Hogne Øian

22

En verden full av søte, små raser?

Publisert: 22. jun 2011

I et avisinnlegg i Aftenposten hevdet Ole Jørgen Anfindsen at spørsmålet om ”raser” finnes eller ikke er et spørsmål om sannhet og dermed hevet over politiske og moralske vurderinger. I ett av sine siste innlegg her på VD likestiller han ”rase” med såkalte genetiske klynger. Samtidig benekter han hardnakket at forholdene mellom rasene skal være preget av noen form for rangering. Han får det til å høres ut som om verden skulle bestå av mange søte, små raser. Her dukker en rekke ubesvarte spørsmål opp. Hva er en genetisk klynge? Hvordan kan han mene at forekomst av genetiske klynger representere et spørsmål om sannhet? Hvilket meningsinnhold legger han i begrepet rase? Og hva vil han oppnå ved å gi genetiske klynger betegnelsen rase? Hva er formålet med det?

Menneskeheten: Genklynger eller individer?

Genetiske klynger er betegnelsen på det som framkommer gjennom bruk av statistiske modeller. Det er derfor snakk om representasjoner av virkeligheten, og ikke virkeligheten i seg selv. Så langt jeg forstår, er måten det genetiske materiale er fordelt på så komplekst og variert at det ikke lar seg beskrive fullt ut på en måte som er fattbar og meningsfull. Inndelinger av verdens befolkning i såkalte genetiske klynger er slik sett en analytisk måte å forenkle dette bildet på. Det kan virke som Anfindsen glemmer å ta dette i betraktning når han for litt siden skrev ”… de ulike genetiske klustre som menneskeheten består (min uth.) av”. 

Menneskeheten består ikke av genetiske klynger, men av individer. Disse individene kan imidlertid etter visse kriterier deles inn i kategorier. En måte å gjøre det på er å ta utgangspunkt i hudfarge, ansiktstrekk, geografisk opprinnelige osv.. På bakgrunn av slike oppfattede forskjeller kan man etablere et sett med kategorier. I seg selv er dette formålsløst med mindre man tilskriver rasene egenskaper i forhold til hverandre. I dette tilfellet snakker vi om en inndeling av menneskeheten i raser. Raser blir dermed et grunnlag for å konstruere sosiale og politiske identiteter. I historisk sammenheng har denne type identiteter vært brukt til å legitimere en fordeling av rettigheter mellom rasene, for eksempel den hvite rasens ”rett” til å utnytte svarte som slaver.

En annen måte å dele menneskeheten inn i kategorier på er gjennom å identifisere genetiske klynger. Genetiske klynger framkommer på ulike måter alt etter hva som hensikten er, hvilke metoder som anvendes og hva slags datasett som benyttes. For eksempel genereres ofte genetiske klynger ut fra spørsmål som i første rekke har medisinsk interesse. De individene menneskeheten består av er virkelige, de genetiske klyngene representerer en bestemt måte å lage modeller av denne virkeligheten på. Det dreier seg om en måte å forstå virkeligheten på, ut fra et teoretisk ståsted og gjennom bestemte metoder og forskningmessige praksiser. 

Med andre ord, genetiske klynger må ikke forveksles med virkeligheten, slik Anfindsen her kom i skade for å gjøre. Her er han på sett og vis unnskyldt. For når han først sier at raser har en faktisk eksistens, og i neste omgang hevder at raser er det samme som genetiske klynger, har han jo rotet det til for seg selv.

Rase er i utgangspunktet et begrep som viser til noe annet enn gener: Det kan vise til hudfarge og andre ytre trekk, geografisk opprinnelse og til kulturell trekk. Jeg kan vanskelig forstå det annerledes at når Anfindsen insistering på at begrepet rase bør brukes, er ut fra et ønske om å klassifisere populasjoner på bakgrunn av forestillinger om medfødte egenskaper (for eksempel fantasier om afrikaneres sterke seksualdrift). Skal dette være meningsfullt må rasene få et navn, slik at de kan danne grunnlag for identiteter. Dermed tar vi med gang skrittet ut av genforskningen. Vi beveger oss for eksempel over til helse, medisin og farmasi eller til politikken og ideologi. Jeg har så langt ikke sett at Anfindsen er opptatt av raser i relasjon til første, så jeg tar her for gitt at det er det politiske og ideologiske som gjør rasebegrepet relevant. Dermed fjernes vi oss svært langt fra genetiske sammenhenger.

Når er det jo slik at Anfindsen - så langt jeg forstår ham - mener at raser er identisk med et sett med genetiske klynger. Jeg vet ikke om han dermed tenker seg rase som en slags genetisk identitet som skal bestemmes på bakgrunn av forskningsresultater? I så fall er det lett å se bort fra at sosiale identiteter sjelden eller aldri er endimensjonale. Om en aldri så mye insisterer på det genetiske som en objektivt og nøytralt utgangspunkt, vil det alltid bli slik at rasene tilskrives en rekke egenskaper i forhold til hverandre. Det har så langt vært kjernen i rasebegrepet, og jeg tror det er slik de fleste av oss forstår det og vil forstå det i framtiden.

Det er mulig jeg tar feil, men jeg tror at Anfindsen erkjenner begge disse poengene: Både genetiske klynger og raser er begreper som viser til ulike måter å dele menneskeheten inn i kategorier på. Derfor blir det feil å si at menneskeheten består av disse størrelsene. Når tror jeg også at prosjektet med å kalle genetiske klynger for raser er et forsøk på å oppheve motsetningen mellom virkelighet og modeller av virkeligheten. Genetiske klynger kan vanskelig fungere som grunnlag for sosiale og politiske identiteter. Til det er de for abstrakte. Vi kan ikke gå rundt og presentere oss for hverandre med henvisning til forskjeller når de gjelder genetiske markører.

Dersom de genetiske klyngene fikk et navn ville det selvfølgelig fungere annerledes. Navn har symbolske egenskaper, og kan tillegges innhold og mening. Dermed ville det ikke ta lang tid før vi var tilbake til et ikke-biologisk rasebegrep der fordommer og myter får leve fritt uavhengig av genetiske forskningsresultater. Anfindsens håp er vel at dette likevel rent ideologisk kan legitimeres med henvisning rasens opprinnelse er vitenskaplig belagt. Det siste er imidlertid også et tvilsomt prosjekt.

Genklynger er ikke det samme som raser

Et stort problem som knytter seg til et genetisk rasebegrep er at genetisk klynger slettes ikke alltid samsvarer med individers for eksempel hudfarge eller geografiske opprinnelse.  Den italienske forskeren Ludovica Lorusso gir i en nylig publisert artikkel uttrykk for at rase som begrep blir meningsløst i en slik sammenheng. Unntaket vil være dersom en klynge faktisk samsvarer med fenotypiske trekk (hudfarge, hår, ansiktstrekk etc.) og individers geografiske opprinnelse. Det er imidlertid sjelden at slike samvariasjoner inntrer i tilstrekkelig grad.

Lorusso bruker et hypotetisk eksempel for å vise hvor problematisk det er å sammenføre genetiske klynger og rase: Kortvokste og høyvokste skiller seg ad ved at de korte foretrekker biler med rød farge, mens høye personer har en forkjærlighet for blå biler. Ut fra dette kan man utlede at de ulike preferansene har et genetisk opphav. Dette er imidlertid ikke empirisk underbygget. Det samme gjelder for raser definert ut fra fenotypiske trekk, skriver hun.

Man kan videre tenke seg at man etter hvert fant en genetisk forskjell mellom de to ikke-genetisk definerte populasjonene (høyvokste og kortvokste). I det tenkte eksempel fant man en kontinuerlig genetisk forskjell. Kontinuerlig vil her si at det samme genetiske trekket finnes i begge populasjoner, men i ulik grad. Dette kan for eksempel arte seg slik at det er flere kortvokste enn høyvokste som foretrekker rødfargede biler. Dersom forskjellen er diskontinuerlig, vil det innebære at et bestemt genetisk trekk finnes hos bare den ene populasjonen. I dette tilfellet vil for eksempel alle kortvokste foretrekke røde biler og alle høyvokste blå. Som hun påpeker er det bare i det siste tilfellet at det er mulig å fastslå med sikkerhet i hvilken gruppe et individ kan klassifiseres inn i.

Det enkle, hypotetiske eksemplet brukes av Lorusso for å illustrere hvor formålsløst å knytte et begrep om rase til kontinuerlige genetiske forskjeller.  Selv i de tilfeller der statistisk signifikante diskontinuiteter kan identifiseres, er det slik at klynger konstruert på bakgrunn av andre genetiske trekk ganske sjelden vil sammenfalle med den klyngen som ble konstruert først. Selv om man kan klassifisere en gruppe på bakgrunn av et genetisk trekk, er det bare unntaksvis at dette kan brukes til å utlede forskjeller når det gjelder andre genetiske trekk. Dersom det hadde eksistert et diskontinuerlig genetisk skille mellom høyvokste og kortvokste når det gjelder fargepreferanser, ville man likevel risikert å støte på en tilfeldig fordeling når det gjelder hvem som for eksempel foretrekker hamburger i stedet for pizza. Selv om alle kortvokste foretrekker røde biler, kan det vise seg at det både blant høyvokste og kortvokste er varierende preferanser for de to matrettene.

Et av Lurossos hovedpoenger er at forskjellige genetiske trekk i det alt vesentlige er kontinuerlig og at disse trekkene sjelden kan korreleres slik at det framtrer genetiske klynger som identifiseres som meningsfulle stabile enheter som sosiale identiteter kan festes til. Dette inntreffer bare i sjeldne tilfeller der populasjoner har vært isolert fra hverandre over lang tid. Hovedbildet er at migrasjon og genflyt er det som har preget evolusjonsprosessen slik at gener er kontinuerlige på tvers av populasjoner.

Hennes argument er følgelig at studier av menneskelig genvariasjon når det gjelder forholdet mellom populasjoner er preget av kontinuitet med tanke på forekomsten av genetiske trekk og at en sosial klassifikasjon derfor vil bli helt vilkårlig i forhold til et biologisk utgangspunkt. Raser vil i beste fall være kategorier med en svært kontekstuell gyldighet. Heller ikke genetiske klynger som framkommer gjennom statistisk signifikante grenser mellom folkegrupper er uten videre entydige og kan ikke brukes til å si noe mer og annet om folkegruppene og forholdet mellom dem, påpeker Lurosso.

Mitt eget poeng så lang er Anfindsen ide om at la forekomsten av genetiske klynger strukturere hvordan verdens befolkning skal deles inn i raser på, vil medføre store klassifikasjonsproblemer. Sarah Tishkoff og hennes forskningsgruppe ved universitetet i Pennsylvania har for eksempel foreslått at en fornuftig inndeling består av 14 klynger, hvor av 9 omfatter den afrikanske befolkningen. Dersom Anfindsen insisterer på å kalle disse klynger for raser, har vi i så fall 9 afrikanske raser. Hvordan tenker han seg at disse ”rasene” skal gis et navn, og i hvilken grad vil de blant folk flest bli akseptert som identiteter?

Skal klassifisering være meningsfull må man ta flere kriterier i bruk enn de genetiske. Med andre ord må rasene tilskrives et sett egenskaper som ikke kan festet til genetiske strukturer. Dermed ender vi i virkeligheten opp med et system der identiteter konstrueres på måter som gjør at det genetiske utgangspunktet blir lite relevant. Tilskriving av medlemskap i rasen vil ikke lenger vise til det genetiske men til sosiale, kulturelle og politiske klassfikasjonssystemer. Følgelig ender vi opp med raseklynger og ikke genetiske klynger

raser og Raser

Jeg under meg over dette skillet mellom raser og Raser . Den anonyme e-postskrivende professor dr. med. må ha meg unnskyldt, men slik jeg ser det skaper det heller mer forvirring med tanke på hva rase som begrep faktisk skal vise til og hva formålet med å anvende begrepet skal være.

På den ene siden bekjenner Anfindsen seg altså til det såkalte lille rasebegrepet. Som jeg har forsøkt å vise ovenfor, ser dette ut til å være et umulig prosjekt. Samtidig har han nettopp uttalt at muligheten av å konstruere 6 genetiske klynger som grovt sett korresponderer med en geografisk populasjonsinndeling som tilsvarer kontinentene, ”beviser” at ”raserealistene” har rett. Her er det lett å fortolke ham dit hen at ”raserealisme” likevel dreier seg om Raser.

Anfindsen har for kort tid siden påstått at store deler av Sør-Afrikas befolkning ikke har evner til å fylle politiske og administrative posisjoner i en moderne nasjonalstat. Dette gjør han med henvisning til forskning som på tvilsomt grunnlag konkluderer med at afrikanere generelt av naturgitte årsaker er mentalt tilbakestående sammenlignet med europeere. Han har også i andre sammenhenger omtalt hele den afrikanske befolkning som uten egenskaper når det gjelder å bygge sivilisasjoner. Her kan jeg ikke se det annerledes enn at vi har med en substansiell sammenligning av hvite versus svarte individer å gjøre. I slike tilfeller blir det åpenbart for meg at han ikke har raser, men Raser i tankene. Mye av den litteraturen han henviser til anvender også Rase med stor R, ettersom det i grove trekk dreier seg om spekulasjoner om en serie grunnleggende genetiske forskjeller mellom europeere og østasiatere på den ene siden og afrikanere på den andre.

Intelligens, raser og ideologiske sjumilsstøvler

Ut fra det Anfindsen har presentert av sine tanker og ideer her på VD får man uvegerlig det inntrykket at rasespørsmålet i all hovedsak dreier seg om påstanden om intelligensforskjeller mellom svarte og hvite. Her veksler han mellom det jeg oppfatter som rent sjikanerende utfall mot afrikanere generelt til en vitenskaplig positur der han foretar henvisninger til et sett med sitater og litteraturhenvisninger - i all hovedsak til evolusjonspsykologer som tillegger det biologiske en ganske utvetydig determinerende rolle.

Når han blir hardt presset, hevder han at han har et slags mellomstandpunkt som innebærer at sosiale, politiske, økonomiske og kulturelle forhold kan spille inn. Samtidig prøver han seg med at det finnes grader av biologisk determinisme. Akkurat det er jo helt tøvete, og det forstår han sikkert selv dersom han tenker etter. Begrepet ville jo miste sin mening, dersom det skulle betegne grader. Noe annet er at man kan ha en oppfatning om at det biologiske i en del sammenhenger har en større vekt enn andre forhold, men da er man ikke determinist.

Uansett blir påstanden om at Anfindsen ikke tar et deterministisk utgangspunkt når det gjelder intelligens og raser vanskelig å forstå så lenge han uttaler seg på måter som han gjør. Bedre blir det ikke når han nærmest utelukkende viser til forskningslitteratur som ensidig fester påstandene om afrikaneres mentale tilbakeståendehet til det genetiske. Jeg har ved flere anledninger på sakelige og konkrete måter forelagt Anfindsen kritiske innvendinger som andre forskere har reist mot den forskningen han selv forsøker å begrunne sin raseideologi med. Når Anfindsen ikke en gang tar seg bryet med å si noe fyllestgjørende om i hvilken grad han synes denne kritikken er feilplassert eller relevant, er det nærliggende å trekke den slutningen at han slutter seg til et perspektiv som ganske åpenbart kan karakteriseres som biologisk determinisme.

Et relativt nylig eksempel: Med henvisning til en blog for hvite nasjonalister i USA nevner han Detroit som et eksempel på hvor hvilke samfunnsskader raseblanding fører med seg. Mener Anfindsen virkelig at i definisjonen av ”raser” hører også historiske, økonomiske, sosiale, kulturelle og politiske forhold med? Eller er det slik at problemene han viser til ikke bare er et raseproblem? I så fall, hvorfor unnlater han å ta det i betraktning i sin vurdering av årsakene til problemene i Detroit?

Et annet eksempel: Når han har hevdet at store deler av den afrikanske befolkningen ikke er i stand til å fylle administrative posisjoner, regner jeg med at han viser til forskningen som konkluderer med at store deler av Afrikas befolkning er mentalt tilbakestående. Eller er det slik at han har kunnskaper om Sør-Afrika som underbygger påstanden, men som han ikke har delt med oss?

Spørsmålet som gjenstår er følgende: Dersom Anfindsen faktisk mener at en del av årsakene til den lave gjennomsnittlige IQ-scoren som enkelte forskere mener å kunne konkludere med når det gjelder Afrikas befolkning kan finnes i historiske, kulturelle, sosiale og politiske forhold, hvorfor forholder han seg da ensidig til forskningen som rent faktisk hevder at disse forholdene er rent irrelevante? Og dersom det er slik at IQ i dette tilfellet ikke bare er uttrykk for genetiske disposisjoner, hva tenker Anfindsen seg rent konkret kan være andre relevante forklaringsmåter? 

Når han uten videre hevder at hans rasebegrep ikke representerer biologisk determinisme som perspektiv, bør vi kunne forvente at han kan svare på denne type spørsmål. Så langt har han imidlertid unngått å svare på dem.

Fra biologisk umulighet til påstander om afrikaneres umoralske vesen

Et annet spørsmål som gjenstår er hvorfor Anfindsen tilsynelatende er så opptatt av intelligens.  Jeg kan ikke se at han ennå har gitt et godt svar på hvorfor det skal være en biologisk umulighet at forskjeller i intelligens ikke skal ha utviklet seg til en betydelig forskjell? I et forsøk på å begrunne umuligheten henviser han til abstrakte evolusjonsteorier, for deretter i samme åndedrag ta på seg sine ideologiske sjumilsstøvler og hevder at det i praksis er umulig at det ikke skal eksistere betydelige forskjeller når det gjelder mentale og emosjonelle egenskaper. Hvordan det i en og samme setning er mulig å ta spranget fra en abstrakt teori til praksis, kan man bare undre seg over.

Etter min oppfatning kan påstanden om biologisk umulighet ikke underbygges på annen måte enn gjennom spekulasjoner om evolusjonsforløp av den typen den canadiske evolusjonspsykologen J.P.Rushton har begått. Jeg har ikke innsikt i alle referansene Anfindsen oppgir. Likevel er det et slående trekk at de jeg har sjekket implisitt eller eksplisitt lener seg tung til Rushtons teser som er satt fram i en bok med tittelen Race, Evolution and Behavior (1996).Noe av flere bemerkelsesverdige ting med denne boka er den på bakgrunn av en fantasifull evolusjonsteori konkluderer med å tilskrive afrikanere enlang liste av karakteristika for umoral. I sammenligning med folk som har opprinnelse i Europa eller nordlige og østlige deler av Asia skal de ha sterkere seksualdrift, være mer promiskuøse, mangle evne til å ivareta egne barn, være mer tilbøyelige til vold, være mer egoistiske osv..

Anfindsen har tidligere antydet at dette muligens ikke dreier seg om en helt presis beskrivelse av virkeligheten, men har samtidig uttalt at det som hypotese er interessant. Dersom man i motsetning til Rushton går vitenskaplig fram, kan man forholde seg til en mengde arkeologisk, historisk og antropologisk materiale om kultur og samfunn i Afrika og andre steder. I så fall er det ganske lett å se at Rushtons uvitenskaplige reproduksjon av gamle fordommer ikke stemmer empirisk. Det kan anføres en rekke eksempler her:

I følge teoriens logikk skal svarte mennesker som følge av naturlig seleksjon være genetisk determinert til for eksempel føde flere barn enn andre raser, samt ha en høyere grad av barnedødelighet. Dermed ser man bort fra at både fertilitetsraten og raten for barnedødelighet på et tidspunkt i historien var betydelig høyere i deler av Europa.

Påstander om voldelige tilbøyeligheter motsis for eksempel av det faktum at gjennom historien har langt flere svarte blitt voldtatt og drept av hvite, enn omvendt. Kunne det i en slik sammenheng være en ide å undersøke om slaveeiernes voldtekter av de kvinnelige slavene hadde sin årsak i en særskilt sterk seksualdrift hos den hvite rasen, eller om det var uttrykk for en genetisk betinget tilbøyelighet til vold og fornedrelse av andre mennesker?

Det finnes selvfølgelig ikke noe grunnlag som helst for å hevde at afrikanere er mindre altruistiske enn europeere. Hvor skulle de empiriske holdepunktene finnes? Tvert om har de afrikanske samfunnene tradisjonelt svært kollektivt orientert, der nødvendige ressurser ble fordelt gjennom prinsipper om gaveutveksling. En tilsynelatende total mangel på kunnskap om Afrikas historie og kultur er her slående.

Man kan jo slå seg til ro med at slike eksempler ikke er så farlig, for det vil alltids finnes unntak. Problemet er at eksemplene blir uforklarlige all den tid det er en gendeterministiske evolusjonsmodellen Rushton tyr til. Det burde likevel være klart at ”hypotesen” allerede testet og må forkastes. Dette har jeg vært i debatt med Anfindsen om tidligere, og har så langt ikke hatt noen kommentarer til dette argumentet. I stedet har han vist til oppfatninger om at Afrika er et usivilisert kontinent og at dette ikke kan ha andre forklaringer enn genetisk betinget lav intelligens. Impliserer forresten ikke et slikt argument biologisk determinisme? Noen videre begrunnelse for påstanden har han imidlertid ikke, utover ressonementer av den typen Rushton står for. Som jeg har prøvd å vise holde disse ikke mål verken teoretisk eller empirisk. Tar jeg feil, så fortell meg gjerne hvorfor.

Hva skal vi med et rasebegrep?

Jeg har alltid undret meg over hva Anfindsen vil med rasebegrepet sitt. Hva er formålet med det? Når han selv vedgår at antallet raser som kan defineres dreier seg om alt fra én til mange tusen, hvordan kan rasebegrepet da bli meningsfullt? Hvem skal avgjøre hvilke raseinndelinger som skal gjelde i forhold til hva? Er det slik at raser ikke skal brukes til å tilskrive befolkningsgrupper egenskaper i forhold til hverandre?

Hvordan tenker Anfindsen seg at man skal overbevise den delen av jordas befolkning som i lang tid har blitt utsatt for forfølgelse og overgrep i raseideologiens navn, plutselig skal godta at deres identitet på nytt skal gis et rasemessig innhold?

Eller er det slik at rasene ikke skal danne grunnlag for sosiale og politiske identiteter. Hva skal de i så fall brukes til? Dersom rasekategoriene skal defineres på bakgrunn av genetiske klynger, vil det alltid oppstå uenigheten om validiteten av disse klyngene. Hvem skal i så fall avgjøre hvem som har rett? Her befinner jeg meg i et landskap som er så tåkete at spørsmålsrekken nærmest blir uendelig.

Raser og biologisk determinisme

Jeg forstår det slik at Anfindsen tenker seg at rase viser til egenskaper som har et rent genetisk opphav. Rasebegrepet vil dermed ha verdi ved at det gir oss grunnlag for å forutsi individers egenskaper og handlemåter på bakgrunn av kunnskap om genetiske markører. For eksempel kan personene X og Y på bakgrunn av forskjeller i genotyper klassifiseres som medlem av rasene A og B. Ut fra dette kan man tenke seg at man gjennom gjenkjennelse av ytre kjennetegn (for eksempel hudfarge eller bestemte ansiktstrekk) hos X kan utledede at denne personen - i sammenligning med Y - for eksempel er å regne som mentalt tilbakestående, sterkt preget av seksuelle drifter og med en lav impulskontroll. Raseidentitetene viser med andre ord til genetiske markører (som jo i følge Anfindsen skal definere rasene) som man tenker seg er avgjørende for hvordan personene har egenskaper og derav følgende handlemåter. Dette forstår jeg som biologisk determinisme og som en uungåelig rangering av rasene. Når det gjelder det siste: Hva er et rasebegrep verdt dersom ikke egenskaper som oppfattes som moralske ikke skal sammenlignes? Så lang jeg kan se, ingenting!

I det hele er det mye jeg ikke forstår når Anfindsen avviser at han ikke opererer med biologisk determinisme i sin raseteori. Når han for eksempel avviser at ettervirkninger av apartheidsregimet er relevant for å forstå dagens problemer i Sør-Afrika, og i samme åndedrag like kategorisk uttaler at sørafrikanere flest ikke har evner til å fylle administrative posisjoner, ledes ikke mine assosiasjoner akkurat hen mot relevansen av historiske, politiske, sosiale og kulturelle faktorer. Dersom han mener at slike faktorer spiller inn, så har han her i beste fall et kommunikasjonsproblem som er ganske formidabelt.

Tilsvarende kommunikasjonsproblem synes også å gjelde når han i Aftenposten med brask og bram slår fast at spørsmålet om rasers eksistens er et spørsmål om sannhet. Hvordan i all verden kan han gå ut fra at dette vil bli lest som at verden består av mange søte små raser i form av et uspesifisert antall genetiske klynger. Kjenner han over hodet til rasebegrepets historie og de konnotasjoner det gir. Tror at vikelig at han kan tømme begrepet for mening og fylle det med et eget høyst uklar og motsigelsesfullt innhold, og samtidig ta for gitt dette skal bli forstått uten nærmere forklaring? Så naiv kan han ikke være. Derfor er det nærliggende å tro at årsaken til at han insisterer på rasebegrepet er å finne i at han vil trekker det opprinnelige innhold med seg.

For Anfindsen er drømmen om en verden full av søte små raser sikkert en fin drøm, for den delen av menneskeheten som skal identifiseres som en genetisk klynge og deretter omformes til en rase som skal beskrives som mentalt tilbakestående, styrt av sterke seksuelle drivkrefter, manglende altruisme og alt det andre, vil nok Anfindsens drøm mer fortone seg som et mareritt.

Saklig debatt

Anfidsen er sår over at han angivelig blir misforstått. Jeg har i flere innlegg på en måte som jeg selv oppfatter som saklig redegjort så godt jeg kunne for hvorfor jeg mener hans ideologi er rasistisk og hvorfor jeg tror implikasjonene av denne ideologien innebærer en rangering av raser. Hvorfor kan ikke Anfindsen på en argumentativ måte fortelle meg hvorfor jeg tar feil på disse punktene? Så langt, kan jeg ikke se at han beveget seg utover påstandsnivået her.

Dersom Anfindsen ønsker en saklig debatt, bør han først begynne med å ta kritikken som rettes mot hans egne argumenter og den forskningen han referer til på alvor. Så langt har jeg ikke sett at han har hatt en eneste saklig tilbakevisning av kritikken. Dersom jeg tar feil her, må noen vise meg hvor han har gjort det og hva han rent faktisk har sagt.

Slik jeg opplever det, har han en sterk hang til å ta i bruk ord og uttrykk av typen kverulering, vitenskapsteoretisk svakhet (av ikke nærmere spesifisert art), ubalansert framstilling (uten nærmere begrunnelser) og trussel mot ytringsfriheten. I andre sammenhenger henviser han til støtte fra anonyme professorer som sender ham e-post eller sitere andre forskere som uttaler seg om forhold som i beste fall bare har indirekte relevans for kritikken.

Anfindsen skriver at hans kritikeres argumenter representerer en implisitt innrømmelse av ”… at generell intelligens/IQ, samt diverse andre mentale evner, anlegg og tilbøyeligheter, faktisk er viktige”. Dette utsagnet viser at han enten har misforstått fullstendig hva debatten dreier seg om, eller at han bevisst forsøker å forvrenge sakens utgangspunkt. Det hans kritikere hele tiden har reagert på er måten han gjør dette relevant på: Etter å ha etablert sine ideologiske antakelser om raseforskjeller (for eksempel forskjeller i intelligens, impulskontroll, seksualdrift etc.) søker han å belegge dette med forskning. Forskning som ikke stemmer med det ideologiske kartet, og som kritiserer de han benevner som ”sine forskere” (at han i det hele bruker et slikt uttrykk sier jo ganske mye om hvor vi befinner hos her), vil han helst ikke vite noe av.

Hadde han, på en saklig og argumentative måte, sagt noe om hvorfor han mener at kritikken av hans ”egne” forskere ikke er relevant, kunne det faktisk hende jeg hadde sett annerledes på dette.

Jeg har ikke noe grunnlag for å hevde at Anfindsens raseideologi ikke er utformet i beste mening.  Likevel er jeg svært uenig i hans grunnideer om raser, og framfor alt måten han går fram på når han trekker inn vitenskap i sitt ideologiske arbeid. I den forbindelse har jeg argumentert for hvorfor jeg oppfatter hans ideologi som rasistisk. Jeg kan ikke se at Anfindsen har bestridt gyldigheten av argumentene. Dersom han er uenig at hans egen teori er rasistisk, hvorfor kan han ikke på et konkret måte argumentere for at mine argumenter ikke er dekkende? Så langt jeg kan se har han heller ikke her beveget seg utover et påstandsnivå.

Jeg deler for øvrig heller ikke Anfindsens grunnideer om hvit nasjonalisme og såkalt etnisk nepotisme. All denne uenigheten må være legitim. At det fra min side skulle representere en trussel mot ytringsfrihet og demokrati, det faller på sin egen urimelighet.

 

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Øivind Nygård

9 innlegg  273 kommentarer

Hva skal vi med begrepet rase?

Publisert rundt 8 år siden

Mulig jeg misforstår deg, men for eksempel i rettsmedisinsk sammenheng kan vel rasebegrepet være relevant?

http://www.ehow.com/how_5838689_use-human-bones-identify-person.html

Kommentar #2

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Sommermodus

Publisert rundt 8 år siden

Her er det opptil flere gode spørsmål og problemstillinger - samt en del som etter min mening ikke er fullt så gode. Hogne Øian fortjener svar, og det skal han få. Men ikke nå. Jeg er allerede delvis i sommermodus, og dagene og ukene fremover er fyllt med den typen aktiviteter som hører sommeren til. Riktignok har jeg lenge ønsket å skrive et innlegg om Korsveibevegelsen, og vi får se om jeg kan få det til før den annet-hvert-årlige Korsveifestivalen går av stabelen i midten av juli, men forøvrig har jeg tenkt å nøye meg med moderat VD-aktivitet gjennom sommeren.

La meg likevel komme med en liten antydning om hvor jeg mener landet ligger i det som vel er det mest sentrale spørsmålet i uenigheten mellom Øian og meg, nemlig om det faktisk finnes genetisk betingede raseforskjeller. Deretter tar jeg med et nytt apropos til hele denne diskusjonen.

Raseforskjeller

Her med noen utdrag av epost-korrespondanse jeg hadde med Terje Bongard 17.09.2010 (tidligere gjengitt på en annen VD-tråd).

OJA: I boka kommer dere inn på dette at diverse ulikheter som kan observeres mellom etniske grupper følger et "evolusjonært mønster". Mitt inntrykk er at mange (de fleste?) forskere innen biologi, evolusjonspsykologi, o.l. vil si seg enig med dere i det. Stemmer det? TB: Du vet, logikken er jo så enkel og uangripelig at det er vanskelig å være ’uenig’, hvis en er så heldig å få diskutere realitetene: det fysiske og det psykiske viser evolusjonsmønsteret som vi så vidt er innom i boka. Vi hadde opprinnelig med mye mer, men forlaget vurderte delene som omtalte ulikheter mellom afrikanere, asiater og europeere slik at dette ville ta oppmerksomheten bort fra viktigere sider av boken. OJA: Eller er synspunktene dere gir uttrykk for i boka, kontroversielle på dette området? TB: I forhold til politisk korrekthet er det såklart kontroversielt, men vitenskapelig er det bare disputter rundt dette med genetiske prosenter, osv.

I den samme kommentaren har jeg også med noen relevante utdrag fra Terje Bongard og Eivind Røskafts bok Det biologiske mennesket (anbefalt sommerlektyre). Se også hva andre forskere uttaler om raseproblematikk.

Betydningen av rase

Som jeg har skrevet ved mange anledninger og på mange måter, mener jeg at det primære aspektet ved rase har med identitet, tilhørighet og lojalitet å gjøre; jeg tror det vil være ekstremt vanskelig å bevare den nødvendige sammenhengskraft i et samfunn som blir for rasedelt; det er her dette med inngrupper og utgrupper kommer inn i bildet. Det sekundære aspektet (som skaper problemer i seg selv, og som dessuten tjener so men forsterkende faktor ift dette med rasemessig identitet) har med intellligens/IQ å gjøre. Her er et relevant sitat (min uthevelse):

Vi er begge barn av en hvit og en svart forelder, men da [min gudmor Sheila] som spedbarn ble adoptert bort, var det til en svart familie. Noe annet var utenkelig i 1950-tallets USA. Her lærte hun å være bevisst om og stolt av fargen sin. I dag har Sheila alltid Ebony Magazine liggende på sofabordet, og når hun skal krysse av i offisielle papirer om hun er 'mixed race' eller 'black', setter hun kryss ved det siste. Sheila er bevisst rasen sin og bevisst afrohåret sitt.

Nola Grace Gaardmand, Stygt, feil og medfødt - de er stole afroamerikanere, men skammer seg over afrofrisyren, Klassekampen, 18.06.2011, side 16 - 19.

Konklusjon

Øian må selvsagt gjerne følge opp med ytterligere kommentarer om han føler for det, men det er ikke sikkert han får noen respons fra meg før til høsten. Mitt forslag er at han og jeg begraver stridsøksen for en periode, og konsentrerer oss om å nyte sommeren sammen med venner og familie.

Kommentar #3

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Uetisk

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

Sheila er bevisst rasen sin og bevisst afrohåret sitt

Anfindsen fornekter seg ikke når han forsøker å underbygge sine tvilsomme påstander om at identiteter som tar utgangspunkt i etniske skillelinjer eller forestillinger om raseforskjeller i virkeligheten er genetisk betinget. I dette tilfellet forsøker han seg ved å sitere fra en artikkel skrevet av Nola Grace Gaardmand, journalist i den danske avisa Information. Anfindsen gjengir bare første avsnitt av artikkelen. På den måten underslår han at et viktig anliggende i teksten er å understreke noen konsekvensene av at identitet som afroamerikanere i første rekke er et produkt av rasismen og undertrykkelsen som denne befolkningen har levd med. En del av denne rasismen holder for øvrig Anfindsens raseteoretiske helt Satoshi Kanazawa etter beste evne i hevd, også på en måte som er direkte relevant når det gjelder tematikken i Gaardmands artikkel: For ikke lenge siden påberopte nemlig Kanazawa seg å være i besittelse av kunnskap som ”dokumenterer” at svarte kvinner ”objektiv” sett er mindre attraktive enn andre. Dersom man leser artikkelen Det er grimt, forkert og medfødt (opprinnelige versjon i Information 3. juni 2011) i sin helhet, vil man se at innholdet i artikkelen rent faktisk går fullstendig på tvers av Anfindsens tese om at rasemessig eller etnisk identitet er genetisk betinget og at dette har lite eller ingenting med historiske og politiske prosesser å gjøre. Måten Anfindsen bruker Gaarmands artikkel på gir etter mitt syn uttrykk for en fullstendig uetisk mangel på respekt for den afroamerikanske befolkningens historie. Han burde skamme seg, og bruke sommeren på å komme seg ut av sin raseideologiske tåkesky.  
Kommentar #4

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Øivind Nygård. Gå til den siterte teksten.

rettsmedisinsk sammenheng

Utvilsomt er det relevant, enten man bruker begrepet rase eller ikke. I de tilfellene du nevner, er man opptatt av rent fenotypiske trekk ( f.eks. kroppshøyde, hode- og ansiktsform) uten å trekke slutninger om forskjeller i mentale og emosjonelle egenskaper mellom "rasene", slik f.eks. Anfindsen mener at man bør gjøre.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere