Insektet som kan telle til 17

Min interesse for insekter har hittil vært begrenset til å kunne glede meg over deres fravær samt en viss viten om at de er nødvendige nytteskapninger for naturens balanse. I februar måned pleier vi å ta en 2-3 ukers avstikker til Tenerife, hvor jeg har ved flere anledninger forsøkt å forøke gleden ved oppholdet ved å minne fruen om hvor utrolig det er at i denne deilige varmen og klima ikke finnes et eneste plagsomt insekt å irritere seg over.

Inntil jeg nylig hørte om magicicada-insektet, hvor jeg i løpet av minutter var blitt en fascinert insektbeundrer.

Hverken vitenskapen eller entomologer har hittil klart å finne ut av hvorfor insektet magicicada er istand til å telle til 17, noe den bevingede skapningen åpenbart kan. Uten å telle feil en eneste gang.

Historien begynner på et vis i år 1633 i USA - eller rettere sagt i New England på dagens amerikanske østkyst - hvor nyankomne pilgrimer på søken etter et bedre liv hadde begynt på sin nye tilværelse.

En dag våknet bosetterne i Plymouth Rock til en sverm - millioner - av rødøyede insekter som kom opp av bakken og til forveksling lignet på gresshopper, og som laget så sterke lyder at det var umulig å føre en normal samtale.

Hos de bibelkyndige - som mange av bosetterne var - gikk tankene fort hen til israelittenes nedtegnelser fra disasporaen i Egypt hvor det i løpet av natten kom gresshoppesvermer som dekket hele landet som straff for at Farao ikke lot israelittene få reise.

Andre bibelkyndige pilegrimer mente at bildet stemte ikke helt - i Egypt var det blitt totalt mørke så ingen kunne se, og gresshoppene hadde dessuten spist all maten til israelittene.

Etter 3-4 uker forsvant alle plagedyrene og ble etterhvert glemt. Det var heller ikke gresshopper som hadde vært på besøk, men altså

Magicicada Septendecim

- eller s.k. sikader.

Glemt - inntil 17 år senere - i 1650 hvor de dukket opp igjen på de samme stedene, laget nesten uutholdelige skrikelyder, og for deretter å forsvinne på nytt i løpet av 3-4 uker.

Sikadene klekker ut larveeggene på noen ganske få uker i planter og trær, hvoretter de faller på bakken og så graver seg ned i jorden, hvor de ligger i 17 år. I Nord-Amerika finnes de over store områder. De kommer tilbake hvert 17. år på samme sted, men er ikke synkronisert ellers.

Det finnes også en annen type av magicicadi-insekter i USAs sørstater. De slutter å telle etter bare 13 år i dvale. Hvorfor begge magiciacadi-typene har valgt seg ut primtall har entomologer altså ikke klart å gi oss noe fornuftig svar på. Kanskje de hater divisjon og bare liker primtall? Antagelig har de mer enn nok med å telle antall år det gjenstår før de skal ut på ny sang- og formeringsturne.

Eller teller de 6209 dager?

Sir David Attenborough, som først fikk meg hektet på interessen for sikader, vet det heller ikke.