Olav Rune Ekeland Bastrup

98

Diagnose: Reaksjonær

Ole-Jørgen Anfindsen er i ferd med å gjøre rasebiologi til en trossak, til en universalnøkkel til etikken, til forståelse av historien, av mellommenneskelige og mellomstatlige problemer. Anfindsen er ikke en konservativ. Han er dypt reaksjonær.

Publisert: 11. jun 2011

Det Anfindsen i realiteten agiterer for er et gigantisk paradigmeskifte der troen på politikk og pragmatisme og alt vi har lært om sosiale, politiske og økonomiske prosesser underordnes biologiens lovmessighet.

Mer beveger vi oss inn i kjerneområdene av det som har vært den vestlige kulturs høye spill med skjebnen – vi er i selve den skjebnesvangre dobbelthet som har fulgt den vestlige kultur som en nemesis og gjort det mulig for den å frembringe både Hitler og Frans av Assisi, for begge er nemlig like mye produkter av vestlig kultur. Vårt ansvar er å ikke bli forført.

I en heftig debattrunde på Ole Jørgen Anfindsens tråd «Holocaustesenteret og Hjernevask» går en av Anfindsens mest hardtslående tilhengere, Darius Arnesen, høyt ut og beskylder meg og dem som mener som meg for løgnaktighet. Etter at jeg bad om dokumentasjon for påstanden har Arnesen moderert seg til å hevde at jeg, og dem som mener som meg, går med skylapper. Det var da noe. Så mye for edrueligheten i de reaksjonæres leir. Når adjektivbruken nå ser ut til å ha stabilisert seg i et mer moderat leie, benytter jeg anledningen til å snu ordbruken mot Arnesen og Anfindsen selv og hevde at det er de som går med skylapper. Ideologiske sådanne. Ideologiske skylapper som hindrer dem i å ta innover seg et mangfold av faktorer som må være med i en argumentasjonsrekke basert på rasjonalitet.

Anfindsen har gjennom sine mangfoldige skriverier her på VD gitt inntrykk av å være en proper og etterrettelig debattant. Fotnoter i hopetall og rikholdige kildehenvisninger har gitt inntrykk av høyt akademisk nivå. Man skal gå tidlig hjem fra julebord om man skal klare å følge ham i svingene. For de færreste har det vært mulig å etterprøve alle hans påstander og kildehenvisninger systematisk. Mange har derfor lent seg til hans grundighet og bedømt hans troverdighet ut fra det.

I tråden om «Holocaustsenteret og Hjernevask» har derimot Anfindsen begynt å skrive om noe jeg har litt greie på, Afrika. Her går Anfindsen langt i en historierevisjonisme av det mest reaksjonære slag. Det har vært ganske rystende, nærmest totalavslørende, å være vitne til hvor tilfeldig og uetterrettelig Anfindsen anvender kildemateriale for å sanke sammen ved til sitt ideologiske bål. Jeg skal komme mer inn på dette senere, men foreløpig bare konkludere med at alt Anfindsen skriver om dette emnet, ville apartheidstatens «hardlinere» kunnet gi sin jublende tilslutning til.

Essensielt i all sannhetssøken, er å erkjenne at sannheten sjelden er én, den er kompleks og mangfoldig og byr seg ikke frem som rettlinjede innsikter man kan sette på ideologiske formler. Mellom oss og sannheten står det dessuten alltid fortolkere. Sannheten kommer aldri til oss umiddelbart, den må alltid prosesseres gjennom fortolkende mellomledd. Når Anfindsen hevder om noe at det vitenskapelig udiskutabelt, så kan isolerte vitenskapelige data være udiskutable, mens det derimot er demagogi å hevde at deres politiske og ideologiske relevans er tilsvarende udiskutabel. Mellom vitenskap og ideologisk misbruk av vitenskap går det en grense som for de fleste er innlysende. Men det er en grense Anfindsen overskrider gang på gang.

Det finnes en viss type mennesker, og Darius Arnesen og Anfindsen synes å være blant disse, som ikke er i stand til å se verden som annet enn en ideologisk kamparena. Man lever i en verden av ideologiske ytterligheter. Det er en slik ideologibasert forståelse av verden Darius Arnesen har satt seg fast i når han uttrykker følgende:

Jeg derimot har ikke noe problem med å si at de tre førstnevnte i dette innlegget er menn "godt over middagshøyden", slik de gjennom sine innlegg viser seg frem. Med meninger "hugget i sten", godt forankret i 70-tallets sosialistiske hjernetåke-utopi, uten noen som helst åpning for virkelighet eller fakta. Deres totale benektelse av realitetene kan minne om de sekt-ledere og svært religiøse prester innehar.

Med andre ord: Er du ikke det ene, så er du minst det andre. Sluker du ikke Anfindsen rått, så er man godt forankret i 70-tallets sosialistiske hjernetåkeutopi. Man er med meg eller mot meg. Det er gjerne slik marxister og reaksjonære og andre ideologifikserte mennesker uttrykker seg, en type sjablongmessig retorikk som vitner om liten evne til å tenke selvstendig og komplekst. Dette er den reaksjonæres (marxister er ofte dypt reaksjonære) måte å organisere sin virkelighetsforståelse på. Man tyr til pompøse overforenklinger med bruk av hardtslående, undertiden direkte aggressiv retorikk. Over det hele hviler ofte en dyp bitterhet over tapte slag og drømmer om en gullalder som aldri har eksistert og aldri vil komme til å eksistere. (At det ovenfor siterte som faktabeskrivelse er svært lite treffende, ser jeg i denne sammenheng bort fra. Mennesker som tenker nøyaktig som meg om disse ting, kan man finne langt inn i Høyre.)

Både Arnesen og Anfindsen sitter etter min mening fast i en ideologibasert forståelse av virkeligheten som medfører at fakta har en tendens til å falle elegant ned til støtte for de ideologiske postulater man forfekter.

I hvor stor grad Anfindsen selektivt velger ut vitenskapelige argumenter ut fra et formål om å bygge opp under sine ideologiske postulater har jeg sjelden sett komme så klart til uttrykk som i debatten «Holocaustsenteret og Hjernevask». Det skyldes at jeg har litt greie på Afrika, mens min naturvitenskapelige kompetanse derimot ikke er den beste. Men er Anfindsen like selektiv og omtrentlig i sin omgang med naturvitenskapelige fakta som i den måten han kopler likt og ulikt om Afrika sammen på for å underbygge et ideologisk postulat, da er det grunn til å hevde at mannen er en forfører, og det finnes liten grunn til å feste lit til Arnesens forsikringer om at alt Anfindsen hevder er solid vitenskapelig fundert, ja, nærmest uimotsigelig sannhet. For hvordan det er mulig å ikke se annet enn gener og IQ i den multikomplekse virkelighet som Afrika frembyr, og med de tusen andre årsaksforhold som skriker etter å bli sett og tatt på alvor, er for meg en gåte. Men det er da Anfindsen kommer opp med universalkortet sitt, nøkkelen som passer til alle låser, det allforklarende prinsipp: gener og IQ. Det er nemlig dette Afrikas problemer bunner i.

En helt åpenbar konsekvens av et slikt syn er at sosial og politisk urett lar seg tilsløre og sågar legitimere med å henvise til naturens rett. En annen helt åpenbar konsekvens av et slikt syn er at virkeligheten betraktes som noe prinispielt apolitisk. Hva skal vi med politikk i Afrika hvis kontinentet er biologisk predestinert til å gå til helvete uansett?

Så hva trenger Afrika da? Svaret sies sjelden rett ut, ekte konservative har som kjent manerer og man vet det er en tynn grense til det uakseptable man må holde seg klar av. Men det ligger der like fullt som et uuttalt premiss: Det Afrika trenger den hvite rase til å herske over seg! Og det er faktisk hva Anfindsen mer eller mindre direkte nå sier. Det er den ekte reaksjonæres røst som nå lyder og som krever revisjon av historien. Og det er også hva Arnesen tar til orde for: Revisjonisme. Han skriver som et eksempel på at jeg er hjernevasket:

"Hvite er onde koloniherrer/utnyttere - og afrikanere er uskyldige og undertrykte som trenger hjelp". Jeg har selv blitt utsatt for denne hjernevaskingen gjennom 15 år i norsk grunn/ungdoms/videregående skole. Mang en gang tegnet jeg sultne afrikanere, måtte lese om slavehandel og gå operasjon dagsverk for et fattig land.

Stakkars Arnesen da. Hva ondt må ikke den hvite mann lide? Gå Operasjon Dagsverk og lese om slavehandel...

En ting er at Arnesen her fremstår som rent ut sagt patetisk. Noe annet er at han ikke går av veien for historieforfalskning for å tviholde på sin ideologiske posisjon. Enhver med et balansert historisk syn vet at intet er sort/hvitt. Det vil finnes mange enkeltstående eksempler på at hvitt kolonialistisk styre i Afrika ikke alltid representerte et onde. Det finnes vel så mange eksempler på det motsatte. Og det finnes overveldende dokumentasjon for å hevde at hvitt kolonistyre gav noen katastrofale føringer for tidligere kolonistaters mulighet til fredelig utvikling. Rwanda er her kanskje det beste eksemplet.

Men la oss se bort fra dette et øyeblikk. Det som interesserer meg mer i denne sammenheng er like mye psykologien i denne måte å betrakte historien og virkeligheten på. Det som kjennetegner Arnesens historieforståelse og dels også Anfindsens, er en aversjon mot å forholde seg til nyanser og komplekse årsaksforhold. Alt kokes ned til enkle postulater. Man heter sosialister og sklir ut i motsatt ytterlighet ved å erstatte en bestemt historieforståelse med en annen som er like ensidig, like rabiat, like fordummende. Man bytter om på pluss og minus og tror plutselig man har sett lyset. En slik måte å tilrettelegge historien på er typisk for mennesker som er uselvstendige i sin tenkning og som bare er i stand til å nærme seg virkeligheten gjennom tilstivnede ideologiske kategorier. Da går man ikke av veien for ren historieforfalskning om nødvendig.

Reaksjonære er evig ulykkelige. Sett fra en annen synsvinkel er dette så reaksjonært at man nesten blir fascinert, det er nærmest som en paleontologisk studie å kunne betrakte disse unge gamle menn som har vært trette siden renessansen, som drømmer om gullalderen «från fornstora dar» og gråter bitre tårer over sine tapte slag. Jeg traff denne type menn i Sør-Afrika nylig. Hvite, bitre menn. Alle sammen boere, overvintrere fra en verden av i går. Å, så bitre de var! Å, så urettferdig verden er! Det var nesten så man begynte å synes synd på dem.

Men det er den reaksjonæres evige lodd. Han tåler ikke at verden forandrer seg. Han tåler knapt at verden er som den er. Han er fiksert på en idealverden som aldri har eksistert og som aldri vil eksistere. Derfor er den reaksjonære også dømt til å være evig ulykkelig.

Balanseregnskap inneholder både plusside og minusside. Ved siden av å være en sosialistisk hjernetåke-utopist beskylderArnesen, og dels også Anfindsen, meg for ikke å ville ta realitetene innover meg. Jeg vil da vise til følgende artikler jeg har skrevet her på VD.

Jeg tror jeg har grunnlag for å hevde at disse tre artiklene uttrykker et særdeles balansert syn på både problemer og fremskritt i dagens Sør-Afrika og er så fjernt fra karakteristikker om skylapper som overhodet mulig.

Men det er det kanskje vanskelig for særlig Arnesen å innrømme. Fordi han selv er så ideologibasert i sin måte å forholde seg til fakta på, er det vanskelig for ham å se at andre kan ha en innfallsvinkel til fakta som ikke er ideologibasert. M.a.o: Med én gang andre ting ved Afrika løftes frem enn de Arnesen liker, fordi det ikke passer inn i hans ideologiske ligning, så ser han venstrevridde sosialister og andre spøkelser ved høylys dag. Arnesen sitter fast i en betraktningsmåte av virkeligheten der alle fakta prosesseres gjennom ideologi. Og da pleier det å være slik at man får ut de svarene man ønsker seg. I Afrika er akkurat dette veldig lett. For en ekte reaksjonær er nemlig Afrika rene honningkrukken av elendighet som kan underbygge enhver rasistisk fordom man måtte ha. Det er bare å velge seg et perspektiv og du ser det du vil se. Det er det som er så greit med Afrika – det har alt å by på.

Ideologibasert virkelighetsbilde. Allerede her står vi ved et sentralt poeng som illustrerer hvordan et virkelighetsbilde kan bli skrudd når emnet man diskuterer blir ideologibasert. For undertegnede er det nemlig viktig å se ting balansert. Når det gjelder Sør-Afrika etter apartheid, må det settes opp et balanseregnskap med både en pluss- og minusside. Jeg har tillatt meg å påpeke at svært mye i SA går langt bedre enn man på forhånd kunne ha fryktet. Svært mye er problematisk, bl.a. den høye kriminaliteten og en liberalistisk politikk som opprettholder ekstreme klasseskiller og dermed også sosiale og politiske spenninger med de farer det innebærer. Svært mye kan man være usikker på og ha sine tvil om, men fortsatt fungerer både den frie presse og domstolenes uavhengighet så godt at det ikke er grunnløst å håpe det beste.

Slikt vil ikke Arnesen og Anfindsen se. De er bare opptatt av minussiden. Motivet er dårlig skjult. De vil ha revansj på historien. De vil ha rett. Fakta skal stemme med deres ideologi. De blir provosert, ja, direkte sinna, hvis noen våger å påstå at det skjer mye bra i SA, for det forstyrrer det ideologiske krav om enkle, likefremme tolkninger. De samler på negative fakta som barn som samler på fotballkort i jakt på alt som kan understøtte deres ideologiske postulater om IQ og gener. Men de gjør det skrudd og tilfeldig, uten dybdesyn og uten evne til å ta innover seg et mangold av faktorer.

Så mye for «honest thinking». En slik tilfeldig omgang med fakta har ingen ting med Anfindsens selvsuggererende erklæringer om «honest thinking» å gjøre. Det har med å være ideologisk hekta å gjøre. Men kanskje har Anfindsen drevet selvsuggesjonen for langt. I innlegget «Holocaust og Hjernevask» er det mye som tyder på at det er tilfellet. For her avslører Anfindsen at det er mye han rent faktisk ikke har adekvat kunnskap om. Han samler litt herfra og derfra, en konikk her, et intervju med André Brink der, som alle tar for seg kritikkverdige forhold i Afrika (ja, selvsagt er det mye kritikkverdig som kan tas opp om SA) – og vips ser Anfindsen det som støtte for rasebiologiske teorier! Hvordan er det mulig for et akademisk menneske å synke så dypt i troverdighet? Det er rett og slett fantastisk. Anfidnsen forsyner seg grådig fra kunnskapens koldtbord og tilordner fakta til sine egne rasebiologiske postulater – og det selv uten at et eneste av de eksempler han anvender underbygger hans postulater i det hele tatt! Bare for de troende gjør de det, de som er tilbøyelig til å tro uansett. Men Anfindsen er blitt en dårlig predikant og noen av hans tilhengere, som Rolf Ketil Reinhardtsen, er begynt å slå rundt seg med adjektivbruk som antyder at Anfindsen er en sannhetens martyr overfor alle oss andre som Anfindsen betegner som ignorante utopister og jeg vet ikke hva. Man må ha meg unnskyldt, men for meg er det bare ett ord som passer inn her: demagogi.

Sluttsummen av alt dette er en argumentasjon som er agitatorisk, men fullstendig utroverdig.

Vi er alle skyldige. Dette dreier seg ikke primært om et for eller imot det flerkulturelle samfunn. Jeg er fullt ut i stand til å se at det finnes pragmatiske politiske grunner til å anse multikulturalisme som problematisk, at det har noe med lands ulike forutsetninger og sosiale absorbasjonsevne å gjøre. Multikulturalisme er ikke per definisjon noe gode. Hva dette dreier seg om, stikker dypere. Det dreier seg om et syn på mennesker, verden og på historien, om å være ideologistyrt i sin tilnærming til konkrete politiske og mellommenneskelige problemer der det avkreves oss et verdisyn, en holdning.

Anfindsen er i ferd med å ville gjøre rasebiologi til en trossak, til en universalnøkkel til etikken og til forståelse av mellommenneskelige og mellomstatlige problemer. Det er et ganske annet stykke. For her beveger vi oss inn i kjerneområdene av det som har vært den vestlige kulturs høye spill med skjebnen – vi er i selve den skjebnesvangre dobbelthet som har fulgt den vestlige kultur som en nemesis og gjort det mulig for den å frembringe både Hitler og Frans av Assisi, for begge er nemlig like mye produkter av vestlig kultur. Det er en dobbelthet i vår kultur og i oss selv som vi må kjenne og erkjenne. Vår kultur står frem som den mest skapende historien noen gang har sett, men også som den mest skyldige. Vår kultur har skapt store ting og også forårsaket store katastrofer.

Dette handler den dyptseende og profetiske romanen «Dr. Faustus» av Thomas Mann om – om den høyt begavede komponisten Adrian Leverkühn, som bærer det beste av europeisk kultur på sine skuldre, men som i et skjebnesvangert øyeblikk også anslår den forføreriske "djeveltrilleakkorden" og blir en katalysator for de krefter som i løpet av få år forvandlet europeisk kultur til et vrengebilde av seg selv. Det er en roman om det gode og det diabolske i den samme kompliserte innpakning, om det forføreriske som en mulighet i alt, om våre blendverk og Europas konstante fristelse til å bli forført. 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #101

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Lenketrøbbel

Publisert rundt 8 år siden

Jeg postet i går tre lenker en kollega hadde sendt meg. Dessverre hadde min editor lagt på en blank bakerst i hver URL, med det resultat at lenkene ikke fungerte. Jeg har nå rettet opp dette, og håper det går bedre denne gangen:

A List Of Fallacious Arguments Conversational Terrorism Conversational Terrorism Visitor Additions

If the shoe fits, wear it!

Kommentar #102

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

"Appeal to anonymous authority"

Publisert rundt 8 år siden

La meg da sitere et relevant avsnitt fra den første lenken din, Anfindsen:

Appeal To Anonymous Authority:

an Appeal To Authority is made, but the authority is not named. For example, "Experts agree that ..", "scientists say .." or even "they say ..". This makes the information impossible to verify, and brings up the very real possibility that the arguer himself doesn't know who the experts are.

Er ikke det du gjør, når du siterer uttalelser en anonym professor har kommet med om Gule i en privat e-post, beslektet med dette?

Kommentar #103

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Delvis beklagelse

Publisert rundt 8 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

Er ikke det du gjør, når du siterer uttalelser en anonym professor har kommet med om Gule i en privat e-post, beslektet med dette?

Jeg tar selvkritikk på at setningen om Gule ble med da jeg siterte professoren. Jeg tenkte at hans spontane reaksjon var et interessant apropos til debatten, men ser i ettertid at jeg ikke burde ha tatt det med. Jeg beklager!

Men når det gjelder det generelle fenomenet med at man argumenterer ved å henvise til en eller annen autoritet, føler jeg meg ikke spesielt truffet. Jeg har ikke på noen som helst måte argumentert for ett eller annet standpunkt ved å henvise til en faglig autoritet (se Wikipedia-sitat nedenfor). Tvert i mot gjorde jeg eksplisitt oppmerksom (ved bruk av overskrift i fet type) på at dette kun var ment som et apropos, verken mer eller mindre.

De pågående debattene følges av mange som - av ulike grunner - ser det som uaktuelt selv å delta. Når enkelte VD-debattanter med fynd og klem går inn for noe som minner om en splitt-og-hersk taktikk, der man mener det er viktig at visse navngitte personer skal ta avstand fra meg og mine skriverier (og/eller at jeg blir bedt om å ta avstand fra navngitte personer), synes jeg faktisk det er berettiget å gjøre oppmerksom på at vi ikke har en svart-hvitt-situasjon der de gode kjemper mot de onde. Diverse epost-meldinger, samt mine møter med folk i ulike sosiale og profesjonelle situasjoner, forteller meg at min resonnementer møter stor forståelse hos mange. Det synes jeg det må være helt legitimt å gjøre VD-leserne oppmerksomme på. Men, altså, jeg er fullt på det rene med (og derfor selvsagt også enig med Johannessen i) at det å argumentere ved å henvise til autoriteter, er tynne saker.

Virkeligheten går alltid av med sieren til slutt, og de som har den beste forståelse for hvordan virkeligheten er, vil i det lange løp ha også de beste argumentene på hånden.

Her er hva Wikiepedia har å si om Argument from authority:

Argument from authority (also known as appeal to authority) is a fallacy of defective induction, where it is argued that a statement is correct because the statement is made by a person or source that is commonly regarded as authoritative. The most general structure of this argument is:

Source A says that p is true. Source A is authoritative. Therefore, p is true.

This is a fallacy because the truth or falsity of a claim is not related to the authority of the claimant, and because the premises can be true, and the conclusion false (an authoritative claim can turn out to be false).

Kommentar #104

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

De pågående debattene følges av mange som - av ulike grunner - ser det som uaktuelt selv å delta. Når enkelte VD-debattanter med fynd og klem går inn for noe som minner om en splitt-og-hersk taktikk, der man mener det er viktig at visse navngitte personer skal ta avstand fra meg og mine skriverier (og/eller at jeg blir bedt om å ta avstand fra navngitte personer), synes jeg faktisk det er berettiget å gjøre oppmerksom på at vi ikke har en svart-hvitt-situasjon der de gode kjemper mot de onde

Jeg synes det er fint at du setter så klart ord på denne tendensen som i stor grad hersker her på forumet for tiden. Dette er en uskikk - for å si det mildt! Jeg vil si det så sterkt som at enkelte er ute etter å tvinge enkeltpersoner i kne - og regelrett drite dem ut offentlig. Det krever jo selvsagt sin kvinne/mann.

Jeg må imidlertid tilføye at jeg synes det er synd mange med mer kunnskaper og kraft bak sine ord, ikke våger å delta i debatten. Det stusser jeg veldig over, egentlig, fordi dette er - som du selv skriver - for viktig en tematikk til å stille seg likegyldig. Dvs. konsekvensene av å ikke engasjere seg, kan fort bli for sent å reversere.

De fleste henger seg ekstremt mye opp i dette at du peker på raseteorier. Dermed blir dette det viktigste i de fleste debatter.  Det er ikke dette jeg oppfatter som det viktige i det du formidler, men nesten mer som en bistening i hele det store bildet. Jeg holder muligheten åpen for at det kan være meg som misforstår.  Men en ting har jeg ihvertfall innsett i min tid her på VD:  det er få forunt å debattere på et nivå som dreier seg om et ønske om ny innsikt og muligheter for å endre ståsted. Det er skremmende å se hvor raskt vi mennesker blir sementerte i våre oppfatninger. Og vi ser det ikke engang selv.

Kommentar #105

Oddbjørn Johannessen

187 innlegg  13478 kommentarer

"Mistankens hermeneutikk"

Publisert rundt 8 år siden

Det er jo blitt en del "Anfindsen-tråder" her i VD etter hvert, slik at det er vanskelig å bestemme seg for hvor de ulike kommentarene best kan plasseres.  Jeg velger å poste denne kommentaren - som først og fremst skal dreie seg om hvordan vi "leser" hverandre - i denne tråden.

Innenfor moderne hermeneutikk er det to teoretikere som det kan være relevant (riktignok her i høyst overfladisk forstand) å bringe inn i diskusjonen.  Hans-Georg Gadamer (1900-2002) understreket hvor vesentlig fordommer og førforståelse var for oss når vi skal prøve å tolke tekster. Alt vi leser, forholder vi til en "forståelseshorisont" - dvs. vi bruker våre individuelle og kollektive erfaringer som en "korrigerende" kontekst i tolkningsarbeidet.  Paul Ricoeur (1913-2005) anvendte begrepet "mistankens hermeneutikk" for en måte å lese og forstå på, som har utgangspunkt i en grunnleggende mistanke om underliggende motiver hos den som har skrevet teksten vi leser.  Altså en måte å lese på som har som strategi å skulle avsløre skjulte motiver, skjult ideologi osv.

Kanskje dette kan være noe å ha i bakhodet når vi leser hverandres kommentarer?  "Anfindsen-trådene" er etter hvert blitt svært polariserte (for eller mot Anfindsen).  Det er fristende å slå fast at de rett og slett har "låst seg".  Det produseres innlegg på innlegg der så å si ingen nye momenter kommer til, og stemningen mellom "frontene" blir stadig mer uforsonlig.  På den ene siden har vi Ole-Jørgen Anfindsen (og hans "forsvarere").  På den andre siden Gule, Øian, Ekeland Bastrup (og noen få til).  I hver leir leser man nå nokså konsekvent motstandernes kommentarer ut fra en "mistankens hermeneutikk" (Hva ligger under?  Hvilken (skjult) agenda har vi med å gjøre?)  Og i hver leir har man definert "forståelseshorisonten" (Vedkommende debattant her hevdet det og det i denne tråden, ditt og datt i andre tråder. Ergo må vedkommende være "rasist", "politisk korrekt" osv., for "mønsteret stemmer jo!).

Etter hvert har det snørt seg til, slik at debattantene ikke lenger framstår som individer, men som blokker:  Anfindsen & Co mot Gule & Co.  Og vi kan gå til neste "sirkel" i forforståelsen - den "historiske":

- Likner ikke mye av det Anfindsen sier på noe vi har hørt før?  Er ikke begrepet "rase" kompromittert en gang for alle?  Er det egentlig noen stor, prinsipiell forskjell mellom Anfindsens teorier og nazistenes?  Aha....!  Got him!

- Var ikke Gule en gang i ungdommen "palestinsk terrorist"?  Selv om det er noen år siden - kan det ikke likevel tenkes at det henger "noe" igjen?  Han virker i hvert fall ofte nokså aggressiv.  Aha...! Got him!

Selv prøver jeg å lese Anfindsens innlegg og kommentarer med kritisk interesse.  Mye av det jeg tror han hevder, er jeg svært skeptisk til, og jeg synes ikke han svarer tilfredsstillende på hvordan han tenker seg teoriene sine satt ut i praksis - men jeg synes han er en modig mann som våger å stikke hodet fram og utfordre konsensus.  Gule & Co kommer med motargumenter mot Anfindsen som jeg umiddelbart kjenner meg igjen i.  Jeg er jo "oppdradd" til å mene det samme - men jeg er usikker på om de har forstått Anfindsen korrekt (noe som kan skyldes at Anfindsen er uklar).

Uansett:  Jeg følger de ulike "Anfindsen-trådene" med utbytte - for nettopp i meningsutvekslingene mellom Anfindsen & Co og Gule & Co blir jeg selv utfordret til å ta stilling til hva jeg selv mener.  Derfor er jeg  sterkt uenig i alle forslag om at den ene eller den andre skal sensureres her i VD.  At temperaturen i meningsutvekslingene noen ganger kan nærme seg kokepunktet, synes jeg vi skal leve med.  Psykologisk er det lett å forstå hvorfor det kan bli slik.  Raseteorier er jo ikke som andre teorier!

Det blir rett som det er (fra begge fronter) klaget over at deltakelsen i "Anfindsen-trådene" er laber (dvs. at det er få som deltar).  Er det egentlig så mystisk?  Man skal stå tidlig opp og ha svært få andre gjøremål om man skal kunne sette seg inn i og også kunne vurdere alle Anfindsens referanser - eller kunne matche Gules og Øians faglige nivå (eller Ekeland Bastrups Sør-Afrika-kunnskaper).

Kommentar #106

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

vedr. Johannesens kommentar #105

Publisert rundt 8 år siden

Denne min kommentar blir nok desverre heller ikke som noen akademisk højdare å regne, men jeg tillater meg likevel å si at det er noe av det mer fornuftige og minst forutinntatte jeg har lest her på VD på en lang lang stund. En god analyse av dagens situasjon!

Her er det noe for enhver å jobbe med, men det krever vilje til å komme andre i møte.

Det gjenstår å se om alle involverte har den viljen som skal til.

Jeg kan godt underskrive dette som Johannesen skriver: "Selv prøver jeg å lese Anfindsens innlegg og kommentarer med kritisk interesse.  Mye av det jeg tror han hevder, er jeg svært skeptisk til, og jeg synes ikke han svarer tilfredsstillende på hvordan han tenker seg teoriene sine satt ut i praksis - men jeg synes han er en modig mann som våger å stikke hodet fram og utfordre konsensus."

Men samtidig kan jeg ikke unngå å tenke som så: I hvilken grad stilles disse til ansvar som har igangsatt et multikulturelt eksperiment så å si over hodene på sine landsmenn? Man beskyldes jo faktisk lett for både det ene og det andre når man stiller spørsmål til dette, men  samtidig forventes det at en mann som tenker høyt om andre slags tilnærminger til samfunnsbygging, på fohånd skal ha hele strukturen klar!?

Det handler nok i veldig stor grad om hva man er "oppdratt" til å tenke og mene, Johannesen. Det har du ganske så rett i!

Kommentar #107

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Darius Arnesen

Publisert rundt 8 år siden

Jeg er (mer eller mindre direkte) blitt bedt om å ta avstand fra Darius Arnesen. Det vil jeg ikke. Så lenge folk oppfører seg noenlunde som folk, mener jeg vi primært bør være opptatt av sak, ikke person.

Arnesen har sin tilnærming til de problemstillingene som diskuteres, jeg har min; der finnes det både fellestrekk og forskjeller. Arnesen er spissformulert og provoserende i formen, javisst; men det er ikke forbudt. Arnesen har ikke sett det som sin oppgave å komme med en balansert og nyansert fremstilling av forhold som gjelder (Sør-)Afrika, men har konsentrert seg om å få frem en rekke forhold som etter hans (og også min) mening er underkommunisert av de store mediene. En slik tilnærming må være helt legitim, og så får andre komme med supplerende og nyanserende, evt gjerne også korrigerende, opplysninger, hvilket jo i noen grad har skjedd (uten at jeg dermed har sagt noe om hvor vellykket disse forsøkene på å tilbakevise/problematisere informasjonen fra Arnesen har vært).

Det antydes at Arnesen er ute av stand til å lytte til hva hans meningsmotstandere skriver. Det kan jo tenkes at det er noe i det, men det er ikke min oppgave å kommentere noe slikt. Det antydes også at Arnesen har et litt for enkelt syn på dette eller hint, samt at han har fastlåste synspunkter her og der. Javel? Mulig det. Dette er uansett forhold han selv må vurdere. Og dersom det skulle være noe i disse anklagene, så er han jammen ikke alene om å ha et visst forbedringspotensial på akkurat det området.

Arnesens store styrke er at han sitter på betydelige mengder relevant informasjon. Han slår meg dessuten som en ærlig, oppriktig og sannhetssøkende person. Og med meningers mot. Vi trenger flere slike som ham, ikke færre.

PS: Øivind Østberg har i dag postet et innlegg som kommenterer den siste tids innvandrings- og rasedebatt her på VD. Han valgte følgende tittel: Den frie debatt og dens fiender.

Kommentar #108

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Viktige momenter

Publisert rundt 8 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

Jeg velger å poste denne kommentaren - som først og fremst skal dreie seg om hvordan vi "leser" hverandre - i denne tråden.

Dette innlegget oppfatter jeg ikke bare som balansert, saklig og nyansert, men også som meget tankevekkende og interessant. Takk skal du ha, Johannessen!

Kommentar #109

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Er og bør

Publisert rundt 8 år siden

Det er velkjent at man ikke kan slutte direkte fra er til bør; å gjøre noe slikt kalles den naturalistiske feilslutning. Det er forståelig at noen kan gå i denne fellen, men det skal mer til enn bare observasjoner av naturen for å kunne utlede moralske prinsipper. Dette er velkjent. Dette betyr imidlertid ikke at etikk er uavhengig av (natur)vitenskapelig erkjennelse av hvordan verden faktisk er, noe jeg har en drøftelse av i Selvmordsparadigmets Appendiks F.

Den motsatte feilen (den moralistiske feilslutning), som innebærer at man slutter fra bør til er, ser dessverre ut til å være mye mer vanlig, til tross for at den ved nærmere ettertanke fremstår som temmelig tanketom. Faktisk hadde jeg tidligere denne helgen en samtale med en person med høy utdannelse innen et relevant fagområde som kom med en uttalelse som kan parafraseres omtrent som følger: "jeg tror IQ-forskjellene mellom svarte og hvite skyldes miljømessige/sosioøkonomiske faktorer, for alternativet - nemlig at det skyldes genetiske faktorer - fortoner seg som mer eller mindre uakseptabelt."

Den som bekymrer seg for at jeg ikke har et reflektert forhold til en eller begge av de ovennevnte feilslutningene, kan slappe helt av; det har jeg. Og, for å uttrykke meg litt kryptisk, i den grad det de siste dagene er blitt skrevet fornuftige ting her på VD om nødvendigheten av å gå frem forsiktig når vi - veiledet av (natur)vitenskapelig erkjennelse - forsøker å utmeisle etiske retningslinjer, gir jeg gjerne min tilslutning til dette.

Kommentar #110

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Mistankens hermeneutikk - og de fundamentale spørsmål

Publisert rundt 8 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.

Alt vi leser, forholder vi til en "forståelseshorisont" - dvs. vi bruker våre individuelle og kollektive erfaringer som en "korrigerende" kontekst

"Mistankens hermeneutikk" oppfatter jeg som en psykologisk realitet i de aller fleste diskusjoner, uansett sak eller person. Men den lange samtalen over tid har samtidig den fordel at de mistanker eller forutinntattheter man måtte ha avklares etter hvert som man får en større innsikt i hva motstanderen står for. Det får man sjelden med én gang.

Anfindsen og jeg har med ujevne mellomrom hatt trefninger på dette forum i snart to år. Jeg har ikke kunne kunnet bidra med mye i de rent naturvitenskapelige spørsmål, men når det gjelder å tolke og forstå ideer i deres større meningssammenheng, tror jeg at jeg ikke er den dummeste i klassen.

Hva som i løpet av denne tiden da er blitt klart for meg, er at Anfindsen og jeg rent ideologisk står svært langt fra hverandre. Med det mener jeg ikke bare at både den intellektuelle så vel som den mentalitetsmessige innfallsport til en forståelse av virkeligheten er vidt forskjellig, men også forståelsen av fundamentale antropologiske spørsmål. Et menneskesyn der raseteorier danner en nøkkel for forståelsen av hva mennesket er, og hvor det særmenneskelige danner utgangspunkt på bekostning av det fellesmenneskelige, kan jeg ikke med min beste innsikt se har noen som helst forankring i kristen tenkning og tro med unntak av i noen høyst marginale sidegrener.

Dermed blir polariseringen også uunngåelig, og i en viss forstand også ønskelig, for det er naivt å tro at olje og vann kan blandes. Rister man på det, kan det se ut som om de blandes ett minutt eller to, men de skilles raskt igjen. 

Dette er også hva som skuffer meg hos mange av Anfindsens klakører. De har, som Sissel Johansen, sympati for den innvandringsskeptiske siden, men synes ikke å ville se den større innpakningen dette er en del av. Når Johansen skriver at hun oppfatter raseteoriene kun som et sidetema hos Anfindsen, så er det jo faktisk helt motsatt det forholder seg. Som jeg gjør oppmerksom på helt innledningsvis i denne tråden, oppfatter jeg den rasebiologiske forståelsen som selve hovedtemaet hos Anfindsen, og som etikk og all forståelse av menneskelig adferd og menneskelige relasjoner utledes fra.

Kommentar #111

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Politiske konsekvenser

Publisert rundt 8 år siden

Jeg ser at det er behov for å gjenta en sak jeg har ytret meg om ved mange tidligere anledninger. Mange lurer - av helt forståelige grunner - på hvorfor jeg ikke kan være mer direkte og rett på sak når det gjelder nøyaktig hvilke politiske konsekvenser jeg mener vi bør trekke på grunnlag av (natur)vitenskapelige erkjennelse om menneskelige forskjeller.

Det er to grunner til at jeg stadig er forholds lite konkret på det området:

For det første er jeg faktisk ikke helt sikker på hva jeg selv skal mene. Jeg har hele tiden spørsmålet oppe til vurdering, og forsøker å ta til meg relevante momenter fra alle og enhver (uavhengig av politisk ståsted) som har noe fornuftig å komme med. Dette er et område der de etiske dilemmaene står i kø, og det ser ikke ut til at det finnes noen gode løsninger i det hele tatt; oppgaven vår blir å velge de minst dårlige alternativene, er jeg redd. For det andre er jeg bekymret for avsporing av debatten. Jeg er ikke interessert i en debatt for eller i mot tiltak A og B, som selvsagt er forferdelig mye bedre/verre enn tiltak C og D, osv.

Med andre ord; før vi evt får en bred erkjennelse av at et for stort mangfold vil virke ødeleggende på noen av vårt samfunns mest umistelige verdier, har det - slik jeg vurderer situasjonen - liten hensikt å bruke tid og krefter på å forhindre noe svært mange ikke ser noen grunn til å forhindre.

Når det er sagt, har jeg aldri lagt skjul på at jeg ønsker en strengere innvandrings- og integreringspolitikk; en politikk som har som tar sikte på å bevare samfunnets bærekraft, i stedet for å bygge på en ensidig rettighetstenkning av typen FN-fundamentalisme (som i det lange løp neppe kan være bærekraftig).

Og jeg har ingen tro på at en global verdensregjering vil være veien til multiparadiset, men snarere at noe slikt vil være kroken på døra for demokrati og frihet. Det er derfor jeg tror på viktigheten av frie og selvstendige nasjonalstater, styrt på grunnlag av det jeg kaller pragmatisk nasjonalisme (med rom for innvandring og impulser fra ulike kulturer osv, men altså uten å bli selvutslettende).

Jeg registrerer at noen mener jeg burde ha dårlig samvittighet pga denne typen 'rasistisk' tankegods, men jeg kan ikke med min beste vilje forstå at det er noe moralsk klanderverdig i å mene at politikken bør styres etter en modell som sikrer samfunnets bærekraft. Jeg føler meg ikke verken spesielt ond, antihuman, rasistisk, nazistisk eller noe annet i den dur. Jeg har tvert imot en grunnleggende overbevisning om at det å ta utgangspunkt i menneskets sanne natur og de begrensninger dette legger på hvilke samfunnsmodeller som er bærekraftige og hvilke som umulig kan være det, er noe av det mest humane man kan gjøre.

Kommentar #112

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Inngrupper og utgrupper

Publisert rundt 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Som jeg gjør oppmerksom på helt innledningsvis i denne tråden, oppfatter jeg den rasebiologiske forståelsen som selve hovedtemaet hos Anfindsen, og som etikk og all forståelse av menneskelig adferd og menneskelige relasjoner utledes fra.

Ekeland Bastrup har rett i at temaer knyttet til raser, folkeslag, etniske grupper, osv er sentrale i min tenkning. Men her vil jeg be både ham og andre i å være litt påpasselige med hvilke synspunkter man tillegger meg og ikke. La meg minne om at det ikke er raseforskjellene som sådann jeg er mest opptatt av, men av hvordan disse bidrar til å etablere inngrupper og utgrupper; hvilket er av meget stor betydning for vår opplevelse av identitet, tilhørighet og lojalitet, hvilket i sin tur har avgjørende betydning for sammenhengskraften i samfunnet. Raseforskjeller (f.eks. IQ-forskjeller, ulikt lynne, ulik grad av impulkontroll, ulik seksualdrift, m.m.) er altså ikke det primære her, men kommer inn som kompliserende faktorer, slik jeg ser det.

Merk likevel at jeg legger større vekt på denne typen ting i min skriving enn jeg 'normalt' ville ha gjort. Jeg gjør dette for å kompensere for det jeg mener er en ubalanse i samfunnsdebatten generelt. Hadde samfunnsdebatten vært mer sunn og balansert, ville mine egne prioriteringer ha vært annerledes.

Ekeland Bastrup har altså rett i at disse temaene er viktige for meg, men han tar for hardt i når han skriver at han «oppfatter jeg den rasebiologiske forståelsen som selve hovedtemaet hos Anfindsen, og som etikk og all forståelse av menneskelig adferd og menneskelige relasjoner utledes fra» (mine uthevelser). Det er kanskje mitt hovedtema for tiden, men jeg føler meg alldeles ikke hjemme i en tenkning der all forståelse av vår adferd og våre relasjoner utledes fra eller forklares ved hjelp av rasebiologi.

Jeg er enig i at Ekeland Bastrup og jeg har svært ulike tilnærminger, og derfor ender opp med svært ulike ståsteder. Men jeg synes ikke vi skal overdrive dette.

Kommentar #113

Sissel Johansen

58 innlegg  6433 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

La meg minne om at det ikke er raseforskjellene som sådann jeg er mest opptatt av, men av hvordan disse bidrar til å etablere inngrupper og utgrupper; hvilket er av meget stor betydning for vår opplevelse av identitet, tilhørighet og lojalitet, hvilket i sin tur har avgjørende betydning for sammenhengskraften i samfunnet. Raseforskjeller (f.eks. IQ-forskjeller, ulikt lynne, ulik grad av impulkontroll, ulik seksualdrift, m.m.) er altså ikke det primære her, men kommer inn som kompliserende faktorer, slik jeg ser det.

Merk likevel at jeg legger større vekt på denne typen ting i min skriving enn jeg 'normalt' ville ha gjort. Jeg gjør dette for å kompensere for det jeg mener er en ubalanse i samfunnsdebatten generelt. Hadde samfunnsdebatten vært mer sunn og balansert, ville mine egne prioriteringer ha vært annerledes.

Dette er helt i tråd med slik jeg selv har forstått Anfindsens fokus og jeg synes de to siste kommentarene har vært veldig oppklarende for egen del. Så takk til Anfindsen for disse!

Kommentar #114

Lars Gule

95 innlegg  3888 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Ole Jørgen Anfindsen. Gå til den siterte teksten.

det ikke er raseforskjellene som sådann jeg er mest opptatt av, men av hvordan disse bidrar til å etablere inngrupper og utgrupper

Anfindsen bekrefter at «temaer knyttet til raser, folkeslag, etniske grupper, osv er sentrale i min [Anfindsens] tenkning.» Men så hevder han at «det ikke er raseforskjellene som sådann jeg er mest opptatt av, men av hvordan disse bidrar til å etablere inngrupper og utgrupper …» Nå er det ikke helt enkelt å forstå hva dette betyr i relasjon til drøftingen av raseforskjeller.

For unektelig har Anfindsen i svært mye av det han skriver, fokusert på å beskrive forskjeller – biologiske, kulturelle, sosiale etc. – og å forklare disse med ulikheter på genetisk nivå. Med andre ord har Anfindsen brukt mye tekst på å forklare at kulturer er både forskjellige og uforenlige (altså ikke bærekraftige om de blandes), og at dette skyldes biologisk arv i større grad (ja, inntil det determinerende) enn noen andre faktorer.

Å omskrive dette til å handle om inngrupper og utgrupper, synes ganske drøyt. I alle fall har Anfindsen formulert seg svært dårlig om det er dette det har handlet om, altså forhold på samfunnsmessig nivå som «har avgjørende betydning for sammenhengskraften i samfunnet.» Men hvorfor i all verden er ikke Anfindsen da i stand til å drøfte samfunnsvitenskapelige teorier om integrasjon (i sosiologisk forstand), om identitet og sammenhengskraft? Jo, fordi det er nødvendig «for å kompensere for det jeg mener er en ubalanse i samfunnsdebatten generelt. Hadde samfunnsdebatten vært mer sunn og balansert, ville mine egne prioriteringer ha vært annerledes.» Skriver altså Anfindsen – og bruker igjen en medisinsk-biologisk metafor (sunn) for å få fram sitt poeng.

Så det er mangelen på - ja, hva da? Som er det egentlige problemet i samfunnsdebatten? Det er vanskelig å se – ut fra Anfindsens skriverier – at det ikke skulle være fraværet av fokus på raseforskjellene som ER det savnede avgjørende. Uansett om Anfindsen NÅ mener raseforskjellene mer handler om «kompliserende» faktorer.

Og hva slags raseforskjeller er det Anfindsen er opptatt av, enten de nå er avgjørende eller «bare» kompliserende faktorer? Jo, nettopp de raseforskjellene han TROR, men ikke har noe belegg for, at bestemmer hvordan en kultur ser ut. Og da handler det ikke minst om IQ-forskjeller, ulikt lynne, ulik grad av impulskontroll, ulik seksualdrift, m.m., skriver han.

Når Anfindsen ikke ser, eller konsekvent nekter å forholde seg til, at disse forskjellene han propert liner opp som tilsynelatende nøytrale observasjonsuttrykk, til alle tider har blitt «oversatt» til folkelige rasefordommer (og grunnlag for rasediskriminering og forfølgelse) på følgende vis: IQ-forskjeller = fargede (eller jøder, sigøynere, tatere, italienere …) har lavere IQ = er dummere enn oss; ulikt lynne, ulik grad av impulskontroll = svarte (eller jøder, sigøynere, tatere, italienere …) kan ikke beherske seg og går lett berserk; ulik seksualdrift = de andre (eller svarte, jøder, sigøynere, tatere, italienere …) tenker ikke på annet enn sex, og de voldtar våre kvinner.

Nei, roper Anfindsen, «dere kan ikke tillegge meg slike meninger, for det er ikke det jeg mener. Jeg protesterer for all verden! Det må da være mulig å diskutere slike reelle forskjeller uten å bli anklaget for å være rasist.»

Det er det som er problemet, etter at rasismen har diskreditert seg selv, er det ikke mulig å diskutere det Anfindsen vil diskutere uten å ha rasismens historie i bakhodet. Dette lar seg ikke – i en merkelig rettrettmanøver – omskrive til en diskusjon om inn- og utgrupper.

Dessuten må Anfindsen selv ta ansvaret for at hans (ganske håpløse) forsøk på å etablere en seriøs og ikke-rasistisk debatt om raseforskjeller er mislykket, når han gang på gang presterer de mest groteske uttalelser av klinkende klart rasistisk innhold. Det er nok å nevne de rasistiske uttalelsene om svarte sørafrikaneres manglende evne til å administrere et moderne demokrati. Men vi kan også erindre hans støtte til en kommentar med klassisk rasistisk innhold, fordi den pekte på viktige spørsmål i innvandringsdebatten.

Anfindsen har heller ALDRI greid å forklare hvordan hans biologiske tilnærming til den sosiale virkeligheten, skal få praktiske konsekvenser UTEN at han samtidig diskriminerer, altså uten at han krenker menneskeverd gjennom rangering av menneskegrupper. Han har faktisk ikke en gang forsøkt å gjøre dette.

Anfindsen har med andre ord gang på gang plassert sin biologistiske virkelighetsforståelse i det rasistiske landskapet. Da må han ikke bli overrasket over at han blir oppfattet som rasist.

Lars Gule

Kommentar #115

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Publisert rundt 8 år siden
Lars Gule. Gå til den siterte teksten.

Anfindsen har heller ALDRI greid å forklare hvordan hans biologiske tilnærming til den sosiale virkeligheten, skal få praktiske konsekvenser UTEN at han samtidig diskriminerer, altså uten at han krenker menneskeverd gjennom rangering av menneskegrupper. Han har faktisk ikke en gang forsøkt å gjøre dette.

Det er prisverdig at Gule tar et oppgjør med biologisk determinisme. Personlig er jeg ytterst skeptisk til forestillingen om at mennesket er determinert utelukkende av sine gener, eller andre faktorer. Følgelig vil det for meg være svært problematisk å operere med alle former for kausalitetsforklaringer av den menneskelige virkelighet. Man kan eller bør, med rette, ta avstand fra biologisk determinisme. Men hva med sosiologisk, psykisk, etnisk, økonomisk, kulturell eller religiøs determinisme?  Med utgangspunkt i et naturalistisk menneskesyn, at mennesket er produktet av en naturlig, ikke-intensjonal prosess, som altså kun aksepterer effektive årsaksforklaringer, er det vanskelig å se at det kan være rom for noen form for viljens frihet, og dermed en rasjonell tro på at intensjonal endring er mulig.

Dersom mennesket er kausalt determinert, er samfunnet slik det er i dag et resultat av denne determinasjonen, inkludert forskjellene mellom de ulike folkegruppene/rasene/sosiale skikt/klasser/stammer/subkulturer etc. Da kan man hevde at det er selve den determinerende prosess som rangerer menneskegruppene. For det er jo slik det naturlige utvalg fungerer. De best tilpassede overlever, de dårligst tilpassede går dukken.

Finner man konsekvensene av en materialistisk eller marxistisk determinisme, som kun kan betrakte ideologier som en overbygning, usmakelige, bør man med andre ord ta et oppgjør med determinismen. Men med et monistisk menneskesyn, som sekulærhumanismen nødvendigvis må innta, er det vanskelig, for meg komplett umulig, å se hvordan mennesket kan være både determinert og ikke-determinert, miljøbestemt og selvdeterminert, samtidig fri og ufri. Gule må åpenbart mene at mennesket er kausalt bestemt samtidig som det er fritt. Hvordan dette, som filosofisk kalles for kompatibilisme, egentlig henger i hop, får vi nok aldri vite. For meg, som inkompatibilist, er det selvmotsigende.

Kommentar #116

Lars Gule

95 innlegg  3888 kommentarer

Determinisme og rasisme

Publisert rundt 8 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.

Det er prisverdig at Gule tar et oppgjør med biologisk determinisme.

Takk til Haus for dette.

Haus reiser ellers en viktig og interessant filosofisk problemstilling. Den verken kan eller vil jeg gå inn på i denne tråden (det blir fort en avsporing). Jeg får nøye meg med å si at jeg nok er en slags kompatibilist. Dvs. på den ene siden må vi nok leve med fysikkens lover og kausale determinasjon, og på den annen side må vi leve som om vi hadde fri vilje, for ellers ville ikke moral ha noen mening (vi kunne ikke stilles til ansvar for noe som helst).

Som menneskerettighetsaktivist er det klart jeg står på en posisjon om at vi har fri vilje / er ansvarlige. Dette innebærer imidlertid heller ikke en 100 % avvisning av all ytre påvirkning. Vi kan jo være påvirket i større eller mindre grad.

Dessuten handler det også om at det er forskjell på den "rene" natur (fysikkens domene) og menneskesamfunnet (moralens og den frie viljens område). Hvordan kausalitet henger sammen i lange kjeder og med ulike typer av årsaker (hvor viljesakter godt kan tenkes å være årsak til en handling), er altså kompliserte spørsmål.

Vi kan imidlertid konkludere med at rasismen i sterke utgaver, er 100 % deterministisk. Det er da også gjennom denne determinsimen moralen forsøkes opphevet til fordel for påstander om at naturen "er" slik, det er ikke noe vi kan gjøre noe med osv. Altså en type amoralsk tilnærming til biologiske forskjeller og samfunnsmessige realiteter. (Men om genene determinerer raser og deres handlinger, skal man argumentere godt for at genene ikke determinerer - for eksempel - en norsk kriminell sine ran eller tyverier; og hvordan kan da vedkommende stilles til ansvar?).

I mindre sterke utgaverer vil rasismen kunne være noe mindre deterministisk, men det typiske er nettopp at den leverer påstander om virkeligheten som menneskeheten angivelig ikke kan se bort fra. Slik sett er rasismen en reduksjonistisk ideologi (i alle varianter), idet den ser bort fra de samfunnsmessige nivåenes "autonomi" og både samfunnsmessige og individuelle (viljesakter som) årsaker.

Lars Gule

Kommentar #117

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Fri vilje en illusjon

Publisert rundt 8 år siden
Lars Gule. Gå til den siterte teksten.

Dvs. på den ene siden må vi nok leve med fysikkens lover og kausale determinasjon, og på den annen side må vi leve som om vi hadde fri vilje, for ellers ville ikke moral ha noen mening (vi kunne ikke stilles til ansvar for noe som helst).

Jeg tolker dette som en innrømmelse fra Gules side. Kompatibilismen er logisk problematisk. Derfor sier Gule, vi må leve som om vi hadde fri vilje. Fri vilje er med andre ord en illusjon, ikke en realitet. Dermed peker han på hovedgrunnen til at jeg finner et monistisk menneskesyn uholdbart. Men dette er vel en avsporing av debatten, og jeg nøyer meg med dette.

Kommentar #118

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Determinisme

Publisert rundt 8 år siden

På en annen VD-tråd har jeg i dag postet en kommentar der bl.a. dette temaet drøftes.

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3421 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
28 dager siden / 2459 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
16 dager siden / 2457 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2369 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1833 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1667 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
29 dager siden / 1511 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
10 dager siden / 1405 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere