Nansenpass til papirløse barn

Mange barn av lengeværende asylsøkere uten lovlig opphold opplever seg som statsløse. Den staten, den konflikten eller det regimet deres foreldre flyktet fra, har de selv ikke noe forhold til. Noen av dem er ikke engang født der. Etter hvert snakker mange av dem bedre norsk enn noe annet språk og den skolegang og den identitet de har, har de fått i Norge.

Og mange lokalsamfunn, skoleklasser, fotballag og musikkskoler kjenner de papirløse barna som sine. Både foreldre og barn, lærere , menigheter og lagledere opplever de papirløse barna som en like selvfølgelig del av sitt liv og sin lokale hverdag som skoleskyss og markedsdager.  Lokalpolitikere opplever et stort engasjement og dyptfølt indignasjon når det blir kjent at ”deres” lokale asylsøkerbarn mangler de papirer som skal til for å krysse grenser og delta på fotballcupen som alle har jobbet dugnad for, eller musikkturneen alle har øvd til hele vinteren. Eller enda verre: At asylsøkerfamilien ikke lenger har rett til å bli, men trues med utsending.

Etter første verdenskrig befant mange flyktninger seg i en statsløs situasjon. Nye grenser var trukket og det var vanskelig for mange flyktninger å vende tilbake dit de hadde flyktet fra. Samtidig som de manglet papirer som kunne fastslå deres identitet. I 1922 tok Fridtjof Nansen og Røde Kors initiativ til å få laget en form for identitetssertifikater for hver flyktning. Et sertifikat som kunne brukes og anerkjennes som pass. Nansenpassene ble godkjent av over 50 land. Noe som gjorde det mulig for flyktninger å krysse grenser uten å miste retten til å vende tilbake til sitt opprinnelige tilfluktsland. Mange russiske, armenske, syriske, kaldeiske og tyrkiske flyktninger fikk mulighet til å bygge seg opp et nytt liv på grunn av Nansenpassene.

På Litteraturfestivalen på Lillehammers siste dag ble det søndag stilt spørsmål om hvem som i dag trenger Nansenpass. En gruppe som peker seg ut, er de lengeværende, papirløse barna. De som ikke har gjort annet enn enten å bli med på sine foreldres flukt, eller å bli født i Norge. De har sin bakgrunn i stater som ikke ønsker å ta dem tilbake, om deres foreldre ikke returnerer frivillig. Og det vil deres foreldre for alt i verden ikke. Tross avslag på søknader om beskyttelse og ofte vanskelige liv i Norge, velger de å bli.

Norge er, gjennom ratifiseringen av FNs barnekonvensjon, forpliktet til å la hensynet til barns best få forrang, dersom barns situasjon og behov kommer i konflikt med andre interesser og bestemmelser. Norske politikere kan velge å ta opp arven etter Fridtjof Nansen: Å gi papirløse barn det dokumentet de trenger for å kunne bygge en framtid i det landet de har fått sin tilhørighet, ville være den beste markering av Nansenåret.