Verdidebatt

Afrikas massemorder

Verden har rustet seg til tennene mot internasjonal terrorisme og mobiliserer mot Ghadaffi. Men verken terrorister eller tyranner kan måle seg mot massemorderen som verden ennå bare halvhjertet har mobilisert mot.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den verste helsekatastrofe i menneskehetens historie utspiller seg rett foran mine øyne. Cape Town er Afrikas vakreste by, spill-levende døgnet rundt, moderne, vibrerende og kosmopolitisk. Men under overflaten slumrer en aldri hvilende katastrofe. Mer enn 40 prosent av befolkningen her er smittet av hiv. I Sør-Afrika som helhet er tallet nærmere 25 prosent for den voksne befolkningen. I nabolandene i det sørlige Afrika, som Malawi og Botswana, kryper tallene opp mot 35 prosent.

Hiv har rammet verre enn slavehandel og kolonialisme. Det er gått 30 år siden hivepidemiens utbrudd. Nærmere 30 millioner er døde av aids, mer enn 40 millioner lever i dag med hiv-viruset i kroppen. I Sør-Afrika alene dør årlig 350 000 bare av denne sykdommen, mange av dem barn. Enda flere er barna som har sett sine foreldre dø for massemorderens hånd, og som ingen tar seg av. 30 år er gått, men mot denne massemorderen har vi knapt løftet en finger for å mobilisere.

Vel hjemme fra Sør-Afrika sitter jeg igjen med en rad spørsmål jeg ikke engang hadde stilt før jeg dro. Jeg spør: Hva innebærer dette egentlig? At mer enn en tredjedel av befolkningen i de verst rammede landene er ofre for den snikende massemorderen som hiv-viruset er? Hva innebærer det av menneskelig lidelse, hva innebærer det politisk og for sosial og økonomisk utvikling i en del av verden som er hardt nok plaget fra før? Sist, men ikke minst, hva innebærer det for de hundretusener av foreldreløse barn? Og hva innebærer det for verden?

Jeg har ikke svar på alle disse spørsmålene, men jeg begynte i alle fall å forstå dette: Hiv/aids går til selve kjernen av Afrikas problemer. Sykdommen har rammet kontinentet hardere enn slavehandel og vestlig kolonialisme noen gang gjorde.

Jeg kom også på sporet av flere svar under en filmpremiere vi var invitert til i en landsby noen humpete timers kjøretur nord for Johannesburg. «The craddle of mankind» - menneskehetens vugge – stod her, men her i landsbyen Mantsabula har også historiens verste massemorder slått hardere til enn de fleste andre steder. Mer enn halvparten av befolkningen er smittet. Dette er bakgrunnen for filmskaperen Oliver Schmitz film om noe oppsiktsvekkende som skjedde i nettopp Mantsabula. Filmen «Life above all» har nettopp hatt premiere, og er nominert til årets gullpalme under filmfestivalen i Cannes. En trailer til filmen kan ses her.

Det skjedde noe i Mantsabula. Landsbyen i nærheten av menneskehetens vugge bærer på en dårlig skjult hemmelighet. Det er noe alle i Mantsabula vet, men inntil nylig har ingen villet snakke høyt om det. Slik er det over hele Afrika. Å være hivsmittet er med afrikanske øyne sett på som å ha blitt besatt av en ond makt. Man er i bibelsk forstand en spedalsk. Å snakke om sin sykdom eller på noen måte synliggjøre den, innebærer å bli utstøtt av samfunnet. Som katten gjemmer man seg bort når dødens time kommer, og man dør i ensomhet under et tre på savannen, der man snart også blir rovdyrenes bytte. En øredøvende taushet ruger over denne skammeligste av alle sykdommer. Derfor har også kondomkampanjer så vanskelig for å nå frem. Kondomet synliggjør nemlig det unevnelige. Kondomet er det synlige tegn på en sårbarhet som det sitter langt inne å innrømme, særlig hos den afrikanske mannen.

Chanda – en 12 år gammel jente som endret historien. Men så skjedde det noe i Mantsabula som gjorde at folk fikk mot til å snakke. Fra å være ett av verdens hardest rammede lokalsamfunn har Mantsabula blitt en pioner når det gjelder bevisstgjøring og forebygging. Det skyldes en spesiell historie, der 12 år gamle Chanda inntar hovedrollen. Det er hennes historie som er foreviget i Oliver Schmits vakre film «Life above all».

Historien er i korthet denne: Chanda mistet sin lillesøster av aids og rykter begynte å gå i lokalsamfunnet. De pekte mot Chandas mor, siden alle skjønte at det var hun som hadde smittet sitt barn under fødselen. Moren tvinges til å flykte fra Mantsabula, hele storfamilien ødelegges og kjemper febrilsk for å unngå følgene av skammen og vanæren. Fortvilet flakker Chandes mor omkring og forsøker å få hjelp, men selv på sykehusene støtes hun bort som en spedalsk. Datteren Chanda er imidlertid en gløgg jente, hun forstår at ulykken som har rammet familien dypest sett bunner i fordommer, uvitenhet og angst. Hun innleder en kamp for å finne sin mor tilbake. Hun forlater skolen, der hun er beste elev, og begir seg ut på en vandring gjennom afrikanske landskaper, der hun til slutt finner sin døende mor under et tre på savannen. I tolvte time bringer Chanda sin mor til et sykehus der hun med trass og frekkhet maser seg til hjelp. Chanda vender tilbake til landsbyen som en profetinne med et budskap ingen kan unngå å lytte til: Nå må vi begynne å snakke om livet! Om våre fordommer. Om vår angst.

Det ble begynnelsen på et prosjekt som har gjort at Mantsabula nå peker ut en ny retning for Sør-Afrika. Befolkningen har mobilisert mot hiv/aids. Ved innkjørselen til byen møtes man av prangende veiskilt, hvor man blant mange fantasifulle tekster også kan lese følgende: «No erection without protection.» Dét er hard kost i Afrika. Det ville vært hard kost i Norge også.

Skilt som dette står tett langs veiene som leder til Mantsabula

Skammens sykdom. Det er ikke bare i Afrika at hiv/aids er skam- og tabubelagt. Slik er det over hele verden, også i vårt opplyste Vesten. Det er hovedårsaken til verdenssamfunnets manglende evne og vilje til å møte utfordringene sykdommen stiller oss overfor. Hiv/aids er nemlig i all sin gru også en svært intim sykdom. I siste instans peker den alltid tilbake mot det unevnelige. Mot sex.

Ingen steder er likevel sykdommen mer tabubelagt enn i Afrika. Hiv/aids griper inn i og kompliserer de mest fundamentale reguleringsmekanismene i tradisjonelle afrikanske samfunn. At sykdom ses på som en form for besettelse, er nå én ting. Hiv er i tillegg en usynlig sykdom som sniker seg langsomt inn på sitt offer og blir synlig først idet aids bryter frem. Å ha hiv er å være merket for evigheten, for verken skolemedisin eller woodoo kan fjerne viruset fra kroppen. Det er et usynlig segl som forteller at den smittede er en prisgitt person.

I følge den katolske presten Stefan Hippler, som har viet sitt liv til støtte for aidsofre i Cape Town, er dette en av mange årsaker til at afrikanske samfunn har vært helt evneløse når det gjelder å nærme seg den enorme helsepolitiske utfordringen hiv/aids er. Man har latt som om sykdommen ikke eksisterer. I Sør-Afrika har dette sågar vært offisiell politikk. I et krampaktig forsøk på å skyve vissheten om katastrofen fra seg, har man også gjort seg til lettvinte ofre for alternative dissidentteorier i vestlige vitenskaspsmiljøer, som forteller at hiv egentlig ikke eksisterer, samt for konspirasjonsteorier om at hiv-viruset er plantet av CIA for å holde afrikanere og homoseksuelle nede. Også her rører hiv/aids ved en sår streng i afrikansk mentalitet – følelsen av underlegenhet overfor vesten, mistenksomheten som gjør det så lettvint å tenke at alt det onde kommer utenfra. Desto vanskeligere er det å ta til seg at redningen fra sykdommen kommer i form av vestlig skolemedisin. «Afrikas problemer må løses på afrikansk vis», var ett av honnørutsagnene til Sør-Afrikas tidligere president, Thabo Mbeki. I møte med hiv/aids kommer dette dessverre fullstendig til kort.

Myten om fattigdom. Motsatt av hva mange tror, er ikke hiv/aids en typisk fattigdomssykdom. Den er dét også, ettersom alle sykdommer nødvendigvis rammer mye hardere blant fattige. Men i Afrika er hiv/aids først og fremst en typisk middelklassesykdom. Det er også forklaringen på hvorfor det sørlige Afrika er så mye hardere rammet enn f.eks. Vest-Afrika, der, med unntak av Nigeria, sykdommen er relativt beskjedent utbredt. Det sørlige Afrika er i alle henseender den best utviklede del av kontinentet. En epidemi som hiv trenger mobilitet for å kunne spres. Fattige afrikanske landsbysamfunn har ikke det. Mobilitet forutsetter en fysisk infrastruktur, som igjen forutsetter et utviklet samfunn. Sør-Afrika har høystandard motorveier som løper på kryss og tvers gjennom hele landet og inn i nabolandene, og en økonomi som forutsetter transport av store varemengder. Byer som Johannesburg og Cape Town er drivhjul i en regional økonomi som de siste tjue årene har ekspandert særdeles raskt.

Med på lasset følger hiv-viruset. For i kombinasjon med å ha alle kjennemerker på et utviklet samfunn, er og blir Sør-Afrika også et stykke Afrika som kjemper med sin selvrespekt og strever med å finne sin egen vei. Den intellektuelle og høyt skolerte ekspresidenten Mbeki gjorde seg beryktet ved å benekte at hiv/aids eksisterer og foreskrive dusj etter samleie som beskyttelse mot smitte. Fredsprisvinner Wangari Maathai, selv biolog og en sentral kenyansk politiker, gikk langt i å beskrive hiv-viruset som et vestlig massedestruksjonsvåpen rettet mot Afrika.

Det ligger altså et kompleks i bunnen som preger mentaliteten selv hos de mest opplyste og skolerte: Uviljen mot å la seg styre av vestlig «besserwissen», den aldri hvilende mistenksomheten mot hva verdenssamfunnet nå pønsker på mot Afrika. Så forståelig slike holdninger enn kan være sett ut fra Afrikas blodige historie, så er de likevel en psykologisk barriere som hindrer nødvendige fremskritt.

Noe er i emning. Mantsabula har pekt ut en ny retning for mange. Smittetallene er begynt å flate noe ut. Tilbudene om livreddende behandling er så vidt begynt å bli bedre. Gjennom UNAIDS og The Global Foundation, som er et samarbeidsprosjekt mellom statlige og private instanser i den rike del av verden, er omsider midler og kompetanse mobilisert for at fattige land i Afrika og ellers i verden skal kunne tilby livreddende medisiner til de mange millioner smittede. Avtaler er gjort med de store legemiddelfirmaene for å få slutt på den vanvittige overprisingen av hivmedisiner. USA har opphevet handelsrestriksjoner med land i den tredje verden som har brutt patentet på hivmedisiner og begynt å produsere billige kopimedisiner selv, i første rekke Brasil, Thailand og India.

Livreddende medisiner skal nå i prinsippet være tilgjengelige for alle, men hindrene er fortsatt nærmest uoverstigelige. Effektiv behandling av hiv/aids forutsetter bl.a. avansert medisinsk teknologi til testing og diagnostisering og en medisinsk infrastruktur med sykehus og kompetent helsepersonell. Etter år med neglisjering er det en drøy jobb bare å ta igjen det forsømte når det gjelder å utdanne helsepersonell.

Sist, men ikke minst er det en lang vei frem når det gjelder å utrydde de stigmatiserende holdninger som bremser evnen og viljen til å ta tak i problemene med rasjonelle metoder. Det har vi ikke engang klart i Vesten. Også her står fortsatt hiv/aids som den ultimate skremmende sykdom. Ja, uten mulighet til behandling er den dét. Men 99 prosent av dem som får behandling, viser seg i dag å kunne leve ganske godt med sykdommen forutsatt at man ikke har andre kompliserende infeksjonssykdommer. På et kontinent som fra før er hardt rammet av malaria og tuberkulose, er det enda et hinder oppå de mange andre.

Hiv er globaliseringens epidemi. Samtidig peker dette på den globale urettferdigheten som hiv/aids også er uttrykk for. Oljen i det epidemiologiske maskineriet som driver hiv/aids frem, er en stadig mer globalisert økonomi. Hiv/aids er et slagkraftig uttrykk for at globaliseringen ikke bare skaper vinnere, men vel så mange tapere. Afrika blir i dag stadig tettere vevd inn i en globalisert økonomi. Omfanget epidemien har fått i Afrika skyldes paradoksalt nok at de landene som er hardest rammet, også er de mest utviklede, men likevel ikke nok utviklet til å demme opp for katastrofen når den først har slått innover en. Da har også vi i den rike del av verden, som har vært globaliseringens tilretteleggere, et soleklart ansvar for globaliseringens mange ofre. Skal Afrika ha den minste sjanse til å kunne ta effektivt tak i hiv/aids-problemet med alle dets kompliserte ringvirkninger, forutsetter det mer enn utvikling på bare ett eller få områder. Hiv/aids griper inn i alle Afrikas grunnleggende problemer samtidig. Uten en effektiv kamp mot hivepidemien, kan ingen av dem enkeltvis heller løses.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt