Verdidebatt

Oppstandelsesdogmet - kirkens prekære postulat

Oppstandelsesdogmet - kirkens prekære postulat

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Artikkelen  under  er  skrevet  av  Andreas  Edwien  på  oppfordring  av  Dagbladets  debattredaksjon,  i  forbindelse  med  påsken  2006.  Som  leserne  vil  se  er  artikkelen  nøyaktig  like  aktuell  i  dag  fordi  kirkens  postulat  står  uforandret  og  gjentas  uforandret  av  alle  dens  biskoper  og  prester.  Og  fordi  Edwiens  problemstilling  ennå  ikke  er  tatt  opp  til  debatt  i  våre  offentlige  medier.

-------------------------

Jesu  ”oppstandelse”  er  ikke  et  mysterium.  Det  er  et  kirkelig  postulat  med  dypt alvorlige  konsekvenser  om  brudd  på  en  fundamental,  fysisk  naturlov.  Våre  teologiske  fakulteter  har  den  tunge  bevisbyrde  for  at  kirken  taler  sant.  Hvorfor  har  de  ennå  ikke oppfylt  sin vitenskapelige  forpliktelse?

"Oppstandelsen  er  sannelig  et  mysterium".   Dette  ble  forkynt  over  to  helsider  i  Dagbladet  i  påskeuken.  Men  i  bekjennelsen  til  Jesu  oppstandelse  taler  ikke  kirken  om  noe  mysterium.  I  utvetydige,  klare  ord  gjør  den  krav  på  å  beskrive  og  bevitne  en  konkret,  historisk-faktisk  hendelse:  et  unikt  brudd  på  en  ellers  urokkelig  naturlov.  Betegnelsen  av  "oppstandelsen"  som  et  "mysterium"  er  sekundær  og  ble  særlig  lansert  av  oldtidens  kjetterske  gnostikere.  I  moderne  kristen  teologi  brukes  den  til  å  beskytte  dogmet  mot  nærgående  gransking:  et  "mysterium"  unndrar  seg  kritikk.

Men  kritikk  av  oppstandelsens  teologi  er  i  vår  tid  en  livsnødvendighet,  fordi  den  befinner  seg  i  en  svært  alvorlig  konflikt  med  en  opplyst,  humanistisk  kulturs  etiske  og  rettslige  grunnsetninger.  Dogmets  hensikt  er  jo  forutsetningen  om  at  den  oppstandne  skal  "komme  igjen  for  å  dømme levende  og  døde".  Vi  må  fastslå  at  deler  av  Jesu  lære  og  adferd  rommer  store  etiske  og  sosiale verdier  som  er  blitt  en  del  av  vår  kultur.  Men  like  fullt  må  vi  konstatere  at  den  er  preget  av  et  verdensbilde,  en  historieoppfatning  og  et  samfunns- og  menneskesyn  som  gjør  den  helt  uegnet  som  rettsgrunnlag  for  domsavsigelser.  En  tenkt  rettergang  med  den  nytestamentlige  Jesus  på  dommersetet  vil  komme  i  skarp  konflikt  med  rettssamfunnets  elementære  prinsipper.  I  dag  vil  den  således  bli  rammet  av  sentrale  normer  i  Menneskerettighetserklæringen.

Det  etisk  særlig  odiøse   og  skjebnessvangre  ved  den  domsprofeti  kirkens  oppstandelsesdogme  forutsetter,  er  dens  generelle,  voldelige  fornedrelse  -  tilintetgjørelse -  av  menneskeverdet  til  det  "vantro"  menneske,  hvor  Jesu  jødiske  landsmenn  –  i  vår  kirkes bekjennelsesskrift  Augustana  også  "muhammedanerne"  -  utpekes  spesielt.  Jeg sikter  bl.a.  til  ordene  om  at  de  som  ikke  aksepterer  messias-pretendentens  krav  på  kongeverdighet,  skal  utryddes,  at  "rikets  barn"  (jødene)  skal  "kastes  ut  i  mørket  utenfor",  at  "byer" som  ikke  har  vist  interesse  for  Jesu  eller  apostlenes  budskap,  skal ødelegges  og  deres  innbyggere  styrtes  i  "dødsriket",  at  "jødene"  som  "ikke  tror"  på  ham,  har "djevelen  til  far",  i  samsvar  med  at  "den  som  ikke  tror,  er  allerede  dømt"  (Lk.  kap. 19,  Mt. 8, 10  og 11,  Jh. 3  og  8).

Våre  kristne  kirkers  autorisering  av  dette  som  "Guds  ord"  uttalt  av  hans "enbårne,  oppstandne  sønn"  og  dommerfullmektig,  gir  postulatet  om  Jesu  "oppstandelse"  et  utpreget  antisemittisk,  og  generelt  et  rasistisk  innhold.  Det  har  i  mer  enn  sytten  hundre  år  motivert  europeerne  til  undertrykkelse,  forfølgelse  og  folkemord  på  jødene  -  og  på  "hedninger".  Våre  kristne  kirkers  historisk  grunnløse  OG  etisk  sterkt  kritikkverdige  teologi  om  Jesu  guddommelighet  har  skapt antismittismen,  og  de  vedlikeholder  den  fremdeles.

Fordi  oppstandelsesdogmet   ikke  gjelder  et  "mysterium",  er  det  heller  ikke  et  spørsmål  om  "tro". Det  er  en  påstand  av  historisk-faktisk  art,  som  kirkens  vitenskapelig  forpliktede  presteskoler  har  bevisbyrden  for.  For  en  årrekke  siden  minnet  jeg  dem  om  dette  i  et  "Memorandum  til  de teologiske  fakulteter",  som  de  i  offisielle  uttalelser  har  sagt  seg  forpliktet  til  å  besvare.  Etter  gjengivelse  av  skriftets  hovedpunkter,  hvor  jeg  avmystifiserer  "oppstandelsen",  bekreftet  Dagbladet  dette  slik: "Teologene  lover  å svare  Edwien".  Hvorfor  lar  svaret  tross  gjentatte  påminnelser,  siden  1962,  stadig  vente  på seg?  Overfor  et  dogme  med  så  vidtrekkende  og  skjebnessvangre  konsekvenser  har  fakultetene et  tungt  ansvar,  dersom  deres  kandidater  i  kirkens  tjeneste  villeder  dens  medlemmer  og  menigheter  med  å fremstille  som  historisk  faktum  noe  som  ikke  er  sant.

Uten  å  stanse  opp  ved  en  konstruert  mystifikasjon,  må  derfor  teologien  om  at  Jesus  var  (og  er)  et  fysisk  og  psykisk  overmenneske  hevet  over  naturens  lovmessighet,  finne  seg  i  å  bli  behandlet  og  gransket  som  det  den  er:  et  historisk-vitenskapelig  forskningsobjekt.  De  av  oss  som  er  dogmets  kritikere,  har  ikke  bevisbyrden.  Men  de  som  har  den,  laster  den  ustanselig  på  oss.  Etter  å  ha  påtatt  meg  motbevis-byrden,  har  jeg  gått  inn  i  problemet  på  bredt  grunnlag,  først  i  en  idéhistorisk,  deretter  en  dogmekritisk  analyse  OG  en  etisk  begrunnet  kritikk  av  denne  teologien,  og  trukket  følgende,  eneste  mulige,  vitenskapelig  forsvarlige  konklusjon:

Noen  "oppstandelse"  i  begrepets  språklig  normale,  kirkelig-tradisjonelle  og  konfesjonelle  betydning  har  ikke  funnet sted,  og  noe  "mysterium"  utover  religionspsykologiens  legitime  område  foreligger  ikke.  Menneskesinnet  er  fullt  av  "mysterier",  men  de  er  ikke    store  at  de  bryter  naturens fundamentale  lover.

"At  kvinnene  fant  graven  tom   beviser  ingen  ting",  heter  det  i  Dagbladets  påskeartikkel  om  "mysteriet".  Jo,  det  beviser  naturligvis  at  hovedproblemet  ikke  har  noe  mysteriøst  ved  seg.  At  graven var  tom  beviser  at  hvis  dette  kan  gis  en  mer  sannsynlig  og  naturlig  forklaring  enn  at  Jesus  har  brutt  en  fundamental  fysiologisk  naturlov,  så  må  kirken  oppgi  sitt  dogme  om  oppstandelsen.  Så  bristende  skjørt  er  grunnlaget.  Her  bør  vi  sende  en  vennlig  tanke  til  særlig  evangelistene  Markus  og  Johannes,  som  ufrivillig  kom  til  å  gi  en  overbevisende  forklaring  på  hvorfor  graven  var tom:  Den  var ment  å  brukes  midlertidig.  (Påpekt  bl.a.  av  den  jødiske  historiker  Joseph  Klausner  i  1907).  Som følge  av  tidsnød  p.g.a.  sabbaten  måtte  Josef  fra  Arimatea  og  hans  venn  Nikodemus  utsette  en  begravelse  etter  jødisk  ritual.

Etter  sabbaten  kom  kvinnene  til  graven  om  morgenen for  å  fullføre  det  forsømte.  Hvorfor  fant  de  graven  åpen  og  tom?  Fordi  Josef  og  hans  venn  natten  før  hadde  flyttet  avdøde  til  et  hensiktsmessig  gravsted,  og  besørget  det  kvinnene  trodde  var  forsømt:  en  forskriftsmessig  begravelse.  Hvorfor  om  natten?  Av  to  grunner.  For  det  første  ville  de  unngå  det  som  ofte  ble  gjort  med  henrettede  forbrytere:  at  liket  ble  kastet  i  Hinnoms  dal.  Samtidig  ville  de  selvsagt  behandle  blasfemikeren  fra  Nazareth på  en  respektfull  måte,  men  "i  hemmelighet  fordi  de  var  redde"  for  dem  blant  jødene  som  var  Jesu  motstandere  (Jh. 19:38  og  42,  jf.  Mk. 15:47  og  16:1).

Hvem  kan  bestride  denne  nærliggende  forklarings  vitenskapelige  holdbarhet?  Og  dermed  dens  sannhet  -  kontra  dogmets  postulat?  Kirkens  teologiske lærestoler  må  nå  se  seg  forpliktet  til  å  innrømme  ex  cathedra  at  den  overbyr  enhver  forestilling  om  brudd  på  en  -  hvilken  som  helst  naturlov.

-------------

Mvh.  G.  Ullestad

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt