Hogne Øian

22

Identitet og solidaritet på tvers av ”raser” og etniske skillelinjer?

Identitet og solidaritet handler ikke bare om biologi og gener. Det handler også om politikk og ideologi. Et eksempel fra Jamaicas og Storbritannias historie kan hjelpe oss til å forstå nettopp dette.

Publisert: 29. jun 2011

Her på VD har det i flere ulike innlegg og kommentarer blitt argumentert med at vi som mennesker av natur er skapt til å identifisere oss med og leve sammen med folk av egen ”rase” eller etniske opprinnelse. Slik kan det også hevdes at samfunn der befolkningen består av mer enn én ”rase”, eller av grupper med opprinnelse i forskjellige deler av verden, fra naturens side er dømt til å mislykkes. I en slik forestillingsverden er identitet noe som primært springer ut av forskjeller mellom ”raser” og etniske skillelinjer. Alt dette er etter mitt syn argumenter som hviler på en logikk som er alt for enkel, og som ikke tar hensyn til at spørsmål om identitet og solidaritet handler om mye mer enn biologi og gener.

I 1865 fant det sted et opprør blant de tidligere slavene på Jamaica. Hendelser i kjølvannet av opprøret er egnet til å sette forestillingen om at mennesket grunnleggende mangler evne til å solidarisere seg med andre enn de som rasemessig eller etnisk står en nærmest i et noe annet lys:

Slaveriet ble formelt opphevet på Jamaica fra og med 1834. De tidligere slavenes liv var imidlertid preget av så elendige politiske og økonomiske betingelser at avskaffelsen av slaveriet lenge handlet mer om formaliteter enn realiteter. Opprøret som fant sted 31 åre senere, ble slått voldsomt ned av den britiske guvernøren på øya. Dette beskrives blant annet i en bok av den britiske historikeren David Cannadine (Ornamentalism: How the British saw their Empire).Hendelsen skapte debatt i Storbritannia den gang. De fleste i den eiende klassen skal ha forsvart de sterke virkemidlene som ble brukt mot de tidligere slavene.

Selv om man kanskje skulle tro det, var argumentene ikke at de tidligere slavene ikke fortjente bedre fordi de var svarte afrikanere. I stedet framholdt man at opprørerne på Jamaica i realiteten var av samme slag som hvite, britiske fabrikkarbeidere.

Som den britiske nevrobiologen og vitenskapshistorikeren Kennan Malik påpeker (i sin bok Strange Fruit: Why Both Sides are Wrong in the Race Debate), viser de historiske omstendighetene rundt opptøyene på Jamaica hvordan rasismen den gang var del av en rasistisk ideologi der hudfarge en underordnet rolle.I den britiske overklassens forestillingsverden tilhørte de hvite arbeiderne en annen rase enn dem selv, til tross for at hudfargen var felles. Fra naturen side hadde arbeiderne mentale og moralske egenskaper som lå langt under medlemmer av den eiende klassen. Derimot hadde de hvite arbeiderne de fleste likhetstrekk med de afrikanske slavene og deres etterkommere.Begge var nærmest for dyr å regne. Forskjellen var at både arbeidere og slaver tross alt var utstyrt med mentale egenskaper som overgikk dyrenes. Britiske, hvite arbeidere og svarte afrikanere ville selv i voksen alder likevel under ingen omstendigheter kunne nå lenger enn den eiende klassens egne barn.

I etterkant av hendelsen på Jamaica ble det i Southampton avholdt en bankett til ære for den britiske guvernøren. Det ble i den forbindelse tillyst demonstrasjoner blant arbeiderne i byen til støtte for opprørerne på Jamaica. I samme tidsperiode pågikk den amerikanske borgerkrigen. De britiske fagforeningene engasjerte seg ved å blokkere havnene for import av bomull og sukker fra sørstatene. I første rekke gikk aksjonene utover arbeiderne selv. Produksjonen i bomullspinneriene måtte opphøre, og følgene var arbeidsledighet og sult. Til tross for alvorlige forsakelser, varte blokaden lenge.

Etter en større demonstrasjon i Manchester til støtte for kravet om å oppheve slaveriet i USA, skal Abraham Lincoln ha sendt et brev til arbeiderne i byen. I brevet roste han arbeidernes solidaritet med slavene og framhevet hvordan det var uttrykk for en forbilledlig altruisme. De britiske arbeiderne identifiserte seg altså med de afrikanerne som hadde blitt brakt til Amerika som slaver. Som Kennan Malik framhever, er disse relativt lite påaktede hendelsene bare ett av flere eksempler som kan brukes til å vise at de biologisk funderte teoriene om at solidaritet på tvers av raser og etniske skillelinjer ikke er mulig.

Tesen om at rasemessig eller etnisk mangfold er ødeleggende gjentas i ulike sammenhenger. Forskning som empirisk mener å vise at dette faktisk er tilfellet, blir ofte fortolket med mer eller mindre implisitte henvisninger til overforenklede evolusjonsteoretiske ressonementer. Et eksempel på det siste er den amerikanske statsviteren Robert Putnam, som på bakgrunn av studier av samfunnsforhold i USA konkluderer med at jo større etnisk mangfold et samfunn preges av, desto mindre sosialt engasjement og lojalitet viser folk. Selv om det kan reises tvil om holdbarheten i datamaterialet og fortolkningen av det, er det ikke grunnlag for å avvise Putnams konklusjon i seg selv. Problemet er imidlertid hvordan det hele kan forklares. Det er alt for lett å ty til enkle forklaringsmodeller der gener og biologisk evolusjon ensidig trekkes inn. I en kommentar til Putnams forskning er Kennan Malik etter min oppfatning inne på noe viktig:

Sammenlignet med for eksempel de britiske arbeiderne på 1800-tallet, har de fleste av oss i dag en annerledes forståelse av hva sosial solidaritet og lojalitet er for noe. Mens de britiske arbeiderne forstod solidaritet i relasjon til grunnleggende politiske spørsmål om sosial rettferdighet, har solidaritet i dagens moderne samfunn i større grad blitt et spørsmål om hvilken gruppe man tilhører - som oftest i termer av livsstil, etnisitet eller religion. Som Malik påpeker, har de fleste av oss har blitt mindre opptatt av hvilket samfunn vi lever i. I stedet beskjeftiger vi oss alt mer med å finne svar på spørsmålet hvem er jeg?, skriver han. Dermed gis de som vil gjøre forestillinger om nødvendigheten av etnisk rene nasjonalstater til en politisk ideologi dessverre alt for lett en stor plass på banen.

Enkelte ideologer går til og med så langt som å hevde at de som mener å se felles interesser med folk av annen hudfarge eller med andre kulturelle bakgrunner enn en selv er virkelighetsfornektere eller lever med en slags falsk bevissthet om seg selv. I den grad en slik demagogi vinner fram, vil det bli ennå vanskeligere å se hvilke sosiale og politiske interesser man faktisk kan ha felles, på tvers av hudfarge, religion og kulturell bakgrunn.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Tor-Olav Foss Baldersheim

76 innlegg  1162 kommentarer

Nei til herrefolksideologier, ja til aktsomhet

Publisert over 8 år siden

Med tanke på at antall personer her inne som er meget opptatt av rase trolig kan oppsummeres på en finger, tror jeg at du kanskje bruker kreftene litt unødig og snarere blåser liv i debatter som de fleste er villig til å la dø hen...

Dog, herrefolksideologier er fremdeles et problem, men det er ikke rase som er det som skaper mest krøll i dag, men religion, der enkelte har bygget opp et system der de rettroende skal ha klare privilegier fremfor andre. Dette er tydeligst i lovene (sharia), men man ser også glimt og antydninger til det i andre sammenhenger.

Dette gjelder det å erkjenne, samtidig som vi vanskelig selv kan ta denne ideologien i rette, da vi er på utsiden og fordi den dessverre er nært knyttet opp til tro.

Kommentar #2

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert over 8 år siden
Hogne Øian. Gå til den siterte teksten.

Mens de britiske arbeiderne forstod solidaritet i relasjon til grunnleggende politiske spørsmål om sosial rettferdighet, har solidaritet i dagens moderne samfunn i større grad blitt et spørsmål om hvilken gruppe man tilhører - som oftest i termer av livsstil, etnisitet eller religion. Som Malik påpeker, har de fleste av oss har blitt mindre opptatt av hvilket samfunn vi lever i. I stedet beskjeftiger vi oss alt mer med å finne svar på spørsmålet hvem er jeg?, skriver han.

Det er nok godt mulig å stå utenfor og se innover - og tenke som denne Malik. Det er jo en drøm om det kunne være slik for dem som har globalistiske vyer. Men en skal ikke snakke med mange, eller delta lenge i samfunnsdebatten for å være istand til å underkjenne det Malik her hevder.

De aller fleste er veldig opptatt av nettopp hvilke samfunn de lever i. Det utelukker ikke at man samtidig stiller seg spørsmålet: hvem er jeg? i tillegg. Og noen ganger blir svarene på disse to veldig lite sammenfallende. Da begynner man å bekymre seg og i noen tilfeller bruke sterke virkemidler for å unngå en samfunnsutvikling som hindrer en i å være nettopp den man ønsker å være.

Kommentar #3

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Men hva stiller man spørsmål ved først

Publisert over 8 år siden
Sissel Johansen. Gå til den siterte teksten.

De aller fleste er veldig opptatt av nettopp hvilke samfunn de lever i. Det utelukker ikke at man samtidig stiller seg spørsmålet: hvem er jeg? i tillegg. Og noen ganger blir svarene på disse to veldig lite sammenfallende. Da begynner man å bekymre seg og i noen tilfeller bruke sterke virkemidler for å unngå en samfunnsutvikling som hindrer en i å være nettopp den man ønsker å være.

Er det hvem er jeg eller er det hvilket samfunn lever jeg i. Personlig stiller jeg spørsmålet om hvem er jeg før jeg stille spørsmålet om hvilket samfunn jeg lever i. For jeg er dømt til å være meg samme hvilket samfunn jeg lever i.

Når mennesker bekymrer seg så mye at det begynner å bruke sterke virkemidler for å unngå en samfunnsutvikling som hindrer dem i å være nettopp den de definerer seg å være er det jo jeget de sette først. Det kan også være at disse menneskene heller ikke reflekterer så mye over at deres ønsker for samfunnet som de mener er riktig og godt nødvendig vis er det for andre eller alle.

Jeg mener at mye av de tendensene man ser til å ville preservere et samfunn man forstår og mener er bedre enn en tenkt fremtidig samfunnsutvikling kan bunne i mangel på nettopp innsikt i hvem er jeg. For ser man ikke seg  selv klarer man heller ikke å se eller møte andre.

Mulig vi burde stille et spørsmål til oss selv, er det samfunnet jeg mener passer best for meg et samfunn andre kunne tenke seg å leve i?

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere