Barns beste og den tause kirken

BARNS BESTE OG DEN TAUSE KIRKEN

Prost Trond Bakkevig skriver i sitt innlegg i Aftenposten 23. desember 2013 om det han kaller ”Kampen mot de homofile”, og appellerer til respekt for voksne menneskers (de homofiles) egne avgjørelser. Uten forbehold. Uttalelsen er en reaksjon mot de i kirken som ikke ønsker en kirkelig vigselsliturgi.

Kirkerådets nestleder Kristin Gunleiksrud Raaum viser til sin overbevisning om at ekteskap for homofile er etter Guds gode vilje. Et kjærlighetsfylt samliv også for dem må kunne anerkjennes både av Gud og mennesker.

Jeg kan selv ikke forstå at det kan være en kjærlig Guds vilje at homofile par som ønsker å leve i forpliktende kjærlighetsforhold skal leve alene hele sitt liv, uten å kunne leve ut et gjensidig kjærlighetsliv.

Men det er andre hensyn å ta - å åpne for og legitimere kirkelig vigsel vil også virke som en legitimering av homofiles rett til å få barn, og en legitimering av surrogati og sæd-donasjon fra ukjent far. Er det slik kirken ønsker å fremstå? Det har vært blaff av etisk debatt rundt dette temaet, som raskt har avtatt. Det er forbudt å benytte seg av surrogati i Norge, men det er lovlig i utlandet, og norske par kan fritt bruke dette tilbudet. Debatten om dobbeltmoral og surrogati-mødre har også stilnet.

Hva med barna dette handler om?

Teolog Øivind Benestad som driver nettstedet MorFarBarn har gått ut med en ”vekkelseskampanje” mot likestilte ekteskap og for barns rett til mor og far, som kanskje har provosert mer enn den har vekket til synlig ettertanke.

Det er ingen som betviler homofiles omsorgsevne, den kan ofte være bedre enn i familier med biologiske foreldre, hvor mange barn hverken er ønsket eller har god omsorg. Men det er ikke planlagt at det skulle bli slik. For homofiles barn er det planlagt at de skal leve et liv uten biologisk mor eller far, og ha liten eller ingen mulighet til å bli kjent med dem. Dette er ikke til barns beste. Kan kirken stå for dette?

Det er snakk om barns identitetsfølelse og deres sårbarhet i denne sammenheng. Det er ingen forskning som kan fortelle om disse barnas tanker og følelser. Men det er allment kjent at identitetsforankring er viktig. Det er særlig som voksen at tankene om identitet og tilhørighet kan komme frem og forstyrre livsløpet. Det har vært mange reportasjer om voksne som leter etter sitt opphav og sine røtter. Hvor mange er det som lukker øyne og ører for dette, og ikke ønsker å ta det innover seg?

Vår helseminister Bent Høie, som selv lever i homofilt ekteskap, uttalte i VG på nett før jul at han har tatt et etisk standpunkt om ikke å få barn. For denne uttalelsen får han refs i avisens kommentarfelt, som ”han er en usympatisk fyr”. Dette får han for å vise ansvarlighet, og tenke utover seg selv.

Hvor langt har samfunnet kommet på gli – i denne sammenheng i feil retning?

Alle som burde stå opp for barna i homofile samliv viser tydelig vegring og ansvarsfraskrivelse. Tausheten råder. Hvem skal vise respekt for barns ukrenkelighet og forsvare deres rettigheter og forstå deres behov, om ikke kirken ved dens biskoper, proster, prester og menighetslemmer, som skulle være nestekjærlighetens talspersoner? Hvor er alle andre tenkende mennesker? Og hvor er Barneombudet?

Er det ikke så viktig?

Tausheten råder.

Ragnhild Weydahl Hille

Pensjonist

Oslo