Frykt og sosial kontroll

Når man ser på nærmest enhver politisk eller sosial utvikling er det, på det mest grunnleggende nivå, to mulige tilnærminger: Man kan anta at endringene er spontane og gradvis finner sted; at formelle og uformelle maktsentre deretter reagerer som best de kan på kriser og problemer, eller man kan anta at endringene er planlagte og at formelle og uformelle maktsentre benytter disse planlagte krisene til å gjennomføre politiske og sosiale agendaer. Jeg vil heretter kalle disse to motsatte og ukompatible sosiologiske og politiske perspektivene for den

naive tilnærming

og den

paranoide tilnærming

. Hvis man vil snakke pent om dem kan man kalle dem

den Optimistiske Skole

og

den Realistiske Skole

, men dette er egentlig ikke det vesentligste ved saken.

Den naive tilnærming kjennetegnes ved at alle hendelser eller sosiale utviklinger må kunne forklares som tilfeldige, organiske, uunngåelige og ikke minst usammenhengende. Enhver sammenheng må tilsløres, benektes eller ignoreres, gjerne ved å kalle de som mener å se sammenhenger for "konspirasjonsteoretikere". Fokuserer på enkeltstående hendelser eller svært korte prosesser, aller helst katastrofer.

Den paranoide tilnærming antyder at slike hendelser tvert i mot stort sett, eller i det minste ofte, er planlagte og sammenhengende; for eksempel som deler av den samme politiske agendaen. Enhver tilsynelatende mangel på sammenheng tolkes gjerne som en foreløpig mangel på kunnskap, som vil bli klarere etterhvert som man lærer mer om saken. Fokuserer på lange til svært lange prosesser og utviklinger, ofte i århundrer, for å forklare dagens hendelser.

Det bør være klart for de fleste at den såkalte korporatistpressen, også kalt dinosaurmedia, samt politikere og akademikere, nærmest unisont slutter seg til den naive skole, mens store deler av alternativ media slutter seg til den paranoide skole. Dette er interessant og indikerer enten et generasjonskifte og en permanent overgang fra kontrollert media, forskning og offentlig kommuniksajon til desentralisert media og kunnskapsdannelse, eller et informasjonsbasert opprør mot vestlige regjeringer. Uansett forårsaker denne tendensen til medieprodusert polarisering av samfunnsdebatten til at de samme skillelinjene forplanter seg i befolkningen generelt. Det er stor sannsynlighet for at en normal person som får sin informasjon fra korporatistpressen vil ende opp med en grunnleggende naiv tilnærming til samfunnet, men en som følger det alternative media vil ende opp med en grunnleggende paranoid tilnærming. Begge vil føle seg truet av det motsatte perspektivet, og hardnakket motsette seg det, mens det utelukkende søker argumenter for sin egen versjon.

Uansett er det tilgjengelige fakta som bør være det utslagsgivende, og ikke forutintatte meninger, eller indoktrinering fra presse, politikere og akademia. Dersom vi forutsetter sosial og politisk kontroll og manipulasjon vil følgende virke fornuftig, dersom vi nekter for at politisk og sosial kontroll finner sted vil det ikke gjøre det. Dette er med vilje det mest trivielle eksemplet jeg kunne komme på i farten, slik at noen enkle prinsipper kan nevnes, uten å antagonisere noen.

1: Problem.

Reidar kaster viskelær på læreren.

2: Reaksjon.

Læreren blir sint på Reidar.

3: Utfall.

Reidar får dårlig ordenskarakter.

Dersom man tar for seg de to ulike tilnærmingene til samfunnet, med eller uten sosial manipulasjon, kan denne konflikten bli skapt på foskjellige måter: Enten er det Reidar som blir rastløs av å være på skolen, kaster viskelær og derfor fortjent får dårlig ordenskarakter; eller det kan være Benny som kaster viskelær, for deretter å peke på Reidar med en uskyldig mine. Dersom læreren på forhånd misliker Reidar, vil ha ham flyttet til første rekke, kastet ut av klasserommet eller ganske enkelt mistenker Reidar for å være typen til å kaste viskelær, er sjansen god for at han vil kaste seg over denne konklusjonen. Hvis Benny i tillegg ønsker å komme på god fot med læreren, misliker Reidar eller bare er en drittsekk har han derfor motiv til å oppføre seg ulovlig, for å velte skylden over på Reidar. Og jo større håp Benny har for å slippe unna med bedraget jo større er sjansen for at han vil forsøke. Med dette kjedelige utgangspunktet kan man forsøke å analysere dagsaktuelle saker eller historie; Hva er problemet det må reageres mot, hvem har motiv for å skape problemet, midler til å skape det og hvem kontrollerer offentlig oppfatning av saken etterpå. Hvilke reaksjoner er sannsynlige før en bestemt handling eller utvikling finner sted, og hvem har motiv for å framprovosere disse reaksjonene. Hva blir utfallet; hvem hadde motiv for å søke dette utfallet eller har tjent på det i ettertid.

Jo mer jeg tilnærmer meg internasjonal politikk fra det paranoide perspektivet jo mer overbevist blir jeg om at de som vanligvis anklages for uheldige politiske og sosiale hendelser og utviklinger ikke er de som virkelig har skylden; enten det dreier seg om miljøspørsmål eller terrorisme. Som bildet på starten indikerer er det mye som tyder på at angrepet i Mumbai i 2008 ikke ble gjennomført av hverken Al Qaida eller pakistansk etteretning, men av CIA. Den utpekte lederen for angrepet viste seg å være CIA agent, og sjefen for indisk etteretning gikk ut offentlig med dette samtidig som terroristpropagandaen satte i gang i vesten. Deretter døde han, som mange andre som har avslørt slike ting de siste ti årene. Siden denne opplysningen spredte seg rundt hele verden i rasende fart, ble hele historien droppet i media, og vi har nærmest ikke hørt ett ord om saken etter at den inntraff. Med andre ord hadde CIA og USA et motiv for å begå en kriminell handling de kunne besklyde Al Qaida for å ha utført, slik at de kunne presentere sin reaksjon og det påfølgende utfallet. Det ville vært fint med rettsaker og Senatshøringer for å bringe klarhet i saker som denne, men man må tydeligvis smøre seg med tålmodighet når man er opptatt av internasjonal politikk. En tilsvarende analyse av mange av de andre kjente terrorangrepene de siste tyve årene vil også føre til svært mange ubesvarte spørsmål, fysiske umuligheter og mistenkelige aktiviteter. Men siden media som sagt systematisk representerer den naive tilnærmingen kan man ikke forvente en slik innsats derfra, siden en god naivist aldri kan innrømme sammenhenger, planer eller sosial manipulasjon.

Når det gjelder terrorismefetisjismens store julepølse, 9/11, vil jeg bare nevne en liten detalj som er svært signifikant fra det paranoide perspektivet, men entusiastisk ignoreres av alle naivistene og tilfeldighetsteoretikerne; Det ble den 11 september 2001, eller rundt denne datoen, avholdt et sted mellom 20 og 30 militærøvelser av forskjellig slag i USA, flere enn på noen annen dag i nyere amerikansk historie. Noen av dem var NATO-øvelser som sendte det meste av flystyrken til Alaska, Island og Nordpolen; noen var radarøvelser der man introduserte falske radarsignaler som forvirret kriseresponsen under angrepet; noen var antiterrorøvelser som mer eller mindre nøyaktig representerte angrepene som virkelig fant sted denne dagen, mens atter andre dreide seg om ting som å holde brannøvelse ved NROs kontorer (National Reconnaissance Office) slik at vi ikke har satelittbilder av angrepene osv. Det er to ulike måter å tilnærme seg denne informasjonen på: enten ble hele det amerikanske forsvarsetablissementet overvåket og infiltrert av desentraliserte terrorister, styrt av en troglodytt med laptop i Afghanistan, eller øvelsene ble organisert av de samme som arrangerte angrepene, fra innsiden av det amerikanske regimet. Tilfeldighetsteoretikerne, som freidig mener at alle disse underlige sammentreffene er irrellevante, insisterer på at at en slik veldig konspirasjon ikke kunne funnet sted, til tross for at vestlige myndigheter rutinemessig har hemmeligholdt langt mer alvorlige hendelser, som at Wall Street finansierte Sovjetunionen under hele dens eksistens, eller at samme Wall Street finansierte Nazi-Tyskland fram til 1942 når Hoover konfiskerte de mistenkte bankene. Dessuten har de hemmeligholdt i 50 år at Tonkin-angrepet aldri fant sted, holdt med hell utviklingen av atombomben hemmelig i årevis og har i 50 år greid å unngå en virkelig etterforskning av Kennedy-attentatet. Dessuten er problemet at det ikke finnes en tilfeldighetsanalyse av situasjonen for naivistene, siden historien om AQ og OBL er en konspirasjonsteori i seg selv. Dette benektes furtent av tildeldighetsteoretikerne, men ut i fra definisjonen av ordene konspirasjon og teori er det liten tvil om at dette er tilfellet. Det er så og si umulig å konstruere en tilfeldighetsteoretisk analyse av 9/11, som kanskje er en del av grunnen til at detaljer om episoden stort sett ikke diskuteres i pressen, ut over de formelpregede forsterkningsarbeidene som publiseres ved ujevne mellomrom. I disse hymnene til patriotisk jingoisme finner man ortodoksien gjentatt i stadig mer utbrodert form, med Lex Luthor-aktige baser i fjellene i Afghanistan som ikke eksisterer, planer om å forgifte all aspargesen i verden osv. Enhver saklig debatt, for eksempel for å få en forklaring på alle militærøvelsene, er strengt forbudt og vil ikke finne sted i korporatistpressen, som i stedet er opptatt med å utvikle mytologien om de utspekulerte terroristene.

Uansett må man konkludere med at 9/11 var en konspirasjon (uten teori), og at det ble hemmeligholdt av noen hundre mennesker før hendelsen hvis man tror på Troglodytthypotesen, eller av noen hundre andre mennesker etter hendelsen hvis man abonnerer på CIA/CFR/NATO-hypotesen.

Bildet under viser forsiden på en treningsmanual for føderale institusjoner fra 1997, der et kikkertsikte vises over WTC-tårnene. Hvem hadde motivet, midlene og ønsket de endringene som har funnet sted siden denne hendelsen? Hvem trente de som eventuellt gjennomførte angrepet, hvem finansierte dem og hvem hadde offentliggjorte planer for hvordan dette problemet måtte besvares klare mange år på forhånd? Svaret er, slik det nesten bestandig er, at den paranoide tilnærmingen er nærmest virkeligheten, bortimot som en selvfølgelighet, noe som enten tyder på systematisk nedarvet kriminalitet i vestlige styringsorganer eller at større deler av samfunnsutviklingen er planlagt og styrt i detalj i langt større grad enn vi blir fortalt, inkludert terrorisme. Faktisk kan begge deler være sant. Men uansett bør man ha det motsatte perspektivet i bakhodet til enhver tid: En paranoid analytiker må huske på at ting noen ganger kan forekomme spontant, tilfeldig eller organisk, mens en naiv analytiker må huske på at hendelser kan være sammenhengende, planlagt og styrt. Bare ved å ha begge perspektivene tilgjengelige på et intellektuelt og analytisk nivå kan man danne seg et balansert bilde av hva som foregår, eller i det minste ha et håp om å oppnå dette. Dersom man finner noen som systematisk tjener på kriser av alle slag bør vel disse menneskene uansett være øverst på listen over mistenkte, og ikke kategorisk skjermes av media bak politisk korrekthet og propaganda. Kriseproduksjon er Big Business for mange og en tradisjonell form for politisk styring. Naivister er i fare for å ikke se dette elementære perspektivet, til stor skade for deres forståelse av verden.