Verdidebatt

Krf og Civita

Har Krf fått en ny sfære for utvikling av sin politikk? Den liberalistiske tankesmien Civita later til å ha blitt det rom der den fremtidige Krf-politikk skal utvikles. Dermed elitiseres partiet og den kristelige folkelighet svinner hen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det tradisjonelle underlaget for Krf, den organiserte potestantiske vekkelskultur i og utenfor statskirken, har lenge vært i tilbakegang - kirkelig, kulturelt og politisk. Overaskende er det derfor ikke at sterke krefter i Krf søker å bevege partiet bort fra denne tilknytningen. Man føler nok at man blir satt blant "taperne". Men det virker ikke som man søker noen ny folkelig tilknytning.

Det er nærmest en "historisk lov" at en organisasjon som er kommet i gang, nedlegger ikke seg selv, selv om det ville ha vært naturlig å ha gjort det, men finner ny motivering for å kunne fortsette. Typisk i så henseende er Venstre. Men det gjelder også andre partier. Man finner noen nye saker som fenger, og tilpasser ideologien slik at den blir "mainstream", litt vag og upresis, men med tiden, trendene og moten. Men den er ikke dermed uten "lidenskap". Få kan bli mer forarget over ulikheter (på visse strengt avgrensede felt) enn dagens politikere, mens forskjellssamfunnet blir tydeligere og tydeligere på nesten alle andre. I dag er politiske partier i liten grad talerør for sosiale grupper med bestemte økonomiske og politiske interesser. Bondepartiet skiftet for lang tid siden navn og ble til Senterpartiet. At landets største parti heter Det norske arbeiderpart, hører hjemme i det politiske raritetskabinett, når man tar i betraktning dem som leder partiet. Hvem eller hva er partiene da talerør for? Selvsagt for seg selv- som sådan.

De kristelige organisasjonene er desimert. Men det kirkelige demokrati i statskirken har egentlig ikke tatt deres plass. Å få lekfolk til å sitte i kirkelige råd, er uhyre vanskelig. Oppslutningen om menighetsrådsvalgene er meget skrøpelig. Hva da med de politiske partiorganisjoner? Situasjonen er der heller dårligere. I så henseende er de små sektdannelser. Selv ikke maksdekning i massemedia kan dekke over det. Men det er partiene som nominerer folk for de de politiske valgene så vel lokalt som rikspolitisk. Nominasjonene bæres ikke frem av brede og tunge politisk-sosiale bevegelser med anliggender som for andre fortoner seg som særegne og ofte truende. Skal de nominerte bli valgt, må de stå for programmer som er noenlunde mainstream. Det spesielle gir ikke stemmer og slett ikke det såkalt antikverte eller slikt som omkaster samfunnet på en radikal måte.

Politikkens avstand til det folkelige har medført det man har betegnet som "levebrødspolitikere" eller "politiske broilere". Det er slike som sitter i nasjonalforsamlingen i periode etter periode, inngår i partapparatet, er statssekretærer, blir statsråder osv., osv. Mange har aldri gjort noe annet i livet enne å være politiker. Partienes politikk utformes i dag i levebrødspolitikernes sfære. Nylig gav tankesmien Civita ut "Tre essays om Kristendemokrati" forfattet av Matlary, Veiden og David Hansen. Bidragene er absolutt lesverdige. De formidler kunnskap og prinsipielle perspektiver. Og de er velegnet som utgangspunkt for den ideologiske debatten i Krf. To av forf. er nært knyttet til partiet. Og de er alle tre knyttet til Civita, som er en tankesmie for bred borgerlig politikk forstått som liberalisme. Det er altså i settinger som denne at Krfs fremtidige politikk vil bli utviklet. For Civita er det brede borgerlige initiativ i politikken avgjørende. I en slik borgerlig allianse vet man at flere av de ideologiske temaer som Krf har engasjert seg i, vil måtte tones ned og fjernes.  Dermed står vi ved kanskje det sentrale politiske poeng ved å fjerne bekjennelsesparagrafen. Den tradisjonelle kristelig-folkelige basis for Krf blir bygget ned som ideologisk pregende . Men det kommer ikke noe annet "folk" i stedet. Rommet for utvikling av partiets politikk blir i stedet den politiske sfære og den politiske kultur som er kommet i stedet for partienes folkelighet, dvs. det rom som levbrødspolitikken har skapt. Striden om bekjennnelsesparagrafen er vel når alt kommer til alt, et uttrykk for Krfs elitisering, dvs. partiets integrering i den nye politiske sfære som er utviklet i og med at partienes folkelige basis er smuldret hen. Vi som tilhører fotfolket i Krf, vil bli henvist til den krf-politikk som er formet i et miljø, der ideologer fra Høgre spiller den sentrale rolle. Selv føler jeg et visst ubehag ved det. Dette kan true den åpne politiske debatten i partiet. Civita som nå synes å bli en tankesmie også for Krf, vil være et lukket rom.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt