Verdidebatt

En oase for sårede

En venn og jeg hadde akkurat parkert i en småby i California. Plutselig stod hun der, rett foran oss på parkeringsplassen. Med tynn stemme bad tenåringsjenta oss om å eskortere henne i sikkerhet til nærmeste butikk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Hun minnet meg mest om en forskremt liten kattunge, som såvidt hadde unnsluppet klørne til en glupsk Rottweiler. Mens vi gikk langs rekken av biler, så jeg hvordan redselen jaget igjennom den spinkle kroppen. Jeg har aldri sett noen som har vært så redd før. Hun fortalte at en mann hadde forfulgt henne. Hun hadde blitt utsatt for "uanstendige tilnærminger" fra andre menn tidligere. I lys av angsten var det ikke vanskelig å forestille seg det grusomme som skjulte seg bak de lavmælte ordene.

Mens vennen min gikk for å lete etter jentas tante, ble jeg stående igjen som livvakt. Jeg prøvde å avlede oppmerksomheten hennes. Hun trengte å få litt avstand til situasjonen og roe seg ned. Da begynte hun å åpne seg og fortelle litt om sine drømmer. Jeg ble trist. For uansett hvor hun drar for å forfølge drømmene sine, vil sårene følge henne. De vil sette sine preg på henne, kanskje resten av livet. En ung jente på terskelen av sitt voksne liv fortjener så mye mer. Hun fortjener et liv i frihet, uten bagasje som vil begrense og lukke henne inne.

Etter at vi hadde trygt geleidet henne til tantas bil, kom tankene: Menighetene burde ha så mye mer å tilby mennesker med slike sår. Det offentlige helseapparatet må selvsagt ha den faglige ledelsen i tunge tilfeller. Men tenk om vi kunne spille på lag og tilby et kjærlig, inkluderende og trygt miljø. Et miljø som oppleves så åpent at man kan tenke seg å være en del av det, uavhengig av egen tro.

Mange menigheter er flinke. Men dessverre kan menighetene noen ganger oppleves som harde og lukket. Jeg har et håp om at dette kan endre seg, at andre mennesker rundt oss opplever det å være involvert i menighetsliv som noe positivt. Tenk hvis vi kunne være et sted hvor man kan komme slik man er, og få balsam både for sjel og ånd. At vi en dag kan bli kjent for å være små oaser midt i samfunnet, framfor at vi er litt sære og rare. Ja, et sted hvor skremte kattunger kan finne trøst, fred og en ny tro på livet.

Følg bloggen min på Outreach.no.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt