Ansvarliggjøring i forhold til antisemittismen

Hans Rustads dagsferske artikkel kan leses her.

En del av forklaringen som kommer frem er at Norge visstnok er så familiære blitt med Israel at de lettere kan kritisere deres rolle. Det er et samfunn som ligner vårt eget. Rustad spør, med rette, hvem har gitt oss denne retten til å være så familiære? Hvis det virkelig er her skoen trykker? Jeg spør: er våre samfunn virkelig så like? Vet vi nordmenn hvordan det er å leve i Israel, med de trusler de har hengende over seg og sine barn til daglig?

Det er jo tross alt gledelig å lese at mediefolk stort sett kan enes om at Midtøstenkonflikten muligens er blitt fremstilt noe ensidig (for å bruke et mildt uttrykk).  Dette mener de kan ha hatt innvirkning på folks innstilling til Israel. Ja, det må man kanskje ikke være høyt begavet for å forstå, eller? Det viktige spørsmålet er vel om det faktisk er ensidighet som gjør at dette bildet tegnes eller om det ligger bevisste strategier bak. Det er ikke så lett for menigmann å bevise. Pressefolk synes å skylde på "det norske folks godhet og rettferdighetssans". Det er selvsagt en forklaring som klør mer i øret. Vi liker å tro oss rettferdige og gode.

Men antisemittismen finnes altså i Norge. Hvor finnes den og hva skyldes den?

Dette finner jeg spesielt interessant i Rustads artikkel:

"Dette er et av kriteriene på den nye antisemittismen, at Israel får et overfokus og kritiseres hardere enn noe annet land. Mao. en dobbeltmoral. Norsk presse gikk bananas over Operation Cast Lead, men brød seg bare beskjedent om den srilankiske hærens operasjon mot tamiltigrene noen uker senere, til tross for at antall drepte der var det mangedobbelte.

Denne dobbeltmoralen gir seg også uttrykk på andre måter. For eksempel kan man godt være antirasist på sin hals og samtidig være så innbitt motstander av alt som smaker av Israel og israelsk at det grenser til hat. Det er en karakteristikk som passer på mange i den norske offentligheten. Men den norske politiske korrektheten gir deltakerne alibi: Er man antirasist, kan man per definisjon ikke være antisemitt."

Cecilie Hellestveit kommenterer ulike tilnærminger i norsk media og konkluderer tilsynelatende med at nyhetene som presenteres ser ut til å bekrefte menigmanns stereotype holdninger til "the good and the bad guy" - der Israel er taperen. Men hun forsikrer at det slett ikke er tilsiktet...  Så helt på slutten av sin analyse, skriver Rustad, kaster Hellestveit ut noen brannfakler. Hun sier at holdningen til Israel blant studenter og selv eldre akademikere har endret seg radikalt i retning av Israel-fiendtlighet de senere år. Hun sa de kommer med uttalelser som sjokkerer henne.

Dette siste finner jeg særdeles interessant og tankevekkende. Det samsvarer ikke minst med det inntrykket sikkert flere enn meg sitter med av dagens norske akademia. Noen av dem representert også på ulike debattfora.

Det er vanskelig - for ikke å si umulig å vite andres agenda når de vet å forholde seg korrekt til ulike temaer. Men en har saktens lov å tenke sitt. Og flere enn meg har sikkert også tenkt at mange av disse som underviser norske studenter i stor grad har bakgrunner som tilsier at de slett ikke skulle være Israel-vennlige. Når andre lar seg påvirke av sammenhengen Israel/jøder, er det ikke også da naturlig å tenke at dette vil påvirke enkelte som underviser? Er dette da noe som skjules for korrekthetens skyld, men likevel skinner gjennom i deres undervisning? Hvilke følger får evt. dette når mange av dagens norske studenter faktisk er sterkt influert til å hate jøder pga. sin bakgrunn? Det høres ikke sånn umiddelbart ut som en veldig sunn kombinasjon.

Noe av problemet med nettopp akademia, er jo at de har lært seg en måte å argumentere på som slår andre i hodet med at de er dumme dersom de ikke forstår. De får da ofte vite at de mangler grunnleggende kunnskap, de mangler evne til både å lese og forstå rett. Ergo er de lite relevante som meningsmotstandere og debatter stopper opp.Skulle man ane en undertone og påpeke denne, blir man gjerne beskyldt for å insinuere.

Hva ville evt. kommet frem dersom man virkelig fikk en ærlig og åpen debatt om de innerste følelser for jøder og Israel, tro. For som Rustad også påpeker (med henvisning til journalist Bjørn Gabrielsens bemerkning) er det jo slett ikke rart at Israel og jøder faktisk assosieres.  Halvparten av verdens jøder bor faktisk i Israel og de følelser man derfor har for Israel som nasjon, vil lett smitte over på jøder generelt. Og Israels jøder er dessuten ikke mer skyldige enn at de har valgt seg en regjering - slik nordmenn også har gjort. Vi er ikke like begeistret over det den samme regjeringen presterer til enhver tid, vi heller.

Rustad avslutter med å påpeke at en systematisk vridning av måten Israel fremstilles på, fra myndigheters, medias og forskeres side, gjør det hele alvorlig. "Ikke for Israel, men for Norge".

Norge har en viktig opprydningsjobb å gjøre hvis vi skal komme til bunns i hvor den økte antisemittismen stammer fra. Men hvordan skal vi greie det uten å snakke sant? Og uten at noen av de involverte parter er interessert i å ta på seg noe slags ansvar og skyld?