Holocaustsenteret og Hjernevask

I Norge har vi diverse pressgrupper og organisasjoner av typen SOS Rasisme og Antirasistisk Senter. De er stiftet med utgangspunkt i en den antirasistiske ideologien, og hensikten med disse organisasjonene er da selvsagt å bekjempe alle som ikke gir sin tilslutning til denne ideologien, det vil si alle dem man mener seg berettiget til å stemple som ’rasister’. Det er altså liten eller ingen grunn til å forvente at SOS Rasisme, Antirasistisk Senter og tilsvarende pressgrupper skal optre med objektivitet og saklighet i samfunnsdebatten; de vil alltid strekke strikken så langt de kan, dersom de tror at det tjener til å fremme den antirasistiske ideologien. Og som de demonstrerer gang på gang i år etter år, går de alldeles ikke av veien for å benytte ufine metoder mot sine meningsmotstandere.

I utgangspunktet burde man imidlertid kunne forvente noe helt annet av HL-senteret, som bl.a. reklamerer med følgende på sine egne hjemmesider:

• Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) er en stiftelse opprettet av Universitetet i Oslo etter oppdrag fra Den norske stat og på initiativ fra de mosaiske trossamfunn. [...] HL senteret har et nært samarbeid med Universitetet i Oslo bl.a. i spørsmål knyttet til formidling og undervisning, bibliotek, lokalisering m. m. Universitetet stiller dessuten halvparten av medlemmene til senterets styre.

Tilknytningen til Den norske stat og Universitetet i Oslo, samt den generelle status og posisjon HL-senteret har i norsk samfunnsdebatt, burde tilsi at alle dets ansatte la vekt på å opptre med vitenskapelig etterrettelighet når de deltar i samfunnsdebatten. Dessverre begikk seniorforskerCora Alexa Døving et kraftig overtramp i forhold til denne typen selvinnlysende krav til intellektuell integritet for HL-ansatte da hun sto som hovedforfatter av et heller tvilsomt innlegg i Aftenposten her forleden.

Bakgrunnen er at Brother Buntu 18.05.2011 hadde en kronikk om Sør-Afrikas rasespøkelse på trykk i Aftenposten, hvilket hadde fått meg til å skrive innlegget Realiteter om raser. Dette fikk så Cora Alexa Døving fra Holocaust-senteret (sammen med Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk Senter) til å komme med følgende Aftenposten-innlegg mot meg (min uthevelse):

• Ole Jørgen Anfindsen har 23. mai et innlegg om rase og samfunn. Han kommer med to alvorlige påstander. Den ene kobler mangfold til et spørsmål om demokratiets bærekraft.
• Anfindsen skriver at områder med et visst nivå av etnisk/rasemessig mangfold ikke kan ha demokrati uten uakseptable nivåer av vold og korrupsjon. Påstanden er feil - hva med en tur til for eksempel New York? Ett mål med demokrati er et samfunn der mangfold inngår. Ideen om at forskjellige «menneskeraser» gjør dette umulig, innebærer en logisk brist - og er rasistisk.
• Den andre påstanden, «rasebegrepet berører viktige sider ved det å være menneske», opprettholder rasismens grunnpremiss: forestillingen om at en biologisk rase gir bestemte mentale utslag; at mennesket tenker og føler forskjellig grunnet rase. Det finnes en sammenheng mellom «rasebegrepet og det å være menneske», men den handler om politikk. Historien er full av eksempler på hvor eksistensielt det er å bli kategorisert innenfor en rase. Å være sort under apartheidpolitikk eller jøde i møte med nazismen, fikk fatale konsekvenser. Antirasisme er ingen utopisk ideologi, men en helt nødvendig kamp.

Ovenstående er, som en av mine forskerkollegaer spontant utbrøt etter å ha lest det, mer eller mindre substansløst. Her er det lite fakta og argumenter; stort sett bare luftige påstander og selvutleverende ignoranse.

En professor dr.med. (spesialist i nevrologi ved ett av våre større universiteter) sendte meg en epost om saken, der han omtalte "innlegget til de fullstendig kunnskapsløse damene Cora Alexa Døving og Kari Helene Partapuoli", og fulgte opp med en aldri så liten utlegning om objektivt målbare fysilogiske raseforskjeller som har betydning nettopp for slike ting som lynne og IQ; forhold som enhver fagperson på området bør kjenne til (eller i det minste har mulighet til å skaffe seg kunnskap om), men som Døving og Partapuoli - i sin nærmest utrolige arroganse - ganske enkelt velger å benekte.

Mitt svar tilbake til de to sto på trykk i Aftenposten 31.05.2011 (i forkortet versjon i papirutgaven; fullversjonen ble lagt ut på aftenposten.no/meninger).

Sitat:

Cora Alexa Døving fra Holocaust-senteret og Kari Helene Partapuoli fra Antirasistisk Senter kommer i Aftenposten 25.05.2011 med noen kjappe kommentarer til mitt innlegg to dager tidligere. Deres påstander kan oppsummeres som følger: (a) jeg tar feil når det gjelder betydningen av rase/etnisitet, og (b) mine synspunkter er rasistiske, intet mindre.

Når sentrale representanter for det (halv)offisielle Norge opptrer på denne måten, er det ikke bare kritikkverdig, det er også svært alvorlig. For det første har jeg de siste årene lagt frem solid dokumentasjon for påstandene mine, tilgjengelig for enhver som måtte være interessert i å finne ut hvorfor og på hvilken måte myndigheter og media har valgt å feie ubehagelige erkjennelser om rase og etnisitet under teppet i hele etterkrigstiden. For det andre er det selvsagt ikke umoralsk eller kritikkverdig å gjøre oppmerksom på at raseforskjeller finnes og at de tilhørende utfordringene er formidable. Vi er nemlig nødt til å ta utgangspunkt i et sannferdig bilde av menneskets natur, inkludert en realistisk forståelse av raseforskjellene, dersom vi skal ha håp om å komme noenlunde helskinnet fra et av verdenshistoriens dristigste eksperimenter, nemlig multikulturalismen med sin (i hvert fall delvis) mislykkede innvandrings- og integreringspolitikk.

Når Døving og Partapuoli hevder at "forestillingen om at en biologisk rase gir bestemte mentale utslag; at mennesket tenker og føler forskjellig grunnet rase" ganske enkelt kan avfeies som "rasismens grunnpremiss", fremstår de med omtrent samme troverdighet som disse 'forskerne' som i Nrk-programmet Hjernevask i fjor hevdet at det knapt finnes forskjeller mellom menn og kvinner. For på samme måte som det er en biologisk umulighet at menn og kvinner ikke skulle ha utviklet en rekke mentale og emosjonelle ulikheter gjennom tusenvis av generasjoner, er det også en biologisk umulighet at folkeslag skulle kunne leve (mer eller mindre) adskilt gjennom titusener av år uten at det oppstår diverse betydelige forskjeller, ikke minst mentale og emosjonelle. Å benekte dette er ikke bare å demonstrere uvitenhet og inkompetanse, det er også et signal om at man er mindre opptatt av sannhet enn av politikk og ideologi. Det er derfor slike folk i praksis blir fiender av ytringsfrihet og demokrati.

Utallige undersøkelser de siste hundre år bekrefter da også det bildet jeg har skissert ovenfor; de mentale og intelligensmessige raseforskjellene er betydelige, enten vi liker det eller ikke. Empirisk forskning bekrefter dessuten det hver og en av oss kan se med egne øyne, nemlig at det er tilnærmet umulig for byer, land og lokalsamfunn å være velfungerende dersom det etniske/rasemessige mangfoldet overstiger visse grenser.

Døving og Partapuoli argumenterer mot dette ved å henvise til New York, men at en storby med enorme økonomiske og menneskelige ressurser er i stand til å håndtere et visst mangfold, motbeviser selvsagt ikke at det ett eller annet sted går en grense for hvor omfattende dette kan bli før det går galt. Selv New York har sine begrensninger, og dersom mangfoldet blir for stort vil også denne verdensmetropolen bli preget av forfall, vold, kriminalitet og korrupsjon. Akkurat slik vi har fått det demonstrert i Detroit og flere andre byer og land rundt omkring. Og slik kommer det til å gå med enhver by og ethvert land som lenge nok fornekter virkeligheten på dette området.

Det er ille at Døving og Partapuoli opptrer arrogant og belærende på et område de helt åpenbart har satt seg for dårlig inn i. Det er imidlertid enda verre at de misbruker sin makt og innflytelse som statlig finansierte rikssynsere til å stigmatisere dem som forsøker å advare mot en utvikling som kommer til å ødelegge landet vårt om vi ikke snart tar rev i seilene. Et visst mangfold er bra, et for stort mangfold er destruktivt. Dette er dilemmaet.

Det multikulturelle eksperimentet skaper nå betydelige problemer i samtlige, vestlige land, og behovet for en dyptpløyende og demokratisk debatt er tilsvarende stort. Filosofen Roger Scruton har i mange år skrevet og talt om dette (jf Torbjørn Røe Isaksens kronikk om ham i Aftenposten 25. mai), og for en drøy måned siden kom Scrutons danske kollega Kai Sørlander med boken Den politiske forpligtelse (se anmeldelse her på VD) som burde mane oss alle til ettertanke og ydmykhet innfor den svært alvorlige situasjonen vi befinner oss i. Ikke minst er det slikt at Sørlander drøfter hvordan vestlige eliter systematisk har hindret legitim kritikk mot multikulturalismen i å komme til orde, og helt spesielt påviser han hvordan nevnte eliter har misbrukt rasismebegrepet til å lukke munnen på brysomme dissidenter. Hans bok har da også fått tildels strålende kritikker i alle ledende, danske aviser. Døving og Partapuoli valgte imidlertid å neglisjere min henvisning til denne boken, til tross for at betydelige mengder stoff både om og fra den er tilgjengelig på nettet.

De to fremstår i det hele tatt med nokså begrenset vilje til å la seg informere av filosofisk og vitenskapelig erkjennelse. Det er mer enn trist at den offentlige diskurs i Norge fremdeles preges av slike folk.

Sitat slutt.

Hvordan kan en organisasjon som HL-senteret akseptere at en av deres forskere opptrer slik som dette?