Mellom Gud og meg

For mange troende er det viktig at man bekjenner sin tro ovenfor andre. Noen religioner har forkynnelsesforordninger de troende må utøve for å oppfylle sine forpliktelser ovenfor sin Gud. Men de fleste religioner sier også at gudstroen er mellom den troende og dens Gud og at det er Gud som skal dømme og ikke mennesket.

Utfordringen blir da at vi har et jordisk liv og om man tror, et etterliv som ikke er av det jordiske hvor en Gud er den som råder og mennesket er prisgitt Gud. Like fullt kan det virke som om mange troende ikke nøyer seg med at mennesker tror men også forlanger former for bevis eller proklamering av sin tro.

Er det slik at mennesket her splitter troen i to, en som gjelder forholdet mellom den troende og Gud og et som gjelder forholdet mellom mennesker, gudshus og organisert religion. Snakker vi da om samme religion eller er det to størrelser som egentlig ikke hører sammen, den ene en verdslig tro den andre gudommelig tro.

De fleste som snakker med sin Gud gjør jo dette uten at det proklameres i forsamlinger det foregår intimt og privat uten andre tilstede enn Gud og den troene. Tilbedelsen er mer dualistisk og kan foregå alene eller sammen med andre. Gud er jo tilstede uansett så ens bønner blir ikke sterkere eller mer synlige om de fremføres i fellesskap eller i gudshus. Dog blir de mer synlige for andre mennesker men der jo ikke disse man tror på, henvender seg til eller tilber.

Kan man gå så langt som å hevde at organisert trosliv med teokrater langt på vei er en egen trosrettning som egentlig bare benytter Gud som skalkeskjul for å fremme egen makt og innflytelse over mennesker?