Verdidebatt

Et redaksjonsmøte i Vårt Land

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Helge Simonnes leder morgenmøtet i Vårt Land redaksjonen hvor de går gjennom dagens nyhetssaker. Først ser det ut som om det ikke er mye spennende å skrive om, men så oppdager Simonnes nyhetsmeldingen om

. Det begynner å krible i fingrene til Simonnes, og vi ser begeistringen i blikket hans. De øvrige redaksjonsmedlemmene vet hva som er i emning, og stemmeleiet til Simonnes endrer seg slik at vi hører opphisselsen i stemmen hans.

– Folkens, nå er det alt for lenge siden vi har angrepet FrP på lederplass, men takket være Rieber-Mohn har vi fått en perfekt mulighet, sier han. Innerst inne vet Simonnes at det kan være fornuftig å utføre psykologiske tester av risikoutsatte grupper av asylsøkere som kan forhindre voldtekt og sørge for mer respekt for norske kvinner, men ingen i redaksjonen er i tvil om at redaktøren har bestemt seg. Han vil ikke la sjansen gå fra seg til å gi FrP nok et retorisk stikk, og derfor skriver han lederen

.

Han bryr seg ikke nevneverdig med at over

synes disse testene er en utmerket idé; tabloidene er bare er noen dumminger uansett. Derfor er det sjelden han lar anledningen gå fra seg til å kritisere presseetikken til VG og Dagbladet. Simonnes og Vårt Land er er såre fornøyd med sin moralske fortreffelighet i forhold til sine konkurrenter. Han er spesielt fornøyd med å ha angrepet VG og Dagbladet etter at de hadde brukt adskillig større ressurser i Japan enn Vårt Land, og han oppildner sine journalister videre i den rettferdige moralske strid.

– Husker dere da jeg skrev lederne

og svaret på kritikken fra de selvgode konkurrentene våre i

? Det er så godt å vite at det er ingen andre enn oss som administrerer Verdidebatt står for de gode verdiene og den overlegne presseetikken, gliser han til sine kollegaer.

Men det ligger skjær i sjøen i denne Vårt-Landske idyll. Redaksjonen er ikke fornøyd med at debattanter stiller kritiske spørsmål til Vårt Lands politisk korrekte linje i mange saker. En av kritikerne er den irriterende skribenten Kristian Kahrs. Tidligere har han til og med gått så langt at han anklaget Vårt Land for å ha

. Dette var en av de få gangene redaktøren ble lurt utpå glattisen og faktisk kommenterte et av sine egne innlegg.

Når kristenledere som Anders Torvill Bjorvand

, bare trekker han og avisen på skuldrene, og når Kahrs skriver at avisen har doble presseetiske standarder i samme tråd svarer avisen som sedvanlig på denne type kritikk: stillhet.

– Den irrelevante myggen Kahrs er så frekk at han foreslår at vi må

for å få ned antall overfallsvoldtekter. Dette er uhørt, og vi må stoppe han! Noen forslag? spør redaktøren.

Det er en stund stille i redaksjonen før de andre journalistene ser Erling Rimehaug vri seg på stolen i iver som en skolegutt på sin første skoledag.

:

– Nå vet jeg hva vi kan gjøre! Vi må ta en mye sterkere styring av Verdidebatt fra redaksjonen i Vårt Land, og nå skal vi virkelig sette tonen! Jeg tror leserne er dumme nok til å tro at dette er noe vi gjør for å ha en bedre kommunikasjon med dem, sier Rimehaug.

Vi hører et begeistret brus gå gjennom redaksjonen, og det går opp for dem hvor genial denne idéen til den erfarne pressemannen er. Hurra, hurra, hurra. Simonnes er heller ikke en leder som mangler inspirerende idéer. Han retter blikket mot et av de yngste medlemmene av redaksjonen, Trygve Jordheim.

– Trygve, løp ut til Grønland, Groruddalen og Søndre Nordstrand og finn så mange kvinnelige muslimske skribenter du kan, sier Simonnes og fortsetter:

– Hvis de i tillegg har hijab eller annen muslimsk tildekking skal du få en saftig bonus på neste lønning. Nå skal vi virkelig bruke disse muslimske kvinnene og de ustabile mannlige asylsøkerne som kanskje har jobbet som barnesoldater til virkelig å bygge broer mellom mennesker, tro og tanke.

Nå klapper og jubler redaksjonen, og støynivået blir merkbart høyere i redaksjonslokalet. Stemningen er euforisk. Men det blir for mye for Simonnes; beina svikter han og han synker ned på knærne mens gledestårene renner. Rimehaug setter seg ned ved siden av sin sjef og gir han en real bjørneklem. Han legger munnen mot øret på Simmones.

– Ja, Helge, vi har klart det; vi har virkelig klart å bli brobyggere mellom mennesker tro og tanke, sier hvisker han.
_______________________
PS: Denne kommentaren er selvfølgelig skrevet med det håp at redaksjonen tåler en sarkastisk tilnærming i mange debattanters kritikk av redaksjonens holding til sin egen blogg VD, og også litt om VLs begeistring for det politisk korrekte; de har åpenbart har valgt seg ut Frp som selve symbolet på det stupide og ikke akseptable i norsk politikk – og da kanskje spesielt i innvandringsspørsmål.

Imidlertid er jeg ikke optimist når det gjelder redaksjonens evne til å tåle sarkasme. Senest i forrige uke ble et innlegg slettet. Det var ikke skrevet av undertegnede, men jeg fikk en epost fra Vårt Land som sa følgende som forklaring på hvorfor det ble slettet: Innlegget var totalt usaklig og nedsettende. Denne karakteristikken ble altså sendt til meg, ikke til debattanten som ble utsatt for slettingen.

Innlegget var selvfølgelig ikke usaklig i det hele tatt og det var intet personangrep, bare sarkastisk og litt humoristisk i sin tilnærming. Men så er det vel også slik at sarkasme ofte biter verre og vondere enn mye annet? 

Jeg sier med dette tvi tvi, og håper det beste.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt