeloversettelsen  av  1968  står  derimot  følgende  (i  samsvar  med  grunntekstens  ordlyd):

"Om  nogen  kommer  til  mig  og  ikke  HATER  sin  far  og  mor  og  hustru  og  brødre  og  søstre,  ja  endog  sitt  eget  liv,  han  kan  ikke  være  min  disippel ... Den  som  elsker  far  eller  mor  mer  enn  mig,  er  mig  ikke  verd,  og  den  som  elsker  sønn  eller  datter  mere  enn  mig,  er  mig  ikke  verd".   (Det  Norske  Bibelselskaps  Forlag,  1968,  18.  opplag)

Det  som  er  klart  er  at  barn  og  familieliv  IKKE  tilhører  verken  den  ny-testamentlige  verden,  oldkirken  eller  den  senere  katolske  kirke.  Her  regjerer  fortsatt  MANNEN  uinnskrenket  som  Guds  eneste  sanne  bilde  i  verden.  Kvinner  og  barns  underordnede  og  rettsløse  status  gjennom  hele  kirkehistorien  har  i  vesentlig  grad  vært  bestemt  og  definert  av  denne  bastante,  autoritære  og  ekskluderende  mannsreligion.  De  har  i  stor  grad  vært  utlevert  pavens,  presteskapets  og  kirkefedrenes  forskrudde  ideer,  syke  laster,  maktbegjær  og  kontrollbehov.  Romerkirkens  geistlige  overhøyhet  ble  etter  hvert  like  "allmektig"  som  den  romerske  keiser.  Paven(e)  inntok  keiserens  tronstol,  som  imperiets  hersker.  De  kunne  skalte  og  valte  med  makten,  loven  og  menneskeskjebner.  Paverekkens  reformatoriske  arvtakere  (Martin  Luther  og  Jean  Calvin)  var  ikke  mindre   diktatoriske  enn  de  foregående  paver  og  biskoper.

Kirke-kristendommens  "perverse"  kjærlighetsbegrep.  Noen  nonner   kunne  i  løpet  av  middelalderen  oppnå  en  viss  religiøs  anerkjennelse,  ved  at  de  hengav  seg  til  Jesus  som  "Kristi  brud"  (eks.  den  "hellige"  sultekunstneren  Katharina  av  Sienna,  som  sluttet  å  spise  fordi  hun  angivelig  bare  hadde  behov  for  nattverden:  Jesu  "legeme  og  blod").  Også  i  dag  kan  vi  hos  begge  kjønn  møte  denne  selsomme,  klamme  "kjærlighetsmystikken".  Å  forenes  med  Kristus   var  og  er  den  hengivne  troendes  dypeste  lengsel.

I  kirke-kristendommen  møter  vi  et  kjærlighetsbegrep  som  ikke  klart  avgrenses  fra  den  erotiske,  private  eller  familiære  sfære.  Den  katolske  kirke  er  et  godt  eksempel  på  hvor  galt  det  kan  gå  når  grensene  for  denne  "kjærlighetsmystikken"  utviskes.  Mange  kristne   kvinner  og  menn  uttrykker  ofte  sin  relasjon  til  "Gud"  og  "Kristus"  som  et  erotisk  kjærlighetsforhold  (jf.  brud - og  brudgom-metaforen).  Hvorvidt  Jesu  er  et  kjærlighetsobjekt,  eller  en  "kompis"  for  dagens  kristne  har  ikke  så  stor  prinsipiell  betydning.  Det  vesentlige  er  at  de  kristne  dyrker  et  oldtidsmenneske  som  "Gud",  eller  som  et  ufeilbarlig  "etisk  ideal"  (i  begge  aspekter  fratas  Jesus  sin  rettmessige  historiske  identitet  OG  sin  menneskelighet).

Spørsmålet  er:  hvorfor  har  de  kristne  fortsatt  behov  for  en  slik  infantil  autoritetsdyrkelse?   Så  vidt  jeg  forstår  har  ingen  professor  i  religionspsykologi  ved  MF  eller  TF  befattet  seg  med  dette  interessante  fenomen.

Barnets  kjærlighet  til  og  lydighet  overfor  fars-  og  foreldreautoriteten  er  MODELL  for  den  kristnes  gudsforhold.  Lydighet,  avhengighet  og  hjelpeløshet  er  utpreget  protestantiske  dyder.  Asketisk  utfoldelse,  selvpining  og  selvskading  har  vært  utbredt  i  kirkelige  kretser  gjennom  hele  historien.  Den  forrige  paven,  som  nå  er  blitt  saligkåret,  drev  visstnok  også  med  ganske  bizarre  masochistiske  øvelser.

Den  ene  såkalt  "uskyldige"  ("syndfrie")  som  frivillig  påtar  seg  å  sone  straffen  for  de  mange  "skyldige"  ("syndige"),  er  av  kirken  ustanselig  blitt  fremhevet  som  den  ypperste,  helligste  og  edleste  handling  i  menneskehetens  historie.  I  dag  må  vi  snu  det  på  hodet  og  si  at  ikke  bare  er  en  slik  forestilling  dåraktig   og  primitiv,  den  er  også  en  fornærmelse  mot  all  etisk  og  human  tenkning,  alminnelig  rettferdighetsoppfatning  OG  mot  grunnleggende  rettsprinsipper i  et  sivilisert  kultursamfunn.

Kirkens  besettelse  av  lidelse,  (stedfortredende)  soning  og  korsdød  (korsets  mystikk)  er  makaber.  Desto  mer  grotesk  blir  det  når  vi  kan  stille  denne  masochistiske  holdning  opp  mot  og  ved  siden  av  all  den  sadistiske  aktivitet  kirkens  (all)mektige  menn  har  utøvet  gjennom  historien.  Det  er  sannelig  ikke  mye  "ydmykhet"  kirkens  mektige  menn  har  utøvet  gjennom  kirkens  og  kristendommens  historie.  I  NRK's  programserie  ("Kristendommens  historie")  fikk  vi  mange  konkrete  eksempler  på  kirkens  vanvittige  hatmaktutøvelse  og  sekterisme   (jf.  særlig  episodene  om  keiser  Konstantin,  korstogene  og  religionskrigene).

Den  katolske  middelaldermystikeren  Thomas  a  Kempis  (1380  -  1471)  har  uttrykt  sin  kjærlighet  til  Jesus  slik:

"Salig  den  som  vet  hva  det  er  å  elske  Jesus  og  forakte  seg  selv  for  den  elskedes  skyld,  fordi  Jesus  vil  elskes  alene  over  alle  ting... Ham  skal  du  elske  og  beholde  som  din  venn,  for  om  alle  trekker  seg  bort,  skal  han  ikke  svikte  deg  og  ikke  tillate  at  du  til  sist  går  fortapt... Hvor  er  du  ikke  gold  og  hard  uten  Jesus?  Å  være  UTEN  Jesus  er  det  hardeste  helvete,  og  å  være  MED  Jesus  er  det  søte  paradis... Det  er  langt  å  foretrekke  å  ha  hele  verden  mot  seg  enn  å  fortørne  Jesus.  Av  alle  dine  kjære  skal  derfor  Jesus  være  din  utvalgte  elskede" . 

(Thomas  a  Kempis:  "Kristi  etterfølgelse".  Boken  er  nylig  kommet  i  ny  norsk  utgave,  og  Vårt  Lands  kulturjournalist  Olav  Aune  hadde  i  papiravisen  for  en  tid  tilbake  det  jeg  vil  kalle  en  euforisk  omtale  av  boken).

Ingen  omtanke  eller  unntaksstilling  for  barnet.  Jeg  har  i  min  innleggsserie  om  kirkens  voldshistorie  såvidt  berørt  barnet.  I  kirkens  grenseløst  hovmodige  misjons-  og  siviliseringsiver  på  alle  kontinenter  (også  i  vårt  land)  ble  barn  av  erobrede,  koloniserte  urfolk  og  fremmede  folkeslag  ofte  med  tvang  fjernet  fra  foreldrene  -  angivelig  for  å  gi  dem  en  kristen  oppdragelse.   Jeg  har  i  en  lengre  artikkel-serie  dokumentert  at  imperialisme/kolonialisme,  misjon,  rasisme/antisemittisme,  slaveri,  tortur,  dødsstraff,  etnisk  rensing   og  religiøst  apartheid   ble  praktisert  og  forsvart  av  de  kristne  kirker  gjennom  hele  historien.  Ingen  må  tro  at  BARNET  ble  skånet  da  det  europeisk-kristne  herrefolket  underla  seg  de  folkene  de  betraktet  som  "hedninger"  -  og  følgelig  som religiøst  sjelelig  og  moralsk  mindreverdige.  Ingen  barmhjertighet  ble  utvist  overfor  jødiske  barn  da  kirken  i  de  første  århundrer  av  vår  tidsregning  brennemerket  det  jødiske  folk  KOLLEKTIVT  for  å  være  "gudsmordere".

Nær  2000  års  kirkehistorie  viser  at  barnet   har  vært  og  er  så  godt  som  USYNLIG  i  de  kristne  kirker.  De  få  barn  som  omtales  i  Det  nye  testamentets  evangelieskrifter  er  "syke"  barn,  som  blir  brakt  til  Jesus  for  at  han  skal  demonstrere  sine  maktfulle  gjerninger.  I  NT's  brev  er  barnet   hovedsakelig  brukt  som  metafor  for  den  troendes  gudsforhold.  I  Martin  Luthers  foretrukne  skrift,  Paulus  brev  til  romerne,  sies  følgende:  "Alle  som  drives  av  Guds  Ånd,  de  er  Guds  barn... Dere  har  fått  barnekårets  Ånd  som  gjør  at  vi  roper  "Abba,  Far"!  Ånden  selv  vitner  sammen  med  vår  ånd  og  sier  at  vi  er  Guds  barn.  Men  er  vi  barn  da  er  vi  også  arvinger.  Vi  er  Guds  arvinger  og  Kristi  medarvinger,  så  sant  vi  lider  med  ham;  så  skal  vi  også  få  del  i  herligheten  sammen  med  ham"  (Rom.  8.  14:17).

Under  kirkens  terrorregime  gjennom  mange,  mange  århundrer  ble  barn  brent  på  bålet,  satt  i  gapestokken  OG  tillagt  en  demonisk  natur.  Da  kristne  inkvisitorer  og  korsfarere  gjennom  middelalderen  utrettelig  og  nidkjært  jaget  og  forfulgte  jøder,  kjettere  og  hekser,  ble  barnet  sjelden  skånet.  De  ble  for  en  stor  del  stigmatisert,  terrorisert  og  massakrert  sammen  med  sine  familier.  Jødiske  barn  ble  av  de  kristne  kirker  betraktet  som  like  onde  som  de  voksne  OG  like  skyldige  i  den  (teologisk)  forskrudde  og  grufulle  gudsmord-anklagen,  som  de  kristne  europeiske  kirker  helt  frem  til  vår  tid  har  vedlikeholdt.  Heller  ikke  de  kristent-oppdratte  nazister  og  bødler  i  konsentrasjonsleirene  viste  noen  barmhjertighet  eller  "nåde"  overfor  jødiske  barn.  De  ble  i  stort  antall  sendt  til  gasskammeret,  sammen  med  andre  mindreverdige,  svake  og  mislykkede  individer  ("undermennesker").

Arvesyndens  forbannelse.  I  vår  "Statskirkes"  evangelisk-lutherske,  offisielle  lære  står  det  at  ALLE  mennesker  "som  er  forplantet  på  naturlig  vis,  etter  Adams  fall  blir  født  med  synd,  det  vil  si  uten  frykt  for  Gud,  uten  tillit  til  Gud  og  med  begjær,  og  at  denne  arvelige  sykdom  og  brist  virkelig  er  synd,  som  fordømmer  og  også  nå  fører  med  seg  den  evige  død  for  dem  som  ikke  blir  gjenfødt  ved  dåpen  og  Den  Hellige  Ånd"   (Augustana  artikkel  II ).

Om  dåpen  står  det  i  Augustana  art.  IX  følgende:

"Om  dåpen  lærer  de  at  den  er  nødvendig  til  frelse,  og  at  Guds  nåde  blir  budt  fram  ved  dåpen,  og  at  barna  bør  døpes,  de  som  blir  mottatt  i  Guds  nåde,  når  de  ved  dåpen  er  overgitt  til  Gud.  De  fordømmer  gjendøperne  som  forkaster  barnedåpen  og  påstår  at  barna  blir  salige  uten  dåp".

Et  UDØPT  barn  har  helt  inntil  nyere  tid  vært  ansett  som  besmittet  og  fordervet  av  arvesynden.  Barnet  var  derfor  tilbøyelig  til  å  søke  det  onde.  Som  bærer  av  arvesynden  måtte  følgelig  barnet  beskyttes  og  påvirkes  gjennom  kristen  oppdragelse  og  undervisning.  Mennesket  var  og  er  født  ondt  og  måtte  (og  må)  derfor  rettledes  av  den  faderlige  autoritet  (paven,  biskopen/hyrden,  presten  eller  den  lutherske  husfaren).  Skillet  mellom  kjødets  lyst  og  det  åndelige  har  vært  en  sentral  forestilling  i  den  protestantisk-lutherske  og  pietistiske  lære,  helt  i  samsvar  med  Paulus,  Augustin  og  Luthers  forkynnelse.  

I  følge  Augustana  og  Martin  Luthers  teologi  gir  DÅPEN  syndenes  forlatelse,  frelse  fra  synden  (djevelen)  og  gir  alle  som  "tror"  evig  salighet.  De  sentrale  lutherske  begreper  "nåde"  og  "rettferdiggjørelse"  er  uløselig  knyttet  til  arvesyndslæren.  Mennesket  oppfattes  som  så  fordervet  av  SYND  at  det  ikke  kan  oppnå  frelse  ved  egen  hjelp.  Bare  "Guds"  NÅDE   kan  redde  mennesket  fra  djevelens  makt  og  helvetes  evige  torturkammer,  i  følge  Martin  Luthers  teologi.  Dette  er  fortsatt  den  grunnleggende  menneskevurdering  i  vårt  lands  evangelisk-lutherske  "Statskirke",  hva  enten  man  kaller  den  liberal,  konservativ  eller  fundamentalistisk.  Hva  moderne  statskirke-teologer  personlig  "synser"  i  denne  sak  er  helt  irrelevant,  så  lenge  de  ikke  offentlig   kan,  vil  eller  våger  å  utfordre  kirkens  store  autoriteter:  Jesus,  Paulus,  Augustin  og  Martin  Luther.        

Den  fryktelige  kirketukten  som  ble  innført  i  det  protestantisk-lutherske  Danmark-Norge  på  1600-tallet  var  en  type  straffetiltak  som  kirken  brukte  overfor  sine  medlemmer  når  de  brøt  med  kirkens  grunnleggende  normer.  Det  handlet  om  kirkens  disiplinære  overvåking   av  medlemmenes  tro  og  vandel.  Jeg  siterer  nedenfor  fra  innledningen  til  boken  "Martin  Luther.  Lille  og  store  katekisme"  (De  norske  Bokklubbene  2001,  med  et  innledende  essay  av  teolog  og  Luther-spesialist  Inge  Lønning).  Jeg  gjør  leserne  oppmerksom  på  at  "Luthers  lille  katekisme"  inngår  i  vår  statskirkes  offisielle  og  autoriserte  bekjennelsesgrunnlagHer  sier  Martin  Luther  følgende:

"Men  til  dem  som  ikke  vil  lære  dette  (katekismen),  skal  man  si  at  de  fornekter  Kristus  og  ikke  er  kristne,  de  skal  ikke  gis  adgang  til  nattverden,  ikke  få  stå  som  faddere  og  heller  ikke  gjøre  bruk  av  den  kristne  frihet  på  noen  som  helst  måte.  Nei,  de  skal  ganske  enkelt  overgis  til  paven  og  hans  jurister  -  og  dertil  til  djevelen  selv.  I  tillegg  skal  foreldrene  eller  husbondsfolket  nekte  dem  mat  og  drikke  og  gjøre  det  kjent  for  dem  at  fyrsten  vil  jage  den  slags  udannete  mennesker  ut  av  landet.  -  For  selv  om  man  verken  kan  eller  skal  tvinge  noen  til  tro,  skal  man  likevel  ta  almuen  skikkelig  i  skole,  så  folk  får  vite  hva  som  er  rett  og  urett  hos  dem  de  vil  bo  og  livnære  seg  sammen  med.  Den  som  vil  bo  i  en  by,  må  kjenne  og  overholde  de  rettsreglene  som  gjelder  der,  og  som  han  vil  nyte  godt  av,  likegyldig  om  han  tror  eller  i  sitt  hjerte  er  en  slyngel  eller  kjeltring".  

Det  er  (med  god  grunn)  blitt  sagt  at  i  den  protestantiske  kristendomstype  er  lydighet  den  fremste  dyd,  ulydighet  den  største  synd.  I  den  kristne  bibel  (NT)  forlanger  Jesus  troskap  og  lydighet  fra  den  enkelte  under  sitt  autoritære  førerskap.  Den  som  ikke  underkaster  seg  hans  myndighet  og  autoritet,  er  ham  ikke  verdt.  Han  tiltaler  den  enkelte  og  sier:  Følg  meg!  Jesus  verken  filosoferer,  diskuterer  eller  argumenterer.  For  å  komme  inn  gjennom  den  "trange  port"  til  gudsriket,  krever  Jesus  total  underkastelse  av  sine  tilhengere.  I  bildet  av  faderen-barnethyrden-fårene  og  herren-trellen  blir  menneskets  gudsforhold  anskueliggjort.  I  disse  yndede  billed-sammenstillinger  fra  Jesu  forkynnelse  i  evangelieskriftene  står  over-  og  underordningsforholdet  helt  sentralt.

Kirke-kristendommens  infantile,  irrasjonelle  JØDEHAT.  Jødene  ble  og  blir  fortsatt  oppfattet  som  oppsetsige,  tverre  barn   så  lenge  de  motsetter  seg  "omvendelse"  til  kristendommen.  De  kristne  kirker  tåler  ingen  opposisjon,  heller  ikke  i  dag.  Her  på  forumet  er  den  uhyre  nedlatende  kristne  paternalistiske   holdning  overfor  jødene  (tidvis  snedig  kamuflert  som  "Israels-kritikk")  på  ny  og  på  ny  blitt  demonstrert.  Men  kirkens  doms- og straffetrusler  rammer  selvsagt  ALLE  som  ikke  servilt  underkaster  seg  den  kristne  lære  og  forkynnelse.

Allerede  i  antikken  var  jødene   fullt  bevisst  at  den  gammeltestamentlige  Jahve-mytologien  måtte  vike  for  en  etisk-rettslige  fordypning  OG  en  åndelig  gudsoppfatning  (de  kristne  har  etter  mer  enn  1700  år  ennå  ikke  forstått  dette).  Jødene  avviste  tidlig  all  misjon,  og  hadde  følgelig ikke  bruk  for  sverdet.  Derfor  har  jødedommen  heller  aldri  frembrakt  autoritære,  imperialistiske  førerskikkelser  som  de  kristne,  europeiske  kirker.  Jødene  har  ikke  hatt  behov  for  en  "Guds  stedfortreder"  på  jorden,  heller  ikke  for  uforanderlige  dogmer  OG  pompøse  maktmanifestasjoner  i  form  av  katedraler  og  intrikate  liturgier,  eller  for  et  hierarkisk  presteskap  med  deres  skrekkinngytende  maktsymboler  og  latterlige  ytre  prakt.  Den  som  stiller  rabbien  opp  mot  den  katolske  pave  og  de  lutherske  biskoper,  en  synagogegudstjeneste   opp  mot  kirkens  høymesse,  vil  nok  straks  se  den  skrikende  kontrasten.

I  nomadetiden  bygget  jødene  ikke  templer,  og  i  forfølgelsestiden  gjorde  de  heller  ikke  det.  De  utviste  en  nøysomhet  når  det  gjelder  utsmykkende  staffasje,  og  denne  nøysomheten  førte  til  at  de  loddet  dypere  i  religionens  vesen  enn  de  store  religioner  som  utsmykket  sine  guddommer  omtrent  på  samme  måte  som  de  utsmykket  sine  keisere  og  konger.  Den  jødiske  religionen  ble  dermed   klart  åndelig  og  etisk  mer  dyptgående  enn  de  materialistiske  kirkeprakt-religioner.

De  kristne  kirker  og  deres  teologer  bærer  et  blytungt  ansvar  for  den  kunnskapsmangel,  de  feiloppfatninger  og  fordommer  europeere  og  nordmenn  flest  har  om  JØDEDOMMEN.  Det  er  åpenbart  ikke  i  kirkens  interesse  at  JØDEDOMMENS  dynamiske  kultur-  og  religionshistorie  blir  alment  kjent.  Derfor  hører  vi  ofte  både  fra  kristne  OG  ikke-kristne  aktører  om  den  "fæle  Jahve"  i  Det  gamle  testamentet,  men  merkelig  nok  intet  om  jødisk  religionsutvikling  fra  oldtiden  og  frem  til  i  dag.

Det  er  fremfor  alt  historieløsheten  som  preger  den  nær  sagt  "sykelige"  oppmerksomhet  våre  offentlige  medier  (også  dette  debattforum)  vier  staten  Israel.  Det  kan  ikke  være  noen  tvil  om  at  det  er  den  nær  2000-årige  kirkelig-dogmatiske  og  teologiske  antisemittisme  som  fortsatt  styrer  vårt  statskirkelands  syn  på  jøder,  jødedom  og  staten  Israel.  Etter  mer  enn  1700  år  med  ensidig  og  aggressiv  kirkelig  antijødisk  propaganda  i  Europa,  er  det  klart  at  vi  nordmenn  og  alle  europeere  ennå  har  en  lang  vei  å  gå  før  vi  blir  i  stand  til  helt  og  fullt  å  kvitte  oss  med  denne  "ondartede  giften"  -  antisemittismen  -  som  de  europeiske  kirker  gjennom  mer  enn  halvannet  årtusen  har  påført  oss  og  vår  europeiske  sivilisasjon.

I  historien  finnes  ingen  tilsvarende  eksempler  på  kirke-kristendommens  langvarige,  systematiske  og  konsekvente  demonisering  og  forfølgelse  av  et  helt  folk  (en  religiøs  minoritet),  og  det  er  derfor  ikke  overraskende  at  de  kristne  kirker  og  menigheter  fortsetter  å  fortrenge  og  benekte  sitt  ansvar  og  sin  blytunge  skyld  for  antisemittismens  opphav  -  og  for  jødehatets  vedlikeholdelse  gjennom  mer  enn  halvannet  årtusen.  Alle  som  er  oppdratt  i  den  kristen-europeiske  kulturkrets  er  dels  bevisst,  dels  ubevisst  påvirket  av  kirkens  grufulle  og  irrasjonelle  jødehat.  Ikke  nok  med  det,  våre  europeiske  kirker  har  endog  spredt  sitt  religiøst-kristne  jødehat   til  alle  kontinenter,  gjennom  aggressiv  og  aktiv  misjon  i  alle  verdensdeler.  Dessverre  pågår  denne  ondsinnete  antijødiske  propaganda  den  dag  i  dag  fra  kirkelig-teologisk  hold.

Det  faktum  at  ingen  eller  få  debattanter  på  dette  forum  relaterer  antisemittismen  til  kirke-kristendommens  teologi  og  historie,  viser  at  benektelsens  og  fortrengningens  mekanismer  er  uhyre  effektive.  De  fleste  innlegg/tråder  om  ANTISEMITTISME  på  dette  forum  er  blindveier,  og  ender  opp  i  blankpolert  hykleri.  Martin  Luthers  antisemittiske  skrift  er  det  betegnende  nok  få  som  nevner.  Makeløst!  Det  er  åpenbart  besværlig  for  de  kristen-troende  (av  alle  avskygninger)  å  forholde  seg  til  at  Jesus  selv  kalte  jødene  for  "djevelens  sønner",  og  at  kirken  har  gjort  ham  til  "Gud"  samt  gitt  ham  den  høyeste  autoritet  som  noe  menneske  kan  tillegges.  Hvorfor  blir  ikke  dette  faktum  engang  streifet  i  den  norske  presse,  eller  på  dette  forum?

Mange  toneangivende  kirke-kristne  kretser  og  organisasjoner  har  den  senere  tid  sluttet  seg  til  den  kristen-palestinske  antijødiske  retorikk  (den  såkalt  palestinske  "frigjøringsteologi").  Karakteristisk  for  denne  særegne  teologi,  utformet  blant  kristne  palestina-arabere,  er  at  deler  av  Det  gamle  testamentets  fortellingsstoff  omtolkes  til  fordel  for  palestinerne   OG  at  staten  Israels  opprettelse  i  1948  betraktes  som  illegitim   og  ulovlig   (kfr.  "Kairos-dokumentet").  Noen  interessante  navn  kan  nevnes  i  denne  forbindelse,  bl.a.  den  konservative  biskop  Halvor  Nordhaug  OG   MF-teolog/prest  Jens  Olav  Mæland.  Sistnevntes  bok:  "Glemt  av  sine  egne"  (Avenir,  2009)  er  nyttig  for  den  som  vil  forstå  deler  av  den  teologiske  revisjonisme   og  såkalte  "ny-orientering"  i  synet  på  staten  Israel.  I  sitt  forord  uttrykker  Mæland  sin  takk  til  bl.a  Sabeel-Instituttet  i  Jerusalem,  dr.  Naim  Ateek,  sokneprest  Kjartan  Ruset,  amanuensis  Hans  Morten  Haugen,  Karin  Riska  og  kommentarredaktør  i  Vårt  Land,  Erling  Rimehaug.

I  denne  boken  blir  jødene  så  og  si  frakjent  sin  historiske  og  religiøst-kulturelle  tilknytning  til  de  palestinske  områder,  helt  i  samsvar  med  palestina-arabernes  ideologiske  propaganda.  Det  er  ganske  karakteristisk  for  denne  teologiske  revisjonisme  at  jødene  utelukkende  blir  oppfattet  som  "okkupanter",  som  et  fremmed-element  i  området,  og  ikke  minst  som  erobrere,  herskere,  aggressorer  og  undertrykkere  (endog  som  "koloniherrer").  Noen  går  så  langt  at  de  omtaler  staten  Israel  som  verre  enn  apartheid-staten  Sør-Afrika  (den  kristne   sør-afrikanske  biskop,  Desmond  Tutu,  er  her  et  grelt  eksempel).

Misjonærkulturen:  "etnosentrisme"  og  "paternalisme"

Opprettelsen  av  barnehjem  og  internatskoler  skulle  vise  seg  å  være  det  mest  effektive  midlet  til  å  påvirke  enkeltindividet,  skriver  Svein  Tobiassen  i  boken  "Kulturkollisjon.  Norske  misjonærers  møte  med  Madagaskars  innland  1867-1883"  (Pax  Forlag  1971).  På  den  måten  kunne  man  rive  de  unge  "ganske  bort  fra  den  fordærvelige  Indflytelse,  for  hvilken  de  fra  den  spædeste  Alder  ere  udsatte  i  deres  Hjem" ,  sier  en  av  misjonærene.

Jeg  siterer  nedenfor  fra  Svein  Tobiassens  bok:

"Lukkede  skoler  ville  muliggjøre  miljøkontroll.  Ved  isolasjon  ville  misjonærene  i  stor  utstrekning  kunne  bestemme  hva  barna  skulle  se,  høre,  lese,  skrive  og  oppleve.  Innen  internatet  kunne   det  skapes  en  verden  som  misjonærene  mente  var  kristen,  god  og  sann,  i  motsetning  til  utenverdenen  som  var  hedensk,  ond,  uren  og  falsk.  Innenfor  dette  miljøet  skulle  barna  lære  å  tro  på  den  kristne  Gud,  skille  mellom  det  absolutt  onde  og  det  absolutt  gode,  føle  at  den  enkelte  er  ond,  syndig  egoistisk   og  fortapt  uten  Troen.  Det  skulle  føres  en  stadig  kamp   mot  det  urene  i  den  enkeltes  sinn,  og  bevisstheten  om  det  syndige   og  onde  skulle  fremkalles  ved   å  utvikle  skam-og  skyldfølelse.  Formaninger,  bønn  og  straff   var  egnede  midler  til  å  innprente  de  ønskede  reaksjonsmønstre,  og  barna  skulle  oppmuntres  til  å   komme  med  bekjennelser  og  tilståelser.  I  dette  miljøet  skulle  intet  skjules,  selv  de  innerste  og  hemmeligste  tanker  måtte  komme  frem,  for   ingen  tanke  eller  følelse  var  Gud  uvedkommende.  Barna  skulle   bringes  til  å  finne  den  ene,  riktige  vei  til  det  sanne  liv,  lære  å  forstå  at  et  ikke-kristent  liv   var  verdiløst   og  at  bare  et   liv  i  omvendelse,  tro   og  stadig  kamp  mot  djevelens  fristelser  kunne  frelse  fra  evig  fortapelse  i   helvetes  pine". 

"Den  hvite  manns  ankomst  til  Madagaskar  gjorde  ubotelig  skade,  ikke  bare  psykologisk,  men  også  sosialt  og  økonomisk.   Gasserne  følte  seg  ribbet  for  selvrespekt  og  stolthet  når  den  overlegne  hvite  mann  formante  dem  til  å  gi  avkall  på  sed  og  skikk,  gamle  trosforestillinger  og  tradisjoner.  Misjonærene  forsøkte  på  forskjellige  måter  å  undergrave  afrikansk  religion.  Ved  å  fordømme  den  som  ond  har  de  forårsaket  at  et  økende  antall  unge  vest-afrikanere  i  dag  ser  på  sine  foreldre  som  overtroiske  og  tilbakestående,  uten  at  de  selv  er  blitt  særlig  preget  av  kristendommen. De  har  mistet  fedrenes  tro  uten å  finne  en  ny.  Kristningsbestrebelsene  i  Afrika  har  sjelden  ført  til  noen  høyning  av  moralen". 

(Tobiassen  siterer  og  henviser  bl.a.  til  forfattere/forskere  som  O.  Mannoni,  Franz  Fanon,  B.  Malinowski,  W.  Bascom,  Erik  Allardt,  Erich  Fromm  m.fl.)

Forestillingen  om  at  mennesket  er  ondt   av  naturen  står  sentralt  i  Martin  Luthers  lære.  De  norske  misjonærene  la  stor  vekt  på  læren  om  arvesynden,  og  de  mente  med  Luther  at  medfødt  ondskap  leder  menneskets  vilje  i  syndefull  retning.  Alene  er  mennesket  ute  av  stand  til  å  velge  det  gode.

Erich  Fromm  peker  på  at  mennesket  i  følge  Martin  Luther  ikke  har  noen  fri  vilje.  Individet  er  "fange,  slave  og  tjener  enten  for  Guds  eller  Satans  vilje"  (Flukten  fra  friheten,  ).  Bare  dersom  mennesket  ydmyker  seg  og  ødelegger  sin  individuelle  vilje  og  stolthet,  vil  Gud  i  sin  nåde  forbarme  seg  over  det.  Misjonærene  var  utvilsomt  enig  med  Luther  i  at  det  gjaldt  å  "ødelegge,  rykke  opp  med  roten  og  å  tilintetgjøre  all  kjødets  visdom  og  rettferdighet... Det  det  gjelder  er  at  vår  rettferdighet  og  visdom  som  utfolder  seg  for  våre  øyne,  blir  ødelagt  og  utryddet  fra  vårt  hjerte  og  fra  vårt  forfengelige  jeg"  (kfr.  Luthers  kommentar  til  Paulus'  romerbrev).

De  første  norske  misjonærenes  "tro"  faller  innenfor  rammen  av  Erich  Fromms  beskrivelse  av  "autoritær  religion".  Det  som  karakteriserer  denne  religionstype  er  forestillingen  om  at  mennesket  er  underkastet  en  høyere,  usynlig  makt  som  har  krav  på  lydighet,  ærefrykt  og  tilbedelse.  I  beskrivelse  av  "misjonærkulturen"  trekkes  inn  en  rekke  generelle  prinsipper  som  psykologen,  Robert  Jay  Lifton,  fremsetter  som  typiske  for  totalitære  miljøer  (krav  om  bekjennelse,  renhet,  omvendelse  og  tro  på  hellige  dogmer  eller  en  ufeilbarlig  "vitenskap",  forestillingen  om  at  det  bare  finnes  en  vei   til  virkelig  og  sant  liv,  metoder  som  miljøkontroll,  overtalelse  ved  formaning  og  indoktrinering  av  kategorisk  formulerte  "sannheter".  I  samfunn  hvor  slike  trekk  er  tallrike  og  iøynefallende  vil  man  komme  faretruende  nær  det  totalitære  system).

-----------------------

Noen  tror  kanskje  at  dette  er  tanker  som  forlengst  er  tilbakelagt.  Men  en  moderne  teolog  som  Jan  Olav  Henriksen  skriver  i  sin  bok  fra  1994  ("Guds  virkelighet..."):

"I  følge  E.  Sclink  er  menneskets  stilling  og  oppgave  i  skaperverket  dobbel:  For  det  første  skal  det  representere  Gud  overfor  det  øvrige  skaperverket.  Dette  kan  mennesket  gjøre  fordi  det  er  utstyrt  med  fullmakter  fra  Gud.  Dermed  står  det  også  ansvarlig  for  den  som  har  gitt  det  fullmaktene.  På  den  andre  siden  skal  mennesket  også  representere  skaperverket  overfor  Gud:  Mennesket  skal  på  skaperverkets  vegne  gi  Gud  den  lovprisning  og  ære  som  de  andre  deler  av  skaperverket  ikke  selv  kan  bringe  til  ordet,  og  gjennom  lovprisninger  og  tilbedelsen  skal  det  bli  synlig  at  alt  er  Guds  virkelighet...  Lovprisningen  er  den  beste  måte  å  være  Guds  bilde  på.  Da  peker  mennesket  tilbake  på  den  som  er  avbildet,  og  gir  ham  all  ære.  Mennesket  har  derfor  ansvar  for  aktivt  å  medvirke  til  at  skaperverket  skal  nå  sitt  mål,  SOM  ER  Å  LOVPRISE  GUD... Mennesket  er  skapt  til  samfunn  med  Gud.  Menneskelig  eksistens  uten  fellesskap  med  Gud  er  dypest  sett  FORTAPT  OG  MISLYKKET  eksistens".   (Undertegnedes  utheving).   

"Mennesket  er  bestemt  av  syndens  makt  gjennom  hele  livet... Viljen  blir  ikke  bare  svakere  ved  syndefallet...  Nei,  viljen  gjør  at  mennesket  som  synder  aktivt  tar  del  i  å  gjøre  det  onde.  Denne  vilje  preger  hele  menneskets  personlighet... Synden  er  en  grunnskade  i  menneskets  forhold  til  hele  virkeligheten... Derfor  forutsetter  læren  om  syndefallet  at  menneskets  vilje  nyskapes,  før  forholdet  mellom  Gud  og  mennesket  gjenopprettes".

"De  gode  gjerninger  er  et  fremmed  verk:  De  er  Kristi  verk... det  er  Kristus,  og  ikke  mennesket  som  skal  ha  æren  for  dem... Mennesket  kan  under  ingen  omstendighet  i  seg  selv  og  av  egne  krefter  være  i  stand  til  å  frembringe  noe  som  Gud  kan  regne  som  rettferdighet.  Den  rettferdighet  som  mennesket  får  gjennom  troen,  er  derfor  fremmed,  dvs.  at  den  kommer  til  mennesket  "utenfra"  i  og  med  de  gaver  Gud  gir".

"Guds  hellighet  fører  til  at  han  velger  seg  ut  et  folk  som  blir  hans  Kirke,  og  som  er  hans  vitner  på  jorden... Det  er  utvelgelsen  som  er  grunnlaget  for  helligheten,  og  ikke  hva  det  enkelte  kirkemedlem  er  i  stand  til  å  prestere  av  religiøse  og  moralske  kvaliteter  på  egen  hånd.  Som  utvalgte  av  Gud  har  Kirkens  medlemmer  fått  en  fremmed  hellighet,  som  de  får  til  tross  for  all  sin  ufullkommenhet".

"Mennesket  har  ingen  vilje  som  er  helt  uavhengig  av  forholdet  til  Gud.  Derfor  er  det  heller  ikke  i  stand  til  å  gjøre  det  som  Gud  vil  uten  at  Gud  gjør  det  i  stand  til  det.  Det  naturlige  mennesket  har  mulighet  til  å  si  nei  til  Gud  -  og  dette  nei  er  betinget  av  dets  syndige  vilje.  Men  viljen  er  altså  ikke  fri  til  å  si  ja.  Valget  er  altså  ikke  fritt  (i  betydningen:  du  kunne  valgt  annerledes),  men  skyldes  disposisjonene  i  menneskets  syndige  natur.  Mennesket  erfarer  likevel  psykologisk  at  det  velger  som  det  selv  vil".

(Jeg  presiserer  at  dette  er  skrevet  så  sent  som  i  1994,  av  en  professor  ved  Norges  største  teologiske  fakultet)

Mvh.  G.  Ullestad

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt