Verdidebatt

Det høyeste gode

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I dagens Aftenposten skriver Elin Vestrum at et nei til homofilt samliv er det samme som å si nei til kjærligheten. Innvendingen er den mest fundamentale jeg møter når homofili debatteres. Da jeg under lanseringen av «Mine homofile venner» deltok i et seminar på Fjellhaug bibelskole, fikk jeg også spørsmålet: «Hva vil du si til de som hevder at også homofile må få lov å oppleve kjærlighet?»

Ja, hva vil jeg si? Her er noen tanker.

For det første: Spørsmålet kan også stilles av heterofile. Det er ikke vanskelig å forestille seg en mann på 33 år, dypt frustrert over at kona er temmelig uinteressert i sex, som spør en prest, pastor eller sjelesørger: Må jeg leve resten av livet uten å oppleve lidenskapelig kjærlighet? Det samme spørsmålet kan også komme fra en kvinne på 27 år, som opplever at mannen lider av psykiske problemer og angrer dypt på ekteskapet. I tillegg vet vi at mange spør både Gud og mennesker om hvorfor de aldri blir gift, det gjelder for eksempel kvinner i kristne miljøer som opplever at det er for få kristne menn å jakte på …

Heller ikke i møte med disse (heterofile) menneskene er det enkelt å håndtere slike spørsmål. Menneskers lengsel etter å oppleve den store kjærligheten er sterk. Men det er ikke til å komme forbi at klassisk kristen samlivsetikk må forholde seg restriktivt til både homofile som ønsker å leve ut sin seksualitet i et forhold og til frustrerte gifte heterofile. Selv om samfunnet i større og strørre grad aksepterer uforpliktende sex, kan ikke kristen etikk akseptere at enslige får dekket sine seksulle behov (som det gjerne heter) på en slik måte.

Jeg innser at mange – både homofile og heterofile – mener at det er helt umulig å forsvare et nei til homofilt samliv. Elin Vestrum mener mitt gudsbilde får Gud til å se ut som et monster. Slike utfall gjør inntrykk. Samtidig er det viktig for meg å fastholde at det er Bibelen som må avgjøre mitt syn på ekteskap, seksualitet og homofili. Jeg klarer ikke å sette en strek over min teologi fordi mennesker blir rasende eller føler seg såret.

Dette er et grunnleggende teologisk poeng. Etter min mening er det et stort problem at kirkeledere endrer syn i homofilispørsmålet etter å ha blitt kjent med homofile. Dermed innrømmer de, slik jeg ser det, at menneskers erfaringer er viktigere enn Bibelen. Da går det ikke samtidig an å hevde at uenigheten handler om ulik bibeltolkning. De det gjelder har jo endret syn på grunn av menneskers livshistorie, ikke på grunn av en ny forståelse av Bibelen.

Når det gjelder selve spørsmålet – kan det være rett å si nei til at alle kan oppleve kjærlighet? – synes jeg å se et premiss det er verdt å reflektere over: Nemlig at ingenting er viktigere i livet enn å oppleve den store kjærligheten. Da kan det være greit å minne om at kristne ikke kan dele et slikt utgangspunkt. For oss er det aller viktigst å oppleve Guds kjærlighet og tjene han. Det meste Bibelen sier om kjærlighet, handler for øvrig om Guds kjærlighet til oss og den gjensidige kjærligheten mellom kristne: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder» (1 Joh 4,10).

Det er neppe tvil om at samfunnet i stor grad formidler at veien til lykke er den store kjærligheten. Jeg tror nok at også kristne miljøer står i fare for å gjøre ekteskapet til livets høyeste gode. Men det er rett og slett i strid med kristen teologi. Når Paulus skriver om ekteskap og samliv i 1. Korinterbrev 7, understreker han sølibatets store fordel, og hevder til og med at den som lever alene blir mest lykkelig (vers 40). Så vet vi at Bibelen også fastholder at ekteskapet er innstiftet av Gud. Likevel blir livets mening aldri fremstilt som det å oppleve hengiven kjærlighet og lidenskapelig sex. Paulus skriver tross alt advarende om «slike som elsker sine lyster høyere enn Gud» (2 Tim 3,4).

Jeg kan forstå at veldig mange mennesker i vår tid synes det å leve alene hele livet virker til å være både umulig og menneskelig. Nettopp derfor har jeg selv satt pris på å bli kjent med Erik Johansson, som altså opplever at han på grunn av homofile følelser må velge sølibatet. Likevel fremstår han som en harmonisk og reflektert person, som i møte med spørsmålet: «Er det ikke vanskelig å leve alene?», svarer omtrent slik: «Jo, det er klart, men livet er vel vanskelig for alle. Jeg kjenner mange gifte som kan oppleve større savn og utfordringer enn jeg gjør.»

Det svaret har jeg tenkt mye på de siste dagene og ukene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt