Verdidebatt

Bahai-troens prinsipper

Den 23 mai 1844 regnes som starten / den absolutte begynnelse for bahailæren. På denne dagen møtte Bab en ung mann ved byporten i Shiraz. Et møte som ble starten på en fornyelse av religiøs forståelseog en modernisering av islam.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jeg hadde planer å poste dette innlegget i dag, i forbindelse med helligdagen. Men fant den aktuelle situasjonen i Iran mer preserende. Skjønt nå har jeg kommet til, at akkurat disse punktene kanskje kan formidle noe av den trusselen styresmaktene i Iran ser i troen? Dette stoffet er jo i høyeste grad aktuelt ut fra situasjonen. Derfor poster jeg denne tråden i tillegg.

Disse tankene hadde faktisk  i mange år en moderniserende virkning på islam i Iran, inntil landet fikk ny ledelse i 1979. Da fikk bahaiene status som samfunnsfiender, alierte med vesten. Slik ble de også forfulgt og spredd verden over.

.........

Underlig nok, ble profeten Baha'u'llahs sønn Abdul'baha, også født denne dagen, 23. mai 1844 i Iran. Han fulgte sin far, også i dennes fangenskap i Akka.

Men etter farens død i 1892 ble han selv fri til å reise rundt i verden og føre samtaler med mange folk og kulturer om sin fars lære i henhold til sin egen forståelse. Han ble invitert til å holde taler i mange forsamlinger. I årene 1911 – 1913 gjestet han Europa og var spesielt invitert til å holde taler i de teosofiske forsamlingene i Paris og London. Taler som er samlet i boka «Abdul'bahas visdom».

Abdul'baha blir mer sett på som en filosof enn en teolog, da bahailæren ikke bygger på dogmer og overtro. Selv om den har en klar «troslære», som bygger på de evige religiøse sannheter, slik vi kjenner dem fra bibelen.

For meg selv ble denne opplevelsen av religion og filosofi som ulike tilnærminger overfor den samme «åndelige virkelighet», en opplevelse av å likestille høyre og venstre hjernehalvdel og be dem samarbeide. For min egen del, er den logiske halvparten sterkest utviklet, men jeg opplevde en utvidelse av meg selv, ved nettopp å tilegne meg også den religiøse dimensjonen. Og jeg må bare få si, at jeg har en dyp respekt for sanne troende og den kjærlighet og hengivenhet som de er styrt av for sine medmenesker. Den religiøse forståelsen basert på bibelens tekster har vært spennende å følge med på i de debatter jeg har fulgt "med egen penn" her på VD. Det har vært lærerikt :-)

Så på tross av «Gudsbegrepet» som brukes, opplever jeg at innholdet ikke bare bygger bro muslim- kristen, men også troende – humanist.

I talene hans fra Paris kom Abdul'baha inn på det vi ofte betegner som «Troens prinsipper», eller «Prinsipper for fred i verden», som han enkelt har forklart i flere punkter som senere blir mer utførlig kommentert:

  1. Mennesket må være fri i sin søken etter sannhet

  2. Menneskeheten må få forståelse av sin «enhet», og religionenes «enhet»

  3. Religion bør være årsak til kjærlighet og hengivenhet.(ikke vold)

  4. Det må være overensstemmelse mellom religion og vitenskap.

  5. Avskaffelse av fordommer og overtro, da disse har stor skyld i verdens sykdommer.

  6. Mer rettferdig fordeling av eksistensmidlene

  7. Likhet for loven, da hensikten ikke er straff men å forhindre forbrytelser

  8. Universell fred.

  9. Religion og politikk må ikke gripe inn i hverandre

  10. Kjønnenes likestilling –

  11. Utdannelse for alle – spesielt nevnes kvinner som nå må få forrang

  12. Den hellige ånds kraft

Bahaier snakker ofte om «troens prinsipper» om enn med litt ulik ordlyd. Noe av det som kommer fram andre steder hører vel inn under det merkelige punktet 8. Universell fred? Da det spesielt påpekes at det må opprettes - en universell lovgivende forsamling som ordner mellomværendet mellom våre nasjoner, og at det etableres - en verdensdomstol, som kan treffe avgjørelser i konflikter landene imellom. Likeledes er det vært påpekt viktigheten av at vi alle lærer ett språk som vi kan forstå hverandre på, uten at dette språket er spesifisert.

Disse prinsippene tilhører vel mer det samfunnsbyggende aspektet ved troen, slik jeg ser denne læren også som en fornyelse av Muhammeds lære. Jeg ser det for meg at Abdul'baha samtalte med personer i Egypt blant annet, da han var der, og setter mitt håp til at hans tanker har blitt spredd og finner god grobunn.

Dette blir tanker til forskjell fra den veiledning som gies det enkelte individ til styrking av sin ferd i livet gjennom bønn og faste med mer. Men ut fra de forfølgelser troen utsettes for i sitt opprinnelsesland, er det vel gjerne disse punktene de ikke er klare for?

Håper dette kan gi dere litt forståelse. Jeg kan forsøke å utdype spørsmål i henhold til hva Abdul'baha selv sa under de ulike punkt, om det skulle være ønskelig?

Avslutnigsvis vil jeg gi dere en smak på hans egne ord da han kom for sent til et møte i det teosofiske samfunn dagen etter et møte med Dreyfus som hadde gjort han meget trett:

«Jeg beklager meget at jeg har latt dere vente i formiddag, men jeg har så meget å gjøre i løpet av så kort tid for Guds kjærlighets sak. Jeg har ventet i årevis i fengsel, slik at jeg kunne komme og besøke dere nå.

Fremfor alt er, Gud være lovet, våre hjerter alltid samstemte og drages til Guds kjærlighet idet de streber mot det samme mål. Våre ønsker, våre hjerter, vår ånd – er ikke alle ved Guds rikes godhet forenet ved samme bånd? Våre bønner, er ikke de for å bringe alle mennesker sammen i harmoni? Derfor, er vi ikke alltid sammen?»

(Dreyfussaken var en meget stor sak på den tiden, som hadde engasjert vår egen B. Bjørnson og E. Grieg i hans forsvar. Tar dette med for å få med litt av «tidsånden» )

med vennlig hilsen  mette

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt