Forskere om raseproblematikk

Helt fra oldtiden og frem til tidlig på 1900-tallet var den rådende oppfatningen blant forskere og intellektuelle at det var forskjeller mellom folkegrupper når det gjelder intelligens og mentale evner forøvrig (dette er grundig drøftet av Sarich & Miele 2004, se særlig side 29 – 58). Også Torgeir Skorgen (2002) dokumenterer mye av det samme, og trekker blant annet frem Linné, Buffon, Lamarck, Montesquieu, Voltaire, Kant, Locke, Hume og Galton som eksempler på det han anser for å være ’rasistiske’ tenkere. Også Cuvier og Haeckel hører hjemme i denne sammenheng. I tillegg kommer selvsagt det største navnet i biologiens historie, nemlig Darwin; han var aldri i tvil om at menneskeraser finnes og at naturen har utstyrt dem med ulike egenskaper. Men om vi nå fokuserer på det som har foregått siden Darwin la grunnlaget for det evolusjonære paradigmet i 1859, hva er det viktigste som har skjedd innen biologi i de 150 årene som er gått siden da, og hva har de viktigste forskerne i denne perioden ment om raseproblematikk? Svaret på et slikt spørsmål avhenger av hva man vurderer som de største bragdene innen biologi i tiden etter 1859, men jeg tror mange vil være enige med meg i at det særlig er tre milepæler som skiller seg ut, nemlig følgende:

• Utviklingen av den moderne syntesen, som forener Darwins innsikt med Gregor Mendels arvelære. Denne syntesen gir opphav til begrepet neodarwinisme. Arbeidet foregikk i første halvdel av det 20. århundre, særlig i perioden 1915 – 1942.
• Beskrivelsen av DNA-molekylets struktur i 1953.
• Erkjennelsen av at gener er fundamentale enheter for naturlig seleksjon i 1964.

Vi skal nå, i tur og orden, se kort på hvilke holdninger til rasespørsmål de personene hadde som sto bak disse tre gjennombruddene.

Det var mange forskere som ga viktige bidrag til utformingen av den moderne syntesen, og jeg har ikke oversikt over hva de alle sammen kan ha ment om rasespørsmål (enkelte av dem passet muligens nøye på å unngå å uttale seg om akkurat dette). Det er imidlertid velkjent at de fleste av de sentrale arkitektene bak den moderne syntesen (*), nemlig Ronald A. Fisher, Theodosius Dobzhansky, George Gaylord Simpson, Sewall Wright og Ernst Mayr, alle sammen anerkjente betydningen av rasebregrepet. Samtidig var det to av de andre arkitektene, nemlig Julian Huxley og J.B.S. Haldane (**), som markerte seg med aktiv rasefornektelse. Det er interessant å legge merke til at både Huxley og Haldane hadde politisk tilhørighet (langt ute) på venstresiden, og det ser ut til å være en plausibel hypotese at blant verdens ledende biologer i første del av det 20. århundre, var det stort sett bare folk med marxistiske/sosialistiske tilbøyeligheter som fornektet eksistensen av menneskeraser. Denne hypotesen blir ytterligere styrket av at John Maynard Smith (1920 – 2004; av mange regnet som en viktig arvtager etter første generasjons neodarwinister) kort tid før sin død innrømmet at hans marxistiske grunnsyn hadde gjort ham blind for betydningen av inclusive fitness. Forklaringen er formodentlig at prinsippet om inclusive fitness innebærer at vår opplevelse av tilhørighet med andre mennesker vil variere avhengig av hvor stor den genetiske avstanden er, hvilket selvfølgelig er en ubehagelig erkjennelse for den som drømmer om det klasse- og raseløse samfunn.

La oss gå videre til de to som først klarte å beskrive DNA-molekylets struktur (***), nemlig James Watson og Francis Crick. De har begge to gjentatte ganger gjort det klart at de er overbevist om at menneskeraser eksisterer og har betydning (se Selvmordsparadigmet side 140 for dokumentasjon).

Oppdageren av prinsippene bak begreper som gensentrisk evolusjon, inclusive fitness og kin selection, nemlig William (Bill) Hamilton, av mange regnet som det 20. århundres største biolog, er ekstra interessant i denne sammenheng (****). Han var bekymret for at karrieren hans kunne bli ødelagt når folk innså konsekvensene av hans teorier, likevel skrev han et essay der han går hardt i rette med irrasjonelle holdninger overfor rase- og kjønnsforskjeller (Hamilton 2001). Her drøfter han fenomenet med 'voktere' (guardians) som passer på at forskerne hele tiden kommer frem til resultater som er i harmoni med politisk korrekte oppfatninger om dette eller hint (ibid, side 332, min oversettelse):

• Er det ikke dekning for å hevde at de ledende talspersonene for 'fravær av forskjeller' når det gjelder rase, kjønn og intelligens [...] fungerer som voktere av en 'opphøyd usannhet' som gjør det mulig for folk å leve sammen i harmoni, hvilket [i så fall] impliserer at disse vokterne fortjener å bli lovprist som våre beskyttere selv om de rent faktisk tar feil? [...] Jeg tror det er omtrent slik disse selvoppnevnte vokterne ønsker å presentere seg selv – til tross for at de vanligvis unnlater å nevne at de fremmer usannhet, selv om de er fullt klar over at det er akkurat det de gjør.

Hamilton hadde det med å formulere seg litt snirklete/innfløkt. Les dette sitatet en gang til, dersom du ikke fikk ordentlig tak i meningsinnholdet på første forsøk; det han sier her er viktig.

Theodosius Dobzhansky

Theodosius Dobzhansky var altså en av nøkkelpersonene bak den såkalte moderne syntese, og regnes som en av det 20. århundres store biologer. I sin høringsuttalelse til UNESCO, gjengitt i The race question in modern science - the race concept, skrev han blant annet følgende (UNESCO 1952, side 81, min uthevelse):

• Men selv om antallet menneskeraser er vilkårlig, er eksistensen av rasemessige forskjeller et objektivt og etterprøvbart faktum. Menneskeheten er ikke en eneste, stor reproduserende populasjon, men et komplekst system av [mange små] reproduserende populasjoner/folkegrupper. Disse folkegruppene opprettholdes gjennom geografiske, kulturelle og økonomiske barrierer. Og disse folkegruppene er rasemessig forskjellige så sant de har ulike frekvenser i forekomsten av arvelige trekk. Når vi navngir diverse raser, er det for å kunne beskrive menneskelige forskjeller; rasemessige forskjeller mellom menneskelige populasjoner er en biologisk realitet.

Og i sin bok Mankind Evolving: The Evolution of the Human Species skrev han (Dobzhansky 1962, side 267, mine uthevelser):

• Det er, så langt jeg kan bedømme, bred enighet om at ingen ennå har klart å lage et perfekt system for å klassifisere de ulike menneskerasene. De systemene vi har er altså tentative, men de gjør [likevel] god nytte som klassifiserings-hjelpemidler. Men av dette følger det ikke at de er vilkårlige eller at de 'bare' er oppfinnelser fra klassifiserernes side, slik noen forfattere har argumentert for å overbevise seg selv om at menneskeraser ikke finnes i det hele tatt! La oss gjøre det fullstendig klart hva som er og hva som ikke er vilkårlig når det gjelder raser. Raseforskjeller er naturlige fakta som, når de blir undersøkt nøye nok, kan objektivt konstateres: en hvilken som helst mendelsk populasjon, fra små stammer til befolkningen i hele land og kontinenter, kan være forskjellig fra hverandre når det gjelder hyppigheten (frekvensen) av forekomsten av ulike genvarianter. Dersom dette er tilfellet, da er de aktuelle gruppene rasemessig adskilt.

Synspunkter fra noen av dagens forskere

Blant dagens forskere er det helt klart delte meninger i rasespørsmål. Så langt jeg kan bedømme blir det likevel feil å tro at det kun er noen få, eksentriske og sterkt høyreorienterte forskere som tror at raser er noe mer enn sosiale konstruksjoner, mens alle normale og fornuftige forskere synes at rase er et meningsløst begrep. Fullt så enkelt er det ikke.

I tilleggskommentarer som etter hvert vil bli postet på denne tråden, gjengir jeg aktuelle synspunkter fra noen av dagens forskere. Jeg ber leserne særlig merke seg følgende to momenter:

• (a) Vitenskapelige spørsmål skal – i hvert fall ikke i prinsippet – avgjøres av hvor mange som mener dette eller hint, og heller ikke av hvem som mener ditt eller datt. Den som har fakta og argumentene på sin side, vil (før eller siden) vinne frem med sine synspunkter. Jeg påstår altså ikke at nedenstående sitater beviser at visse synspunkter er korrekte, mens andre er feilaktige. Derimot er disse sitatene ment å gi VD-leserne en antydning om at meningsmangfoldet blant forskere er større enn hva enkelte ønsker å gi inntrykk av.
• (b) Jeg påstår på ingen måte at de sitatene som vil bli tilføyd nedenfor er hentet fra et representativt utvalg av forskere. Tvert imot er utvalget skjevt, i den forstand at de aktuelle forskere er hentet fra mitt eget nettverk.

Konklusjoner

Når genflyten mellom populasjoner er begrenset, da vil disse i løpet av noen generasjoner utvikle særtrekk, og etter hvert bli ulike på en rekke områder. Slik fungerer biologiens lover, enten vi liker det eller ikke. Tanken om at det ikke skulle finnes raseforskjeller er ønsketenkning, og ingen ting annet enn ønsketenkning; det strider mot all tilgjengelig empiri, og er uforenlig med elementær, evolusjonsteoretisk innsikt. Motivene bak denne utopiske tenkningen er nok til en viss grad de aller beste (stikkord: ønsket om å forhindre at nazismens redsler skulle gjenta seg). Men ærlighet varer lengst, og virkelighetsfornektelse i den gode saks tjeneste er ikke så veldig mye smartere enn å tisse i buksa for å holde varmen en kald vinternatt.

Min spådom: De antirasistiske dogmene er håpløst fortapt, og vil etter hvert havne på historiens skraphaug. Fremtidige historikere kommer til å klø seg i hodet og lure på hvordan det gjennom flere årtier var mulig å få store deler av Vestens intellektuelle til å innbille seg at raseforskjeller ikke hadde en arvelig komponent, men ene og alene skyldtes miljømessige forhold. Det tilhørende, intellektuelle paradigmet vil formodentlig kollapse om ikke så alt for mange år, og forhåpentlig vil forskere igjen fritt og åpent kunne drøfte denne typen spørsmål, uten frykt for represalier.

Noen aktuelle sitater

All truth passes through 3 stages.
First, it is ridiculed.
Second, it is violently opposed.
Third, it is accepted as being self-evident.

-- Arthur Schopenhauer

Those who subscribe to the opinion that there are no human races are obviously ignorant of modern biology.

-- Ernst Mayr

If you define races properly then, yes, there are races.

-- Ernst Mayr

Fotnoter

(*) Også Edmund B. Ford, Bernhard Rensch, Sergei Chetverikov og G. Ledyard Stebbins regnes med blant arkitektene bak den moderne syntesen, men disse er ikke like kjent som de andre, og det har ikke lykkes meg å finne ut hva de sto for i rasespørsmål.

(**) Se likevel omtale av Haldanes holdning til betydningen av arv i konkteksten av IQ hos (Sesardic 2010, 18. side).

(***) Også Maurice Wilkins og Rosalind Franklin hadde sentrale roller når det gjaldt å finne ut hvordan DNA-molekyler er bygd opp. Wilkins delte nobelprisen med Crick og Watson i 1962, mens Franklin døde av kreft i 1958, 37 år gammel. En meget lesverdig, og til tider hysterisk morsom, fortelling om kappløpet om å beskrive strukturen til DNA, gis av (Watson 1968).

(****) For en populærvitenskapelig fremstilling av Hamiltons enorme betydning, anbefaler jeg (Hessen & Lie 2007); se forøvrig hvordan Hamiltons banebrytende innsikt går som en rød tråd gjennom (Mysterud 2005, Giske & Jakobsen 2007).

Annet

Litteraturen det henvises til ovenfor, finnes i Selvmordsparadigmets referanseliste.

Min omtale av Bill Hamilton, samt arkitektene bak den moderne syntesen, bygger blant annet på epost-korrespondanse med Frank Salter og Henry Harpending. Se Selvmordsparadigmet side 139 – 140 for ytterligere detaljer og litteraturhenvisninger.