Israels overgrep mot pressen

Jeg lurer på hva som skjer med Israel for tiden. Både fra sentrum og høyresiden i norsk politikk (og kristenliv) har vi i alle år blitt servert påstander om Israel som en demokratisk oase, omringet av arabiske røverstater der menneskerettigheter og ytringsfrihet ikke gjelder.

Veldig mye tyder på Israel er langt mer demokratisk enn Saudi-Arabia og andre land der staten i realiteten har all makt, også over pressen. Israel har frie valg. Israel har (så langt jeg har kunnet registrere) en fri og tidvis meget kritisk presse. Israel har en høyesterett som i 2004 instruerte myndighetene til å endre traseen for muren/sikkerhetsgjerdet. Slikt og mye annet skaper en demokratisk nasjon, og får oss utenfor til å tro på den.

Da krigen raste i Gaza i vinter, ble de fleste pressefolk nektet innreise. Av sikkerhetsgrunner, ble det hevdet fra israelsk hold. Ja vel, det høres litt tvilsomt ut, men la oss la tvilen komme dem til gode.

Men nå har jeg virkelig begynt å lure. «Israel varsler offisiell diplomatisk protest mot Sverige, etter at den svenske regjeringen har nektet å ta avstand fra påstander om at israelske soldater har drept palestinere for å selge organer fra de døde.» (NTB 21. august 2009)

Påstandene det er snakk om, er satt fram i avisen Aftonbladet. Sveriges ambassadør til Israel, Elisabet Borsiin Bonnier, har allerede beklaget artikkelen, men det svenske utenriksdepartementet har tatt avstand fra Bonniers beklagelse. Det reagerer Israels utenriksminister Avigdor Lieberman sterkt på.

Da Magazinet – med undertegnede som redaksjonssekretær – trykket Muhammed-karikaturene i januar 2006, kom det krav fra flere muslimske land om at det offisielle Norge måtte beklage. Utenriksminister Jonas Gahr Støre var ikke særlig stødig på hånden i starten, men til slutt var alle tilsynelatende enige om at statsledere ikke har noe med å beklage hva aviser skriver eller publiserer bilder av. En fri presse kan ikke instrueres eller sensureres av utenforstående, var den åpenbare konklusjonen som enkelte trengte litt tid på å komme fram til og kommunisere.

De som med en gang var tydeligst på at den minste lille tvetydighet fra Støre ville være en skandale, var Fremskrittspartiet. Resten av opposisjonen sa seg ganske enig. Avisen Dagen (nå fusjonert med Magazinet) la seg også på denne linjen. Den som etter min mening var klarest i sitt budskap, var den utmerkede generalsekretæren i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold, som med sine tale- og skrivegaver virkelig satte på plass dem som forkynte en slags gyllen middelvei mellom ytringsfrihet og religionsdialog i møte med totalitære stater.

Hva mener alle disse om Israels krav om svensk, statlig inngripen overfor en avis som har skrevet noe som israelske myndigheter ikke liker og mener er løgn? Det lurer jeg på.

DagenMagazinet skrev om saken i sin leder i går. Den handler om hvor elendig artikkelen i Aftonbladet er. Det er den kanskje. Det vet jeg absolutt ingenting om. Likevel er jeg overrasket over at Israels horrible krav om statlig sensur bare så vidt nevnes: «Den svenske ambassadøren i Tel Aviv, Elisabet Bonniers, har offentlig beklaget den antisemittiske artikkelen. Men Bostrøm selv, og redaktøren hans, har ikke vett til å beklage noe som helst.»

Jeg skulle likt å se en lignende vinkling på en lederartikkel i DagenMagazinet elleren annen norsk avis dersom det var Iran som krevde en vestlig journalists hode på et fat.

Fortjener et land som forlanger statlig sensur av andre lands aviser, å kalles et demokrati? Gjelder det egne regler for Israel på dette feltet?