Kulturpropellen Giske

Da kulturminister Trond Giske sist uke så seg over skulderen og oppsummerte Kulturløftet –regjeringens kultursatsing de siste fire årene – gikk tre ord som en stri strøm mellom hans egne kommentarer: «utrolig», «fantastisk», «formidabelt», et par ganger også «utrolig fantastisk».

Med fare for å såre de som er oversett og til og med tilsidesatt og ikke synes det er så «fantastisk», skal det sies at, jo, det er det. Det er imponerende hva kulturpropellen Giske, unnskyld uttrykket, har fått til. Vi skal ikke trette med oppramsing. Men en kulturøkning på 0,8 prosent eller prosentpoeng, som Geir Helljesen ville sagt det – av statsbudsjettet utgjør to milliarder kroner. Det er det blitt mye moro av.

Giskes mantra er mangfold, god helse og bedre livskvalitet. Men også at kulturpolitikken har «sitt utgangspunkt i kulturens verdi og egenskaper i seg selv». Det siste er bra. Det første ville ikke eksistert, hvis kulturen var styrt som en slags «nødvendighetsartikkel». Kultur er mer, kultur er en verdensholdning. I rusen over mengden aktiviteter og dermed litt av støyen, går det an å savne en aldri så liten tanke om kulturens usvikelige nødvendighet i ethvert samfunn av humanistisk karakter. Det er den som holder «samtalen» igang på tvers av århundrene, det er den som står når alt faller, det er sporene våre og derfor etterstreber kulturen alltid kvalitet, ikke mengde. Det ville være verd en linje eller to. Det ville ha utballansert opplevelsen av at det er et slags Underholdnings-Norge vi klapper i havn. Kultur er ikke alltid glede.

Men for all del glede. Og det blomstrer rundt skolesekker og spaserstokker, det skal Giske ha. Noen rullatorer, ryktes det, er gjenglemt etter forestillinger her og der. Glede. Og mer blir det. Får Giske fortsette, lover han at kulturen lyser som 1 prosent på statsbudsjettet i 2014. For alt vi vet, kanskje er det også han som har sparket løs en og annen stein, som gjør at kultur er en dimensjon i valgkampen denne høsten. Når var den det?