Verdidebatt

Kan mennesker også gjenvinnes?

"Søppel finnes ikke, bare ressurser på avveie", sier Renovasjonsetaten. Det er et utmerket slagord. Spørsmålet er om det lar seg overføre til mennesker det ikke er bruk for?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

De siste par ukene har jeg besøkt flere gjenbruksstasjoner. På Grefsen var jeg bare innom for å levere noe hageavfall. Det er definitivt ikke søppel. Du kaster det fra tilhengeren oppå en diger haug med visne juletrær, selvdøde epletrær, kvist og rask, og om noen måneder er det jord som for øvrig kan kjøpes for en billig penge av etaten.

De andre stedene jeg var innom hadde jeg ikke noe praktisk ærend. Jeg var bare på besøk, og både på Bøler i Skedsmo og Haraldrud i Oslo (tidligere Brobekk) ble jeg vist rundt av folk som jobbet der. Begge steder ble jeg høflig, men bestemt korrigert da jeg snakket om søppel. ‘Søppel? Det fins ikke. Dette er ressurser,’ sa ansvarshavende på Bøler og pekte på alle kategoriene, eller ‘fraksjonene’, avfallet ble sortert i. På Haraldrud ble jeg fortalt at de ansatte var blitt sterkt oppfordret til ikke å bruke s-ordet overhodet. Avfall gikk til nød an, men helst skulle de se på søppelet ... unnskyld, ressursene, som verdier, som en del av økonomien og økologien i samfunnet.

I løpet av få år er det skjedd store forandringer i samfunnets forhold til sitt avfall. Da jeg vokste opp, ble alt vi kastet kjørt på dynga. Der ble det slengt usortert i haugen. Rottene myldret, og de møkkete måkene var så feite at de bare såvidt klarte å lette. Søppeltømmerne hadde en skitten lavstatusjobb, akkurat som sine forløpere, nattmennene og rakkerne.

I løpet av det siste tiåret er avfallshåndtering blitt en sentral brikke i det statlige miljøarbeidet. Her i Oslo har de fleste husstandene omsider fått sine blå og grønne poser til utsortering av plastemballasje og matavfall, og alt skal gjenvinnes. Plasten sendes til Tyskland hvor den gjenoppstår som fleecejakker og CD-covere, og matavfallet blir omformet til biogass og gjødsel i Sverige. De som arbeider med renovasjon både ser og høres annerledes ut enn de røffe karene som tømte søpla på syttitallet. De er opptatt av økologi, teknologi og bærekraftige miljøer. De både går på kurs, holder kurs og tar imot skoleklasser. Endringen er intet mindre enn dramatisk.

Jeg har nettopp utgitt en bok med tittelen "Søppel". Der tar jeg ikke bare opp søppelhistorie, det tyvende århundrets søppelberg og forandringene som har skjedd i samfunnets forhold til sitt avfall, men jeg skriver også om hva som gjør at vi betrakter noe som søppel, i både vid og snever forstand, både bokstavelig og i overført betydning. Søppelmat og søppelinformasjon er selvfølgelig med, men jeg skriver også om menneskelig søppel.

Søppel kan defineres som det overflødige, det ubrukelige, det motbydelige, den utilsiktede bivirkningen av menneskelig virksomhet, sivilisasjonens slimete, vemmelige underside.

Og menneskelig søppel?

Det er menneskene ingen har bruk for. De er dårlige skattebetalere, lite produktive i økonomien og ineffektive forbrukere. De tar opp plass, kommer med irriterende krav om respekt og anerkjennelse, protesterer og demonstrerer når verden går dem imot – og samtidig har ikke samfunnet klart å skape en nisje for dem.

Du finner dem i hopetall i slumbyene i den tredje verden. I vår del av verden sitter de kanskje i fengsel, eller er innlagt på en institusjon, eller tigger på Karl Johan. Men det finnes et stort mørketall av menneskelig søppel også i dette rike, velorganiserte samfunnet hvor den offisielle arbeidsløsheten er historisk lav. Andelen av befolkningen som til enhver tid går på trygd, har nemlig aldri vært høyere.

Det kan være mange årsaker til at mennesker havner utenfor arbeidslivet og andre fellesskap som gir dem en opplevelse av at det er behov for dem. For staten er det kanskje billigere å ha folk gående på trygd enn å skape arbeidsplasser til dem. Det er jo så dyrt å ansette folk i dette landet. Vi kan dessuten kjøpe det vi trenger billig fra Kina. Men hadde jeg hatt noe jeg skulle ha sagt, ville jeg ha anbefalt NAV om å lære av Renovasjonsetaten. Søppel finnes jo ikke, bare ressurser på avveie. Og når plastposer uten problemer kan gjenvinnes, skulle man tro at det fantes muligheter for å gjenvinne mennesker det ikke er bruk for også. Men det er et spørsmål om vilje.

Thomas Hylland Eriksen

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt