Henriksens religionsfilosofi

Innføringsboken i religionsfilosofi, som Henriksen har skrevet sammen med TF-professor Svein Aage Christophersen, anmeldte jeg for en tid siden i Utsyn. Det påpekte jeg også kort i kronikken. Her legger jeg ut anmeldelsen i sin helhet:

Tamt trosforsvar

En ny innføringsbok i religionsfilosofi fremviser svært beskjeden frimodighet på vegne av kristen tro blant to norske teologiprofessorer. Boken forteller oss også at forskjellen mellom Menighetsfakultetet og Universitets teologiske fakultet blir mindre og mindre.

Det har vakt noe oppsiktsvekkende at en professor ved TF og en professor ved MF har gått sammen om å skrive lærebok i religionsfilosofi. For drøyt hundre år siden ble MF dannet som et konservativt alternativ til TF. Det er blitt vanskeligere og vanskeligere å se forskjellen, noe medforfatter Jan-Olav Henriksen delvis er ansvarlig for. Henriksen fortalte allerede i 2000 at han aksepterte homofilt samliv og argumenterte på en måte som sterkt svekket Bibelens autoritet. Henriksen fikk en noe justert stilling på MF etter sin snuoperasjon. Han er i dag professor i systematisk teologi med fokus på religionsfilosofi. I den offentlige mediedebatt holder han en ganske lav profil. Det er sjelden artikler eller intervjuer med han i Vårt Land. Men han har en svært fremstående posisjon internt ved fakultetet og er en svært produktiv forfatter.

Når teologistudenter – og andre kristne – vil vite hvordan de kan argumentere for sin tro, er det i stor grad religionsfilosofien de må vende seg til; i hvert fall hvis de befinner seg i en norsk teologisk og akademisk tradisjon. Det står også i Religionenes livstolkning at religionsfilosofien kan ha en «indirekte apologetisk funksjon».

Dessverre er det ikke mye frimodighet på vegne av kristen tro i boken. Selv sier forfatterne at de «har sitt ståsted i en fenomenologisk og hermeneutisk orientert religionsfilosofi». Jeg tviler på at formuleringen er veldig opplysende for den jevne leser av boken. Men det er ganske lett å registrere at forfatterne i liten grad forholder seg til typisk amerikansk og engelsk religionsfilosofi – der sannhetsspørsmålet står sentralt, og der det er tradisjon for å hevde at filosofien kan og skal brukes for å avdekke om det finnes en Gud, om hvordan religiøse erfaringer skal tolkes, og om det ondes problem kan løses.

Dermed har vi nok også grunnen til at boken fremstår som lite offensiv. Forfatterne står rett og slett i en tradisjon der det både er liten tro på at filosofien kan si noe særlig om gudstroens sannhet. Det følges også opp i praksis. Om det ondes problem har forfatterne lite annet å si enn at verken teologien eller filosofien har svar. Det samme gjelder spørsmål om gudsbevis (eller gudsargumenter).

Religionens livstolkning er i stor grad refererende. Den gjengir aktuelle debatter og henviser til mange tenkere og filosofer fra ulike tradisjoner og epoker. Ofte savner jeg at forfattere tydelig sier hvordan de tenker. Det finnes imidlertid et påfallende unntak, og det gjelder krasse angrep på såkalte «kreasjonister», altså kristne som mer eller mindre fullstendig avviser evolusjonslæren. Disse har ifølge teologiprofessorene «et helt uhistorisk og selvmotsigende bibelsyn».

Hva slags bibelsyn har så Henriksen og Christoffersen? Vel, det får vi ikke direkte vite. Men det er mye som tilsier at de vil slite med å hevde at Bibelen fullt ut er pålitelig. Den omstridte tyske teologen Rudolf Bultman sitert med tilslutning flere ganger. Han er særlig kjent for sin tanke om at Det nye testamente er så gjennomsyret av et mytologisk verdensbilde at moderne teologi må «skrelle bort» alt det som datidens mennesker (feilaktig) trodde – for slik å finne frem til troens kjerne.

Forfatterne argumenterer ganske reservasjonsløst for at kristen tro må bøye seg for vår tids vitenskap. Kristne må «finne seg i at deres overbevisninger forkastes som meningsløse eller uvitenskapelige dersom de ikke forholder seg til innsiktene fra moderne vitenskap» (s166). Forfatterne hevder også at det er irrelevant å henvise til syndefallet når temaet er «det ondes problem». For det går ikke an «å fastholde tanken om et syndefall som fant sted en eller annen gang i menneskets tidlige historie».

Det sier også litt om forfatternes forhold til Bibelen at de omtrent aldri siterer den. Siden det henvises til Luther en gang i blant, ofte på litt forunderlige steder, forstår jeg at forfatterne står i en luthersk tradisjon. Men det finnes ingen signaler om at forfatterne står i en evangelikal tradisjon – der det er stor tillit til Bibelen.

Dermed blir boken ekstra lite frimodig: Her står man verken i en tradisjon som vektlegger filosofiens muligheter til å peke mot Gud eller i en tradisjon som offensivt viser til bibelske svar på aktuelle spørsmål.

Religionenes livstolkning er en innføringsbok som berører en rekke temaer. Mye er interessant, og jeg tror mange tenkende kristne vil ha utbytte av spennende refleksjoner. Stort sett er dessuten språket ganske enkelt.

Likevel virker temaene som trekkes frem ganske tilfeldig. Jeg savner at forfatterne tydeligere forteller hvorfor de skriver om det de skriver. Også bokens proporsjoner undrer jeg meg innimellom over. Det er positivt at vår tids mest profilerte religionskritiker, Richard Dawkins, blir nevnt og kommentert. Men han avspises bare med en og en halv side, mens Marx blir behandlet over fire sider (og mye fremstår som temmelig irrelevant). En nesten pinlig mangel ved boken er at den mest kjente kristne religionsfilosofen i vår tid, amerikanske Alvin Plantinga, ikke er nevnt med et ord. Det skyldes utvilsomt at han tilhører en amerikansk/engelsk filosofitradisjon som forfatterne i liten grad forholder seg til. Kanskje er også årsaken at Plantinga i en årrekke har forsvart ortodoks protestantisk tro med filosofiske argumenter, et prosjekt Christoffersen og Henriksen neppe har særlig sans for. Jeg merker meg også at engelske Richard Swinburne bare så vidt er nevnt, han er også en toneangivende religionsfilosof med en tydelig kristen profil.

Isteden fremstår den danske teologen K. E. Løgstrup som bokens store guru. Han dukker opp i utallige diskusjoner. Det er på sett og vis ikke overraskende i lys av at Christoffersen tok sin doktorgrad på Løgstrup. Men det sier ikke lite om bokens profil at en teolog som må sies å være svært bibelkritisk og liberal, inntar en så sentral plass i boken. Og det er litt pussig at den tyske teologen Wolfgang Pannenberg, som Henriksen har sitert ofte og mye de siste tiårene, inntar en så beskjeden plass i boken. Det viser kanskje at det er Christoffersen og Universitets teologiske fakultet som i størst grad har satt sitt preg på boken?