Verdidebatt

Helsefabrikker

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kveldens TV program på NRK2 om Helsefabrikken, fikk meg til å tenke at endelig blir det igjen satt fokus på i samfunnsdebatten hvorvidt det såkalte DRG systemet er godt egnet som grunnlag for finansiering av våre sykehus. Kort fortalt går dette systemet ut på at man på forhånd setter en pris på en behandling sykehuset gjør i forhold til den diagnosen pasienten blir gitt, og så får sykehuset inntekter fra staten ut fra dette. Det var en del debatt om innføringen av DRG da systemet i sin tid ble innført her i landet (tror det var rundt 1990). Motforestillingene og protestene fra de ulike helsefagmiljøene ble overhørt den gang, fordi en overordnet målsetting var å få kontroll med kostnadene. Men også å få "mer helse ut av hver krone" som det het dengang i NOUer og i de såkalte virksomhetsplanene som nesten samtidig var blitt så populære å innføre i offentlige virksomheter. Både DRG systemet og virksomhetsplan-tenkningen, var hentet fra det private næringslivet, fra USA. Egentlig ganske underlig dersom ønsket og motivene var å få mer helse ut av hver krone. USA har verdens dyreste helsevesen, dvs. kostnadene pr. behandlet pasient er den dyreste i verden. Og dette er ikke noe nytt, slik har det vært i uminnelige tider. Men i USA trengte de systemet for å imøtekomme forsikringsselskapenes krav om å kunne kontrollere at de ikke betalte mer enn de måtte for behandlingen arbeidsgiverne hadde forsikret sine arbeidstakere for. Og som vi også kjenner til, er det en ganske stor andel amerikanere som ikke har slik forsikring og dermed heller ikke får den medisinske behandlingen de har behov for. I USA fins det som også kjent, innflytelsesrike miljøer som regner den tenkningen vi tradisjonelt har bygget vår velferdsstat på med blant annet den allmenne retten til helsetjenester, som  sosialisme/kommunisme, noe som i deres øyne er utvetydig vederstyggelig. Mens vi her i landet regner den allmenne og statlige finansierte retten til helsetjenester som et viktig velferdsgode, ser man på dette i konservative politiske miljøer i USA, som kommunistisk praksis, og dermed implisitt som en innskrenkning i individets rettigheter og valgfrihet som borger. De fleste her på forumet har vel fått med seg Obamas kanossagang for å utvide helserettighetene især for barn, men også for de fattigste i USA. Den såkalte TEA-party bevegelsen gjorde i den sammenheng et stort nummer av at Obamas forslag til helsereform var et skritt mot kommunisme i USA.

Så hva var det som fikk norske helsepolitikere til å innføre et system for finansieringen av våre sykehus der det økonomiske fokuset var så dominerende, men på ingen måte noen pekuniær billigere løsning? Jeg vil hevde at ønsket om kontroll og forutsigbarhet i en uforutsigbar virksomhet som behandling av syke mennesker er, var en motiverende faktor. Samtidig kom en motetrend som gikk ut på å betrakte pasienter  som kunder eller brukere som de fra da av ble kalt i noen virksomheter. Ideologien og ordbruken ble hentet fra det private næringslivets omsetting av varer og tjenester. Jeg mistenker sentrale helsepolitikere for å ha hatt en type "magisk tenkning" som gikk ut på at effektivitetskravene og forsåvidt kvalitetskravene (skjønt dem ble det satt fokus på mye senere) fra privat næringsliv sin produksjon, direkte kunne overføres til sykehusdrift.

Og denne tenkningen fikk konsekvenser, det ble mye dyrere å drive sykehus fordi det gikk så mye tid, arbeidskraft og dermed stor andel av sykehusenes budsjetter til å legge virksomhetsplaner og rapportere hva sykehusene brukte tiden på, ned til minste detalj. Og viktige deler av virksomheten ved sykehusene, viste det seg vanskelig å ta med i disse rapportene. Hvordan rapportere om ulike omsorsaktiviteter og tidfeste dem for økonomisk beregning. Hvordan ta hensyn til at mennesker er forskjellige og trenger noe forskjellig behandling selv om en diagnose er felles? Dette i motsetning til masseproduksjonen av varer som jo greit kan standariseres?

Da man innså at helsefagansatte brukte for stor andel av sin tid til dette byråkratiet, ble det behov for økning av administrativt ansatte. Og i våre dagers helseforetak florerer direktørene og andre administrativt ansatte ganske tett med sin fordoblede lønn etter siste organiseringsreform. Og så har det fremkommet noen "skandaler" som at det manipuleres med diagnoser ved enkelte sykehus, man gir dem den diagnosen og evt. komplikasjoner som gir høyest inntekt til sykehuset. Eller man skriver ut pasienten og reinnlegger dem flere ganger for å få betalt flere ganger for det som egentlig er en og samme behandling. Eller man proriterer å behandle de pasientene som man får best betalt for, og disse er ikke nødvendigvis dem som trenger det mest og først.

Det virker som at aktørene har "lært" sin lekse om hva som blir økonomisk belønnet og handler i tråd med dette. Jeg vil hevde at det som redder noe av situasjonen, er at helsepersonell i Norge faktisk gjennomgående har stor personlig integritet og høy moral. Det spørs imidlertid hvor lenge denne bufferen vil makte å stå imot helsebyråkratenes stadige krav om budsjettballanse i driften? Jeg undres faktisk også på hvor mye helse vi kunne fått av alle de pengene vi bruker på hele det svære byråkratiet, de stadige omorganiseringene og alle møtene i forbindelse med det?

Og det hadde jo også vært en klar fordel om de sentrale helsepolitikerne , særlig helseministene, hadde hatt en mere konsistent ideologi for sine visjoner for norsk helsevesen. Så hadde man kanskje sluppet alle fakkeltogene og svære folkelige opprør omkring sykehusreformer. I stedet har man hatt en Bjarne H. Hansen, som har fabrikken Toyotas produksjon som et forbilde for helsevesenets drift, men som forøvrig vendte seg til Snåsamannen for helbredelse da sønnen hadde en kronisk sykdom.

Jeg tipper at den såkalte funksjonsfordelingen mellom sykehusene kommer til å bli et hett tema ved årets valg og neste stortingsvalg. Finansieringsmåten av sykehusene burde også bli det etter min mening.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt