Verdidebatt

Den annonyme moralist

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det har slått meg at de fleste moralister langt på vei er veldig annonyme. Ikke det at de gjemmer seg eller skjuler sin identitet men rett og slett at de langt på vei ikke fremlegger et eneste bevis på at de selv lever slik de mener alle andre bør gjøre det.

Ofte er de de første til å trekke frem sak og ikke person kortet. For moralisten handler det  jo om å fortelle andre hvordan de bør leve og oppføre seg, like fullt kan de bli ganske så furtne om man påpeker brister i deres egen praksis i så måte.

Hvorfor er moralistene mer opptatt av å fortelle andre hva de skal gjøre fremfor å vise hvordan de selv gjør det og derav stå frem som et eksempel til etterfølge for de som finner deres livsmåte inspirerende og god?

For meg er det underlig å skulle få råd og rettningslinjer fra mennensker jeg ikke har noe som helst kjennskap til men som like fullt mener de har såvidt godt kjennskap til meg at de har en rett til å fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv. Besitter disse menneskene en evne til innsikt i andre menneskers liv som overgår det de fleste av oss har?

Ingen av oss går vel fri når det kommer til å gjøre oss tanker om andre mennesker og deres livsvalg. Hva får noen til å ta skrittet videre fra, å tenke det, til å ytre det? Moralistene bruker jo ofte innsikt og kunnskap som viktige argumenter, like fullt er ofte deres dokumentasjon veldig tynn.

Er det ufint å forlange at de som har meninger om andre også legger frem bevis som uderbygger deres kunnskap på området og ikke minst forlange at de også kan vise til at de selv lever som de prediker at andre bør leve.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt