Verdidebatt

Diagnose: Reaksjonær

Ole-Jørgen Anfindsen er i ferd med å gjøre rasebiologi til en trossak, til en universalnøkkel til etikken, til forståelse av historien, av mellommenneskelige og mellomstatlige problemer. Anfindsen er ikke en konservativ. Han er dypt reaksjonær.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det Anfindsen i realiteten agiterer for er et gigantisk paradigmeskifte der troen på politikk og pragmatisme og alt vi har lært om sosiale, politiske og økonomiske prosesser underordnes biologiens lovmessighet.

Mer beveger vi oss inn i kjerneområdene av det som har vært den vestlige kulturs høye spill med skjebnen – vi er i selve den skjebnesvangre dobbelthet som har fulgt den vestlige kultur som en nemesis og gjort det mulig for den å frembringe både Hitler og Frans av Assisi, for begge er nemlig like mye produkter av vestlig kultur. Vårt ansvar er å ikke bli forført.

I en heftig debattrunde på Ole Jørgen Anfindsens tråd «Holocaustesenteret og Hjernevask» går en av Anfindsens mest hardtslående tilhengere, Darius Arnesen, høyt ut og beskylder meg og dem som mener som meg for løgnaktighet. Etter at jeg bad om dokumentasjon for påstanden har Arnesen moderert seg til å hevde at jeg, og dem som mener som meg, går med skylapper. Det var da noe. Så mye for edrueligheten i de reaksjonæres leir. Når adjektivbruken nå ser ut til å ha stabilisert seg i et mer moderat leie, benytter jeg anledningen til å snu ordbruken mot Arnesen og Anfindsen selv og hevde at det er de som går med skylapper. Ideologiske sådanne. Ideologiske skylapper som hindrer dem i å ta innover seg et mangfold av faktorer som må være med i en argumentasjonsrekke basert på rasjonalitet.

Anfindsen har gjennom sine mangfoldige skriverier her på VD gitt inntrykk av å være en proper og etterrettelig debattant. Fotnoter i hopetall og rikholdige kildehenvisninger har gitt inntrykk av høyt akademisk nivå. Man skal gå tidlig hjem fra julebord om man skal klare å følge ham i svingene. For de færreste har det vært mulig å etterprøve alle hans påstander og kildehenvisninger systematisk. Mange har derfor lent seg til hans grundighet og bedømt hans troverdighet ut fra det.

I tråden om «Holocaustsenteret og Hjernevask» har derimot Anfindsen begynt å skrive om noe jeg har litt greie på, Afrika. Her går Anfindsen langt i en historierevisjonisme av det mest reaksjonære slag. Det har vært ganske rystende, nærmest totalavslørende, å være vitne til hvor tilfeldig og uetterrettelig Anfindsen anvender kildemateriale for å sanke sammen ved til sitt ideologiske bål. Jeg skal komme mer inn på dette senere, men foreløpig bare konkludere med at alt Anfindsen skriver om dette emnet, ville apartheidstatens «hardlinere» kunnet gi sin jublende tilslutning til.

Essensielt i all sannhetssøken, er å erkjenne at sannheten sjelden er én, den er kompleks og mangfoldig og byr seg ikke frem som rettlinjede innsikter man kan sette på ideologiske formler. Mellom oss og sannheten står det dessuten alltid fortolkere. Sannheten kommer aldri til oss umiddelbart, den må alltid prosesseres gjennom fortolkende mellomledd. Når Anfindsen hevder om noe at det vitenskapelig udiskutabelt, så kan isolerte vitenskapelige data være udiskutable, mens det derimot er demagogi å hevde at deres politiske og ideologiske relevans er tilsvarende udiskutabel. Mellom vitenskap og ideologisk misbruk av vitenskap går det en grense som for de fleste er innlysende. Men det er en grense Anfindsen overskrider gang på gang.

Det finnes en viss type mennesker, og Darius Arnesen og Anfindsen synes å være blant disse, som ikke er i stand til å se verden som annet enn en ideologisk kamparena. Man lever i en verden av ideologiske ytterligheter. Det er en slik ideologibasert forståelse av verden Darius Arnesen har satt seg fast i når han uttrykker følgende:

Jeg derimot har ikke noe problem med å si at de tre førstnevnte i dette innlegget er menn "godt over middagshøyden", slik de gjennom sine innlegg viser seg frem. Med meninger "hugget i sten", godt forankret i 70-tallets sosialistiske hjernetåke-utopi, uten noen som helst åpning for virkelighet eller fakta. Deres totale benektelse av realitetene kan minne om de sekt-ledere og svært religiøse prester innehar.

Med andre ord: Er du ikke det ene, så er du minst det andre. Sluker du ikke Anfindsen rått, så er man godt forankret i 70-tallets sosialistiske hjernetåkeutopi. Man er med meg eller mot meg. Det er gjerne slik marxister og reaksjonære og andre ideologifikserte mennesker uttrykker seg, en type sjablongmessig retorikk som vitner om liten evne til å tenke selvstendig og komplekst. Dette er den reaksjonæres (marxister er ofte dypt reaksjonære) måte å organisere sin virkelighetsforståelse på. Man tyr til pompøse overforenklinger med bruk av hardtslående, undertiden direkte aggressiv retorikk. Over det hele hviler ofte en dyp bitterhet over tapte slag og drømmer om en gullalder som aldri har eksistert og aldri vil komme til å eksistere. (At det ovenfor siterte som faktabeskrivelse er svært lite treffende, ser jeg i denne sammenheng bort fra. Mennesker som tenker nøyaktig som meg om disse ting, kan man finne langt inn i Høyre.)

Både Arnesen og Anfindsen sitter etter min mening fast i en ideologibasert forståelse av virkeligheten som medfører at fakta har en tendens til å falle elegant ned til støtte for de ideologiske postulater man forfekter.

I hvor stor grad Anfindsen selektivt velger ut vitenskapelige argumenter ut fra et formål om å bygge opp under sine ideologiske postulater har jeg sjelden sett komme så klart til uttrykk som i debatten «Holocaustsenteret og Hjernevask». Det skyldes at jeg har litt greie på Afrika, mens min naturvitenskapelige kompetanse derimot ikke er den beste. Men er Anfindsen like selektiv og omtrentlig i sin omgang med naturvitenskapelige fakta som i den måten han kopler likt og ulikt om Afrika sammen på for å underbygge et ideologisk postulat, da er det grunn til å hevde at mannen er en forfører, og det finnes liten grunn til å feste lit til Arnesens forsikringer om at alt Anfindsen hevder er solid vitenskapelig fundert, ja, nærmest uimotsigelig sannhet. For hvordan det er mulig å ikke se annet enn gener og IQ i den multikomplekse virkelighet som Afrika frembyr, og med de tusen andre årsaksforhold som skriker etter å bli sett og tatt på alvor, er for meg en gåte. Men det er da Anfindsen kommer opp med universalkortet sitt, nøkkelen som passer til alle låser, det allforklarende prinsipp: gener og IQ. Det er nemlig dette Afrikas problemer bunner i.

En helt åpenbar konsekvens av et slikt syn er at sosial og politisk urett lar seg tilsløre og sågar legitimere med å henvise til naturens rett. En annen helt åpenbar konsekvens av et slikt syn er at virkeligheten betraktes som noe prinispielt apolitisk. Hva skal vi med politikk i Afrika hvis kontinentet er biologisk predestinert til å gå til helvete uansett?

Så hva trenger Afrika da? Svaret sies sjelden rett ut, ekte konservative har som kjent manerer og man vet det er en tynn grense til det uakseptable man må holde seg klar av. Men det ligger der like fullt som et uuttalt premiss: Det Afrika trenger den hvite rase til å herske over seg! Og det er faktisk hva Anfindsen mer eller mindre direkte nå sier. Det er den ekte reaksjonæres røst som nå lyder og som krever revisjon av historien. Og det er også hva Arnesen tar til orde for: Revisjonisme. Han skriver som et eksempel på at jeg er hjernevasket:

"Hvite er onde koloniherrer/utnyttere - og afrikanere er uskyldige og undertrykte som trenger hjelp". Jeg har selv blitt utsatt for denne hjernevaskingen gjennom 15 år i norsk grunn/ungdoms/videregående skole. Mang en gang tegnet jeg sultne afrikanere, måtte lese om slavehandel og gå operasjon dagsverk for et fattig land.

Stakkars Arnesen da. Hva ondt må ikke den hvite mann lide? Gå Operasjon Dagsverk og lese om slavehandel...

En ting er at Arnesen her fremstår som rent ut sagt patetisk. Noe annet er at han ikke går av veien for historieforfalskning for å tviholde på sin ideologiske posisjon. Enhver med et balansert historisk syn vet at intet er sort/hvitt. Det vil finnes mange enkeltstående eksempler på at hvitt kolonialistisk styre i Afrika ikke alltid representerte et onde. Det finnes vel så mange eksempler på det motsatte. Og det finnes overveldende dokumentasjon for å hevde at hvitt kolonistyre gav noen katastrofale føringer for tidligere kolonistaters mulighet til fredelig utvikling. Rwanda er her kanskje det beste eksemplet.

Men la oss se bort fra dette et øyeblikk. Det som interesserer meg mer i denne sammenheng er like mye psykologien i denne måte å betrakte historien og virkeligheten på. Det som kjennetegner Arnesens historieforståelse og dels også Anfindsens, er en aversjon mot å forholde seg til nyanser og komplekse årsaksforhold. Alt kokes ned til enkle postulater. Man heter sosialister og sklir ut i motsatt ytterlighet ved å erstatte en bestemt historieforståelse med en annen som er like ensidig, like rabiat, like fordummende. Man bytter om på pluss og minus og tror plutselig man har sett lyset. En slik måte å tilrettelegge historien på er typisk for mennesker som er uselvstendige i sin tenkning og som bare er i stand til å nærme seg virkeligheten gjennom tilstivnede ideologiske kategorier. Da går man ikke av veien for ren historieforfalskning om nødvendig.

Reaksjonære er evig ulykkelige. Sett fra en annen synsvinkel er dette så reaksjonært at man nesten blir fascinert, det er nærmest som en paleontologisk studie å kunne betrakte disse unge gamle menn som har vært trette siden renessansen, som drømmer om gullalderen «från fornstora dar» og gråter bitre tårer over sine tapte slag. Jeg traff denne type menn i Sør-Afrika nylig. Hvite, bitre menn. Alle sammen boere, overvintrere fra en verden av i går. Å, så bitre de var! Å, så urettferdig verden er! Det var nesten så man begynte å synes synd på dem.

Men det er den reaksjonæres evige lodd. Han tåler ikke at verden forandrer seg. Han tåler knapt at verden er som den er. Han er fiksert på en idealverden som aldri har eksistert og som aldri vil eksistere. Derfor er den reaksjonære også dømt til å være evig ulykkelig.

Balanseregnskap inneholder både plusside og minusside. Ved siden av å være en sosialistisk hjernetåke-utopist beskylderArnesen, og dels også Anfindsen, meg for ikke å ville ta realitetene innover meg. Jeg vil da vise til følgende artikler jeg har skrevet her på VD.

Jeg tror jeg har grunnlag for å hevde at disse tre artiklene uttrykker et særdeles balansert syn på både problemer og fremskritt i dagens Sør-Afrika og er så fjernt fra karakteristikker om skylapper som overhodet mulig.

Men det er det kanskje vanskelig for særlig Arnesen å innrømme. Fordi han selv er så ideologibasert i sin måte å forholde seg til fakta på, er det vanskelig for ham å se at andre kan ha en innfallsvinkel til fakta som ikke er ideologibasert. M.a.o: Med én gang andre ting ved Afrika løftes frem enn de Arnesen liker, fordi det ikke passer inn i hans ideologiske ligning, så ser han venstrevridde sosialister og andre spøkelser ved høylys dag. Arnesen sitter fast i en betraktningsmåte av virkeligheten der alle fakta prosesseres gjennom ideologi. Og da pleier det å være slik at man får ut de svarene man ønsker seg. I Afrika er akkurat dette veldig lett. For en ekte reaksjonær er nemlig Afrika rene honningkrukken av elendighet som kan underbygge enhver rasistisk fordom man måtte ha. Det er bare å velge seg et perspektiv og du ser det du vil se. Det er det som er så greit med Afrika – det har alt å by på.

Ideologibasert virkelighetsbilde. Allerede her står vi ved et sentralt poeng som illustrerer hvordan et virkelighetsbilde kan bli skrudd når emnet man diskuterer blir ideologibasert. For undertegnede er det nemlig viktig å se ting balansert. Når det gjelder Sør-Afrika etter apartheid, må det settes opp et balanseregnskap med både en pluss- og minusside. Jeg har tillatt meg å påpeke at svært mye i SA går langt bedre enn man på forhånd kunne ha fryktet. Svært mye er problematisk, bl.a. den høye kriminaliteten og en liberalistisk politikk som opprettholder ekstreme klasseskiller og dermed også sosiale og politiske spenninger med de farer det innebærer. Svært mye kan man være usikker på og ha sine tvil om, men fortsatt fungerer både den frie presse og domstolenes uavhengighet så godt at det ikke er grunnløst å håpe det beste.

Slikt vil ikke Arnesen og Anfindsen se. De er bare opptatt av minussiden. Motivet er dårlig skjult. De vil ha revansj på historien. De vil ha rett. Fakta skal stemme med deres ideologi. De blir provosert, ja, direkte sinna, hvis noen våger å påstå at det skjer mye bra i SA, for det forstyrrer det ideologiske krav om enkle, likefremme tolkninger. De samler på negative fakta som barn som samler på fotballkort i jakt på alt som kan understøtte deres ideologiske postulater om IQ og gener. Men de gjør det skrudd og tilfeldig, uten dybdesyn og uten evne til å ta innover seg et mangold av faktorer.

Så mye for «honest thinking». En slik tilfeldig omgang med fakta har ingen ting med Anfindsens selvsuggererende erklæringer om «honest thinking» å gjøre. Det har med å være ideologisk hekta å gjøre. Men kanskje har Anfindsen drevet selvsuggesjonen for langt. I innlegget «Holocaust og Hjernevask» er det mye som tyder på at det er tilfellet. For her avslører Anfindsen at det er mye han rent faktisk ikke har adekvat kunnskap om. Han samler litt herfra og derfra, en konikk her, et intervju med André Brink der, som alle tar for seg kritikkverdige forhold i Afrika (ja, selvsagt er det mye kritikkverdig som kan tas opp om SA) – og vips ser Anfindsen det som støtte for rasebiologiske teorier! Hvordan er det mulig for et akademisk menneske å synke så dypt i troverdighet? Det er rett og slett fantastisk. Anfidnsen forsyner seg grådig fra kunnskapens koldtbord og tilordner fakta til sine egne rasebiologiske postulater – og det selv uten at et eneste av de eksempler han anvender underbygger hans postulater i det hele tatt! Bare for de troende gjør de det, de som er tilbøyelig til å tro uansett. Men Anfindsen er blitt en dårlig predikant og noen av hans tilhengere, som Rolf Ketil Reinhardtsen, er begynt å slå rundt seg med adjektivbruk som antyder at Anfindsen er en sannhetens martyr overfor alle oss andre som Anfindsen betegner som ignorante utopister og jeg vet ikke hva. Man må ha meg unnskyldt, men for meg er det bare ett ord som passer inn her: demagogi.

Sluttsummen av alt dette er en argumentasjon som er agitatorisk, men fullstendig utroverdig.

Vi er alle skyldige. Dette dreier seg ikke primært om et for eller imot det flerkulturelle samfunn. Jeg er fullt ut i stand til å se at det finnes pragmatiske politiske grunner til å anse multikulturalisme som problematisk, at det har noe med lands ulike forutsetninger og sosiale absorbasjonsevne å gjøre. Multikulturalisme er ikke per definisjon noe gode. Hva dette dreier seg om, stikker dypere. Det dreier seg om et syn på mennesker, verden og på historien, om å være ideologistyrt i sin tilnærming til konkrete politiske og mellommenneskelige problemer der det avkreves oss et verdisyn, en holdning.

Anfindsen er i ferd med å ville gjøre rasebiologi til en trossak, til en universalnøkkel til etikken og til forståelse av mellommenneskelige og mellomstatlige problemer. Det er et ganske annet stykke. For her beveger vi oss inn i kjerneområdene av det som har vært den vestlige kulturs høye spill med skjebnen – vi er i selve den skjebnesvangre dobbelthet som har fulgt den vestlige kultur som en nemesis og gjort det mulig for den å frembringe både Hitler og Frans av Assisi, for begge er nemlig like mye produkter av vestlig kultur. Det er en dobbelthet i vår kultur og i oss selv som vi må kjenne og erkjenne. Vår kultur står frem som den mest skapende historien noen gang har sett, men også som den mest skyldige. Vår kultur har skapt store ting og også forårsaket store katastrofer.

Dette handler den dyptseende og profetiske romanen «Dr. Faustus» av Thomas Mann om – om den høyt begavede komponisten Adrian Leverkühn, som bærer det beste av europeisk kultur på sine skuldre, men som i et skjebnesvangert øyeblikk også anslår den forføreriske "djeveltrilleakkorden" og blir en katalysator for de krefter som i løpet av få år forvandlet europeisk kultur til et vrengebilde av seg selv. Det er en roman om det gode og det diabolske i den samme kompliserte innpakning, om det forføreriske som en mulighet i alt, om våre blendverk og Europas konstante fristelse til å bli forført.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt