Rydde bort skammens telt- Norges kriminalisering av nød

Tirsdag skrev Synne Skouen i Aftenposten i artikkelen " Hva gjør de nå?" om Norges grove svikt i forhold til den iranske asylsøkeren Rahim Rostami, i går skrev Peter Normann Waage i samme avis skarpt  om de ubehagelig trekk som Amelie-saken speiler ved det norske samfunn. Han skrev blant annet : " Ingen ville snakke med henne, ingen tok hensyn til det faktum at hun sto åpent frem i stedet for å gli inn i det kriminelle halvmørket som nøden ofte tvinger papirløse over i."

I dag kommer nyheten om at teltene ved Oslo Domkirke som iranerne og etioperne har bodd i og demonstrert sin sak ved, er ryddet vekk av politiet.

Det begynner å tegne seg et mønster hvor Norge tyr til usynliggjøring og bortdefinering av asylsøkere i første omgang, vil de ikke akseptere usynligheten og  bøye nakken, men tviholder på sin verdighet og sine muligheter til å framføre og opplyse om sin sak, ja da kriminaliserer vi dem! Arbeiderpartiets lovforslag om å ytterligere kriminalisere det å være papirløs, sauset sammen tiltak mot grov kriminalitet, stemmer så altfor godt i dette bildet.

Etioperne befinner seg i en desperat situasjon, godt beskrevet tildligere her på Nye Meninger i innlegg både fra Rune Berglund Steen og dem selv. Nå brukes kosten for å feie siste spor av deres nød vekk fra offentligheten.

Iranerne som demonstrerer utenfor Domkirken må sees i sammenheng med Rahim Rostami-saken, hvor han etter å ha blitt tvangsutsendt av Norge i februar har gått gjennom langvarig fengsling, skal ha gått gjennom tortur, og nå står tiltalt for landsforrædrei i forhold til den iranske stat. Det må også sees i sammenheng med den livsfarlige situasjonen i Iran for opposisjonelle og for de som har søkt asyl i utlandet. Så sent som i går sendte Utenriksdepartementet ut en sterk bekymringsmelding i forhold til dokumentfilmskaperen Mohammadi og fotografen Majd i Iran. Samtidig sier de ikke et ord om Rahim Rostamis sak, og i dag gjør politiet altså de kjempende og desperate iranerne, med grunn til å frykte samme behandling som Rahim Rostami eller Mohammadi og Majd, til et ordensproblem!

Dette er skammelig og opprørende! Norge legger seg på å kriminalisere nød, istedet for å se problemene i øynene og ta ansvaret for å opprettholde verdighet og menneskelighet! Jeg gjør Peter Normann Waages ord til mine: " Når èn menneskegruppe blir utdefinert av rettsfellesskapet, kan andre følge etter."