Verdidebatt

Soning og straff, kjøtt og blod

Jeg ønsker å tydeliggjøre emner jeg har berørt i en dialog med Kjell Arne Norum etter hans innlegg: ” Liturgi: Bærer Jesus verdens synder?”.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette innlegget skriver jeg ikke for å oppfordre Norum til å fortsette en dialog han har fremsatt ønske om å avslutte – noe jeg selvfølgelig respekterer. Derfor dette innlegget og ikke en kommentar i en tråd under Norums innlegg. Det kan være greit for eventuelle lesere av dette innlegget også å se til dialogen jeg har nevnt som er å finne her.

Når det i Peters første brev står at Jesus overlot det (den urettferdighet han ble vist) til ham som dømmer rettferdig, så opplever jeg det som urimelig om Jesus skulle være pålagt synders soning som straff – han som var uten skyld. Dersom jeg (i min ufullkommenhet) og andre med meg skulle oppleve dette som urettferdig; hvordan skulle en da kunne tillegge fullkommenheten selv - Gud - en slik urettferdighet og hvordan kan en få en slik urettferdighet til å fremstå som rettferdighet? Nei, urettferdig var Jesu jordiske dom og urimelig er forståelsen av Jesu dom om skyld skulle være oppfattet som pålagt på han. Hvis det ikke var slik at skylden var pålagt han skulle ikke Jesus behøve å overlate til Han som dømmer rettferdig, men kunne i forvisning overlate til de skriftlærde og yppersteprestene å dømme han rettferdig eller troende to tusen år senere. Nei, noe helt annet er dommen over Jesus av Han som dømmer rettferdig. Skulle Jesus ha blitt pålagt skyld av Han som dømmer rettferdig (til troendes forståelse), er det vel et minimumskrav i rettferdighetens navn at det blir gjort kjent på hvilken måte skylden kan relateres til hans ord og gjerninger.

Jesu ord om å ete hans kjød og drikke hans blod er selvfølgelig fremkommet ved Den hellige ånd. Om ord fremkommet ved Den hellige ånd kan vi lese i Peters andre brev at intet profetord er gitt til egen tydning og profetord er ikke fremkommet ved et menneskes vilje, men de hellige Guds menn talte drevet av Den hellige ånd. Konsekvensen av dette er at Guds etterfølgende sendebud oppklarer og oppfyller forrige sendebuds ord. Eksempler på dette er Moses oppfyllelse av Abrahams lovnader og Jesu oppfyllelse av Moses og profetene.

Ethvert sendebud fra Gud bærer verdens synd. Å bære verdens synd angår den situasjon et sendebud står i når et nytt budskap etter Guds vilje gjøres kjent. Et budskap som selvfølgelig har vært skjult for de fleste tidligere. Den uvitenhet, fanatisme, ignoranse og fiendtlighet et sendebud møter i en slik situasjon er å bære verdens synd.

Jesu soning av synd - etter forståelse av gammeltestamentlig handling for soning - som var ment for å gjenopprette paktsbalansen mellom Gud og mennesket. Sentralt i gjenopprettelsen av denne balansen var lammets blod – altså blod fra et uskyldig offer. I Jesu tilfelle besto hans uskyld i det han la frem av ord og gjerninger etter det hans Far ga han å fremføre. Han BLE IKKE ofret og VAR IKKE et sonoffer som resultat av et bevist offer av den gamle pakts håndhevere, men ble funnet skyldig uten å ha skyld av de som dømte han. Det er denne forståelsen - i ettertid - som angår Guds lam etter døperen Johannes profetiske ord. På sett og vis kan en si at Guds lam er til etterfølgelse og med det ble oppfyllelsen av et enhetlig paktsforhold med Gud videreført. Det er dette eksemplet til etterfølgelse som er den smale port inn til Guds rike.

Se, vi går op til Jerusalem, og Menneskesønnen skal overgis til yppersteprestene og de skriftlærde, og de skal dømme ham til døden og overgi ham til hedningene, og de skal spotte ham og spytte på ham og hudstryke ham og slå ham ihjel, og tre dager efter skal han opstå. Markus 10:33,34.

Dette er vesentlig å være klar over. Det var først i ettertid at Jesu offer - under Den hellige ånds innflytelse - ble forstått som oppfyllelsen av den gamle pakt, og ikke på noe vis en bevisst handling fra nevnte yppersteprester og skriftlærde da Jesus ble funnet skyldig og korsfestet. Fjernt fra virkeligheten er det om noen tror at Gud skulle ha lagt skyld på Jesus. Korsfestelsen som resultat av en urettferdig dom kan ikke rettferdiggjøres. Det som rettferdiggjør er hans eksempel.

Når det så hevdes at Jesus er livets brød så er jo brød selvfølgelig ment metaforisk. Å ete Jesu kjøtt og drikke hans blod er og blir en intellektuell tilnærming i ånden. Dette om enn kirkens tilnærming har vært til minne med oblat og altervin. Av dette er det å forstå at Jesu fysiske kjøtt og blod for troende (og ”ete”) må forstås som et intellektuelt inntak av noe og hva annet kan dette noe være for troende å innta (ete) enn hans evangelium vitalisert ved Den hellige ånd som blodet. Sier man at nevnte kjøtt og blod kun angår oblat og altervin til minne om Jesu fysiske eksistens, har man lukket forståelsen til kun å angå en kirkelig handling på det ytre plan – noe som ikke nødvendigvis fører til en intellektuell berikelse i ånden (selv om denne handling måtte bli gjentatt i enda to tusen år til). Den oppklarende forståelsen - at Jesu kropp som hans evangelium etter inntaket er blitt ett med den troendes ”kjøtt” (som en ”i åndens kropp” fremkommet ved sjelsevnenes intellektuelle tilnærming av evangeliet) vitalisert ved Den hellige ånds livgivende kraft som muliggjør eksempelets etterfølgelse. Den livgivende kraft kommer ikke fra kroppen (Jesu evangelium), men er uløselig forbundet med evangeliet og er den vitaliserende kraft i ord og gjerninger gitt han å fremføre av Faderen. Dette er vesentlig å være klar over på denne dag da Jesu ”legeme” hans evangelium ER oppstanden i Guds herlighet.

For de som følger hans eksempel gjelder det selvsagt å fremføre ord og gjerninger etter Faderens vilje like til den fysiske død – når enn denne måtte komme til hver enkelt. Skammelig fjernt fra å følge Jesu eksempel er det å benekte Faderens vilje når denne er gjort kjent for en. For meg er denne vilje nå gjort kjent ved Guds herlighet – Bahá’u’lláh. Her i ligger oppfyllelsen av Jesu eksempel da han sa at den som tror på han skal også gjøre de gjerninger han gjorde og større enn disse; ”for jeg går til min Fader.” Her i finner troende sann oppstandelse på den ytterste dag - modenhetens dag. Den som søker til Guds herlighet vil bli herliggjort.

Med vennlig hilsen Svein-Ole

(Uthevet av meg)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt