Kommentar

Fra populisme til elitisme

Det rødgrønne alternativet ble i sin tid lansert som en folkelig motkraft til den styrende eliten. Den rollen har Frp overtatt.

«Folk flest» mot eliten. Det var ikke Fremskrittspartiet som lanserte denne konflikten i norsk politikk. Det var venstresosialisten Ottar Brox i boka «Hva skjer i Nord-Norge?» i 1966.

Den gang var populisme ikke blitt noe skjellsord. Det var et forholdsvis ukjent begrep, som Brox tok i bruk for å betegne den aktivistiske og desentralistiske venstretradisjonen i norsk politikk. I dag ville han ikke brukt det begrepet, fordi det gir assosiasjoner til helt andre politiske tradisjoner. Det skriver han i en artikkel i boka «Venstrepopulisme» – som kom i sommer, og skrevet av noen av dem som for førti år siden ville skape noe nytt i norsk politikk. Det var i disse kretsene tanken om et rødgrønt alternativ ble lansert, klarest formulert i senterpartisten Bjørn Unnebergs bok ” Grønn sosialisme for utkantproletarer” fra 1971 – og grønt betydde den gang mye mer enn kamp for miljøet. Det sto for den folkelige venstretradisjonen knyttet til landbruk, bygdeorganisasjoner og bedehus.

Venstrepopulismen var ikke minst et opprør mot de dominerende krefter i Arbeiderpartiet. Brox lanserte sin populisme som en motpol til det han kalte teknokratiet: Alliansen av sosialdemokrater, LO-ledelse, økonomiske og tekniske eksperter og ledere i store bedrifter. Brox skrev om hvordan de fordrev kystfisker/småbrukerne i Nord-Norge til fordel for trålere og sentraliserte fiskeforedlingsanlegg.

(Illustrasjon: Marvin Halleraker)

Brox og hans populister ville mobilisere folkelige motkrefter mot Arbeiderpartiets teknokratiske makthavere. De så at det da var nødvendig med en allianse mellom venstresida i arbeiderbevegelsen og distriktenes motkultur, som fantes både i Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Og nettopp på begynnelsen av 70-tallet manifesterte denne alliansen seg i kampen mot EU (eller EEC), personifisert i bondehøvdingen Hans Borgen, fagforeningslederen Ragnar Kalheim og Dagen-redaktør Arthur Berg.

Det var ikke bare innholdet i politikken venstrepopulistene ville endre, men også metodene. De ville satse mer på folkelig mobilisering og grasrotaksjoner enn på stortingsmandater (grasrota var et ord de importerte). Klarest kom dette til uttrykk i ”Populistiske Arbeidsgrupper”, og det er folk derfra som står bak boka «Venstrepopulisme». Der ser de på dagens rødgrønne prosjekt i lys av datidens idealer.

Noen trekker forholdsvis direkte linjer fra 70-årenes rødgrønne til Stoltenbergs prosjekt. Men det er mer som taler for at venstrepopulismen forsvant på 80-tallet. I stedet dukket høyrepopulismen opp og fanget opp mange av de anti-elitistiske strømningene.

Etter EU-jordskjelvet var det om å gjøre for dem som eide Arbeiderpartiet å vende tilbake til det normale. Den tverrpolitiske fronten ble oppfattet som en trussel. Mange av de rødgrønne gikk da også inn i SV – som den gang het Sosialistisk Valgforbund. Men SV ble ikke den folkelige politiske bevegelsen venstrepopulistene hadde ønsket seg. «Mange trudde at SV skulle bli eit parti med sterk folkeleg forankring og vekt på lokalt tverrpolitisk arbeid. Det vart ikkje slik», skriver kristensosialist og tidligere Ny Tid-redaktør Audgunn Oltedal, og bemerker at i dag er det Fremskrittspartiet som satser sterkest på mobilisering nedenfra.

For i dag er det Frp som forvalter populismen, forstått som folkelig motstanden mot elitene. Reidar Almås skriver i Klassekampen om det nye distriktsopprøret som har blitt fanget opp av Frp, hvor røde bastioner som Hedmark og Finnmark er i ferd med å bli overtatt av Siv Jensens tropper. Og det til tross for at den rødgrønne alliansen omsider er blitt virkelighet, og har sittet med regjeringsmakten i fire år.

Men dagens rødgrønne prosjekt er noe helt annet enn hva de grønne sosialistene tenkte seg for vel en mannsalder siden. Det ble ikke de folkelige motkrefter som nedkjempet høyresida i Arbeiderpartiet. I stedet er det SV og Sp som gir Stoltenbergs Arbeiderparti en maktbasis.

Så er da også styrkeforholdene er helt annerledes. I 1973 hadde den ”grønne” polen i politikken (Sp, KrF og Venstre) over fjerdeparten av velgerne bak seg – og var langt på vei jevnbyrdige med Ap. I dagens rødgrønne koalisjon har Sp bare 6,5 prosent.

Det rødgrønne samarbeidet ble ikke bygd nedenfra gjennom folkelige aksjoner som skulle forandre landet. Det ble snekret sammen på toppen i partiene for å vinne regjeringsmakt. De toneangivende kreftene i den rødgrønne regjeringen er dominert av den urbane eliten. Den folkelige misnøyen må dermed finne andre kanaler – og det blir Fremskrittspartiet.

Det betyr ikke at ikke ideene fra 70-tallets venstrepopulister er uten gjennomslagskraft hos dagens rødgrønne. Først og fremst gjelder det miljøengasjementet. Men det er jo langt på vei blitt politisk fellesgods. Den rødgrønne regjeringen er dessuten en nei-regjering i forhold til EU (flertallet av statsrådene er nei-folk og regjeringen er bundet til å ikke søke medlemsskap). Det er første gang Arbeiderpartiet er med i en slik regjering.

En viktig svakhet i forhold til 70-tallskoalisjonen er at det kristne lekfolket er blitt skallet av. Abortsak, kamp om kristendom i skolen og om ekteskapet har sørget for det. Dermed blir Senterpartiet alene om å representere den grønne pol i samarbeidet (når grønt betyr den venstretradisjonen som ikke er sosialistisk). Og da blir den for svak.

Les mer om mer disse temaene:

Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar