Thor Bjarne Bore

135

Kirkemøtet (V): Frihet i det sentrale, frihet i det perifere

Det sentrale tema på Kirkemøtets tredje dag var ”Kirke nå, evangelisk-luthersk kirke i en økumenisk kontekst”.

Publisert: 7. apr 2011

Vi var seks venner som spaserte på 5th Avenue i New York. Vi passerte den prektige St.Patrick-katedralen, gikk inn, oppdaget at det var messe, satte oss ned og fulgte messens gang.
Så kom nattverden. Jeg vet jo at katolsk og luthersk nattverdssyn og -praksis er ulik. Men jeg har jo mange ganger gått til nattverd i katolsk sammenheng, og jeg har opplevd katolikker gå til nattverd i en luthersk kirke. Denne gang spurte presten, trolig fordi jeg rakk hånden frem for å få brødet: ”Are you a catholic?”
Jeg ville gjerne ha nattverd, men jeg synes ikke stedet og saken innbød til noen løgn, så jeg svarte som sant var: ”I am a lutheran”. Da forklarte han vennlig, men bestemt at det kunne ikke bli nattverd på meg.

For noen år siden var jeg med på et europeisk kirkemøte i Trondheim. I Nidarosdomen åpnet den armenske kirke sitt nattverdbord til stor glede og forundring for alle andre. Litt senere inviterer de ortodokse alle til å delta i sin messe - uten samme åpenhet ved nattverdbordet. Reaksjonene var sterke sterke fra vanlige kirkegjengere: ”Er vi ikke kommet lenger? Er vi utestengt fra nattverdbordet i vår egen kirke?”Dessverre. Vi er ikke kommet lenger, men det viser også hvor utålelig denne splittelsen blant verdens kirkesamfunn er.

I Norge er vi lutheranere, og det sentrale tema på Kirkemøtets tredje dag var ”Kirke nå, evangelisk-luthersk kirke i en økumenisk kontekst”. Sentralt sto et foredrag av professor Harald Hegstad. Med adresse både utad og internt i Den norske kirke advarte han sterkt mot å gjøre det sentrale i evangeliets krav for stort:

”I Confessio Augustana heter det at det er ”nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene.” Samtidig avviser man behovet for ”ensartede menneskelige overleveringer eller skikker eller seremonier som er fastsatt av mennesker”. Ifølge Augustana er det i spørsmålet om kirkens enhet et sentrum som er nødvendig og uoppgivelig, samtidig som man kan og bør vise stor romslighet i mer perifere spørsmål.

Dette sentrum er altså bestemt som ”evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene”. I forståelsen av evangeliet ligger det sentrale i luthersk teologi, og her ligger også lutherdommens viktigste økumeniske bidrag: Å insistere på evangeliet som det sentrale og umistelige i kirkens liv.

Evangeliet er altså et budskap om at det Gud har gjort i og med Jesu død og oppstandelse (”for Kristi skyld”) fører til frelse for mennesker som tror. Frelse innebærer i denne sammenheng at syndene blir tilgitt og at Gud regner en som rettferdig. Rettferdiggjørelsen skjer på denne måten av nåde, gratis, ikke ved menneskets egne gjerninger og fortjenester”.


Det Hegstad her sier har Kirkefader Augustin i en sentens uttrykt slik: Vi skal vise fasthet i det sentrale, frihet i det perifere og kjærlighet i alt. Det er et motto jeg har sitert mange, mange ganger, fordi jeg synes det uttrykker en forbilledlig kirkelig holdning. Både på hjemlig kirkemakt og i det store verdensperspektiv.

Hegstad: "Hvem denne Kristus er, og hva han har gjort, er det Bibelen som kan fortelle oss. Evangeliets kirke er derfor en kirke som har Skriften som den avgjørende norm for sin lære og sitt liv."

Og her møter vi det dilemma som kirken vil møte til alle tider: Hvem definerer hva som er Skriftens norm? Problemet dukker opp ikke minst når begrepet sentrum blir utvidet, når det skal inkludere bud nr. 11, 12 , 13 osv, geografisk og tidsbestemte regler og avgrensninger.

Sammen med mennesker over hele verden bekjenner vi troen på den treenige Gud. Dette bør ikke bety at vi er enige om alt, eller at vi oppgir alle forskjelligheter i trosuttrykk eller i måten vi tenker om Gud på. Det er den Gud vi sammen bekjenner, og ikke den bekjennelse vi sammen uttrykker, som er årsaken til vår enhet.

Til alle tider og i alle sammenhenger har det vært spurt: Hvor mye forskjell og ulikhet kan det fellesskapet tåle? Men det avgjørende må aldri være hva vi liker eller kan tåle av uenighet, men om uenigheten gjør at vi må oppgi troen på en felles Gud.

Hegstad: "Teologisk er det altså slik at selv om det finnes mange kirkesamfunn i verden, så er det egentlig bare én kirke, fordi det bare finnes ett evangelium. Det er ikke slik at det er den lutherske kirke som er den eneste sanne kirke, eller at Gud skulle ha mange kirker i verden. For hvis kirken er Jesu legeme, er det også bare én kirke som kommer til uttrykk i alle menigheter og kirkesamfunn som deler det samme evangelium og troen på den samme Jesus Kristus. Nettopp fordi vi er ett, er det også så viktig å arbeide for at denne enhet blir virkeliggjort og synlig. Fra en luthersk synsvinkel må arbeid for kirkens enhet først og fremst dreie seg om forståelsen av evangeliet. Hvis vi bare kan anerkjenne hverandres forståelse av evangeliet, kan vi også anerkjenne hverandre som del av den samme kirke".

I de senere årene har Den norske kirke inngått viktige avtaler med den reformerte kirke (et protestantisk trossamfunn som er utgått av Zwinglis og Calvins virke i reformasjonen på 1500-tallet, den har mye til felles med lutherdommen), med den anglikanske eller episkopale kirke (protestantiske, men har samtidig sterke trekk fra katolisismen) og med Metodistkirken i Norge (lavkirkelig bevegelse som brøt ut fra den anglikanske kirke på 1700-tallet).

I samtaler med katolikkene har det dessverre ikke vært mulig å komme så langt at man kan ha felles nattverdfeiring. Hegstad sa om dette:
"Mens enighet om det sentrale i evangeliet i et luthersk perspektiv skulle være nok for full enhet, mener man fra katolsk side at det også er andre spørsmål som må avklares først, ikke minst embetsspørsmålet.
Dette viser en vanskelig problemstilling i økumenisk arbeid: Det er ikke bare at man er uenig, men man er også uenig om hva man må bli enig om".


Hegstad var inne på et mer og mer aktuelt tema da han snakket om utfordringen til Den norske kirke om ikke å bli en etnisk stammekirke. ”Vår evne til i vårt eget kirkelige fellesskap å romme mer av det flerkulturelle uttrykk som kristendommen etter hvert har fått i Norge er etter min mening en test på om det er evangeliet eller de ytre kulturelle former som er det avgjørende”.

I møte med vårt lutherske verdensfellesskap, blir det tydelig at vi ikke kan være en kirke som fremtrer som et etnisk stammefellesskap. Og da kommer automatisk spørsmålet: Hvordan møter vi våre nyere landsmenn som har samme behov som nordmenn i utlandet for å få evangeliet på sitt eget morsmål? Hvor er Den norske kirkes arbeid på engelsk og spansk og urdu for å komme mennesker med disse morsmål i møte med evangeliet midt i våre nabolag?

Norge har i mange år vært et land med stor eksport av misjonærer og med et levende misjonsengasjement her hjemme. Hvor er nytenkningen og viljen til å møte mennesker i våre nabolag på samme måte som vi har møtt dem verden over gjennom ytremisjon?

I økumenikken deler vi en felles visjon om å være kirke i verden. I de møtene jeg har hatt mer kirkeliv i utlandet forteller meg viktigheten og nytten av å møte hverandre for å arbeide med vår teologi og de diakonale utfordringer i en praktisk kirkelig hverdag.

Det kan være smertelig, men jeg blir mer og mener overbevist om at vi må ta inn over oss de kulturelle endringer som i globalt perspektiv ligger i at den del av kristenheten som ikke før var kristenhet, i dag er dynamisk, misjonerende, frimodig og sterk på en måte langt overgår det den tradisjonelle kristenheten opplever.

Gjennom internasjonalt arbeid har Den norske kirke fått impulser fra kirker verden over. Vi deltar i Det lutherske verdensforbund, Kirkenes verdensråd og Konferansen av europeiske kirker. Disse organisasjonene gir de nye kirkene en mulighet til en møteplass der alle er likeverdige uten at noen blir mottakere og andre givere. Herfra tar vi hjem impulser til vårt eget kirkeliv. Om det helt sentrale i dette er som Hegstad sier:

Evangeliet må være utgangspunkt for vårt gudstjenesteliv, vår trosopplæring, vår diakoni, vår kultursatsing, vår menighetsutvikling, men også for vårt arbeid med kirkelig organisasjon og strukturer. Først hvis vi er oss dette bevisst, har vi noe å bidra med i det økumeniske fellesskapet.

Møte med de globale kulturene er spennende og åpnende. Det skal ikke få oss til å skamme oss over verken vår egen kultur eller den kristne tradisjonen vi står i, men gjøre oss nysgjerrige på det nye som kan oppstå når nye tider og nye mennesker møter evangeliet. Den kristne tradisjon ville vært ufattelig mye fattigere uten afrikansk sangfornyelse, latin-amerikansk politisk tenkning, østlig refleksjon over inkarnasjonen og tilbedelsen av dette mysterium. Det som har oppstått i Afrika, var noe som aldri ville kommet fra Europas kirker, men som ofte kan bringe frem glemte sider i den orientalske kulturen som bibelens tekster sprang ut av.

En viktig import fra den verdensvide kirke ble demonstrert da kirkemøtet sang ”Håpstango” - en salme i et annerledes musikkuttrykk, og samtidig med et helt sentralt kristens budskap.

Og så lar jeg Harald Hegstad summere opp: ”For å møte andre kristne med respekt og åpenhet, på vei mot større synlig enhet, er det nødvendig å vite hvem vi selv er og hvor vi kommer fra. Og det er nødvendig å vite hvilket evangelium vi forkynner. Derfor er det temaet som vi diskuterer på dette Kirkemøtet så viktig”

Også denne dagen var det vært hektisk møtevirksomhet i komiteene.


Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Erik Andreassen

10 innlegg  22 kommentarer

Ikke bare lutheranere i Norge

Publisert rundt 8 år siden

Hei!

"I Norge er vi lutheranere". Vel, ikke bare. Vi er også for eksempel misjonsforbundere.

Skrev nettopp en sak med samme tematikk og samme Augustin-sitat her på verdidebatt. Og jeg vil nesten si: "Se til Misjonsforbundet!"
(Men vi ser også til andre.)

Og vi gir til og med nattverd til lutheranere!

 

 

Mest leste siste måned

Bryllup med bismak
av
Trond Langen
29 dager siden / 2353 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
21 dager siden / 1909 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
14 dager siden / 1899 visninger
Spooky sjamanisme?
av
Vårt Land
26 dager siden / 1767 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1733 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
14 dager siden / 1537 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
14 dager siden / 1230 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
17 dager siden / 1160 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
21 dager siden / 1098 visninger
Bli i kirken, Märtha Louise!
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 1070 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere