Spaltist Espen Ottosen

Informasjonsleder Norsk Luthersk Misjonssamband

Henriksens religionsfilosofi

I VL i dag skriver Eskil Skjerdal om en kronikk jeg hadde mandag om MF-professor Jan-Olav Henriksen. Om en bok i religionsfilosofi som Henriksen har skrevet, sier Skjeldal: "Hva denne boken handler om, er visst ikke viktig for Ottosen." Det er feil.

Publisert: 4. mai 2011

Innføringsboken i religionsfilosofi, som Henriksen har skrevet sammen med TF-professor Svein Aage Christophersen, anmeldte jeg for en tid siden i Utsyn. Det påpekte jeg også kort i kronikken. Her legger jeg ut anmeldelsen i sin helhet:

Tamt trosforsvar

En ny innføringsbok i religionsfilosofi fremviser svært beskjeden frimodighet på vegne av kristen tro blant to norske teologiprofessorer. Boken forteller oss også at forskjellen mellom Menighetsfakultetet og Universitets teologiske fakultet blir mindre og mindre.

Det har vakt noe oppsiktsvekkende at en professor ved TF og en professor ved MF har gått sammen om å skrive lærebok i religionsfilosofi. For drøyt hundre år siden ble MF dannet som et konservativt alternativ til TF. Det er blitt vanskeligere og vanskeligere å se forskjellen, noe medforfatter Jan-Olav Henriksen delvis er ansvarlig for. Henriksen fortalte allerede i 2000 at han aksepterte homofilt samliv og argumenterte på en måte som sterkt svekket Bibelens autoritet. Henriksen fikk en noe justert stilling på MF etter sin snuoperasjon. Han er i dag professor i systematisk teologi med fokus på religionsfilosofi. I den offentlige mediedebatt holder han en ganske lav profil. Det er sjelden artikler eller intervjuer med han i Vårt Land. Men han har en svært fremstående posisjon internt ved fakultetet og er en svært produktiv forfatter. 

Når teologistudenter – og andre kristne – vil vite hvordan de kan argumentere for sin tro, er det i stor grad religionsfilosofien de må vende seg til; i hvert fall hvis de befinner seg i en norsk teologisk og akademisk tradisjon. Det står også i Religionenes livstolkning at religionsfilosofien kan ha en «indirekte apologetisk funksjon».

Dessverre er det ikke mye frimodighet på vegne av kristen tro i boken. Selv sier forfatterne at de «har sitt ståsted i en fenomenologisk og hermeneutisk orientert religionsfilosofi». Jeg tviler på at formuleringen er veldig opplysende for den jevne leser av boken. Men det er ganske lett å registrere at forfatterne i liten grad forholder seg til typisk amerikansk og engelsk religionsfilosofi – der sannhetsspørsmålet står sentralt, og der det er tradisjon for å hevde at filosofien kan og skal brukes for å avdekke om det finnes en Gud, om hvordan religiøse erfaringer skal tolkes, og om det ondes problem kan løses.

Dermed har vi nok også grunnen til at boken fremstår som lite offensiv. Forfatterne står rett og slett i en tradisjon der det både er liten tro på at filosofien kan si noe særlig om gudstroens sannhet. Det følges også opp i praksis. Om det ondes problem har forfatterne lite annet å si enn at verken teologien eller filosofien har svar. Det samme gjelder spørsmål om gudsbevis (eller gudsargumenter).

Religionens livstolkning er i stor grad refererende. Den gjengir aktuelle debatter og henviser til mange tenkere og filosofer fra ulike tradisjoner og epoker. Ofte savner jeg at forfattere tydelig sier hvordan de tenker. Det finnes imidlertid et påfallende unntak, og det gjelder krasse angrep på såkalte «kreasjonister», altså kristne som mer eller mindre fullstendig avviser evolusjonslæren. Disse har ifølge teologiprofessorene «et helt uhistorisk og selvmotsigende bibelsyn».    

Hva slags bibelsyn har så Henriksen og Christoffersen? Vel, det får vi ikke direkte vite. Men det er mye som tilsier at de vil slite med å hevde at Bibelen fullt ut er pålitelig. Den omstridte tyske teologen Rudolf Bultman sitert med tilslutning flere ganger. Han er særlig kjent for sin tanke om at Det nye testamente er så gjennomsyret av et mytologisk verdensbilde at moderne teologi må «skrelle bort» alt det som datidens mennesker (feilaktig) trodde – for slik å finne frem til troens kjerne.

Forfatterne argumenterer ganske reservasjonsløst for at kristen tro må bøye seg for vår tids vitenskap. Kristne må «finne seg i at deres overbevisninger forkastes som meningsløse eller uvitenskapelige dersom de ikke forholder seg til innsiktene fra moderne vitenskap» (s166). Forfatterne hevder også at det er irrelevant å henvise til syndefallet når temaet er «det ondes problem». For det går ikke an «å fastholde tanken om et syndefall som fant sted en eller annen gang i menneskets tidlige historie».

Det sier også litt om forfatternes forhold til Bibelen at de omtrent aldri siterer den. Siden det henvises til Luther en gang i blant, ofte på litt forunderlige steder, forstår jeg at forfatterne står i en luthersk tradisjon. Men det finnes ingen signaler om at forfatterne står i en evangelikal tradisjon – der det er stor tillit til Bibelen.

Dermed blir boken ekstra lite frimodig: Her står man verken i en tradisjon som vektlegger filosofiens muligheter til å peke mot Gud eller i en tradisjon som offensivt viser til bibelske svar på aktuelle spørsmål. 

Religionenes livstolkning er en innføringsbok som berører en rekke temaer. Mye er interessant, og jeg tror mange tenkende kristne vil ha utbytte av spennende refleksjoner. Stort sett er dessuten språket ganske enkelt.

Likevel virker temaene som trekkes frem ganske tilfeldig. Jeg savner at forfatterne tydeligere forteller hvorfor de skriver om det de skriver. Også bokens proporsjoner undrer jeg meg innimellom over. Det er positivt at vår tids mest profilerte religionskritiker, Richard Dawkins, blir nevnt og kommentert. Men han avspises bare med en og en halv side, mens Marx blir behandlet over fire sider (og mye fremstår som temmelig irrelevant). En nesten pinlig mangel ved boken er at den mest kjente kristne religionsfilosofen i vår tid, amerikanske Alvin Plantinga, ikke er nevnt med et ord. Det skyldes utvilsomt at han tilhører en amerikansk/engelsk filosofitradisjon som forfatterne i liten grad forholder seg til. Kanskje er også årsaken at Plantinga i en årrekke har forsvart ortodoks protestantisk tro med filosofiske argumenter, et prosjekt Christoffersen og Henriksen neppe har særlig sans for. Jeg merker meg også at engelske Richard Swinburne bare så vidt er nevnt, han er også en toneangivende religionsfilosof med en tydelig kristen profil.

Isteden fremstår den danske teologen K. E. Løgstrup som bokens store guru. Han dukker opp i utallige diskusjoner. Det er på sett og vis ikke overraskende i lys av at Christoffersen tok sin doktorgrad på Løgstrup. Men det sier ikke lite om bokens profil at en teolog som må sies å være svært bibelkritisk og liberal, inntar en så sentral plass i boken. Og det er litt pussig at den tyske teologen Wolfgang Pannenberg, som Henriksen har sitert ofte og mye de siste tiårene, inntar en så beskjeden plass i boken. Det viser kanskje at det er Christoffersen og Universitets teologiske fakultet som i størst grad har satt sitt preg på boken?

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Takk

Publisert nesten 9 år siden

Takk for ein interessant kronikk, og for at du reiser denne debatten, Espen. No hadde det vore spennande om vi fikk nokon her nede til å motargumentere.

Kommentar #2

Geir Wigdel

29 innlegg  2088 kommentarer

Anstendighet

Publisert nesten 9 år siden

I følge Ottosen er det diskvalifiserende at Henriksen har samarbeidet med noen utenfor MF. Videre synes han det er nok å karakterisere Henriksen som liberal, så er faglig argumentasjon unødvendig. Skjeldal påviser at dette er uholdbar kritikk. For egen del vil jeg tilføye at det er uanstendig. Ottosen viser at han ikke skjønner hva en akademisk institusjon er og heller ikke hva seriøst vitenskapelig arbeid er. Med sin manglende evne til refleksjon og logisk tenkning, vil han kun skade Bibelens autoritet og teologiens anseelse. Teologien er allerede hardt presset som seriøs vitenskap og trenger i høyeste grad personer som Henriksen.

Kommentar #3

Espen Ottosen

151 innlegg  347 kommentarer

Om samarbeid mellom TF og MF

Publisert nesten 9 år siden
Geir Wigdel. Gå til den siterte teksten.

følge Ottosen er det diskvalifiserende at Henriksen har samarbeidet med noen utenfor MF. Videre synes han det er nok å karakterisere Henriksen som liberal, så er faglig argumentasjon unødvendig. Skjeldal påviser at dette er uholdbar kritikk. For egen del vil jeg tilføye at det er uanstendig. Ottosen viser at han ikke skjønner hva en akademisk institusjon er og heller ikke hva seriøst vitenskapelig arbeid er

Jeg mener Wigdel leser meg ganske feil. Mitt poeng er ikke at det i seg selv er diskvalifiserende at Henriksen samarbeider med noen utenfor MF. Samarbeid er ofte bra :-) Derimot mener jeg det sier en del om den teologiske profilen til Henriksen at han samarbeider med en bibelkritisk teolog ved TF om en bok i religionsfilosofi. Dessuten påpekte jeg kort i kronikken på mandag at boken det gjelder har et problematisk innhold. Det mener jeg å ha begrunnet ganske grundig i innlegget overfor.

Ja, jeg mener Henriksen er liberal, men jeg har aldri mente eller sagt at "faglig argumentasjon (er) unødvendig". Tvert i mot vil jeg gjerne argumentere i mot Henriksens syn på en faglig måte. Etter min mening er det dessuten et tungt faglig argument i en teologisk debatt å vise til hva relevante bibeltekster sier!

Kommentar #4

Tor Albertsen

63 innlegg  597 kommentarer

Ottosens formaninger

Publisert nesten 9 år siden

Har Henriksens syn på homofili noe med religionsfilosofi å gjøre? Eller deres bibeltroskap? Er det for å skremme Utsyns leser til ikke å fatte seg med så lugubre meninger som de Henriksen og Christoffersens har?

Ottosen, du tar overhode ikke opp innledning/forord som er nødvendig å ha lest for å vite hensikten med boken. Du kan ikke kritisere boken for vinklinger som forfattere ikke har til hensikt. Kanskje den mest er informativ om forskjellige religionsfilosofiske synspunkt? Kanskje de selv vedr. egne meninger og kritiske spørsmål ikke vil komme med annet enn korte antydninger? I det du skriver skjønner mange hva du vil at hensikten med boken heller burde være, men dette burde du sagt som en forutsetning for å kunne kritisere boken.

Du mener selv at religionsfilosofi skal være apologetisk og dermed basta! Du sier at Henriksen og Christoffersen verken er i "en tradisjon som vektlegger filosofiens muligheter til å peke mot Gud eller i en tradisjon som offensivt viser til bibelske svar på aktuelle spørsmål". Hva er det du mener med dette? Skal religionsfilosofisk litteratur for undervisning på høyskoler for det meste være apologetikk?

Du tar såvidt opp deler av boken der og kommer med dine uenigheter. Eller rettere sagt du kommer med dine formaninger om at Henriksen og Christoffersen burde være opptatt av andre religionsfilosofer enn de som tas opp i boken. Jeg kan ikke se at anmeldelsen har annen hensikt enn for å holde Utsiktens lesere unna boken.

 

 

Kommentar #5

Hallvard Jørgensen

78 innlegg  1479 kommentarer

Eit innlegg

Publisert nesten 9 år siden

Eg har skrive ein respons til Eskils innlegg, som nok vil vere relevant for lesarar av denne tråden også. Kan lesast her.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere