Verdidebatt

Overnasjonalitet, dirigering og krise

EU-prosjektet knaker som følge av den økonomiske krisen, men kanskje er det en god ting, for sentraliseringen har vært hurtig og på mange måter lite demokratisk.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det var noe vakkert over tanken om at Europas land skulle forenes, med åpne grenser og markeder, med demokrati og økonomisk vekst. Jeg trodde på denne visjonen som tenåring og i sannhet har jeg hatt mye glede av samvær med andre europeere, men som mange av dem har også jeg begynt å tvile på det politiske prosjektet.

Det som startet med frihandel og etter hvert, et indre marked, har utviklet seg til at Europa har fått en politisk union, med egen valuta, egen høyesterett og med en mektig kommisjon.

Dette har skjedd til tross for at de gangene velgerne i de ulike landene har fått sjansen til å stemme, det være seg over medlemskap, valutadeltagelse, ny grunnlov eller nye traktater, så har resultatet ofte vært nei fra folket. Både i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike eller Irland har velgerne prøvd å sette på bremsen, men har i varierende grad blitt overstyrt. I andre land, som Tyskland og Storbritannia, har de ikke en gang blitt spurt direkte.

Utviklingen har med andre ord vært politiker- og byråkratdrevet, men nå knaker byggverket. Den felles valutaen er under stort press. Land som Hellas, Portugal og Irland, med flere, har ikke tillit hos långivere. EUs respons er å stille med lån til disse landene og som mange långivere før, forsøker de å styre lånetagers agerende.

Misnøyen i de ulike landene er stor. Vanlige tyskere, nederlendere og finner vil ikke betale, mens mange i Irland, Hellas og det lille EØS-landet Island, reagerer med å kaste politikere, gå i gatene eller stemme ned EU sine pålegg.

Reaksjonen fra EU sentralt er autoritær. Kommisjonæren Rehn skal ha forsøkt å nekte irene å holde valg før regjeringen godkjente EU sin løsning, men det stopper ikke der. Løsningen er mer sentralisering, mer makt til internasjonale planleggere og mindre makt til de ulike land. Onde tunger går endog så langt at de sammenligner med Sovjetunionen og trekker frem at 10 av EUs kommisjonærer skal ha hatt kommunistisk bakgrunn. Tiden har gått, men troen på sentral dirigering og planlegging, kan synes å være beholdt.

Overdrivelse er nok her en form for retorisk virkemiddel, men det kan noen ganger være nyttig, da man kan få sett ting i nye perspektiv. Et annet virkemiddel er sinne og i følgende klipp med Nigel Farage kombineres begge virkemidlene. På krast vis tar han opp temaene økonomiske krise, hybris og demokratisk underskudd:

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt