UNEs påstander uten dekning – sim sala bim!

Utlendingsnemnda (UNE) er Utlendingsdirektoratet (UDI) sitt domstolliknende forvaltningsorgan, og er ankeinstansen i forbindelse med avslåtte asylsaker.

Som engasjert medborger har jeg en del forventninger til våre myndigheter og myndighetspersoner. En av disse forventningene er at Norge forholder seg til de menneskerettskonvensjoner vi har ratifisert, heriblant er den Europeiske Menneskerettskonvensjonen blant de mest sentrale.

Utlendingsloven skal balansere to motstridende behov. På den ene siden våre globale etiske og folkerettslige forpliktelser, forankret i internasjonale konvensjoner, overfor mennesker med reelt beskyttelsesbehov. På den annen side vårt nasjonale behov for ikke å “sette døra på vidt gap” og gi opphold til så mange at vi får problemer med å håndtere situasjonen på en tilfredsstillende måte. Dette er opplagt vanskelig, og derfor gjenstand for en kontinuerlig samfunnsdebatt hvor mer eller mindre gode og mer eller mindre vikarierende argumenter bringes til torgs.

Håndhevelsen av asylinstituttet, lovfestet i Utlendingsloven, er overlatt til UDI - med UNE som uavhengig ankeorgan. Og for å unngå at enkeltskjebners ofte komplekse saker kontinuerlig havner på den politiske dagsorden har våre lovgivere bestemt at Storting og Regjering ikke kan overprøve UDI og UNEs beslutninger (med et unntak for saker som omhandler grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn).

UNE-direktør Terje Sjeggestad har i lang tid vært svært tydelig i flere media på at om det er èn feil UNE aldri begår, så er det å sende ut personer til umenneskelig behandling som mishandling, fengsling, tortur eller det som verre er. Ved bruk av uttrykk som "Skrevet i stein"[1] har UNE understreket viktigheten av dette. Og når UNE har så til de grader klinkende klare retningslinjer bør vel selv den mest myndighetskritiske menneskeretts­for­kjemper sove rolig om natta, i trygg forvissning om at skrik fra torturkamre og fengselsglugger der ute i verden i det minste ikke kommer fra personer som er avvist fra Norge.

Det skulle man tro, og det har vi rett til å forvente. Men når jeg i løpet av de siste månedene har satt meg inn i dette har det dessverre vist seg at vi tvert imot har grunn for å vri oss i søvnløs uro. Misforstå meg rett – jeg hevder ikke at UNEs beslutninger (og avslag) alltid eller som regel er feil. Poenget er at de dessverre iblant gjør feil – og feil som får enorme konsekvenser for de personene det gjelder.

Det er svært uvanlig at en etat (eller bedrift for den saks skyld) går ut med så høy sigarføring som UNE har gjort her ved å utbasunere “en slik feil gjør vi aldri” – “det kan ikke skje” etc. Men problemet med så sterke erklæringer er dessverre at de fort leder til fornektelse dersom feilen likevel skulle oppstå. Mekanismen er enkel: det går personlig og kollegial prestisje i saken, og dermed startes ørkesløse runder med avledninger, omskrivninger og bortforklaringer.

For spesielt interesserte lesere anbefaler jeg historien om den kurdisk-syriske aktivisten Yassin Suleiman. Han ble for noen år siden avvist som asylsøker i Norge, sendt tilbake til Syria, fengslet og torturert der, løslatt etter en Amnesty-kampanje, flyktet til Libanon, ble anerkjent som flyktning av FNs høykommissær for flyktninger – og tilslutt hentet tilbake til Norge som kvoteflyktning. Noe tilsvarende har heldigvis neppe skjedd i norsk asylhistorie. Journalist Ingeborg Eliassen i Aftenbladet ble nominert til SKUP-prisen for 2007 for sin fremragende dekning av Suleiman-saken: les den rystende historien her. Men selv i en så veldokumentert sak innrømmet norske utlendingsmyndigheter aldri å ha gjort noe feil, selv om Suleiman selv i forkant forutså akkurat hva som ville skje. Og siden man intet har innrømmet er rullebladet fremdeles rent – vi har ikke returnert noen til tortur: Sim sala bim!

UNE er denne våren blitt massivt kritisert i media etter at den asyl-avslåtte 19-åringen Rahim Rostami ble tvangsreturnert til Iran 10. februar, og der umiddelbart ble arrestert og ført til det beryktede Evin-fengselet. Etter lengre tids trykk fra Rahims støttespillere samt tidsskriftet Ny Tid, som har hengt på saken, gikk UNE til det uvanlige skritt å imøtegå kritikken ved å publisere erklæringen Påstander uten dekning på sin hjemmeside den 19. april.

Å prosedere sin versjon av saken på denne måten er uvanlig, og i seg selv en betenkelig fremgangsmåte fra et organ i statsforvaltningen. Saklig informasjon er greit og bra, mens denne type forsvarsskriv synes jeg tar seg dårlig ut. Den siden av saken lar jeg imidlertid ligge nå - la oss i stedet se nærmere på innholdet, hvor UNE altså fokuserer på å tilbakevise påstander som har fremkommet i media, og som de mener er uriktige. La oss ta dem for oss èn for èn:

Påstand: Rostami er dømt til døden ved steining
UNE skriver blant annet: "Etter de alvorlige påstandene som kom frem, ba UNE likevel om ambassadens vurdering av dokumentet." Det oppsiktsvekkende her er ikke at dette ble gjort. Det oppsiktsvekkende er at dette ble gjort i mars 2011 – etter at Rahim var tvangsutsendt. UNE har sine ord i behold, men forsøker å fremstille det som om dette skulle ha blitt gjort som en del av asylsøknadsbehandlingen, noe som da fremstår som en Påstand uten dekning.

Påstand: UNE tar feil når det legges til grunn at man ikke kan bli dømt til døden in absentia.
UNE skriver blant annet: "UNE er kjent med rapporten fra Immigraton and Refugee Board of Canada (…) Det er riktig at man i Iran kan dømmes til døden også in absentia, men ikke for alle typer forbrytelser. (…) UNEs vedtak omtaler "dommen" spesielt. Det var der tale om ikke-politiske forbrytelser av en karakter som man i henhold til sharialovgivningen ikke kan dømmes for in absentia."
De er altså kjent med den Canadiske rapporten som ligger på nettsiden til FNs Høykomissær for Flyktninger, men mener tydeligvis å vite bedre, uten å dokumentere hvorfor. For denne rapporten sier: "In accordance with Article 217 of the Criminal Procedure Code, in cases involving crimes of public order (as opposed to religious crimes), if the accused and/or his representative is absent from the entire proceedings, then the court can issue its sentence in absentia, which of course will be subject to appeal once it is properly served on the accused. There is no restriction as to the type of sentence that may be issued and therefore it includes death sentences issued in absentia."
Uten begrunnelse / kildehenvisning som underbygger UNEs uenighet med UNHCRs dokument kommer da UNE med en Påstand uten dekning.

Påstand: Det er kjent at Rostami var politisk aktiv.
UNE skriver blant annet: "… han hevdet aldri at det forelå fare for forfølgelse på grunn av egen eller andres politiske aktivitet." Jeg forutsetter at UNE har lest asylintervjuet, og at denne uttalelsen er korrekt. Det er imidlertid kjent at han deltok i demonstrasjoner mot Iran mens han var i Norge, uten at dette har blitt tatt hensyn til. Den høyprofilerte menneskerettsadvokaten Mohammad Mostafaei, som selv måtte flykte fra regimet i fjor høst, og nå har fått politisk asyl i Norge, ble intervjuet av Dagbladet 2. april:

- Det er kjent at Rostami var politisk aktiv, og Iran driver massiv etteretning av iranere i Norge, derfor er det uforståelig for meg at de kunne sende Rostami tilbake til Iran, sier han.

I den Islamske Iranske straffeloven heter det at «Enhver Iraner eller utlending som utenfor Irans grenser begår (...) straffbare handlinger og senere befinner seg i Iran eller blir deportert til Iran, blir straffet i henhold til den Islamske straffeloven»

- Om han har drevet det regimet omtaler som propaganda mot regimet, vil han straffes hardt, sier Mostafaei.

Påstand: Iran vil straffeforfølge personer som har søkt asyl i utlandet
UNE skriver blant annet: "…denne påstanden (…) stammer fra et innlegg skrevet av en pensjonert høyesterettsdommer (…) mener at den iranske straffelov gir hjemmel for å straffe personer som har søkt asyl i utlandet på falskt grunnlag. UNE har ikke sett noe sted at dette skal være fulgt opp av iransk statsforvaltning (…) og heller ikke at det iranske domstolsvesenet (…) har berørt det i sine ukentlige pressekonferanser. UNE har etter undersøkelser heller ikke funnet eksempler på at personer som er blitt returnert til Iran etter å ha søkt asyl i Norge eller andre land, har blitt tiltalt eller straffet på dette grunnlaget. Det er derfor ikke grunnlag for å si at dette er gjeldende iransk rett i dag."

Problemet med denne analysen fra UNEs side er at Landinfo (et uavhengig organ innen utlendingsforvaltningen som har til oppgave å skaffe informasjon om situasjonen i ulike land som beslutningsunderlag til blant annet UDI og UNE) samme dato 19. april publiserte notatet Iran: Returnerte asylsøkere. Og der kommer Landinfo til stikk motsatt konklusjon, basert blant annet på samme "tidligere høyesterettsdommer" (som UNE refererte til som "pensjonerte høyesterettsdommer" – det er rart hvordan ulike ordbruk kan vri leserens oppfatning), og blant annet skriver: "Det er i så henseende relevant at avisen Iran anses som regjeringens og presidentens offisielle talerør, noe som bidrar til å gi Mallahzadehs ytringer offisiell tyngde." Landinfo har videre hentet inn kommentar til dette innlegget fra Amnesty International sin London-baserte Midtøsten-rådgiver som blant annet sier: "…this is a clear warning to Iranians that if they go abroad then return as failed asylum seekers, they face poss prosecution that they used forged documentation (such people may or may have not used such docs) or 'constructed' a case for asylum, implicitly a bogus one, given that they failed and are back in Iran, and have therefore acted against Iran, or, 'propagated' against Iran." Amnesty sier videre at det er uklart i hvilken grad iranske passkontrollører er i stand til å vurdere om en person på vei inn i Iran er avvist asylsøker. I Rahim Rostamis tilfelle var nok det dessverre relativt enkelt, idet han ble fulgt fram til skranken av Politiets Utlendingstjeneste. Hvorvidt han ble overlevert med et kjekt "Værsågod!" fra den norske politimannen kan vi jo bare spekulere i.

Landinfo refererer videre til flere andre kilder som gir samme indikasjoner, og skriver avslutningsvis: "Eksemplene ovenfor viser at det finnes rapporter og påstander om konkrete overgrep mot hjemvendte asylsøkere til Iran."

Offisiell informasjon fra selveste Landinfo viser altså at UNE her kom med en Påstand uten dekning.

Påstand: Rostami har sittet isolert i det beryktede Evin-fengselet i utkanten av Teheran, der de sterkeste regimekritikerne plasseres og tortur er dagligdags.
UNE skriver blant annet: "UNEs undersøkelser gir heller ikke grunnlag for å anta at Rostami sitter i isolat. Tvert imot har UNE mottatt informasjon som tilsier at han har hatt gjentatte besøk av sin familie og at de har hatt anledning til å snakke relativt fritt. (…) " Her bedriver man lek med ord, nærmere bestemt bøyningsformer, for å få fram et underforstått budskap: Påstanden de refererer til var at han har sittet i isolat. UNE sier at de mener at han ikke sitter i isolat. Med et snedig lite ord-triks får man altså leseren til å tro at de tilbakeviser påstanden om at han har sittet i isolat, uten å gjøre det. Etter hva jeg har kunnet lese meg til er det ikke uvanlig i Evin å "mørne" fanger ved bruk av isolat i første del av frihetsberøvelsen, før forhørene starter. UNEs retoriske knep kan kanskje være artig i en diskusjon over lunchbordet deres, men langt under tillatt lavmål for hva de skal kunne tillate seg i en offisiell uttalelse – mede mindre det er meg som har for store forventninger?

Videre skriver de: "UNE har ingen grunn til å betvile påstandene om at Rostami er fengslet, men kan ikke selv bekrefte med sikkerhet at det stemmer og hva som er årsaken. Men det er ingen grunn til å tro at det eventuelt skyldes det han påberopte seg da han søkte asyl i Norge."
I seg selv er denne setningen en oppvisning i det å ta så mange forbehold at utsagnet nesten erklærer seg selv dødt og maktesløst: "…har ingen grunn til å betvile… men kan ikke selv bekrefte … det er ingen grunn til å tro… eventuelt…" Man kan her åpenbart stille et stort spørsmålstegn ved hva slags kilder UNE egentlig har (har de noen i det hele tatt?) når de må ta så mange forbehold. Men la oss likevel ta setningen på alvor; så er vi da kommet til noe som minner om "Finn 5 feil"-leken. UNE har altså informasjon "som tilsier" at Rahim "…har hatt gjentatte besøk av sin familie og at de har hatt anledning til å snakke relativt fritt."

Hva vil det egentlig si å kunne “snakke relativt fritt”?

• At ingen stanser dem og sier "Ikke snakk om det!"?
• At man kan si hva man vil, men må anta at rommet er avlyttet eller at det sitter noen og følger nøye med – og at alt som blir sagt kan bli brukt i forbindelse med kommende avhør?
• At man får oppgitt på forhånd hvilke ting det er tillatt å snakke om, og forholder seg til det?

Uansett er dette en merkelig formulering, og det ligger snublende nær å tenke at den brukes av UNE for å beskrive med positivt ladede ord en situasjon hvor vi nok alle ville være bokstavelig talt livredde for å ytre ett eneste ord som ikke var vel gjennomtenkt. Altså et retorisk knep fra UNEs side.

Og hvordan i alle dager kan UNE først si at Rahim har hatt flere besøk i fengselet av familien, for deretter å si at de egentlig ikke aner om han sitter i fengsel i det hele tatt, men at de for så vidt ikke har noen grunn til å betvile det heller?

UNEs erklæring er ikke beroligende. Retorikken er ikke beroligende. Og hadde det ikke vært for at UNE for kort tid siden erklærte at de er en menneskerettighetsorganisasjon (sic) ville det ligge snublende nær å tenke at hovedhensikten med erklæringen "Påstander uten dekning" er å:
a) Renvaske seg selv så langt mulig
b) Skape mistro til Rostami og de som jobber for hans sak

UNE avslutter erklæringen sin med å si at de har oversendt en komplett kopi av sakens dokumenter til FNs Høykommissær for flyktningers (UNHCRs) kontor i Stockholm. Ny Tid har allerede avslørt at dette for så vidt er riktig, men at det slett ikke var noe UNE gjorde på eget initiativ – det var derimot UNHCR som på eget initiativ ba UDI/UNE om å få oversendt saksdokumentene for å kunne utøve sin "supervisory role under its Statute and Article 35 of the 1951 Convention and 1967 Protocol relating to the Status of Refugees, as well as, §98 of the Norwegian Aliens' Act".

Sorry, UNE - det eneste som er uangripelig i erklæringen deres er tittelen. For dette var faktisk en samling av Påstander uten dekning.

Skrevet på vegne av
Rahim Rostamis støttegruppe
https://www.facebook.com/home.php?sk=group_207074232653300

[1] "Det er imidlertid en ting som er skrevet i stein, og det er at ingen skal returneres til tortur, umenneskelig behandling, drap, forfølgelse. Det er det eneste som er sikkert." Øyvind Dybvik Øyen, seniorrådgiver Utlendingsnemnda ifm en høring om asylsøkere fra Iran v/ Det iranske flyktningrådet og Grenseland, 14. mai 2009