Å leve uten Gud

Les gjerne denne først. Dette er et tillegg til denne.

Jeg har tidligere fortalt om mitt liv, min omvendelse og livet etterpå. Jeg tenkte her å utdype litt hva det var som fikk meg til å revurdere min tro og til slutt forlate den. Jeg husker at jeg tidlig hadde spørsmål om kristendommen men også spørsmål om sannhet. Jeg tenkte ofte på det dersom jeg hadde en knapp som jeg kunne trykke på og få avslørt en gang for alle Sannheten, ville jeg gjort det?

Jeg var, etter hva jeg kunne huske, tidlig en tviler. Jeg synes mye var vanskelig i Bibelen, men levde i et miljø hvor ingen stilte spørsmål med dette og det var lett å følge mengden. Alle på misjonsstasjonen var naturlig nok kristne, og jeg hadde lite kontakt med folk utenfor før vi flyttet tilbake til Norge i fjerde klasse.

Tilbake i Norge gikk jeg på kristen skole, var blant kristne venner og hadde ikke veldig nær kontakt med ikke-kristne. Det var alltid noen, men ikke mange. Det ga nok en trostrygghet, og på videregående og var det ingen tvil i mitt hjerte. Guds ord var sannhet, og jeg hadde masse ideer om hvordan vi kunne nå ut til de ufrelste i bygden hjemme. Jeg startet bedehusavis og ønsket å utvide til et magasin for hele Arna. Jeg hadde også store planer om store evangeliseringprosjekter, vi skulle trekke til oss ungdommen som aldri gikk i verken kirke eller bedehus. På denne tiden hadde jeg tre styreverv i bedehuset og brukte mye av min fritid der.

Evangeliseringsprosjektet ble det likevel aldri noe av. Endel hadde motforestillinger, og en av innvendingene mot sistnevnte var omtrent slik (det er mulig jeg husker feil): «Jo, men etter at de har blitt frelst, hvor skal de begynne? Skal misjonsmenigheten få alle?» Jeg husker at jeg svarte, «Who cares! De kan få alle for min del. Det viktigste er vel at de blir frelst!». Jeg husker at det hele rant ut i sanden, det ble et par diskusjoner, men ingenting hendte, men denne innvendingen satt fast. Hva var viktig? Frelse eller bedehusforøkelse? Selvsagt var det langt mer komplisert enn sådan, men der og da skapte det en følelse av fraksjonisme fremfor sjelevinning. Det må imidlertid sies at bedehuset og misjonsmenigheten har arbeidet godt sammen både før og etterpå, så bildet er ikke så svart-hvitt. Uansett, jeg forlot Bergen og reiste til Menighetsfakultetet.

Da jeg ikke lenger var aktiv i bedehuset (dvs ikke lenger hadde lederverv), merket jeg at tvilen kom tilbake. Jeg husker at jeg utviklet en teori om at man ikke kunne være både aktiv med å omvende og å tvile. Det finnes veldig få nevenyttige filosofer. Dersom jeg var stadig var ute blant folk holdt jeg hjernen aktivert, og det var ikke mulighet for å stille spørsmål. Da jeg ble mindre aktiv, kom også jeg til å tvile mer og mer. Og tvilen var aldri godt mottatt..

Jeg husker ofte i møte med kristenledere, så var det spørsmål som riktignok ble tolerert, men som på ingen måte var ønskelige. Jeg husker spesielt en samtale i en Nikodemus-krok, en tilbud i menigheten hvor man kunne gå og legge ut om sin tvil og sin sorg. Han forventet kanskje en samtale i retning av «Hvordan kan jeg tro når hamsteren min nettopp døde.» Så ville han trøste meg og påpeke at Gud elsker oss uavhengig av hva som skjer, vi ville bedt sammen og alt ville ha ordnet seg til bedre. Han forventet ikke en som stilte spørsmål om de grunnleggende sannheter i Bibelen, og etter noen minutter med diskusjon merket jeg at han var litt irritert over det jeg sa. Jeg tror ikke noen av ble så veldig mye klokere, men jeg fikk en følelse av at de ikke hadde svar og at dette ikke skulle snakkes om.

Jeg begynte en gang å lese Bibelen fra perm til perm og kom helt til Krønikebøkene før jeg ga meg. Fortellingene var spennende nok, men jeg oppdaget etterhvert noe som jeg fant interessant. Språket utviklet seg. Det enkle språket ble langt mer utviklet og utmalende i de senere tekstene i GT. Det virket ikke logisk. Bibelen ble mindre og mindre guddommelig, mer og mer menneskelig.

Grekerne søker visdom, jødene tegn. Jeg tror jeg jeg var litt av begge deler. Jeg søkte både tegn og visdom, logiske koblinger mellom GT og NT, og trosstyrkende fortellinger fra andre kristne. Etterhvert som jeg studerte Bibelen mer og oppdaget jeg mer og mer problematiske sider. Profetier som tidligere hadde vært så trosstyrkende, falt sammen og pekte mer og mer på en på menneskeskapt Bibel. Kristusprofetier ble like troverdige som Nostradami profetier, man måtte legge til en god del godvilje og ignorere elementer som ikke passet inn i fortellingen. Jeg har skrevet om dette tidligere, les gjerne dette.

I praksis burde Bibelen fungere som to lag av brobyggere som bygget på hver side av elven, og til slutt ville begge sider møtes i perfekt harmoni. I praksis var ikke dette tilfelle. Den ene siden var en steinbro, den andre var av tre og man måtte gå i gang med et stort skjøtearbeid. Det er selvsagt ikke noe galt i det, men det ga likevel ingen indikasjon på noen Stor Plan, verken med verden eller med mennesket.

Når det gjaldt tegn, ble flere og flere av dem problematiske. Da jeg var liten trodde jeg at tungetale var kommunikasjon på et annet jordisk språk, en nordmann som snakket swahili, en amerianer som plutselig begynte å snakke russisk uten noen for språklæring. Da jeg forstod at dette var «himmelske språk», og at ingen kunne forstå disse uten noen guddommelig veiledning ble jeg litt skuffet. Jeg var på et bønnemøte hvor både statskirkemedlemmer og mer karismatiske samlet seg i bønn, og jeg registrerte at en av dem som ba i tunger bare gjentok de samme ordene igjen og igjen. «Rakka sjakka pakka takka. Rakka sjakka....» Var det et guddommelig språk, var det veldig lite utviklet. Et tegn på Guds storhet begynte å visne bort. Det samme gjaldt fortellinger om helbredelse, når man forstod at dette var så enkelt å forklare, eller at det skjedde i andre trossamfunn også. Samtidig var de virkelig store miraklene så dårlig dokumentert, de små, som at noen blir kvitt hodepine gikk det fjorten på dusinet av, men de virkelig store... De var alltid andre eller tredjehånds informasjon, og dokumentasjonen var alltid så som så.

Jeg leste nylig Steven Hassans utmerkede bok Combatting Cult Mind Control, og jeg festet meg ved noe som han skrev, noe som er grunnen til at mange bryter ut av destruktive sekter, man tar lederen i en løgn. Nå var jeg aldri medlem av noen sekt, men dette var noe som slo meg at jeg til tider også opplevde. Jeg leste apologetikkbøker, blant annet en av en svensk forfatter, hvis navn jeg desverre ikke er i stand til å huske. Han hadde ingen problemer med å sitere falsifiserte utdrag av Josefus eller å argumentere så dårlig at selv jeg så det problematiske i det. Det slo meg at kristne ikke burde behøve å skjule sannheten, å applisere svake argumenter og være spesielt selektiv i hva man trekker frem. Dersom jeg var en selger av det beste produktet som var å oppdrive til den beste prisen ville ikke jeg at noe skulle skjules. Hvorfor avviste man så lett evolusjon, andres religiøses opplevelser og muligheten for at en tok feil.

Når man velger å gi opp troen er dette som regel etter en lang tid med grubling og filosofering. Det er alltid vanskelig å ta et valg, rett og slett fordi du har så mye å tape. Hva vil foreldre si? Hvordan reagerer venner? Hva med alt du har gjort for kirken, for bedehuset, spesielt når du har sett deg ut en karriere innen en kristen organisasjon? Hva vil andre tenke? Vil de se på deg som et syndig menneske? Et menneske på vei til helvete? Et menneske uten kjærlighet for sin neste?

Jeg kjente også til andre som hadde brutt ut, som hadde blitt skjelt ut av kristne venner. "Du vet jo at dette er sant! Du vet jo dette! Du vet jo at Jesus døde for deg!" Sinnet enkelte kristne ga uttrykk for var likevel et sjeldent fenomen. Andre var litt mer nysgjerrige, jeg tror det virket som en umulig tanke å gi opp troen. For enkelte er det sikkert like fremmed som å kappe av seg armen.

For de fleste har det imidlertid vært et ikke-tema, de vet at jeg har arbeidet som konfirmantleder for HEF og det omtales bare en sjelden gang i blant. Det gjør ingenting, og det gjør heller ingenting at noen lar være. Men mange har snakket med meg og debattert på nettet, og mange ser ut til å ha avgjort at tap av tro skyldes tre ting:

1. Man føler at Gud er fjernt unna blant annet på grunn av dødsfall blant venner og slektninger.

2. Man føler at man ikke strekker til, at Guds bud er for strenge.

3. Man opplever hykleriske kristne, eller troende som ikke lever etter Guds bud.

    

    

Når det gjelder nr 1 hadde jeg ikke så mye tvil på grunn av det. Jeg har ingen sykdommer og allergier og ingen av mine nærmeste under 60 år har gått bort. Det samme kan sies om nr 3, jeg visste om noen kristne som hadde blitt grepet i å gjøre ulovlige og umoralske handlinger, men det var aldri noe som jeg tilla Gud. Når det gjelder nr 2 var jeg vel som andre kristne, man sitter av og til med følelsen om at en er for stor synder, men dette var ikke et stort problem. Samtidig, når kristne irettesatte meg, ble jeg som regel bare irritert.

Likevel er dette det som mange tror er problemet. Hva er det du opplevde som er så ille at du valgte å snu ryggen? Føler du at Guds bud er for strenge? Føler du at Gud er fjernt fra deg? Føler du deg ikke verdig til å motta Guds nåde? Hva er det som har gjort at du har så mye imot Jesus?

Og det var også problemet. Jeg hatet ikke Jesus. Jeg hatet ikke Gud. Jeg trodde bare ikke lenger på dem. Og det var ikke fordi jeg hadde opplevd hykleriske kristne, at jeg hadde mistet noen av våre nærmeste og at jeg ikke lenger trodde at Gud var kjærlig. Jeg trodde rett og slett ikke. Å, hvor mye jeg hadde lært om de frafalne. De ønsket ikke å tro. De ville ikke stå til ansvar for sine handlinger. De ville ikke ta imot gaven. De ville leve i mørket. Og nå var jeg en av dem.

Å miste troen var egentlig ikke så spesielt, jeg følte ingen sorg, ikke noe savn, egentlig følte jeg meg bare lettet. Lettet over en avgjørelse som var tatt, som jeg egentlig hadde utsatt i lang tid. I praksis hadde jeg vært ateist i over ett år allerede, så jeg et dødsfall på fjernsyn regnet jeg med at dette var slutten. Gudsbeviser avviste jeg, fortellinger om himmelen likeså.

Jeg har tidligere skrevet om min omvendelse så jeg vil ikke nevne det her. Men jeg vil nevne at etter beslutningen min valgte jeg å holde det hemmelig for noen. Jeg fortalte det først til min ikke-kristne venner, men ba dem ikke fortelle dette videre, ikke før jeg var klar. Det var likevel ikke noe jeg kunne holde hemmelig for alltid, siden jeg stadig ble invitert på kirkemøter eller til tider også bedt om holde andakter. Man måtte alltid se an hvem som kunne få vite hva men etterhvert var alle informert.

Etterhvert som dette ble kjent har mange ønsket å snakke med meg om dette. Dette har jeg egentlig ingenting imot, og jeg liker å ta en diskusjon. Dersom noen ønsker dette er jeg alltid klar for en respektfull debatt om tvil og tro. Kunne gjerne tenke meg å møte noen av dere til en hyggelig kafesamtale, for den saks skyld gjerne i kirken deres, men ikke regn med å omvende meg, med mindre dere kan vise et bibelvers eller argument jeg ikke har hørt før. Og ja, jeg har hørt at Jesus elsker meg.

Jeg er ingen frafallen. Frafallen er negativt ord og beskriver ikke den følelsen jeg sitter med nå. Jeg liker heller ikke uttrykket å miste troen, som om jeg har mistet lommeboken. Man skifter syn, man ser ting på en annen måte, men jeg mister ingenting.

Da jeg var liten kunne jeg ikke forstå hvorfor ateister i hele tatt hadde en moral. Hvorfor gikk de ikke rundt og stjal, myrdet og brøt alle Guds bud? Nå forstår jeg det.