David Hansen

salgsleder offentlig sektor, Microsoft Norge
12

Ideer bortenfor penger og pragmatikk

Under helgen vil trolig to viktige endringer skje for KrF: Skifte av leder og intensjonsvedtak om å fjerne bekjennelsesplikten. Den første og største utfordringen for Hareide vil være å reise ny oppmerksomhet og orientering om ideene til partiet.

Publisert: 29. apr 2011

 

Fjerning av bekjennelsesparagrafen er viktig fordi det betyr et endelig brudd med en konfesjonell tradisjon. Alle andre kristendemokrater har gått bort fra dette. Et bortfall av bekjennelsesplikten gir imidlertid ingenting annet enn en åpning. Uten videre håndtering vil det bare skapes et tomrom. Derfor er den første og største utfordringen for den nye partilederen at han initierer en ny oppmerksomhet og orientering om ideene til partiet: Hva vil det si å være kristendemokrater? Hva vil man med samfunnet?

Sagt litt retorisk må partiet finne ut hva man egentlig har av svar på den avtroppende partilederens spørsmål, gjennom tittelen på sin bok: Pengene eller livet? Har KrF mer å by på enn økt bruk av penger? Er det å være i sentrum (nå for tiden) noe annet enn et kodeord for samarbeid med den rødgrønne regjeringen, i håp om at smuler også vil falle på  egne (sær)interesser?

Det hele handler om å finne seg selv, som parti. Gjenvinne troen på at man har noe å bringe, ut over det rent fordelingspolitiske som fort bare handler om penger og pragmatikk i velferdsstaten Norge. I den øvelsen er det fint liten forskjell på noen av partiene. Alle vil de bruke mer…

Ønsker man å være en tredje vei, må man også få fram hva et slikt veivalg har å tilføre. Skal man bare være litt SP, litt SV og bittelitt Frp for å hamle opp med H og Ap?

Økt bevissthet om kristendemokratiske ideer og verdier vil bringe KrF nærmere ambisjonen om å være et folkeparti. Dit kommer man imidlertid ikke uten hardt arbeid, innad i partiet så vel som utad. Dette handler om ledelse, men det handler også om responsen ledelsen får i egen organisasjon. Her ligger noe viktig som i rettferdighetens navn skal tillegges den debatten som også har gått omkring avtroppende leder Dagfinn Høybråten. Ærlig talt fikk partiet akkurat den orienteringen man ville ha. Da tenker jeg på de som da var tillitsvalgte på fylkesnivå rundt omkring i landet. Selv kommunalt folkevalgte og vanlige medlemmer har sjelden kontakt med dem. De styrer i lukkede fora og innesluttede prosesser. Der beholder de makten. Frykten for å gå videre på det som var underveis av idé- og partiutvikling ved midten av 1990-tallet er årsaken til at trenden stagnerte. Dette handler følgelig om langt mer enn en leder. Mye mer handler det om partikultur og ideologisk bevissthet.

I god gammel vekkelsestradisjon må man ”rydde opp” på hjemmebane før man troverdig kan appellere til andre. Det er utfordringen Knut Arild Hareide nå må ta tak i. Han har mange av de egenskapene som skal til for å gjenreise lysten og interessen, men derfra må det skapes noe mer. Partiet trenger rett og slett substans, og den tror vi i tankesmien Civita at man vil finne ved å vedkjenne seg tilhørigheten i den bredere borgerlige idétradisjonen – som kristendemokrater.

I den nye utgivelsen fra Civita, Tre essays om kristendemokrati, skriver professor Janne Haaland Matlary, førsteamanuensis Pål Veiden og undertegnede om det vi mener er det helt fundamentale ved kristendemokratiet: Menneskesynet og samfunnssynet samt folkepartitanken. Det handler om et politisk alternativ orientert etter verdier framfor systemtro og interessekamp.

 

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Interessant tanke om at verdier skulle være noe som tilhørte den borgelige side. En måte og forsøke og fremheve seg selv som en som har verdier i motsettning til "de andre".

Slik jeg ser det så har man verdidrevne mennesker både blant borgelige og sosialliberale, og man har mennesker som langt ifra er drevet av verdier blant disse gruppene. Det har mer med personlige egenskaper å gjøre enn hvor man står i det politiske landskapet.

Det interessante jeg innledet med å nevne er selvsagt at du fremhever "Det handler om et politisk alternativ orientert etter verdier framfor systemtro og interessekamp", mens du ikke kommenterer verdier. Det du trekker frem er derimot systemet og fremmer en interessekamp.

Det gjør at jeg er langt fra sikker på at jeg har noe verdimessig å hente fra deg annet enn at jeg registrerer at jeg har ett annet syn på hva gode verdier er enn det du har.

Kommentar #2

David Hansen

12 innlegg  20 kommentarer

Det vanskelige ordet "borgerlig"

Publisert over 8 år siden

Gode Morten,

De sosialliberale hører da sannelig med blant de borgerlige! Det å være borgelig er ikke én ideologi - men snarere en måte å forholde seg til politikken og dens rolle i samfunnet. Kort sagt, handler den om å ta utgangspunkt i det enkelte menneskets verdighet, frihet og ansvar. Disse er mål for politikken og for utvikling av samfunn. Innenfor den borgerlige tilnærmingen og idetradisjonen (bl.a. med særlig vekt på den enkeltes dannelse og dydighet jf. de klassiske dyder) hører det med flere ideologier: Liberalismen (herunder også liberal og sosialliberal tenkning), konservatismen (liberalkonservatisme) og kristendemokratiet. Alle disse har følgelig liberale fellestrekk, samtidig som de også er ulike. Hvordan man vektlegger vil fort avgjøre hvor man føler seg hjemme blant de borgerlige.

Det som er sikkert er at borgelig ikke kan forstås rent etymologisk (slik ordet evt. først ble brukt om borger som mer opphøyet enn de utenfor) eller for den saks skyld sosialt (i betydningen klassebegrep, der klassetilhørighet gir deg lik politisk forståelse eller vektlegging). Sannelig finnes det mange i "borgerkapet" som er langt fra borgelige. Det finnes også en rekke arbeidere - for den saks skyld sikkert også aristokrater (nå og opp igjennom tidene) som er klart borgerlige, eller liberale, om man vil. Borgerlig er heller ikke noe rent funksjonelt, i betydningen av at alle partier som blir kalt, eller selv kaller seg for borgerlige, til en hver tid fører borgerlig politikk. Det dreier seg langt mer om en måte å forholde seg til mennesket, politikken og disses roller ift hverandre. Noe av det mest borgerlige er f. eks. å avvise tesen om at "alt er politikk". Ganske mye er faktisk ikke politikken og myndigheters vedkommende.

Kristendemokratiet er "rikere" i sin forståelse av enkeltmennesket (individet) enn liberalister. Det er dette som kalles personalisme. Man står rett og slett ikke for atomistisk individualisme, men heller en relasjonell individualisme. Dette bygger på et helhetlig menneskesyn som vektlegger flersidigheten ved det enkelte menneske, mangfold, fellesskap og solidaritet. Alt dette står det mye mer om i pamfletten.

Kristendemokratiet vokste fram som en raksjon både på interessestyrt liberalisme (absolutt individualisme)  og interessestyrt kollektivisme (sosialisme, kommunisme, fascisme og nazisme). Kristendemokratene ønsker å forsone hele folket (derfor organisering som folkeparti), fordi man tror at kapitalisten og arbeideren (og alle andre) kan samles på verdigrunnlag dersom dette får overstyre særinteressene.

I denne tenkningen er ikke kristendemokrater så naiv at man ikke tror det finnes interesser.  Interessestrid er i aller høyeste grad realiteter. De systemer som er blitt etablert har vært resultater av imperfekte menneskers kamp for sine interesser. Ganske ofte er slik systemorientert interessekamp også ødeleggende. Dette ønsket og ønsker man å være utgjøre et alternativ til. Og det alternativet innebærer da en udogmatisk og pragmatisk tilnærming til ulike systemløsninger, i den konstante jakten man skal bedrive på å komme nærmere best mulig oppnåelse av de verdiene ønsker skal styre samfunnsutviklingen.

Kommentar #3

David Hansen

12 innlegg  20 kommentarer

Kristendemokratiet og folkepartiambisjonen

Publisert over 8 år siden

Johs, jeg mener å kunne spore kristendemokratisk tenkning i dine resonnementer lenge. Om du føler deg nærmere denne ideologiske tenkningen også etter å ha lest i helgen, vet jeg jo ikke. Men jeg tror (og håper) du vil ha kommet til en slik erkjennelse.

Har du fått lest, vil du nok ha sett av essaysamlingen at det kristne menneskesynet - og dermed menneskesynet i kristendemokratisk tenkning - er mer innholdsrikt enn forståelsen du selv gjengir om at individet regnes får mer enn et biologisk vesen. At det i tillegg er åndelig. Denne tosidigheten ved mennesket som skapning (egentlig tresidig – materielt, sosialt og åndelig), er vesentlig, men det står altså mye mer. Ikke minst er den personalistiske tilnærmingen til individets frihet (og ansvar) helt sentralt for menneskesynet i kristendemokratisk tenkning.

Du tar opp to andre forhold som også bør kommenteres:

1) At jeg kaller KrFs bekjennelsesplikt for rest av en konfesjonell tradisjon

Jeg har valgt å bruke betegnelsen konfesjonell om (deler av) KrF og bekjennelsesplikten, fordi årsaken til at denne tradisjonen kom sammenfaller med den interessetilnærmingen til politikk som typisk kjennetegner de konfesjonelle partiene. Dette i motsetning til de mer verdiorienterte kristendemokratene. Mer om dette ser man i mitt essay: Fra sosial aksjon til folkeparti (s. 57 flg. særlig s. 68/69 til 73).

I vanlig bruk av ordet konfesjonell handler dette om å tenke ulike denominasjoner (retninger) innenfor kristen tro. Derfor din reaksjon. Opphavet til begrepet handler primært om å skille protestanter fra katolikker, ikke de kristne fra de ikke-kristne (selv om begrepet ble brukt slik også). Nettopp fordi bekjennelsesplikten og interessepolitikken til KrF opp igjennom historien har vært preget av de statskirkelige og evangelisk lutherskes tilhørighet, så har bekjennelsesplikten (de facto) ført til en form for ekskludering av mange andre kristne.

Det er helt på det rene at KrF i liten grad favner kristenfolket i Norge. Det gjelder også om man forsøker å begrense dette til "de aktive kristne" (regnet av DAWN Norge til å utgjøre ca. 210 - 220 000 pers.). Min analyse handler om at det er reelle prinsipielle og politiske grunner til at kristenfolk går i ulike retninger, ikke bare at partiet behandles urettferdig av journalister, eller at partiet selv ikke helt har evnet "å få ut budskapet". KrF må tørre å erkjenne at det finnes politiske grunner til enighet, og til uenighet, med partiet. Når politisk og ideologisk bevissthet tåkelegges av uvedkommende forhold – så som en trosbekjennelse, blir det ofte vanskelig å kommunisere ut til flere velgere.

Tilbake til dette med konfesjonelle trekk ved en partikultur tuftet på bekjennelsesplikten. Oppstyret rundt Janne H. Matlarys inntreden som statssekretær under Bondevik I-regjeringen, er illustrerende. Knapt noen katolikker er å finne i KrF. Og de som er kommet med, har kommet inn i senere tid. De er imidlertid fortsatt svært få.

Det er ingen tvil om at bekjennelsestradisjonen, som vi-og-dem-defineringen, har ekskludert mer enn den har inkludert. Det er mange flere som ønsker å legge en kristen etisk refleksjon til grunn for sin politiske tenkning, organisering og stemmegivning.

Fortsatt lever det mennesker som opplevde at det å være medlem av en dissentermenighet også gjorde at man i sin tid som lærer, med en slik trostilhørighet, ikke fikk undervise i kristendomsfaget. Da var det bedre at man i praksis var "ikke-troende". Slikt gjorde sterkt inntrykk på mange baptister og pinsevenner m.fl. - Eller at man for sin kirke måtte finne seg i en helt annen behandling enn den statskirken ble til del. Ja, det må man i mangt og meget fortsatt... Flere kan fortsatt huske beretninger om at tidlige frikirkelige, ble fysisk og verbalt trakassert for sin tro og tilhørighet.

Det er neppe noen tilfeldighet at Inger Lise Hansen (min kone) var den første i KrFs historie som hadde medlemskap i et fritt kirkesamfunn (alene) og samtidig satt i partiledelsen. Etter landsmøtet er man igjen "trygt og rendyrket" evangelisk lutherske. Riktignok hadde Jon Lilletun alltid med i sine valg- og nominasjonspapirer (man har nemlig hatt for vane å oppgi kirketilhørighet i KrF, det har altså ikke holdt med trosbekjennelse) at han var vokst opp i en pinsemenighet. Medlemskapet - som voksen, det hadde han i Den norske kirke. Dagfinn Høybråtens tilhørighet i Misjonsforbundet er også kombinert med medlemskap i Den norske kirke, slik tradisjonen tillater det i Misjonsforbundet.

Jeg sier ikke i dag at bekjennelsesplikten er uttrykk for helt det samme som å være konfesjonelle, men det tør være liten tvil om at tradisjonen til partiet i mangt og meget minner om det konfesjonelle. I så måte er starten på prosessen med å fjerne bekjennelsesplikten en siste rest (kanskje?) av en (de facto) konfesjonell tradisjon.

 

2) At jeg omtaler det du kaller for konseptene "sentrum" og "den tredje vei"

Ja, men her tror jeg vi to er ganske enige. På samme måte som Venstre fint greier å beholde sinnsroen ved samtidig å kalle seg borgerlige og sentrum, mener jeg KrF må greie det. Når PK. Foss og C. Clemet ved tidligere anledninger har sagt at Høyre og Ap må kunne sitte i regjering sammen (for å få gjort "de store reformene" - kanskje særlig "få Norge inn i EU"), da må også et borgerlig KrF kunne finne ut av det. Mitt essay handler om å bidra til å få en forståelse av hva man i kristendemokratisk tradisjon mener med sentrum og det å utgjøre et tredje alternativ. Disse begrepene kan nemlig bety så mangt, og ikke alle betydninger har noe med kristendemokrati å gjøre.

I hjemlig politikk er vel den største utfordringen at sentrum langt på vei er et innholdsløst begrep. Jeg har tidligere skrevet om hvordan de vanligste forsøkene på å definere sentrum (motkultur, frivillighet, desentralisme osv), langt på vei handler om å beskrive noe borgerlig og ikke noe unikt "sentrumsorientert".

De partiene som kaller seg for sentrumspartier, er vel nettopp i sentrum i den type saker hvor de egentlig ikke har noe spesielt engasjement. Dette er ofte store og viktige saksfelt, hvor velgerne har betydelig interesse - men hvor sentrumspartiene, etter norsk uklar sentrumsdefinisjon, vekker lite engasjement.

Viser man ikke lederskap i viktige spørsmål får man heller ikke særlig mange etterfølgere... I de spørsmål hvor man virkelig får det til å gnistre av eget engasjement i de respektive sentrumspartiene, da er man langt i fra sentrum (i betydningen av å stå i en mellomposisjon mellom "blokkene"). Da er man - vil noen mene - heller blant de temmelig alenegående: KrF når de rir visse "hjertesaker", Sp når de rir (visse typer) korporative bondeinteresser og Venstre når de... ja, hva gjør egentlig Venstre som særmerker dem (alene)?

Nei, skal det å kalle seg sentrum virkelig bety noe for et kristendemokratisk prosjekt må man først finne ut av hva det vil si å være kristendemokrat. Det er den utfordringen jeg mener KrF må gyve løs på: Finne seg selv. Det kan være at man da finner noe langt mer mangfoldig og inkluderende enn hva man så langt har vært vant til i KrF.

Kommentar #4

Morten Christiansen

18 innlegg  10560 kommentarer

Publisert over 8 år siden

Hva kan man si? Jeg ble vel tatt litt med buksen nede der. Vi er nok uenige i mye, men det er altid en fornøyelse å lese dine innlegg da de er godt skrevne og kunnskapsrike. Så får jeg heller tåle at jeg blir utargumentert. Jeg skal ihvertfall forsøke og lese innleggene noen ganger før jeg svarer, heller en å tro at jeg forstod hva du skrev.

 

 

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
24 dager siden / 5646 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
22 dager siden / 3748 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
23 dager siden / 1356 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
18 dager siden / 1257 visninger
Småprathelvetet
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
9 dager siden / 1228 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
8 dager siden / 1171 visninger
HVILKEN ELEFANT?
av
Rikke Grevstad Kopperstad
7 dager siden / 1149 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
19 dager siden / 1136 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere