Tilfredshet

er det mennesket streber etter. Er han tørst så søkes det etter vann, er hun sulten så spiser hun, fryser det så rister han seg for å generere varme inn i alle hennes lemmer. Mennesket er en skapning utstyrt med egenvilje som sørger for at livet opprettholdes, problemet starter når de nødvendige behov er møtt, da vil han ha mer -finere og mer av alt, penger, kunnskap og makt- og dét går selvsagt ut over noen når få vil ha det alle skulle hatt. Kilden som mennesket forsøker å drikke seg tilfreds i fra er materialistisk verden, han ser reelt sett alt foran seg og ønsker stadig mer av det han ser, fokuset er på jordisk gods, og selv om det begynner å bli åpenbart at denne framgangsmåten tømmer naturen for ressurser, vil ikke mennesket stoppe opp og tenke etter.

Hva når denne kilden er tom? Har andre samme behov som meg? Kan jeg overleve med mitt forbruk uten å bli alene igjen på denne kloden? Kan jeg sitte slik i samme båt som resten og borre hull under mitt sete, uten at alle i båten dør? Kan jeg suge mer ut av kilden enn jeg behøver uten at de andre som er tørste slår meg i hjel?

Finnes det en kilde til tilfredshet over den virkeligheten vi ser foran oss, en som har nok til alle og aldri går tom. Det vi ser foran oss, virkeligheten foran våre øyne, er uansett ikke annet enn en illusjon, et bilde i hjernen vår, alle fornuftige mennesker vet for sikkert at en slik fantasi kun gir en kortvarig tilfredshet.