Er Gud din far?

Jeg merker at jeg føler meg ugudelig og vanntro når jeg innrømmer at nei, jeg ser ikke på Gud som min far. Jo da, jeg har lest i Bibelen. Den GT Gud beskrives som patriarken over alle patriarker, Jesus nevner flere steder faderen og ofte blir menneskeheten/kristenfolket kalt for Guds barn.

Så hva er det med denne beskrivelsen som får meg til å grøsse? Det lukter surt av ordet fader… En slik beskrivelse av Gud stemmer ikke for meg. Den nærheten jeg av og til føler med Gud, bl.a. under nattverd, og på tidspunkter da jeg vet at nå her jeg tatt en uselvisk avgjørelse, en god avgjørelse og på den måten valg nærhet med Gud.

Jeg velger ett liv i den nærheten til Gud. Det gjør livet mitt enklere. En rettesnor mellom alle valgene man møter, både store og små.  Den nærheten til Gud er for meg ekte. Den er noe håndfast i motsetning til ”frelsen” man taler om på så mange møter. De store ordene blir så fort tomme. Jo større ord, jo større tomhet.

Jeg blir matt av alle bibelsitatene om helvete, hvordan det er og ikke minst hvor uendelig mange mennesker mange kristne ser for seg skal havne der. Og kravet om tro på Jesus som Kristus lenge før man har sett snurten av han.

Jeg er trett av beskrivelsene av samfunnssystemet fra 70 e.kr som ett ideal for vårt liv. Ikke bare som ett ideal heller, men en form for mal man skal måles og formes etter.

Alt koker egentlig ned til at en Gud som planlegger å torturerer den hyggelige mannen på jobb etc. umulig kan være en god verken Gud eller far.  Den GT Gud hører hjemme i en annen tid, i ett annet samfunnssystem. En tid der de riktignok forsto en del ting, men skapte ett Gudebilde i tråd med sin egen patriarkalske livsstil. Gud er større enn det Bibelen gjør Gud til. Nå utelater jeg med vilje ”han”. I min verden har ikke Gud ett kjønn. Derfor kan Gud heller ikke være en far, ikke sant?