Thor Bjarne Bore

135

Misjon - ingen valgfri aktivitet

I disse dager er et tusen misjonsentusiaster samlet i Kristiansand til generalforsamling i Det Norske Misjonsselskap, NMS, Norges første.

Publisert: 30. jun 2011

I disse dager er et tusen misjonsentusiaster samlet i Kristiansand til generalforsamling i Det Norske Misjonsselskap, NMS, Norges første. Jeg tenker umiddelbart tilbake til det lutherske verdensforbunds generalforsamling i Winnipeg i 2003. Da inviterte NMS, Areopagos og Kirkens Nødhjelp sine kontakter i partnerkirkene, ”friends of Norway”, til en enkel sammenkomst. Over 40 utlendinger møtte frem og ga et flott innblikk i det mangfoldet av kirkekontakter som ivaretas av organisasjonene. Da de fortalte om sine forhold til Norge satt jeg og ønsket inderlig at dette skulle de ha hørt, de hundretusener av misjonsvenner som de siste 160 årene har bedt, samlet penger og sendt ut misjonærer til jordens ender..

Jeg var så begeistret etter å ha hørt vitnesbyrdene og kontakten med Norge, at da jeg etter møtet gikk en tur sammen med Kjetil Aano, formulerte jeg meg omtrent slik; Det har nyttet, vi har vært med på å spre det budskapet alle troende er forpliktet til å bringe videre.

Jo, det har nyttet å drive misjon.
Vi vet jo at i en pionerfase kan det ofte se smått ut, det kan gå mange år før de første blir omvendt til Gud. Svært få steder brøt vekkelsen ut med en gang misjonærene kom. For et par år siden kom det en fascinerende bok om misjonær Schrøder som dro til Zululand. Det tok 14 år før den første zulu ble døpt. Nesten overalt begynte arbeidet som et møysommelig såarbeid. Og mange slet seg bokstavelig talt ut.

Schrøder var for øvrig den første norske fredsmegler – har meglet mellom kongen i Zululand og det britiske imperiet. Han var forløperen for norsk fredsbygging i Guatemala og Haiti, på Filippinene og Sri Lanka, mellom Eritrea og Etiopia, for å nevne noe av den virksomheten som både Kirkens Nødhjelp og det offisielle Norge har vært involvert i de senere årene.

For noen år siden var jeg i Kina og fikk møte kristne ledere i Shanghai. De hadde sterke historier om trakasseringer, fengsel og tortur, kristendommen hadde likevel holdt seg levende – og vokste. En av dem kom fra et område med 90 millioner mennesker. Der var det da offisielt 2,6 millioner kristne, men det tok ikke høyde for de uregistrerte menighetene.Han jeg snakket med mente det i alle fall var 6-7 millioner kristen i et område der norsk misjon begynte arbeid for 100 år siden, der misjonærene måtte reise etter 2.verdenskrig – men der det altså vokser.

Det begynte med at noen sa ja til kallet – både til å gå og til å sende. Nå vet vi at det er mange årsaker til at den kinesiske kirke har vokst til det den er i dag. Men veksten hadde ikke vært mulig uten det møysommelige såarbeidet som kallsbevisste misjonærer har stått i.

Det lutherske verdensmøtet i Winnipeg. Det forsterket min tro på at det har vært en lykke for misjonsengasjementet at vi i Norge har hatt den praksis at frivillige organisasjoner har administrert den misjonsvirksomheten som drives innen Den norske kirke, samtidig som det i nesten alle sammenhenger er erkjent at misjon ikke er noen løsrevet handling som kirken kan gjøre eller la være å gjøre, men et grunnleggende kriterium ved det å være kirke. Misjon ligger i kirkens gener.

Kirkemøtet i Canada fortalte meg også at tyngdepunktet har flyttet seg, at det ligger store muligheter både for lokalmenighetene og hele vår kirke hvis vi lytter og åpner oss for impulsene og inspirasjonen fra den verdensvide kirke, særlig fra kirkene i sør.

Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

Den norske kirke er jo også et resultaqt av misjonsvirksomhet. Evangeliet ble brakt til Norge og slo røtter her gjennom mennesker på reise. Fra første stund ble det gitt videre av mennesker på reise. Sagaen forteller om Leiv Eirikson at han ble sendt av kong Olav Trygvason til Grønland for å drive misjon. Ruinerer etter domkirke og andre bygninger på det gamle bispesetet Gardar forteller at arbeidet bar frukt. Slik kan vi følge sporene av en misjonerende kirke i Norge via Island og Grønland, like til Newfoundland allerede før 1000-tallet. I mer enn 1000 år har vår kirke vært en misjonerende kirke.

Nyhetsbildene fra vår egen tid har vist oss 800.000 unge katolikker samlet til fellesskap og bønn i Køln. Hvert år strømmer titusenvis av unge mennesker fra hele verden til klosterfellesskapet i Taize. Hver eneste søndag feirer 100.000 gudstjeneste i DNKs menigheter. Et økende antall mennesker søker i andre religioner og åndelige tradisjoner. Bildene taler sitt konkrete språk om menneskers lengsler og håp etter noe som er større enn dem selv og den virkeligheten de lever i. Misjon er å være kirke i møte med menneskenes dypeste spørsmål, lengsler og håp.”.

Misjonsbegrepet vekker ulike følelser og assosiasjoner, både i kirken og i samfunnet for øvrig. Noen mener at vi klarer oss uten ordet misjon, fordi det er utvannet og ubrukelig. På et møte jeg var på nylig sa en at også et reklamebyrå har en misjon, de vil selge mest mulig av noe, for eksempel av coca cola. Derfor bør ordet misjon erstattes med et mer presist ord, sa vedkommende.

Jeg ser på en måte problemstillingen, men generelt vil jeg nok hevde at det er viktigere å finne nye gjerninger for vår ord enn å finne nye ord for våre gjerninger.
Nils-Tore Andersen, min etterfølger som Kirkerådsleder, har sagt sier at i Misjonsalliansende mer og mer bruker det norske ordet utsending i stedet for det latinske ordet misjonær. De to ordene betyr det samme, men i dagens samfunn fungerer ordet utsending ofte bedre. Ikke minst er det lettere å bruke den betegnelsen i land som Kina og Vietnam.

Uansett – om ordene er forskjellige, så er det bibelske perspektiv over tjenesten det samme. Han som på fjellet i Galilea en gang sa: Gå derfor ut …. Gir tjenesten et innhold som man verken kan eller vil løpe fra.

I 2004 var jeg sammen med Øyvind Eide i Blånildalen i Etiopia. Det var folkefest hos gumuz-folket, den norske ambassadøren kom i fly fra Addis Abeba, og bakgrunnen var at de nå fikk sin første bok på deres eget språk. Misjonærer hadde skapt et skriftspråk, og selv om Det nye testamente naturlig nok ble den første boken de fikk, vil det etter hvert kunne komme andre. Misjonen hadde gitt 450 000 mennesker et språk. Det er nokså nøyaktig det motsatte av kulturimperialisme, og de som i dag sitter lett henslengt ved cafebordet med cafelatten sin og snakker lett nedlatende eller foraktelig om den store hvite misjonær som kommer og ødelegger de innfødtes kultur, de skulle ha vært med til Blånildalen den søndagen. Og dette er jo bare ett av de mange eksempler på hvordan misjonen har vært med på å styrke folkegruppers kulturelle identitet.

For min del håper jeg at gumuz-folket vil si som en annen sa det etter at hans folk hadde fått Det Nye Testamente: ”Nå har seks menn lært språket vårt: Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Peter og Paulus. De kommer aldri til å bli syke eller trette, og de trenger heller ikke ferie. Nås skal de reise ut i alle landsbyene og fortelle hele folket de gode nyhetene”.Tilgivelse, oppreisning og en ny begynnelse vært en viktig basis for menneskeverd og menneskelig fellesskap i vårt samfunn.

Jeg tror det er avgjørende viktig at kristendommen fortsatt kan danne en fundamental verdi- og referanseramme i samfunns- og kulturlivet. Bibelen har både skapt seg en vei blant folkene og blitt en veileder for folkene. I Norge - og i nå også i Blå Nil-dalen, på gumuz-folkets eget språk.

I Norge er Bibelen svært tilgjengelig i dag, men heller ikke her har det alltid vært slik. Da Christian IIIs danske reformasjonsbibel fra 1550 fant veien hit - i 96 eksemplarer - kostet hvert eksemplar 5 daler, tilsvarende 30 tønner ruge eller en god okse.

Gå ut i all verden – til Laos, Madagaskar, Kamerun og Ecador? Ja visst, men også ved å gå til nærmiljøet der mennesker samles, eller skape nye arenaer der menneskene er. Det er en stor utfordring for en folkekirke som gjennom århundrer har basert sin virksomhet på at menneskene kommer til den. Jeg opplevde nylig en gategudstjeneste med nattverd på plassen for Oslo Sentralstasjon. Det var en fin opplevelse.

Det er en stor utfordring for den norske kirke å åpne sine menighetsfellesskap for bredere grupper. Evangeliet er for alle. Er vi stand til å åpne oss for hele bredden av mennesker? Kan våre former og måter å være kirke på virke begrensende? Er menighetens aktiviteter bare tilpasset en spesiell gruppe? Er kirken i stand til å være åpen for det store spekteret av mennesker og organisasjoner som egentlig hører til og er en del av kirken?

Skaper kirken muligheter for at mennesker skal kunne erfare Gud gjennom fellesskap, tilbedelse, bønn og læring? Vårt fellesskap – berører det? Kommer mennesker i kontakt med det dype i seg selv og andre? Lærer mennesker dybdene i Gud å kjenne?

Kommer kirken i kontakt med alle typer mennesker og kulturer lokalt? Har den kontakt utover sine grenser? Lytter den til hva mennesker er opptatt av? Opplever menneskene at kirken er til stede i deres liv, at den er tilgjengelig for de som ønsker mer kontakt?

Vi snakker om å inkludere, men – og jeg spør ikke minst fordi jeg kjenner på det selv, blir det lett slik at de er VI som inkluderer noen andre? Hvem inkluderer hvem? Er vi subjekt og de objekt?

Vi alle er utsatt for noen av livets - og ikke minst religionens - verste fristelser: dannelsen av de "korrekte" og koselige flokkene/menighetene. Hvordan er vi når vi er sammen? Hva slags fellesskap lever vi ut i menigheten? Er det et helbredende og forsonende fellesskap, eller er det ekskluderende? Klarer vi å være inkluderende her?

Gjennom misjon har den kristne kirke i løpet av forrige århundre utviklet seg fra å være en vestlig kirke til å bli en global kirke. Allikevel er det langt igjen før ”alle mennesker … over hele verden” er kjent med evangeliet. Anslagsvis regner en med at 1,5 milliarder mennesker, som tilhører 7000 ulike folkegrupper, lever uten noe vitnesbyrd om evangeliet. Mange av disse lever i land preget av stor fattigdom og lav rettssikkerhet. Vår vilje og evne til å se de ”glemte” folkegruppene og bidra til at evangeliet blir gjort kjent for dem, i ord eller gjerning, er en utfordrende test på vår vitalitet og kraft som en misjonerende kirke.

Mange henger fast i et foreldet misjonsbegrep, men stadig flere forstår at misjon er noe mer enn å sende norske misjonærer til Afrika, Asia og Sør-Amerika. Det avgjørende er å holde fast ved at utsendelse av misjonærer og omsorg for medmenneskers frelse er en frukt av og et tegn på at kirken faktisk er levende og misjonerende. Den arbeidsdelingen vi har hatt på norsk kirkemark mellom rådsstruktur, embetsstruktur og de mange tverrstrukturer i form av organisasjoner for diakoni, indre- og ytremisjon, den arbeidsdelingen har vært fruktbar og til velsignelse, og den bør fortsette.

Misjon er et sentralt uttrykk for det å være kirke. Vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, har i dag kirkene dynamiske, misjonerende, frimodige og sterke som langt overgår det som den tradisjonelle kristenheten opplever.

I nasjonalt perspektiv går bedehusaktiviteten radikalt ned, tallet på misjonsforeninger minker - og de tradisjonelle misjonsorganisasjonene møter dette med å bygge en ny basis og stadig legger bedre til rette for at menighetene gjennom dem skal være misjonerende, utover sine egne grenser. Mange menigheter har fått hjelp til å se at de har en misjonsfunksjon.

Misjon er et felles oppdrag for hele den verdensvide kirke. Det er et felles ansvar for kirkene å ta del i hverandres misjon, å la seg korrigere og inspirere av hverandre. Kirkene i sør ble i løpet av 1990-tallet det nye tallmessige tyngdepunktet i kristenheten. Vi i Norge har lenge mottatt forfriskende impulser fra kirkene i sør gjennom deres teologi og spiritualitet, deres sang og musikk og mottar i økende grad impulser gjennom møter ansikt til ansikt i vennskapssamarbeid, partnerskap og gjennom selv å motta misjonærer fra kirker i sør.

Misjon er ingen valgfri aktivitet for Jesu kristi kirke. Misjon er et kjennetegn på en levende kirke. Emil Brunner har sagt det slik: Kirken eksisterer ved misjon slik ilden eksisterer ved å brenne.

Måtte ilden fortsette å brenne.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Meget menneskelig

Publisert nesten 8 år siden

og akk så vanlig. Dog settes religionene i en egen ramme og opphøyes til noe mer enn en menneskelig egenskap. Langt på vei hanlder det om moraldannelse hverken mer eller mindre. Blir det nok mennesker som slutter seg til går man bort fra frivilligehet og ender opp med moraltvang.

Misjon enten det gjeder guder eller kamp mot tobakk eller for sykling er etter min mening langt på vei styrt av de samme mekanismene. Noen blir så opphengt i sitt eget livssyn og verdensbillede at de ikke lenger nøyer seg med å leve etter det selv men også må jobbe for at alle andre også lever etter det.

Det er nok da lett for den som bedriver misjonsarbeidet å dulle seg inn i forestillingen om at dette moraloverføringsarbeidet er uselvisk og kun til den som blir utsatt for det sitt beste.

Som mennesker er vi langt på vei enkle mekanismer. Vi liker å se oss som individualister men like fullt ser vi at vi lett lar oss lede og påvirke av hva som er flertallets normer og moral. De fleste av oss klarer ikke å stå imot i lengden, til det blir presset for stort og vår frihet fortapt.

Hva vil det da si at misjon nytter. At den er til nytte for de misjonerende når de klarer å favne flere under sin fold forstår jeg, men spørsmålet som er like viktig er om disse misjonerende egentlig forstår hva de gjør med andre menneskers selvstendighet, frihet og egenverd i sin iver etter å endre dem og skape dem i sitt eget billede. En omvendt har tross alt vært en annen før de ble omvendt til den rette moral og lære. Var dette noe annet uten verdi?

Mest leste siste måned

Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
12 dager siden / 5180 visninger
Fra utskudd til kraft?
av
Vårt Land
23 dager siden / 4772 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
12 dager siden / 2813 visninger
Bekreftet allerede
av
Joanna Bjerga
28 dager siden / 2333 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
7 dager siden / 1889 visninger
Befri oss fra 1. mai
av
Ole Jakob Warlo
26 dager siden / 1833 visninger
Barns frihet til å velge
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1807 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
4 dager siden / 1607 visninger
Hauge og Marx
av
Vårt Land
25 dager siden / 1554 visninger
Biskoper som blir realpolitikere
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 1428 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere