Thor Bjarne Bore

135

"Lure på om de e klovnar me e"

Einar Gelius – reflektert kirkerefser i kamp mot mørkemannskonservatisme, utdatert kirkelig hierarki og mangel på forståelse for det moderne menneskets hverdag? Den stolte ridder som drar ut på et toleransens korstog mot kirkens reaksjonære krefter?

Publisert: 19. jun 2011
Ingen av delene. Mer enn å kjempe for kirkens fremtid hever han lansene og retter dem mot kirkens fortid. Når han karakteriserer Den norske kirke anno 2011, er det som et ekko fra 60- og 70-årene. Anklagene har vi hørt før. Noe er blitt mye bedre, noe må det stadig arbeides med. Men fordommer trives i alle miljøer. Rekvisitterer og manesjevalg gjør at Gelius makter ikke å utfordre kirken innenfra, heller ikke der han måtet ha et poeng. Først og fremst gir han næring til manges fastgrodde refleksautomatikk når kirken omtales. Realiteten er at i møte med enkeltmennesker representerer de aller fleste norske prester, kateketer og diakoner en varm og inkluderende, åpen holdning.
(Min bloggomtale av Gelius-saken fra i fjor høst ligger her)


Einar Gelius - kjemper gårsdagens kamp (foto: Øystein Franck-Nielsen, Vårt Land)

Gelius har kalt sin nye bok “Det er håp i de foldede hender”. . En tittel inspirert av Misjonssambandets Trygve Bjerkreim: “Det er makt i de foldede hender”.
De foldede hender symboliserer de foldede hender bønnens makt, og i bønnen ligger også håpet. Slik trekkes en forbindelseslinje tvers over det sammensatte og til dels spenningsfylte norske kirkelandskapet.

Gelius møtte pressen i klovnebukse, "klesvalget gjenspeiler identiteten min. Jeg er fargerik og prest”. Men heller enn klovn er han kanskje Sancho Panza, Don Quixotes væpner, den komiske «ridderen av den bedrøvelige skikkelse». Sancho viste seg som både snarrådig og smart, og han måtte lure sin herre for å kunne bevare illusjonene sine. Hans uttrykksform var en blanding av folkelig humor og ironiske ordtak.

Klovn er en hedersbetegnelse. Det er for få klovner og for mange selvhøytidelige mennesker i kirkene våre. Som sirkusfigur har klovnen en hovedoppgave i å vise fram det fantastiske. Du har klovnen som kommer etter linedanseren, og som prøver å gjøre det samme, men som aldri lykkes.


Sunniva Gylver - fargerik på en konstruktiv måte. (Foto: Kirkens Informasjonstjeneste)

Gelius burde spørre seg selv hvorfor hans nabo i Grønland menighet, Sunniva Gylver, på sin klovnemåte har klart å få mange utenfor kirkemurene til å lytte. Også hun er fargerik, men fargene synes mye klarere og varmere. Med rastafletter og T-skjorte med PREST på ryggen, bruker den 44 år gamle tidligere programleder og aerobicinsteruktør det utradisjonelle sammen med et direkte, meget forståelig språk (“å prioritere er å forsømme i riktig rekkefølge”), til å tegne viktige streker i folkekirkens mangefasetterte bilde. Og hun er en prest som alltid står i et solidarisk arbeidsfellesskap med andre.

Både Gelius selv og mye av mediestøyen rundt ham er endimensjonal. Han har skjønt hva som skal til for å få overskrifter og skjermbesøk. Jeg vil definitivt ikke anbefale hans “modus operandi”, den fungerer ofte kontraproduktivt. Mediedekningen følger tradisjonelle mønster, den er gjennomgående mer preget av medieenfold og forutinntatthet enn av det ideelle mangfold og vilje til å trengte igjennom blendverk for å finne kjernen.

Det er ingen grunn til å mistro Einar Gelius når han sier: “Jeg er glad i kirken, men samtidig bekymret for det som er kirkens fremtid”. Og han har et åpenbart poeng - selv o m det er omtrent like gammeltsom kirken selv - i uttalelsen om at “prestene snakker om ting som vanlige mennesker ikke kjenner seg igjen i på et språk folk ikke forstår” – men han tar altfor sterkt i: Noen prester er riktigere.

Gelius har fått tilbakemeldinger på “at jeg har snakket på en enkel og forståelig måte”. Det spørs bare hva han har sagt, det som folk gjerne vil høre er ikke alltid ensbetydende med det de bør få høre. Og det vil ikke være dumt om han bruker de kommende fire-fem årene i Arendal til å filosofere litt over om den gode hensikt helliger ethvert middel.

Alle vil ha en åpen kirke, men hva betyr det egentlig, snakker vi alle om den samme bredden og høyden? Slik jeg ser det: En åpen kirke forteller om Jesus på en slik måte at det gir hjelp til livstolkning og livsmestring. Den er hvor folk er. Forkynner evangeliet uten en lovisk klang i stemmen. Formidler kjærlighet, styrker livsmotet og bidrar til at kjærlighetens gjenskapermakt, selve nåden, får rense, fornye og gjenopprette menneskers liv og samliv.

Åpenhet handler også om mulighet for å komme som du er uten å møte kravet om å bli som oss i alle ting. Åpenhet handler om nysgjerrighet og en vilje til en åpen dialog uten at fasiten foreligger før vi har brukt tid til å lytte til hverandre med et åpent sinn.
Hva er det sentrale i kristen tro? Det er evangeliet, forstått som Guds virksomme løfter gjennom Jesus om tilgivelse, fellesskap og nytt liv for menneskeheten.
Dessverre er det sentrale ofte tolket for bredt. Det er en alvorlig utfordring for kirken at så mange fremdeles først og fremst oppfatter den som forvalter av bestemte normer. Det er alltid trist når noen opplever seg som tvunget til å distansere seg fra kirken fordi de føler –og stundom med rette - at den legger mer vekt på lovens krav enn på evangeliets løfte og fellesskapet som følger av det.

Det er fremdeles slik at mange kjenner seg utestengt og uverdige av et prektighetsideal som er alt annet enn evangelisk. Derfor trekker de seg tilbake fra kirke og kristendom med en følelse av å være uønsket og mislykket. Ikke minst har hardhendte krav til livsførsel, og tendensen til å sette likhetstegn mellom vellykkede samfunnslag og kirkelig engasjement, skapt slike følger. Mesteren selv var ofte kritisk mot makten gjennom å holde fast på de høyeste idealer, og samtidig var han totalt imøtekommende overfor svake mennesker som ikke greide kravene.

Er kirken tolerant? Kan kirken i sitt vesen være tolerant?
En betydning av toleranse, som vi stadig møter, er denne: Det finnes tolerante synspunkter, og det finnes intolerante. Et slikt resonnement fører forbausende ofte til det man vil unngå: til ekskludering av det man ikke liker, altså til praktisk intoleranse.

Hvem bestemmer hva som er tolerante standpunkter? Både i kirken og i samfunnet generelt er det opinionen, og opinionen er flertallet. Dermed skjer det merkelige, at toleransen, som oppstod som et forsvar for mindretallets rett til å formulere og forsvare sitt syn, blir forvandlet til en hardhendt praktisering av flertallets mening.

Vi møter oppfatninger om at kirken om den vil være folkekirke, i enkelte vanskelige spørsmål må følge tidsånden og forholde seg til folkeflertallet. Den populære oppfatningen av toleranse – at ingen bør holde seg med ”intolerante standpunkter”, altså standpunkter som flertallet kan ha noe imot – vil i virkeligheten føre til at alle må beklippe sine syn, slik at de ikke støter noen. Pålegge seg selv, og dermed andre, en flertalls-sensur.

Men kirkens budskap, kan ikke underkastes noe flertallsvotum, og det er ikke garantert mot å vekke anstøt.

Bjørn Eidsvåg er en av de mange som i den siste boken utsettes for Gelius' vrede fordi de har bydd ham motstand. Jeg lar trubaduren fra Sauda få det siste ordet, både for dagen og evigheten:
Me seie: Gud e glad i oss
forstår ikkje at me tør det
Me seie: Midt i sorgen møte han oss
forstår de'kje sjøl, men me gjør det
Eg lure på om det e klovnar me e
te allmenn lått og løye Men får me sjå et lysglimt av og te
så får de'kje vær så nøye






Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Det kan diskuterast

Publisert over 8 år siden
Thor Bjarne Bore. Gå til den siterte teksten.

"Lure på om de e klovnar me e"

Men djupe røter i underhalsningsbransjen har nok dei som forkynner "Guds ord"! Det gjeld sjølvsagt meir i dag enn før i tida då mydigheitene jaga folk til kyrkja.

Benny Hinn er ein trendsetjar!

Kommentar #2

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

En liten oppfordning...

Publisert over 8 år siden

Jeg skal ikke hovere for mye, for jeg svikter ofte når det gjelder å holde meg strengt til en tråds tema og trådstarters intensjoner.

Men la meg allikevel i all beskjedenhet få antyde at Thor Bjarne Bore neppe mente at trådens tema skulle gå så fullstendig på viddene som det vi nå ser.

Skjerpings!

Kommentar #3

Thor Bjarne Bore

135 innlegg  49 kommentarer

"Hvermandsen i øret"

Publisert over 8 år siden
"Skriftsteder som klør hvermandsen i øret.." - det er faktisk det jeg prøver å si noe om når jeg skriver at "det som folk gjerne vil høre er ikke alltid ensbetydende med det de bør få høre".

Kommentar #4

Elias Per Vågnes

235 innlegg  10902 kommentarer

Der tek du feil

Publisert over 8 år siden
Anders Helge Myhren. Gå til den siterte teksten.

år det gjelder å gå på vannet i Pollen, Arendal, så kan du vel ikke forvente dette, når selv ikke Benny Hinn ville klare og spassere der.

Nei religiøse sjarlatanar av typen Benny Hinn må gje tapt om dei skal produsere eit ekte under. Flygesmerter og alt som ligg under huda, kan det triksast og fiksast med overfor eit godtruande publikum.

Nei tillys du ein spasertur over Pollen, og du kan vere viss på at eg kjem for å gje deg ei hjelpande hand til å verte tørr.

Eller få ein fingar eller arm til å vekse ut att. Slikt er det også døme på i skaparverket.

Kvifor menneskje gjeng i døden for religiøs eller politisk overtyding, det må du spørre ein psykolog om. Der er plenty av døme på det utan at kristen overtying har spela noko rolle.

Ta til dømes apostelen Jakob, Iberias apostel. I levande live drog han heilt til verdens ende, Cabo Finisterra. Men med alt strevet han gjorde, greidde han berre å skaffe 7 tilhengjarar til den kristne trua.

Så drog han heim til Jerusalem og vart halshogd. Då starta under å skje. Lekamen flaug til Santiago de Compostela og vart funnen ved eit under hurdrevis av år etterpå. I slaget

I slaget ved Clavijo dala han ned frå Himmelen i kvit rustning på kvit hest og feia igjennom den muslimske hæra som ein grasklippar. Eigenhendig kappa han hovudet av 40000 muslimar. Etter det fekk han Apostelen Jakob æresnamnet Santiago Matamoros ("Saint James the Moor-slayer").

Likheita mellom Jakob og Jesus er slåande. I levande livet gjorde dei ingen fortred, men etter dauden er det ikkje måte på til gjerningar både på godt og vondt.

Av natur er eg ein godtruande person. Eg har vorte teken ved nasen mange gongar, men var så heldig at eg som 12åring fekk sjå Arnardo si oppvisning. Han var eit ærleg menneske. Han sa: Ikkje tru på det dykk ser, for det skjer ikkje. Det som skjer, ser de ikkje. Ja, han saga kvinna i to framfor augene mine, og tørka tyttebærsylte av saga med handa. Og han triksa ein fugl inn i ei lyspære.

Og ute på YouTube er der illusjonistar i fleng som gjeng Benny Hinn ein høg gang utan at dei skuldar på høgare maktar.

Men det stor spørsmålet er: Kvifor utrettar religiøse storheiter så lite i det levande livet, men helbredar etter masseproduksjonsprinsipp ved hjelp av sjarlatanar på TV?

Skal religionen blomstre så må leiarane vere seg bevisst at dei jobbar i underhaldningsbransjen.

Kommentar #5

Svein Nyborg

86 innlegg  4514 kommentarer

Er vel det da,

Publisert over 8 år siden
Thor Bjarne Bore. Gå til den siterte teksten.

"Lure på om de e klovnar me e"

siden det er så få korsfestelser om dagen så må vi anta at ingen underviser om hvordan leve livet, de bare klovner slik at vi glemmer det et øyeblikk?

Når Moses forkynte "Veien" ut av elendigheten så var elendigheten hvermanns kvardag, klovnestreker hadde nok blitt ønskt velkommen ved Faraos hoff men mannen under pisken ville ikke fått noe ut av det, annet enn en hul latter i mørket sitt.

En "åpen Kirke" må vel bety at den evner å vise vei ut av materialistiske ønsker, -som selv om de møtes aldri oppylles i den grad at velbehaget gjennomstrømmer Hele mennesket- og inn i et på dypet velbehagelig liv for oss alle?

Prest type Gelius gir oss en latter mens prest type "varm og innkluderende" også letter litt på trykket i sorgens stund, men hvor er de som skaffer oss et høyere liv, ala Frihet fra materialistisk tredemølle, et liv der vi husker hvems sønner vi er?

Hvor er de som kan gi oss noen opplysende Lysglimt?

Kommentar #6

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Tabloid kristendom on front page

Publisert over 8 år siden

Hei Thor Bjarne.

Lar meg engasjere av innlegget ditt og jeg har selv vært innom med strø-tanker da solen sto lavere på himmelen - "Sånne som Oss", 21. nov 2010 og "i denne søte juletid", 2.des 2010.

Sitter med en oppfatning om at mange av Gelius krumspring har endt opp med at "Magnum Mysterium" har blitt til tabloid kristendom on front page, der Akersgata ikke har vært spesielt uvillige når det gjelder å la seg inspirere til salgsfremkallende headlines.

Men selv om det har vært nødvendige og saklige betraktninger omkring presterollens "egentlige oppgave", i kjølevannet av prestelige krumspring a'la Gelius, har det også vært betydelige doser raljeringer og ditto sleivspark fra både presse og menigmann. Siste mann ut var Kjetil Østli på s.3 i Aftenposten 18.juni:

"Lattermild laget jeg så en sketsj der bokaktuelle Einar Gelius har invitert Jesus til kompis-ølpreik og der Jesus konsekvent kaller Gelius for Julius, og folk ler fordi de tenker på apen. Ikke vær bitter, Julius, sier Jesus til Gelius".

Har lyst til å dvele litt ved dette.. For jeg lurer på om en mann som deg - med lang fartstid i pressebransjen - synes det har vært for mye av den slags raljeringer, eller er det kanskje mer som forventet at en prest som deltar på "så mangt", blir fullkornmat for salgssulten løssalgs-presse og underholdningsbransje?

Videre - om tiden nå er moden for at ikke bare Gelius trekker seg tilbake i ettertenksomhet og selvransakelse, men at også "Sånne som Oss"(les presse og ytringskåte menigmenn) går noen runder i eget lønnkammer for å fundere litt over hvilke sårflater raljerende kraftuttrykk kan skape?

Så gjenstår det å se, om Einar Gelius opphold i Arendal blir et langsomt farvel eller en hurtig-rute tilbake til presterollen. Han har jo allerede antydet bokplaner innenfor både etikken og kjærligheten. Selv håper jeg imidlertid på at han f.eks kunne komme med noen skriftlige betraktninger omkring hva det har betydd for ham å møte mennesker i dyp bunnløs sorg, og hvilke spor og avtrykk slike menneskemøter har etterlatt seg i livet som folkekjær prest i kirkelandskapets randsone..

God kveld til deg, Thor Bjarne.

Hilsen Eirik. 

Kommentar #7

Eivind Bade

29 innlegg  530 kommentarer

Saklig?

Publisert over 8 år siden
Thor Bjarne Bore. Gå til den siterte teksten.

Lure på om de e klovnar me e

Jeg undrer meg over kristenfolkets saklighetsnivå i relasjon til Gelius.  Jeg har hele tiden oppfattet at han ønsket en saklig debatt om sex i Bibelen.  Han har et grunnleggende poeng i nestekjærligheten, det store budet som ifølge Jesus skulle gå foran alt annet i Bibelen. Nestekjærligheten tilsier forståelse overfor absolutt alle former for seksualitet.

Men Gelius er blitt møtt med en sann tirade av usakligheter, utdriting og latterliggjøring fra kirkehold. Han er spekulativ, det var bare trist at han skrev bok, pastor Gelius den kåte, forherliger vold, klovnen m.v.

Heldigvis har den ikke kirkelige del av vårt samfunn - og den er av årsaker vi lett kan avlede fra Bores innlegg blitt overveldende stor - fortsatt toleranse til å forsvare ytringsfriheten.  Du er i din fulle rett til å såkalt ytre dine meninger Bore.  Men trass i mangfoldige elegante henvisninger klarer jeg ikke av grunner jeg nevnte innledningsvis å la meg imponere. Og elementet av personforfølging, offentlig uthenging og gapestokk er dessverre bare til de grader ekkelt.  

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere