Verdidebatt

Hva foregår i hodene våre.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det er jo lett å se i debatter her inne at måten vi leser det andre skriver er forskjellig. Det vi selv mener er logisk og krystallklart viser seg å være grågumsete som et krystallglass vasket på 55 grader i åresvis og logikken vår får brister som er større enn Grand Canyon.

Vi møter vel alle på mennesker vi ikke forstår, som kan virke som om de kommer fra et annet univers enn det vi selv føler vi lever i. Det kan jo være spennende møter men det kan også medføre frustrasjon og ikke så rent lite opphisselse og da ikke av den gode sorten.

Samtidig kan det være artig å se hvor dum noen tror man er, for noen man møter på er så lure at de egentlig ikke lurer andre enn seg selv. Da kan det noen ganger være en prøvelse å ikke fortelle dem hvor skapet står. På den annen side har jeg vel opplevet at forskjellene i måte å tenke på er så annerledes enn min egen at det rett og slett ikke synker inn hos dem.

Bare så det er sagt handler ikke dette innlegget her om debatten her inne eller debattanter her, dette så jeg slipper beskyldninger om slikt.

De fleste av oss respekterer et parkeringsskilt som sier at det er reservert for bevegelseshemmede. Like fullt har vel også de fleste av oss observert friske og raske mennesker som bare skal noe og suverent parkerer på disse plassene for kortere eller lengere tid. Vinduene i bilene er kjemisk renset for parkeringsbevis for bevegelseshemmede. Er det arroganse, utenksomhet, dummhet, likegyldighet eller hva er det som snurrer rundt i hodene på de som tar seg til rette på denne måten.

Langs veiene våre observerer man kjøleskap og sofaer som neppe er båret dit hele veien fra deres tidligere hjem. At man ikke har fått med seg at man kan levere kjøleskap med mer gratis på både gjennbruksstasjoner og de fleste buttikker som selger slike varer er vel neppe noen unnskyldning for å dumpe slikt i grøftekanten. Hva foregår i hodene på disse menneskene som laster opp søppelen sin i bilene sine for så å kjøre til en vellegnet grøftekant eller grøntområde for å laste det av på annen manns eiendom eller offentlig eiendom.

Jeg hadde en leieboer en gang som stadig var sent ute med husleien. Slik mitt hode virker ville jeg vel kastet inn kortene, funnet meg et rimligere sted å bo og gjort opp for meg. Den ene dårlige unnskyldningen etter den andre ble stadig servert. Vedkommende trodde sikkert jeg var komplett idiot og så blåøyd at jeg trodde hver stavelse. At mye av det som kom var lett å etterprøve for å se om det var løgn eller fakta tror jeg ikke vedkommende en gang hadde reflektert over. Det var nesten som å observere en amatørmessig tyv som prøver å få opp en dør med skrutrekker. Hvordan denne leieboeren tenkte hadde vært artig å vite. Trodde vedkommende at jeg var et slags privat sosialkontor, en filantrop som stod klar med gratis leilighet slik at vedkommende kunne leve herrens glade dager i lånt bolig. Eller var det tanken på at selv om husleien kom litt sent til meg så kunne det da ikke spille så mye rolle for den kom jo til slutt, bare leietakeren fikk prioritert alle de andre tingene som kostet penger.

Det kan nok være et utall grunner til at vi mennesker oppfører oss på en måte som virker totalt fremmed på andre mennesker. Like fullt kan det virke som om noen rett og slett bare er født slik, lever i sin egen boble og ser ikke at slik de oppfører seg er de de første til å skrike opp om hvis de selv blir behandlet slik. For da er det dem selv som opplever å møte seg selv i døren og forunderlig nok ser de ut til å være like de fleste på den måten, da føler de ubehag.

Vi har vel slike ting noen og enver av oss. Jeg pleier å stille meg ved en tom kasse i nærbutikken når jeg ser at bare en kasse er åpen og det er lang kø der. Min tenkemåte tilsier at det er en stor sjanse for at det før eller senere blir ringt på en kassamedarbeider til. Det slår som oftest stikk men noen ganger gjør det ikke det og ventetiden blir lenger enn om jeg hadde stilt meg i den lange køen. Dette kan medføre at jeg kommer på kant med mine medhandlende som tenker at nå står jeg i en lang kø og hvis det dukker opp en ledig kasse så er det kotyme at den som står først i den lange køen har fortrinnsrett til å hoppe over til denne.

På flyplasser observerer jeg at mennesker klumper seg sammen tett inntil bagasjebåndet og står der speidende etter sine etterlegtede kufferter. Nåde den som har tatt noen skritt tilbake fra båndet om deres kuffert skulle komme først. Da står de der og speider og stenger veien for de som faktisk skal ha tak i sin kuffert. Hadde alle stilt seg to meter fra båndet ville logistikken fungert langt bedre etter mitt syn. Men her er jeg nok også på kant med mange av mine medreisende.

Det er en svakhet i konstruksjonen av oss mennesker at vi i liten grad er inne i andres hoder. Det som er helt normalt for meg er helt utenkelig for andre. Slikt kan og blir det konflikter av og det forunderlige er at selv om vi er tildelt talens gave ser det ikke ut til å hjelpe særlig.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt