Trygve W. Jordheim

98    127

Hvorfor planlegge egen begravelse?

Mange planlegger sin egen begravelse. Har de ikke nok bekymringer i livet? Må de bekymre seg for det som skjer når de er døde også?

Publisert: 31. mar 2011 / 55 visninger.

Wenche Foss' død har aktualisert samtalen om begravelsesplanlegging. Knut Mathias Aas i Skien begravelsesbyrå forteller til NRK Telemark at han har en skuff full av seremoniskisser nedtegnet av mennesker som fortsatt er blant oss.

– Her står det skrevet at vedkommende ønsker å bli begravet i Den norske kirke. Salmene er bestemt, og det står også hva slags prest vedkommende ønsker skal tale under seremonien. Solist som skal synge er plukket ut, og hvor minnestunden skal være. Kisten er tatt ut, blomstene skal gå i hvitt og lilla og til og med hvordan sangheftene skal se ut på forsiden er allerede bestemt, sier han.

NRK Telemark har også intervjuet soknepresten i Gulset, Morten Edvardsen. Han er ikke udelt positiv til at mange opptrer seg seremonimester fra graven.

– Tror du det kan være lettere for pårørende at den som har gått bort faktisk har noen tanker om hvordan begravelsen eller eventuelt minnestunden skal være? spør reporteren.

– Hvis de er enige om det så. Hvis ikke de er enige har jeg opplevd at det oppleves som en bør, sier Edvardsen.

Mange av livets dager har nok med sin egen plage. Å bestemme hva som skal skje etter at døden har inntruffet, gjør begrepet «å ta sorgene på forskudd» til et understatement. Det er godt med alt som er gjort, men det er jo ikke alt man trenger å gjøre.

Hva synes du om å planlegge egen begravelse?

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Ikke noen dårlig ide

Publisert over 6 år siden

Faktisk holder jeg på med å skrive ned noen ord om det samme selv. For min avgang bør gjennspeile mitt liv og det kan være kjekt at det ikke overlates til tilfeldighetene. En god fest krever planlegging og jeg som hovedperson i begravelsesfesten bør vel ha noe å si.

Nå er ikke meningen at jeg skal regisere de som måtte føle sorg ved min avgang sine følelser men heller at jeg ønsker at de skal se på min bortgang som noe helt natrurlig og heller glede seg over den tiden vi hadde sammen, om de føler at det var noe å glede seg over, heller enn å fokusere på at de har mistet noe.

Ikke det at jeg mistenker mine nærmeste for å kontakte prest og kirke ved min avgang, men like fullt kan det være greit å presisere at slikt ønsker jeg det ikke. Så får jeg studere litt nærmer hva som er mulighetene.

Avgangsfester koster penger og det er jo greit at jeg som har forårsaket kostnadene også står for dem og setter rammer for dem. En dyr kiste som like fullt skal brennes opp er galskap i mitt hode, så jeg forutsetter at det blir valgt billigste type og gjerne en som er miljøvennlig.

For langt på vei har vi glemt at død er helt naturlig. Vi har langt på vei gjort begravelser til et fokus på hvor trist det er for de som lever at de har mistet noe. Det blir etter min mening helt feil fokus, da man langt på vei glemmer den avdøde og heller fokuserer på egen sorg og opplevelse.

Død er helt naturlig og så langt har ingen sluppet unna. Begravelse er vel et gode eller privilegium, vel å merke om noen dukker opp i den. For det betyr at ens møte med andre forhåpentligvis har satt positive spor. Vårt etterliv er begrenset til de minner andre har om oss, den dagen ingen er igjen til å minnes våre møter med dem er vi gått over til den evige glemsel. Da kan vi senke skuldrene og vite at jobben er over.

Hvem har sagt at det er vemodig eller tyngende å planlegge egen begravelse, se optimistisk på det og planlegg det med samme iver og humor som man planlegger andre begivenheter i livet. Det kan langt på vei være en artig oppgave og hvem vil vel sette seg imot et menneskes siste vilje, her har man mulighet til å spille de levende et siste puss, atter et minne de vil dvele ved senere i sine liv.

 

Svar
Kommentar #2

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2246 kommentarer

Egen begravelse

Publisert over 6 år siden

Bekymringer kan det saktens finnes nok av i dette livet, likevel mener jeg det er helt greit at mennesker gjør opp med seg selv hvordan de ønsker å bli begravet/ evt.bisatt/kremert.

 

Det burde være en støtte for pårørende at den som er død har vært bevisst sine egne ønsker i så måte - begravelsen er ikke en "event", men et punktum for et liv, og det er den som er gått bort som har levd det livet.

 

Selv om Aas har skuffen full av ønsker, så tror jeg ikke at det i det store og hele foregår på den måten. Min erfaring er at man samtaler med de nærmeste og finner en felles plattform for hvordan det hele skal ordnes.

Svar
Kommentar #3

Arne B. Varmedal

7 innlegg  104 kommentarer

Gravalvorlig

Publisert over 6 år siden

Et hovedpoeng i forbindelse med en kristen gravferd er at vi alle er like foran Gud, uavhengig av sosial status, inntekt, kjendisfaktor, etc.  Menneskers likeverd var også en helt sentral verdi for Wenche Foss.

I det virkelige liv er det ikke alle av oss som havner på sokkel eller kan forhåndsbestille hvilken biskop eller prest som skal forrette/ikke skal forrette i vår begravelse.  Det finnes garantert langt flere enn Foss som kunne tenke seg Stålsett som seremonimester: en narkoman uteligger, en "åndssvak", en schizofren eller et helt "vanlig" menneske.

Stålsett ville garantert fått kapasitetsproblemer om han på forespørsler fra alle disse/oss skulle benytte samme, kjappe og sjarmerende replikk som ovenfor Wenche Foss:

 "Anytime!" 

 

Svar
Kommentar #4

Eirik S. H0lthe

25 innlegg  785 kommentarer

Ikke så dumt, faktisk.

Publisert over 6 år siden

Jeg mener en begravelse er en like stor begivenhet som dåp, førstekommunion, konfirmasjon, bryllup etc. Kanskje faktisk enda større, siden det er den siste høytidelighet til din ære, som du noensinne er tilstede i. Så hvorfor skulle man ikke planlegge begravelsen med like stor iver og kreativitet som de øvrige store fester i livet?

Jeg har riktignok ikke planlagt noe selv, jeg føler meg nok litt for ung til det. Men jeg har naturligvis gjort meg opp noen tanker om hvordan jeg ønsker at min begravelse skal være, man vet jo aldri når døden inntreffer. For meg virker det heller merkelig å ikke ha et ønske om å ha en finger med i spillet når man skal gravlegges. Om mitt liv, når tiden kommer, vil ende langsomt ved for eksempel sykdom, vil jeg nok utnytte sjansen til å planlegge min egen begravelse.

Svar
Kommentar #5

Njål Kristiansen

140 innlegg  18027 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Ens egen begravelse er da ALT FOR alvorlig til å overlates til amatører!:-)

Svar
Kommentar #6

Per Traasdahl

67 innlegg  1534 kommentarer

Det må da vel

Publisert over 6 år siden

finnes grenser for hvor selvopptatt en skal være...

Svar
Kommentar #7

Njål Kristiansen

140 innlegg  18027 kommentarer

Publisert over 6 år siden

Yess. Klarer de ikke å begrave meg får jeg bare ligge der. Om jeg lever eller dør hører jeg Herren til. Antallet bårebuketter, ovasjoner og hevinger og senkinger av kisten er noe jeg har et fjernt forhold til.

Svar
Kommentar #8

Turid Talita Manjana Holta

0 innlegg  2678 kommentarer

Å hva gjør det andre?

Publisert over 6 år siden

Det er så alt for sørgelig når noen dør, at om noen skulle ha noen ønsker synes jeg ikke det er noe å diskutere for andre. Er ønskene overkommelig og mulige så kan jeg ikke si noe på det. Døden er bare trist og en vet den kommer. Jo en må få lov å få velge litt selv gjør virkelig ikke oss andre noe om det betyr noe for et menneske.Det får være opp til enhver. Og kan ikke kalle det for å være selvopptatt akkurat heller. Det blir for rart for et menneske å forlate den plass de alltid har hatt, livet på jorden som menneske plutselig skal en vekk herfra. spørsmålet er vell likegodt hva har vell andre med et spesilet ønske til en som tenker over sin død og begravelse å gjøre. La mennesket få velge selv til siste

 

Svar
Kommentar #9

Lars Randby

159 innlegg  5721 kommentarer

Er det?

Publisert over 6 år siden
Per Traasdahl. Gå til den siterte teksten.

finnes grenser for hvor selvopptatt en skal være...

Handler det om selvopptatthet? Det kan sikkert gjøre det og det kan sikkert også finnes helt uselviske grunner for å ha en mening om egen begravelse. For egen del startet tanken rundt det å feste noen tanker om egen begravelse rett og slett fordi jeg satte meg ned for å påbegynne nedtegnelse av et tesatament.

Dette er et dokument jeg ikke har noe nytte av eller behov for, for som kjent kan man ikke ta noe med seg den dagen man takker for skiftet. Men når det først blir påbegynt følte jeg at det også kunne være på sin plass å fortelle litt om hva jeg så for meg som en passende avgang.

Jeg har vært i noen begravelser opp gjennom livet, ikke så mange men nok til at jeg har gjort meg opp en mening. Jeg har også delvis vært gjennom noen av forberedelsene til en begravelse av en meget kjær venninne. Det er ikke noen lett øvelse å skulle søke å ballansere det man tror er et annet menneskes ønske og vilje opp mot egne preferanser, behov og ønsker.

For hvor mange begravelser har jeg ikke vært i hvor jeg opplever at det kommer opp så mange ulike og nye sider ved et menneske jeg har ment jeg kjente godt. Det forteller meg at mine møter med dette mennesket bare var biter og bruddstykker i og av deres liv. Det er så mange sider av oss at det ikke er plass til å vise dem alle til bare noen få. Hvert møte er unikt og det blir mange møter med forskjellige mennesker gjennom et levet liv.

I en begravelse sitter det da naturlig mennesker med vidt forskjellige historier om møter med den avdøde. Det vil ofte være slik at det eneste disse menneskene som møter til begravelsen har felles er at de har sine minner og tanker om møte med den avdøde. De nærmeste pårørende er langt på vei konstruert ut fra familierelasjon. Men det er ikke nødvendigvis slik at det er disse som har hatt det sterkeste møte med den avdøde. Det kan like gjerne være den annonyme personen på bakerste benk som ikke gjør annet av seg enn å kondolere den nærmeste familien etter sermonien. En ukjent for alle bortsett fra den avdøde.

Kan hende er det denne annonyme der på bakerste benk som har mest behov for en liten siste hilsen fra den avdøde. Vil det da være selvopptatthet om man skrev ned at man ønsket en spesiell liten hilsen og takk til denne personen i minnetalen?

Det kan jo også hende at man har pårørende med ulike ønsker rundt en begravelse. Noen av dem er muligens religiøse andre ikke. Mulig det da kan virke forsonende og lette litt om den avdøde har avklart på forhånd hvor og hvordan man ønsker sermonien gjennomført. Eller det kan være pårørende som av ulike grunner har kommet skjevt ut med hverandre, da kan det jo hende det er en befrielse om en del rammer alt er lagt og en del planlegging utført.

De fleste av oss er ikke åpne bøker, vi har våre hemmlighet og våre private rom. Det er ikke alt vi deler og vi deler hverken likt eller alt med alle. Det er heller ikke gitt at det vi selv har av tanker og meninger er overlevert til de som sitter igjen med jobben når vi har gått bort. Det kan være en sang som betød noe helt spesielt for den avdøde som man ønsker å dele med andre, gi dem som et minne eller en gave på dagen for sin siste reis.

For egen del har jeg så langt ikke gått så dypt i materien. Det lille jeg har satt ned på papiret går på at jeg ønsker at en sermoni skal gjenspeile at jeg ikke er religiøs og derav holdes i et ikke-religiøst sermonirom. Jeg ønsker også å kremeres og at asken enten spredes på dertil egnet sted eller at urnen settes ned på en minnelund. For jeg ønsker ikke noen merket grav, for de som ønsker det kan bevare meg i sine minner og det kan de gjøre når som helst og hvor som helst.

Jeg ønsker også en skikkelig fest og ikke noen obligatoriske snitter og kaffe. For livet handler for meg om de levende og ikke om de døde. Jeg håper jo at de som deltar stort sett har hatt mest hyggelige møter med meg når jeg var i live og kan hende de også kan se at det er disse minnene som lever videre man kan styrkes av og gledes ved, og ikke et savn etter nye minner som aldri vil komme.

Er det rett av meg å leve mitt liv for så å forlate det uten noen som helst foreredelser som kan lette noe av det praktiske for de som uannsett må stå for oppryddningen. Det er ikke så mye arbeide som skal til for å skape litt orden i kaoset, avhjelpe litt vei for de som skal rydde etter et levet liv.

Jeg ser på livet som noe jeg har til låns, da er det viktig å avlevere det ved endt lånetid i minst like god skikk som da jeg lånte det. Muligens selvisk men like fullt min mening.

 

Svar
Kommentar #10

Martin Enstad

23 innlegg  30 kommentarer

Ofte godt ment, men lager lett problemer.

Publisert over 6 år siden

Det er ti år siden jeg for første gang forrettet begravelse som teologisk student og prestevikar. Og siden den gang har jeg en gang i blant vært borti begravelser der det foreligger planer fra avdøde i ulik grad. Og i samtaler med kolleager har man hørt om liknende erfaringer.

Ofte er det godt ment, det skal være en hjelp til familien. Og noen ganger er familien oppriktig glad. Men når det komme til stykke så var det ikke alltid hjelp. Familien følte seg bundet; "hva var det nå NN egentlig mente med?". Man blir redd for å gjøre feil i forhold til avdøde. "Vi ville nok ikke gjort det sånn, men siden NN har sagt det"  osv.

Og noen ganger så tror jeg det liker et helt klart aspekt av kontrollbehov i slike ønsker. Mennesker som har hatt full kontroll i livet, ønsker også kontroll på det siste som sies/gjøres rundt dem. Og de ønskene som legger modererende begrensninger på familien; ikke ditt eller ikke datt, er ikke noe lettere enn de som evt er med på å legge til noe ekstra.

Avdøde er den eneste det er helt sikkert at ikke er tilstede i levende live i en begravelse, og slike ønskelister er kanskje først og fremst et uttrykk for at vi i levende live ikke tar inn over oss at døden fratar oss tilstedeværelse i livet.

 

 

Svar

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 4 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

PROFESSOR PÅ VILLSPOR?
av
Aase Marie Holmberg
rundt 4 timer siden / 45 visninger
0 kommentarer
Godt og blandet
av
Håvard Nyhus
rundt 8 timer siden / 401 visninger
1 kommentarer
kirkevalgene 2015,og 2019
av
Geir Husveg
rundt 10 timer siden / 85 visninger
0 kommentarer
Det magnetiske Noreg
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
rundt 11 timer siden / 193 visninger
0 kommentarer
Korsvei i vår tid
av
Tore Hynnekleiv
rundt 13 timer siden / 748 visninger
1 kommentarer
Senneset og Vårt Lands leder
av
Berit Aalborg
rundt 13 timer siden / 808 visninger
0 kommentarer
Mors kjøttkaker
av
Terje Carlsen
rundt 15 timer siden / 75 visninger
0 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Sigurd Eikaas kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 5 timer siden / 5420 visninger
Sigurd Eikaas kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 6 timer siden / 1850 visninger
Tore Olsen kommenterte på
Godt og blandet
rundt 7 timer siden / 401 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 7 timer siden / 806 visninger
Mona Ekenes kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Dagfinn Gaarde kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 8 timer siden / 5420 visninger
Knut Nygaard kommenterte på
Jesus er større enn norsk politikk
rundt 8 timer siden / 528 visninger
Marianne Solli kommenterte på
Å praktisere egne formaninger
rundt 9 timer siden / 5420 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Å finne seg selv
rundt 9 timer siden / 1202 visninger
Les flere