Ole Jørgen Anfindsen

171

Øyvind Strømmen og Jonathan Marks

Øyvind Strømmen har, særlig med henvisning til den biologiske antropologen Jonathan Marks, kommet med kritikk av mitt syn på raser. Her kommer noen svar.

Publisert: 14. jun 2011

La meg først av alt si meg lei for at det har tatt såpass lang tid å få skrevet dette svaret. Det har med en rekke forhold å gjøre, som f.eks. at det (a) var viktig for meg å få publisert innlegget om hva diverse forskere sier om raseproblematikk (som var påbegynt allerede på tampen av fjoråret), at det (b) underveis har dukket opp andre saker og bøker som fortjente omtale, samt at (c) familiære og andre forpliktelser gjør at jeg i perioder ikke kan bruke så mye tid på VD. Jeg innrømmer likevel at dette har tatt adskillig lengre tid enn opprinnelig tenkt, og jeg beklager at Strømmen og VD-leserne ikke har fått svar fra meg før nå.

 

Strømmen har kommet med en rekke tankevekkende sitater, og med referanser for videre lesning for dem som ønsker å fordype seg i problematikken. Jeg har lest alle artiklene hans grundig, og har sett nærmere på noen av referansene hans, men ikke alle. Jeg tror likevel jeg har lest nok til at jeg har en rimelig grei forståelse av hvorfor ’Strømmens’ og ’mine’ forskere er uenige. La meg derfor understreke at det er utenfor skopet til dette innlegget å drøfte alt som fremkommer i de bøkene og artiklene Strømmen henviser til; det ville selvsagt ha ført for langt på et forum som VD (og ville dessuten kreve mer tid enn jeg er i stand til å avsette til denne typen formål – jeg har enkelte andre jern i ilden også).

 

Derimot vil jeg forsøke å forklare for VD-leserne hvor jeg mener hunden ligger begravet når dyktige forskere kan være så uenige som tilfellet altså viser seg å være i rasespørsmål. Og det korte svaret er at dette skyldes at man opererer med to hovedtyper av rasebegrep; jeg vil i dette innlegget referere til dem som henholdsvis RASE og rase. Nedenfor vil jeg forsøke å klargjøre og begrunne dette.

 

To helt ulike rasebegrep

 

De forskerne som snakker om RASE-begrepet, er gjerne opptatt av følgende:

  • Det finnes et bestemt antall RASER her i verden.
  • Disse rasene er klart adskilt fra hverandre.
  • Av dette følger at enhver person må kunne plasseres i én og bare én av de RASENE som finnes; hvis ikke er RASE-begrepet meningsløst, påstår de.
  • Det er heller ikke uvanlig å mene at RASENE må ha en del kjennetegn/egenskaper som karakteriserer dem, hvilket så i sin tur noen ganger kobles til Platons forestillinger om idealtyper, og/eller teleologiske perspektiver. Dette med teleologi henspiller på at det foreligger en (gudommelig) plan/tanke/hensikt bak eksistensen av RASER.

De som derimot foretrekker å bruke rase-begrepet (med små bokstaver), er ikke opptatt av disse tingene i det hele tatt. De bruker ordet rase som en løs betegnelse på store eller små populasjoner som har en eller annen grad av genetisk isolasjon ift andre populasjoner, og som derfor utgjør genetiske klustre. For disse forskerne finnes det ikke noe fasitsvar på spørsmålet om antall raser; svaret avhenger av situasjonen. Noen ganger er det praktisk å snakke om de tre store hovedrasene som omfatter de fleste (men altså ikke alle) mennesker på jorden, nemlig asiater, afrikanere og europeere. Andre ganger ønsker man en finere og mer omfattende inndeling, og opererer med fem eller åtte eller flere titalls raser. Og fordi et slikt rase-begrep (fortsatt små bokstaver) er rekursivt, kan man i noen sammenhenger operere med tusenvis av raser. Samtidig som man også kan redusere tallet til én (1), og si at hele menneskeheten er en eneste stor rase.

 

Øyvind Strømmens rasebegrep

 

Strømmen hører med blant dem som mener at RASE-begrepet er det som er interessant i konteksten av menneskelig variasjon, mens han tilsynelatende ser rase-begrepet som et forsøk fra ’rasistene’ på å vri seg unna de problemene som knytter seg til RASE.

 

F.eks. skriver han følgende i artikkelen Om raseteoretikarane sin vitskaplege uærlegheit. «For dei fleste vert ordet “rase” uløyseleg oppfatta som å omhandla distinkte grupper, ...»

Og som han skriver på VD: «Ja, det hadde i sannhet vært en interessant øvelse; både for å få klarhet i hvilke raser man egentlig mener genetisk variasjon i menneskeheten på en eller annen måte kan kokes ned til, ...»

 

Litt senere på VD kommer han med følgende retoriske spørsmål: «Ikke en gang raseteoriforkjemperen Anfindsen er altså villig til å fortelle oss hvilke raser han mener eksisterer, og han er heller ikke villig til å fortelle oss hvor grensene går. Hvorfor ikke? Kanskje er det fordi Anfindsen vet at uavhengig av hvilken inndeling han gjør, og uavhengig av hvilke raser han deler opp i, så vil disse inndelingene til syvende og sist være en sosial konstruksjon; ...»

 

Svar: Helt riktig. Selvsagt lar det seg ikke gjøre å telle antall RASER, eller si hvor grensene går. Strømmen er en kunnskapsrik og belest skribent, han burde vite at han svekker sin egen troverdighet når han strekker den retoriske strikken så langt som dette.

 

Og som han skriver i sin artikkel Tusenvis av raser?: «Som den tredje – og førebels siste – artikkelen i min serie om raseteoriar, vil eg sjå på definisjonar av “rase”. Sjølv om fleire meiner at rasar eksisterer, og er eit meiningsfullt biologisk omgrep å bruka om menneske, og jamvel meiner at dette kan ha eller har politiske implikasjonar er det langt mellom definisjonane. Ole Jørgen Anfindsen gjev til dømes følgjande ikkje-definisjon som definisjon: "Rase har med avstamning å gjøre, ikke med hudfarge eller andre fenotypiske trekk. Raser kan (i hovedsak) definieres på kontinentnivå, alternativt kan de gis en rekursiv definisjon som går ned så å si på vilkårlig små populasjoner som har felles avstamning." »

Se forøvrig Strømmens artikkel Om Anfindsen, raseteoriar og Lemba-folket.

 

Jonathan Marks’ rasebegrep

Som nevnt innledningsvis har Strømmen strømmen særlig valgt å støtte seg til den biologiske antropologen Jonathan Marks. Også sistnevnte er av den oppfatning at skal man først bruke ordet ’rase’, da skal det værsågod være i betydningen RASE.

 

Nedenfor er en samlig av utvalgte sitater fra Marks’ artikkel Ten facts about human variation (med korte kommentarer tilføyd av meg):

 

Side 4: «It is of some significance that the strongest cultural distinctions are maintained between neighboring groups, who are nevertheless very closely related genetically to one another. This would constitute a paradox if there were a close and deterministic relationship between genetics and human behavior.»

Her faller Marks for fristelsen til å trekke inn en stråmann. Arvelighetsvektleggere mener at genetikken gir rammebetingelser for hva slags samfunn ulike folkeslag er i stand til å etablere. Men ingen hevder at genetikken er styrende (jf Marks uttrykk deterministic relationship) for detaljer i kultur eller oppførselsmønstre.

 

 

Side 5: «... different clustering analyses applied to human populations by different researchers have often yielded different results.»

Dette er en sannhet med modifikasjoner. Selvsagt vil ikke alle undersøkelser gi entydige resultater. Hva annet kan man forvente når man undersøker resultatene av tusenvis av år med menneskelig aktivitet på kryss og tvers av alle verdens beboelige områder? Forøvrig ser det for meg ut til at Marks overdriver betydningen av genflyt på kryss og tvers; genflyt har man alltid hatt, men mellom mange grupper har den nettopp ikke vært omfattende nok til å kunne hindre at systematiske forskjeller ble etablert.

 

Side 7: «Geographical correlations are far weaker hypotheses than genetically discrete races, and they obviously exist in the human species. [...] Moreover, the Lewontin numbers show that patterns of human genetic diversity simply do not map well onto the patterns of human behavioral and cognitive diversity.» Side 5.

Se mine tidligere kommentarer.

 

Side 7: «There are indeed geographical patterns in the human gene pool, and they can indeed be used to allot people into groups; the groups simply do not correspond to ’races’ in any previously or generally understood sense of that term.»

Nei, de svarer ganske riktig ikke til RASER. Derimot svarer de forholdsvis godt til raser.

 

Om dataprogrammet Structure, som brukes til å analysere genetiske klustre, skriver Marks:

Side 7: «When they asked it to produce two groups, Structure gave them EurAfrica and East Asia-Oceania-America. When asked for three groups, Structure gave Europe, Africa, and East Asia- Oceania-America. When asked for four, it gave Europe, Africa, East Asia-Oceania, and America. When asked for five, it gave roughly the continents.»

Dette er et interessant resultat. Det gir Marks og andre som er opptatt av RASE et visst retorisk argument, javisst. Men det som etter min mening er mye viktigere, er at det gir raserealister en meget sterk bekreftelse på at de genetiske klustrene som kan identifiseres, passer forholdvsis godt med den mer intuitive raseinndelingen man opp gjennom tidene har holdt seg med. Helt spesielt bekrefter altså Structure at dersom man ber om å få menneskeheten inndelt i fem klustre (hvilket ikke er noe unaturlig tall i denne sammenheng), ja da får man klustre som hver seg svarer om trent til Australia, Amerika, Asia, Afrika og Europa. Når alle retoriske knep er brukt opp, står dette som en sterk bekreftelse på at raserealistene har hatt rett hele tiden.

 

Side 8: «The point is that biological or genetic difference can be studied and quantified, but is is not race. Race is a sense-making system imposed upon the facts of difference. Races are not merely human divisions, they are politically salient human divisions. All classifications exist to serve a purpose; the purpose of racial classification is to naturalize human differences – that is, to establish important categories and make their distinctions appear to be rooted in nature, rather than in history of politics.»

Neida, Marks har helt rett i at de genetiske forskjellene man kan studere og kvantifisere ikke gir oss RASER. Men de passer altså helt fin-fint med rase-begrepet (små bokstaver).

 

Side 10: «This conclusion, obviously, is not value-neutral. The ascription of inequality to biological causes is a political position that minimizes the role of political-economic factors in producing and maintaining that social inequality.»

Nettopp.

 

På side 10 finner vi Marks’ sluttreplikk: «The problem lies in the presumptions: (1) that the biological data on human variation are fundamentally separable from their cultural context and values, and from the interests of the scientists producing them; and (2) that the data themselves are meaningful independently of a stream of Euro-American ideas about difference, heredity, and hierarchy. That is why the problem of race has never been resolved by genetics; its domain is anthropological, rather than biological.»

Dette gir etter min mening et interessant innblikk i hvordan Marks tenker. Jeg avstår foreløpig fra å kommentere dette ut over følgende: Jeg tror det er begrenset hvor langt man kommer med å argumentere for at det er euro-amerikaneres tolkning av genetiske data og deres klustre som kommer inn i bildet når man utfører analyser ved hjelp av dataprogrammer som f.eks. det ovennevnte Structure.

 

Forskjeller mellom og innen raser

 

Strømmen er, i likhet med noen av de forskerne han støtter seg til, opptatt av en gammel klassiker som har det med å dukke opp når raseforskjeller står på agendaen, nemlig påstanden om at de genetiske variasjonene er større innen de enkelte rasene enn mellom dem.

 

Jeg nøyer meg foreløpig med å gjenta nedenfor hva jeg skrev om akkurat dette i en replikk til Hogne Øian på en tidligere VD-tråd.

 

 

Her er Øians påstand:

  • «Generelt kan man finne eksempler som tyder på at de genetiske variasjonene kan være større innenfor populasjoner som man velger å kategorisere som en rase enn det er mellom dem.»

 

Og her er mitt svar:

Jeg har tidligere i denne tråden utfordret Øian til å belegge denne påstanden med et eksempel. Det har han ikke gjort. I stedet svarte han som følger: "Jeg har ikke mye tid nå, men med hensyn til variasjoner innenfor og mellom populasjoner er denne linken relevant: http://raceandgenomics.ssrc.org/Lewontin/".

I den artikkelen Øian her henviser til, trekker Lewontin frem den i og for seg helt korrekte observasjon at 85% av den genetiske variasjonen vi finner hos mennesker, nettopp forekommer innen raser eller etniske grupper: "by far the largest amount of that variation, about 85%, is among individuals within local national or linguistic populations". Greit.

Men dette betyr altså ikke at variasjonen mellom raser/grupper er mindre enn variasjonen innen raser/grupper. Det det betyr er at variasjonen mellom raser/grupper er ca 15% større enn variasjonen innen raser/grupper. Som Lewontin selv utdyper litt senere i samme artikkel (min uthevelse):

  • Of the remaining 15% of human variation, between a quarter and a half is between local populations within classically defined human “races,” between the French and the Ukrainians, between the Kikuyu and the Ewe, between the Japanese and the Koreans. The remaining variation, about 6% to 10% of the total human variation is between the classically defined geographical races that we think of in an everyday sense as identified by skin color, hair form, and nose shape.

Merk forøvrig at selv om Lewontin har sitt på det tørre her, så følger det ikke av det han sier at de siste 6 - 10 prosents variasjon som finnes mellom hovedrasene er av liten betydning. Faktisk kan det godt tenkes at de har mye større betydning enn de beskjedne tallene 6 - 10% skulle tyde på (samtidig som det også kan tenkes at de har mindre betydning enn som så; dette har vi ikke full klarhet i ennå).

Så vidt jeg kan forstå, er ovenstående påstand fra Øian kort og godt feilaktig. Jeg tror ikke det stemmer at "de genetiske variasjonene kan være større innenfor populasjoner som man velger å kategorisere som en rase enn det er mellom dem". For meg ser det ut til at Øian har kommet i skade for å begå en variant av en klassisk feilslutning som er blitt oppkalt etter Lewontin, nemlig Lewontin's fallacy.

Dersom Øian har dekning for sin påstand, da bør vi kunne finne f.eks. to europeiske individer som har en større, genetisk avstand seg imellom enn hva minst en av dem har til en afrikaner. Dersom Øian har slike eksempler å slå i bordet med, er jeg lutter øre. Jeg tror imidlertid slike eksempler vil være few and far between, om de i det hele tatt finnes.

Hovedregelen er i hvert fall at vi europeere er nærmere beslektet med hverandre enn noen av oss er med afrikanere.

 

Kanazawa et al om rase

 

Som nevnt innledningsvis, la jeg tidligere i år ut en VD-tråd som gjengir synspunkter fra en rekke, internasjonalt kjente forskere. Den som er interessert i å forstå hvorfor Marks og hans meningsfeller (inkludert Strømmen) ikke har så gode kort på hånden som de liker å gi inntrykk av, bør lese hva de aktuelle forskerne skriver: Dette gjelder:

 

Her og nå velger jeg å gjengi uttalelsen fra Satoshi Kanazawa. Her er utdrag fra en epost han sendte meg 07.01.2011, inkludert mine spørsmål som hans kommentarer knytter seg til (gjengis med tillatelse, kursiv i original, hentet fra tidligere VD-kommentar).

Sitat:

I represent and conduct research in two separate fields:  Evolutionary psychology/biology, and intelligence research.  Evolutionary psychology has very little to say about human races and race differences, as the field is focused on discovering universal human nature and human universals.  Evolutionary psychologists also typically do not study intelligence.  I therefore speak mostly as an intelligence researcher here, with respect to race differences.

  • OJA: What, according to your knowledge/judgment is the prevailing view in your own scientific community concerning the relevance (or lack of such) of the race concept?


The consensus among intelligence researchers and other scientists who are not afflicted with political correctness (which, unfortunately, exclude most social scientists) is that race is a biological reality, not a social or cultural construct.  However, it is very important to remember that race is like height, not like sex.

The sexes (male vs. female) are qualitatively and categorically different from each other.  All genetically and developmentally normal humans (and other sexually reproducing species) are either male or female, nothing in between.  Races are not like that.  No matter how many racial categories one uses (J. Philippe Rushton uses three, Richard Lynn uses 10), they are approximations.  We can talk about "Asians," "Caucasians," and "Africans" in the same sense that we can talk about "tall people" and "short people."  Any attempt to make qualitative and exclusive categories of people by height by saying, for example, "A man is short if he is 6 feet or less, and tall if he is 6 feet 1 inch or more" is arbitrary and could be otherwise.  Any such demarcation will be as good as another.  Similarly, the number of racial categories are culturally and socially constructed, in the sense that we could believe in the existence of three races or 10 races or any other number.

This is not to say, however, that race itself is socially constructed.  Racial categories are socially constructed, race is not, just like height categories (6+ = tall 6- = short) are socially constructed, but height is not.  To say that race does not exist and race is socially constructed is as absurd as saying that height does not exist and height is socially constructed.  Just as we can make useful and scientifically accurate generalizations about people of different heights (for example, "tall people on average make better basketball players," "short people on average make better jockeys,"), we can make useful and scientifically accurate generalizations about people of different races.  The fact that races are approximations and that there are exceptions does not make such generalizations inaccurate.  There are exceptions about generalizations about people of different heights as well.  Some people who are 5'10" make better basketball players than others who are 6'2".  But it is still true that taller people in general make better basketball players than shorter people.

Once again, to claim that race does not exist is as absurd as to claim that height does not exist, and all humans are equally tall.  Further, just because the number of racial categories chosen is arbitrary does not mean that such categorization itself is arbitrary.  Once again, to use height as an example, you may choose any number of "height categories," and they would all be equally correct, as long as such categorization respects the underlying continuum of height.  So, for example, one can categorize people who are 6'1" and 6'2" as "tall" and people who are 5'5" and 5'6" as "short."  Or, alternatively, one can classify people who are 6'1 and 5'6" as "tall," and people who are 5'2" and 5'1" as "short."  However, one cannot categorize people who are 6'1" and 5'5" as "tall" and people who are 6'2" and 5'6" as "short."  Such a classification does not make scientific sense given the underlying continuum of height.  Similarly, one can categorize, for example, peoples of the Indian subcontinent with "Caucasians," or with "Middle Easterners," or as their own race.  However, one cannot categorize, for example, Norwegians with Africans, and Indians with East Asians.  Such a classification does not make any scientific sense given the human evolutionary history.

To recap, race, which reflects underlying genetic differences between individuals, is a biological reality.  The number of racial categories commonly employed is a social and cultural construction.

  • OJA: What, according to your knowledge/judgment is the prevailing view in your own scientific community concerning the IQ gap between races; is it caused by environmental factors only, or are genetic differences also a factor in this?


There are well documented differences in average intelligence between the races.  Rushton provides one set of estimates based on his 3-race categorization, and Lynn provides another based on his 10-race categorization, but there are no inconsistencies between these two sets of estimates.  In fact, there are no inconsistencies in all the studies that have been conducted on race differences in intelligence.

Race differences in intelligence are largely, but not entirely, genetic in origin.  A precise estimate of heritability is difficult to establish, because it depends largely on the populations studied.  But the current consensus is that roughly 80% of the race differences in intelligence among adults is heritable (genetic in origin) and roughly 20% of the race differences in intelligence is environmental (which includes the prenatal environment inside the mother's womb).  Heritability of intelligence among children is substantially smaller (about 40%).  Genes become more important as individuals get older.

It is important to point out that, as all societies become wealthier, the sanitation and medical care improve, and the environment of most people is equalized, genes become more important.  As the variance in the environment is reduced, the individual differences in intelligence (or any other trait) must increasingly be explained by genetic differences.  So heritability of intelligence in Europe is much higher than heritability of intelligence in Africa.

Sitat slutt.

 

I tillegg til den allerede nevnte VD-tråden der diverse forskere uttaler seg om raseproblematikk, anbefaler jeg Mangfoldets farer.


 

Konklusjoner

 

Denne diskusjonen handler ikke primært om biologi og genetikk, men om politikk og ideologi. Som Marks konkluderer på slutten av sin egen drøftelse (sitert ovenfor): «This conclusion, obviously, is not value-neutral. The ascription of inequality to biological causes is a political position that minimizes the role of political-economic factors in producing and maintaining that social inequality.»

 

Det hele blir analogt til om fagfolk skulle diskutere i det vide og brede om Middelhavet og Svartehavet egentlig er to ulike ’hav’, eller om det er mer dekkende å omtale dem som saltvannsansamlinger, siden de jo er forbundet av Bosporosstredet, som sørger for en viss flyt av næringsstoffer og organismer mellom de to.

 

Forskere som mener det er uheldig å fremheve forskjellene mellom Svartehavet, Adriaterhavet, Middelhavet, Atlanterhavet, Rødehavet, og så videre, vil understreke at det tross alt finnes forbindelseslinjer mellom dem alle, og at ingen kan utelukke at et hvilket som helst vannmolekyl eller gen som befinner seg i en av disse saltvannsansamlingene, kan komme til å finne veien til et hvilket som helst av de andre. Andre forskere betrakter dette som unødvendig flisespikkeri, og mener det er praktisk og greit å ha ordet ’hav’ å ty til når visse sider ved fordelingen av saltvann på kloden skal omtales. De synes også det er greit at de ulike havene har navn, slik at det er lett å henvise til dem ved behov. At det ikke finnes klare grenser mellom havene, og at man derfor heller ikke kan gi et entydig svar på hvor mange hav som finnes i verden, skaper ikke nevneverdige bekymringer for sistnevnte gruppe av forskere.

 

Ingen av disse gruppene av forskere kan sies å ta fullstendig feil; begge har i og for seg gyldige argumenter å slå i bordet med. Det er altså ikke spørsmål om å finne ut hvem som har rett; det handler i stedet om å se hvilken gruppe av forskere som har den mest rimelige og hensiktsmessige måten å forholde seg til virkeligheten på.

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Ole Jørgen Anfindsen

171 innlegg  2072 kommentarer

Lenketrøbbel

Publisert rundt 8 år siden

Etter eller annet har gått feil med disse lenkene, så jeg forsøker på nytt:

Henry Harpending. Linda Gottfredson. Satoshi Kanazawa. Byron M. Roth. Terje Bongard.
Kommentar #2

Lars Gule

95 innlegg  3888 kommentarer

Beskrivelse og vurdering er IKKE det samme

Publisert rundt 8 år siden

Anfindsen skriver langt og åpenbart kunnskapsrikt om sitt yndlingstema. Det er få som bestrider at det finnes biologiske forskjeller. Og det er ganske klart at det er mulig å ha ulik oppfatning av hvordan man best (et normativt utsagn) skal benevne disse forskjellene. Anfindsen leverer et forvar for et «svakt» rasebegrep og belegger dette godt. Men det finnes motforestillinger. De er ikke mitt anliggende.

Det er Anfindsens enten mangel på evne til å forstå forskjellen på de deskriptive sidene av en vitenskap – altså den (tilnærmet) rene beskrivelsen* og de mange ulike vurderinger som gjøres av vitenskapelige resultater. I sitatet nedenfor blir dette tydelig. Anfindsen skriver:

«Merk forøvrig at selv om Lewontin har sitt på det tørre her, så følger det ikke av det han sier at de siste 6 - 10 prosents variasjon som finnes mellom hovedrasene er av liten betydning. Faktisk kan det godt tenkes at de har mye større betydning enn de beskjedne tallene 6 – 10 % skulle tyde på (samtidig som det også kan tenkes at de har mindre betydning enn som så; dette har vi ikke full klarhet i ennå).»

Her beveger Anfindsen seg fra en beskrivelse av genetiske forskjeller (dvs. noe man har målt ut fra kriteri på hva som utgjør genetisk variasjon – vi befinner oss på gen- og allele-nivå). Men så begynner Anfindsen å snakke om disse forskjellenes «betydning». Betydning for hva? Mens konstatering av forskjell er / kan være en deskriptiv øvelse, er i alle fall ikke en vurdering av betydning det. Betydning er ikke noe deskriptivt begrep. Det er nettopp et teleologisk begrep. Det er noe vi har innført med et formål, i en hensikt (vi snakker ikke om en guddommelig hensikt, men nettopp forskerens eller samfunnets hensikter). Det Anfindsen ikke forteller oss, er hva som er hans hensikt.

Dvs. når Anfindsen gjør nettopp det (forteller oss sine hensikter – å redde vår kultur), blir det klart at han befinner seg på et ganske annet nivå enn det hans biologiske studier har gitt ham grunnlag for. For da trekker Anfindsen sosiale, økonomiske, kulturelle, verdimessige etc. konklusjoner i lange baner. Med andre ord hopper Anfindsen fra det deskriptive til det moralsk-politiske, tilsynelatende uten å være klar over det.

Han tror at biologien kan gi ham veiledning i moralske spørsmål. Men det kan deskriptiv vitenskap IKKE.

Anfindsen har til gode å redegjøre for sine verdier og politiske målsettinger. Dette er nemlig premisser som ligger uuttalt mellom hans biologiske beskrivelser og hans sosio-politiske konklusjoner. Når Anfindsen er i nærheten av å presentere sine verdier og politiske mål, avsløres da også hans ekstremt reaksjonære samfunns- og menneskesyn, jf. tråden om apartheid.

Lars Gule

* Ingen beskrivelser er rene. De er alltid allerede preget av språkbruk, metaforer, valg av kriterier, målestokker etc., fagets interne normer, den aktuelle samfunnsdebatt fagets aktiviteter inngår i og brukes i osv. Men noen sider av en vitenskap er definitivt mer deskriptive enn andre.

Kommentar #3

Hogne Øian

22 innlegg  505 kommentarer

Mer ideologisk ønsketenkning

Publisert rundt 8 år siden

Anfindsen går ikke spesielt grundig til verks når han skal ta opp Strømmens utfordringer. Hele dette innlegget er i så måte ganske intetsigende. Når det gjelder Marks henvisning til det såkalte Structure Program som Noah Rosenberg og hans forskerteam (Rosenberg et al. 2002) brukte når de identifiserte 6 clusters som i en viss utstrekning kunne tolkes som å tilsvare kontinenter. En del har på denne bakgrunn - men i motsetningen til forfatterne selv (Rosenberg et. al 2005) - trukket den slutningen at de gamle rasekategoriene kan defineres genetisk.

Det kan for øvrig virke som Anfindsen her ser bort fra at hensikten med cluster-analyser er å avdekke et visst mønster i et gitt datasett, ikke å bestemme det grunnleggende antall enheter menneskearten skal deles inn i. At det framkommer fem clusters som kan tolkes som å tilsvare kontinenter betyr derfor heller ikke uten videre at det er snakk om essensielt forskjellige populasjoner, slik et begrep om ”rase” nødvendigvis må forutsette.

Deler man verdens befolkning inn i for eksempel 9 eller 14, er det ikke gitt at genetisk forskjellighet blir mindre eller essensielt annerledes. Skal ”rase” vokse ut av dette som noe meningsfullt, må det selvsagt et følgelig betydning ideologisk arbeid til. For hva er det som i rent genetisk forstand gjør forholdet mellom 5 clusters mer betydningsfulle enn forholdet mellom f.eks. 9, 14 eller 20 clusters? 

Her har "raserealistene" mer ideologisk ønsketenkning på gang.

Sarre og Pääbo (2004) har forøvrig  innvendt at det i denne typen analyser er en tendens til å bruke datasett som er basert på ekstreme ytterpunkter i de ulike kontinentene, noe som bidrar til forskjellene blir overdrevent store.  

Siden  disse nevnte forskerne verken deler den rasistiske ideologien til hvite nasjonalister eller bekjenner seg til etnisk nepotisme som en trosform, er det lite støtte å hente for Anfindsen her.

---

Rosenberg et al. (2002) Genetic Structure of Human Populations. Science; 298:2381-2385

Rosenberg et al. (2005) Clines, Clusters, and the Effect of Study Design on the Inference of Human Population Structure. PLoS Genet; 1:e70

Serre D. og S.P. Pääbo (2004) Evidence for gradients of human genetic diversity within and among continents. Genome Research,  14 (9):1679-1685.

 

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
17 dager siden / 2003 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
24 dager siden / 1936 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
29 dager siden / 1786 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
17 dager siden / 1566 visninger
Bryllup med bismak
av
Trond Langen
rundt 1 måned siden / 1520 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1478 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
17 dager siden / 1247 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
20 dager siden / 1176 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
4 dager siden / 1140 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
24 dager siden / 1106 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere