Olav Rune Ekeland Bastrup

98

Afrikas massemorder

Verden har rustet seg til tennene mot internasjonal terrorisme og mobiliserer mot Ghadaffi. Men verken terrorister eller tyranner kan måle seg mot massemorderen som verden ennå bare halvhjertet har mobilisert mot.

Publisert: 27. mar 2011

 

Den verste helsekatastrofe i menneskehetens historie utspiller seg rett foran mine øyne. Cape Town er Afrikas vakreste by, spill-levende døgnet rundt, moderne, vibrerende og kosmopolitisk. Men under overflaten slumrer en aldri hvilende katastrofe. Mer enn 40 prosent av befolkningen her er smittet av hiv. I Sør-Afrika som helhet er tallet nærmere 25 prosent for den voksne befolkningen. I nabolandene i det sørlige Afrika, som Malawi og Botswana, kryper tallene opp mot 35 prosent.

Hiv har rammet verre enn slavehandel og kolonialisme. Det er gått 30 år siden hivepidemiens utbrudd. Nærmere 30 millioner er døde av aids, mer enn 40 millioner lever i dag med hiv-viruset i kroppen. I Sør-Afrika alene dør årlig 350 000 bare av denne sykdommen, mange av dem barn. Enda flere er barna som har sett sine foreldre dø for massemorderens hånd, og som ingen tar seg av. 30 år er gått, men mot denne massemorderen har vi knapt løftet en finger for å mobilisere.

Vel hjemme fra Sør-Afrika sitter jeg igjen med en rad spørsmål jeg ikke engang hadde stilt før jeg dro. Jeg spør: Hva innebærer dette egentlig? At mer enn en tredjedel av befolkningen i de verst rammede landene er ofre for den snikende massemorderen som hiv-viruset er? Hva innebærer det av menneskelig lidelse, hva innebærer det politisk og for sosial og økonomisk utvikling i en del av verden som er hardt nok plaget fra før? Sist, men ikke minst, hva innebærer det for de hundretusener av foreldreløse barn? Og hva innebærer det for verden?

Jeg har ikke svar på alle disse spørsmålene, men jeg begynte i alle fall å forstå dette: Hiv/aids går til selve kjernen av Afrikas problemer. Sykdommen har rammet kontinentet hardere enn slavehandel og vestlig kolonialisme noen gang gjorde.

Jeg kom også på sporet av flere svar under en filmpremiere vi var invitert til i en landsby noen humpete timers kjøretur nord for Johannesburg. «The craddle of mankind» - menneskehetens vugge – stod her, men her i landsbyen Mantsabula har også historiens verste massemorder slått hardere til enn de fleste andre steder. Mer enn halvparten av befolkningen er smittet. Dette er bakgrunnen for filmskaperen Oliver Schmitz film om noe oppsiktsvekkende som skjedde i nettopp Mantsabula. Filmen «Life above all» har nettopp hatt premiere, og er nominert til årets gullpalme under filmfestivalen i Cannes. En trailer til filmen kan ses her.

Det skjedde noe i Mantsabula. Landsbyen i nærheten av menneskehetens vugge bærer på en dårlig skjult hemmelighet. Det er noe alle i Mantsabula vet, men inntil nylig har ingen villet snakke høyt om det. Slik er det over hele Afrika. Å være hivsmittet er med afrikanske øyne sett på som å ha blitt besatt av en ond makt. Man er i bibelsk forstand en spedalsk. Å snakke om sin sykdom eller på noen måte synliggjøre den, innebærer å bli utstøtt av samfunnet. Som katten gjemmer man seg bort når dødens time kommer, og man dør i ensomhet under et tre på savannen, der man snart også blir rovdyrenes bytte. En øredøvende taushet ruger over denne skammeligste av alle sykdommer. Derfor har også kondomkampanjer så vanskelig for å nå frem. Kondomet synliggjør nemlig det unevnelige. Kondomet er det synlige tegn på en sårbarhet som det sitter langt inne å innrømme, særlig hos den afrikanske mannen.

Chanda – en 12 år gammel jente som endret historien. Men så skjedde det noe i Mantsabula som gjorde at folk fikk mot til å snakke. Fra å være ett av verdens hardest rammede lokalsamfunn har Mantsabula blitt en pioner når det gjelder bevisstgjøring og forebygging. Det skyldes en spesiell historie, der 12 år gamle Chanda inntar hovedrollen. Det er hennes historie som er foreviget i Oliver Schmits vakre film «Life above all».

Historien er i korthet denne: Chanda mistet sin lillesøster av aids og rykter begynte å gå i lokalsamfunnet. De pekte mot Chandas mor, siden alle skjønte at det var hun som hadde smittet sitt barn under fødselen. Moren tvinges til å flykte fra Mantsabula, hele storfamilien ødelegges og kjemper febrilsk for å unngå følgene av skammen og vanæren. Fortvilet flakker Chandes mor omkring og forsøker å få hjelp, men selv på sykehusene støtes hun bort som en spedalsk. Datteren Chanda er imidlertid en gløgg jente, hun forstår at ulykken som har rammet familien dypest sett bunner i fordommer, uvitenhet og angst. Hun innleder en kamp for å finne sin mor tilbake. Hun forlater skolen, der hun er beste elev, og begir seg ut på en vandring gjennom afrikanske landskaper, der hun til slutt finner sin døende mor under et tre på savannen. I tolvte time bringer Chanda sin mor til et sykehus der hun med trass og frekkhet maser seg til hjelp. Chanda vender tilbake til landsbyen som en profetinne med et budskap ingen kan unngå å lytte til: Nå må vi begynne å snakke om livet! Om våre fordommer. Om vår angst.

Det ble begynnelsen på et prosjekt som har gjort at Mantsabula nå peker ut en ny retning for Sør-Afrika. Befolkningen har mobilisert mot hiv/aids. Ved innkjørselen til byen møtes man av prangende veiskilt, hvor man blant mange fantasifulle tekster også kan lese følgende: «No erection without protection.» Dét er hard kost i Afrika. Det ville vært hard kost i Norge også.

Skilt som dette står tett langs veiene som leder til Mantsabula

 

Skammens sykdom. Det er ikke bare i Afrika at hiv/aids er skam- og tabubelagt. Slik er det over hele verden, også i vårt opplyste Vesten. Det er hovedårsaken til verdenssamfunnets manglende evne og vilje til å møte utfordringene sykdommen stiller oss overfor. Hiv/aids er nemlig i all sin gru også en svært intim sykdom. I siste instans peker den alltid tilbake mot det unevnelige. Mot sex.

Ingen steder er likevel sykdommen mer tabubelagt enn i Afrika. Hiv/aids griper inn i og kompliserer de mest fundamentale reguleringsmekanismene i tradisjonelle afrikanske samfunn. At sykdom ses på som en form for besettelse, er nå én ting. Hiv er i tillegg en usynlig sykdom som sniker seg langsomt inn på sitt offer og blir synlig først idet aids bryter frem. Å ha hiv er å være merket for evigheten, for verken skolemedisin eller woodoo kan fjerne viruset fra kroppen. Det er et usynlig segl som forteller at den smittede er en prisgitt person.

I følge den katolske presten Stefan Hippler, som har viet sitt liv til støtte for aidsofre i Cape Town, er dette en av mange årsaker til at afrikanske samfunn har vært helt evneløse når det gjelder å nærme seg den enorme helsepolitiske utfordringen hiv/aids er. Man har latt som om sykdommen ikke eksisterer. I Sør-Afrika har dette sågar vært offisiell politikk. I et krampaktig forsøk på å skyve vissheten om katastrofen fra seg, har man også gjort seg til lettvinte ofre for alternative dissidentteorier i vestlige vitenskaspsmiljøer, som forteller at hiv egentlig ikke eksisterer, samt for konspirasjonsteorier om at hiv-viruset er plantet av CIA for å holde afrikanere og homoseksuelle nede. Også her rører hiv/aids ved en sår streng i afrikansk mentalitet – følelsen av underlegenhet overfor vesten, mistenksomheten som gjør det så lettvint å tenke at alt det onde kommer utenfra. Desto vanskeligere er det å ta til seg at redningen fra sykdommen kommer i form av vestlig skolemedisin. «Afrikas problemer må løses på afrikansk vis», var ett av honnørutsagnene til Sør-Afrikas tidligere president, Thabo Mbeki. I møte med hiv/aids kommer dette dessverre fullstendig til kort.

Myten om fattigdom. Motsatt av hva mange tror, er ikke hiv/aids en typisk fattigdomssykdom. Den er dét også, ettersom alle sykdommer nødvendigvis rammer mye hardere blant fattige. Men i Afrika er hiv/aids først og fremst en typisk middelklassesykdom. Det er også forklaringen på hvorfor det sørlige Afrika er så mye hardere rammet enn f.eks. Vest-Afrika, der, med unntak av Nigeria, sykdommen er relativt beskjedent utbredt. Det sørlige Afrika er i alle henseender den best utviklede del av kontinentet. En epidemi som hiv trenger mobilitet for å kunne spres. Fattige afrikanske landsbysamfunn har ikke det. Mobilitet forutsetter en fysisk infrastruktur, som igjen forutsetter et utviklet samfunn. Sør-Afrika har høystandard motorveier som løper på kryss og tvers gjennom hele landet og inn i nabolandene, og en økonomi som forutsetter transport av store varemengder. Byer som Johannesburg og Cape Town er drivhjul i en regional økonomi som de siste tjue årene har ekspandert særdeles raskt.

Med på lasset følger hiv-viruset. For i kombinasjon med å ha alle kjennemerker på et utviklet samfunn, er og blir Sør-Afrika også et stykke Afrika som kjemper med sin selvrespekt og strever med å finne sin egen vei. Den intellektuelle og høyt skolerte ekspresidenten Mbeki gjorde seg beryktet ved å benekte at hiv/aids eksisterer og foreskrive dusj etter samleie som beskyttelse mot smitte. Fredsprisvinner Wangari Maathai, selv biolog og en sentral kenyansk politiker, gikk langt i å beskrive hiv-viruset som et vestlig massedestruksjonsvåpen rettet mot Afrika.

Det ligger altså et kompleks i bunnen som preger mentaliteten selv hos de mest opplyste og skolerte: Uviljen mot å la seg styre av vestlig «besserwissen», den aldri hvilende mistenksomheten mot hva verdenssamfunnet nå pønsker på mot Afrika. Så forståelig slike holdninger enn kan være sett ut fra Afrikas blodige historie, så er de likevel en psykologisk barriere som hindrer nødvendige fremskritt.

Noe er i emning. Mantsabula har pekt ut en ny retning for mange. Smittetallene er begynt å flate noe ut. Tilbudene om livreddende behandling er så vidt begynt å bli bedre. Gjennom UNAIDS og The Global Foundation, som er et samarbeidsprosjekt mellom statlige og private instanser i den rike del av verden, er omsider midler og kompetanse mobilisert for at fattige land i Afrika og ellers i verden skal kunne tilby livreddende medisiner til de mange millioner smittede. Avtaler er gjort med de store legemiddelfirmaene for å få slutt på den vanvittige overprisingen av hivmedisiner. USA har opphevet handelsrestriksjoner med land i den tredje verden som har brutt patentet på hivmedisiner og begynt å produsere billige kopimedisiner selv, i første rekke Brasil, Thailand og India.

Livreddende medisiner skal nå i prinsippet være tilgjengelige for alle, men hindrene er fortsatt nærmest uoverstigelige. Effektiv behandling av hiv/aids forutsetter bl.a. avansert medisinsk teknologi til testing og diagnostisering og en medisinsk infrastruktur med sykehus og kompetent helsepersonell. Etter år med neglisjering er det en drøy jobb bare å ta igjen det forsømte når det gjelder å utdanne helsepersonell.

Sist, men ikke minst er det en lang vei frem når det gjelder å utrydde de stigmatiserende holdninger som bremser evnen og viljen til å ta tak i problemene med rasjonelle metoder. Det har vi ikke engang klart i Vesten. Også her står fortsatt hiv/aids som den ultimate skremmende sykdom. Ja, uten mulighet til behandling er den dét. Men 99 prosent av dem som får behandling, viser seg i dag å kunne leve ganske godt med sykdommen forutsatt at man ikke har andre kompliserende infeksjonssykdommer. På et kontinent som fra før er hardt rammet av malaria og tuberkulose, er det enda et hinder oppå de mange andre.

Hiv er globaliseringens epidemi. Samtidig peker dette på den globale urettferdigheten som hiv/aids også er uttrykk for. Oljen i det epidemiologiske maskineriet som driver hiv/aids frem, er en stadig mer globalisert økonomi. Hiv/aids er et slagkraftig uttrykk for at globaliseringen ikke bare skaper vinnere, men vel så mange tapere. Afrika blir i dag stadig tettere vevd inn i en globalisert økonomi. Omfanget epidemien har fått i Afrika skyldes paradoksalt nok at de landene som er hardest rammet, også er de mest utviklede, men likevel ikke nok utviklet til å demme opp for katastrofen når den først har slått innover en. Da har også vi i den rike del av verden, som har vært globaliseringens tilretteleggere, et soleklart ansvar for globaliseringens mange ofre. Skal Afrika ha den minste sjanse til å kunne ta effektivt tak i hiv/aids-problemet med alle dets kompliserte ringvirkninger, forutsetter det mer enn utvikling på bare ett eller få områder. Hiv/aids griper inn i alle Afrikas grunnleggende problemer samtidig. Uten en effektiv kamp mot hivepidemien, kan ingen av dem enkeltvis heller løses.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

Rystende histore,

Publisert over 8 år siden

men mye av dette er kjente ting for de fleste, og alle innser vel idag, at har noen først fått denne sykdommen, er det ingen hjelp å få.  Her i Norge kan sykdommen holdes i sjakk med diverse medisiner, men i det fattige Afrika er dette ikke mulig.

Det er ganske utrolig at så mange mennesker er smittet av Hiv og Aids, men det er som Svartedauen var hos oss, hvor halvparten av befolkningen døde.

For oss her i Norge er disse observasjonene som  Bastrup har gjort, rystende lesning. Jeg legger merke til at du har ingen løsning selv på problemene, eller kommer med noen forslag, men de finns.  Dersom folk blir opplært i den kristne kulturarven om sex innenfor ekteskapet, og misjonæring av befolkningen, er mye gjort.  Opplysning om sykdommen er nok også bra, men ingen synes å bry seg eller de tror på hvorfor de får dette.

Jeg vet ikke så mye om den naturlige levealderen i Afrika, men den er fra før ikke særlig høy, og hvor lenge kan et menneske gå med hiv og aids i kroppen før døden kommer? Jeg har sett endel reportasjer hvor unge mennesker kun lever for sin sexutfoldelse, og de sier de heller vil leve slik de er vant med, enn å høre på hva advarselene forteller.  Kanskje resultatet blir at det er den stadig økende kristne befolkningen som lever lenge, men de andre går en tidlig død i møte.

Kommentar #2

Mette Solveig Müller

55 innlegg  4939 kommentarer

Rystende

Publisert over 8 år siden

eksempel på hvordan våre fordommer er til hinder for en sunn utvikling. Takk for at du deler den med oss.

Når du skriver:

"I tolvte time bringer Chanda sin mor til et sykehus der hun med trass og frekkhet maser seg til hjelp. Chanda vender tilbake til landsbyen som en profetinne med et budskap ingen kan unngå å lytte til: Nå må vi begynne å snakke om livet! Om våre fordommer. Om vår angst"

Så viser vel dette til ikke bare forholdene i Afrika angående aids? Men hvordan egen frykt og angst hindrer oss i å finne de gode løsningene? - Hva er min egen angst?

mvh   mette

Kommentar #3

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Ja, de finnes

Publisert over 8 år siden
Anders Helge Myhren. Gå til den siterte teksten.

Jeg legger merke til at du har ingen løsning selv på problemene, eller kommer med noen forslag, men de finns.

Myhren er på linje med paven her. Og jeg er ikke uenig. Det er ingen tvil om at tradisjonell seksualmoral og også seksuell avholdenhet ville bremse utbredelsen av hivepidemien vesentlig. Men vi skal ikke glemme at utenom Afrika er det smitte gjennom urene sprøyter blant rusbrukere som i dag er viktigste smittevei. Mange afrikanske samfunn er også dypt preget av kristen tenkning og moral, mer enn det våre vestlige, sekulariserte samfunn er blitt. Faktisk er det slik i Afrika at det er i de muslimske delene av kontinentet at hiv er minst representert i hele verden. Særlig gjelder dette i Nord-Afrika. Trolig skyldes det at muslimer har en enda striktere etterlevelse av sin seksualmoral enn vi har.

Samtidig må vi være realister. Selv der hvor idealer holdes høyt, tar driftene ofte innersvingen på mennesker enten vi er kristne eller ikke. Folk har sex enten vi liker å tenke på det eller ikke. Har hiv-viruset først fått etablere seg, er det ikke så mange løse kanoner på dekk som skal til før de epidemiologiske konsekvensene blir store. Og det er denne situasjonen som det er en politisk oppgave å møte med midler som virker. Mange afrikanske land har i dag en raskt ekspanderende økonomi. Tilrettelegging i form av utdanning av helsepersonell, opplysningskampanjer og bevisstgjøring er fullt mulig selv om Afrika fortsatt er det fattige kontinent.

Kommentar #4

Per Steinar Runde

215 innlegg  2476 kommentarer

HIV/AIDS-epidemi, seksualmoral mm

Publisert over 8 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Oljen i det epidemiologiske maskineriet som driver hiv/aids frem, er en stadig mer globalisert økonomi. Hiv/aids er et slagkraftig uttrykk for at globaliseringen ikke bare skaper vinnere, men vel så mange tapere. Afrika blir i dag stadig tettere vevd inn i en globalisert økonomi. Omfanget epidemien har fått i Afrika skyldes paradoksalt nok at de landene som er hardest rammet, også er de mest utviklede, men likevel ikke nok utviklet til å demme opp for katastrofen når den først har slått innover en. Da har også vi i den rike del av verden, som har vært globaliseringens tilretteleggere, et soleklart ansvar for globaliseringens mange ofre.

Olav Rune Ekeland Bastrup

Du skriv svært mykje bra i dette innlegget, der du også nemner kvasivitskaplege forklaringar og konspirasjonsteoriar sjølv skulerte afrikanarar har gitt til beste. Du har også full dekning for den glimrande tittelen på innlegget.

Men i sitatet ovanfor går du litt i same fella som Wangari Maathai, i og med at du indirekte gjev folk i rike land ansvaret for HIV/AIDS-epidemien. Eg synest formuleringa di, "Hiv/aids går til selve kjernen av Afrikas problemer", er langt meir presis, sjølv om du kanskje ikkje legg det same i det som eg. I ein kommentar kjem du inn på kva betydning kultur har, når du nemner at HIV/AIDS er mindre vanleg i muslimske, nord-afrikanske land, fordi dei der har strengare seksualmoral. Og dette er jo delvis rett; muslimar kler inne og sperrar inne kvinnene sine, slik at dei blir skilde frå alle menn utanom husstanden (Men muslimske menn er ikkje alltid like trufaste). Du er såleis ikkje blind for kva kulturelle faktorar har å seie (viss det då ikkje er snakk om genetiske/hormonelle), men du vel å halde fram ei rad andre forklaringar på omfanget av epidemien, alle viktige nok, men elles ikkje å namngje den viktigaste, nemleg svarte, mannlege afrikanarar sitt promiskiøse seksualliv.

I 1994 var yngste dotter vår utvekslingsstudent i Alabama, USA. I kyrkjelyden var nokre afro-amerikanske gutar, som ho var litt saman med. Verten var litt skeptisk til dette, for "dei tenkjer berre på sex". Det var sjølvsagt sterkt overdrive, og vi lo det bort som uttrykk for amerikansk sørstatsrasisme. Ti år seinare hadde eg og kona ein pastor frå Nairobi på besøk; ein skikkeleg svart afrikanar. Han fortalde ein del om tradisjonar og skikkar i Kenya når det gjaldt seksuell omgang, eldgammal praksis som dei kjempa for å forandre. Kyrkjelyden hans dreiv også eit stort arbeid for HIV/AIDS-sjuke. Liknande historier har eg høyrt av kongolesarar. Og i "Presidentens mann" kjem også Tomm Kristiansen inn på det same; for om HIV er tabu for afrikanarar, så er slett ikkje sex det, slik du skriv. Tomm K refererer følgjande samtale: "But how do you do it?" TK: Min kvinne bor i Cape Town, og dit drar jeg hver sjette uke. Så enkelt er det. - Men i mellomtida, Tomm. Det er ikke naturlig for en mann å være uten en kvinne. - Og hva gjør du? - Jeg har en kjæreste her. - Og kona bor et annet sted? - Hele familien bor i Rumbek. TK skriv vidare: "Denne dobbelmoral. Alle har en kjæreste i hemmelighet for familien. Ja, enkelte har to familier, med barn, som den andre familien ikke vet om. Så hører kona noen rykter, men tør ikke spørre. Da får man bank."

Så kan ein spørje om det er kultur eller natur. Når personar med litt utdanning, middelklassen som du skriv, er mest råka, er det fordi lærdomen ikkje er internalisert, ikkje forstått skikkeleg, eller er det fordi naturen går over opptuktelsen, slik det stundom gjer med oss alle. Er svarte, mannlege afrikanarar sterkare freista enn andre, fordi dei gjennomsnittleg har høgre testosteronnivå? Er dette berre ei orsaking eller er ein slik tanke i seg sjølv rasistisk og unemneleg? Eg skal ikkje påstå noko som helst; eg berre undrar meg. Men uansett er vi ikkje heilt prisgitt vår natur, og skikkar kan endrast, men det krev tid, opplysning og hardt arbeid på alle plan. Kampen mot tuberkulosen i vårt eige land kravde endra haldningar til spytting, reinhald og hygiene og drastiske tiltak med isolering av dei sjuke. Seinare kom vaksiner og medikament i tillegg.

HIV/AIDS råkar mange uskuldige, både barn og kvinner. Ein av dei første som stod fram som HIV-positiv i Noreg, var guten Odd Kåre Rabben frå vår kommune. Han var blødar og vart smitta via tilførsel av såkalla cryo-presipitat med koagulasjonsfaktoren han mangla. Eg sette sjølv fleire slike injeksjonar på han i samband med blødningar i ledd, og kan såleis utan å vite det vere medansvarleg for at han fekk sjukdomen han seinare døydde av. Dette var før ein visste om HIV og kunne inaktivere virus i plasma. Odd Kåre song ein ein kasett og samla inn millionbeløp til HIV-forsking. Han var på alle måtar ein glad-gut, som midt i sjukdomen hadde tanke for andre.

 

Kommentar #5

Olav Rune Ekeland Bastrup

98 innlegg  2613 kommentarer

Til Per Steinar R

Publisert over 8 år siden

Jeg husker godt Odd Kaare Rabben. Han var en av dem som gav sykdommen et menneskelig ansikt. Siden er det dessverre blitt nokså stille når det gjelder oppmerksomhet rundt sykdommen.

Med det store omfang hiv har fått i Afrika, men også i mange andre ikke-afrikanske land, ligger det i kortene at årsaken for en stor del ligger i mye uansvarlig sexliv. Samtidig skal det ikke mer enn ett feiltrinn til før konsekvensene kan bli fatale. På seksuallivets område er det lett å gjøre feiltrinn, men uten at det får de katastrofale konsekvenser det får for mange afrikanere. Hvorvidt man av dette kan slutte at afrikanere er mer promiskuøse enn asiater, latinamerikanere og sekulariserte europeere, vet jeg ikke, men det som sikkert kan sies, er i alle fall at man i Afrika er mindre rustet til å møte konsekvensene av dette enn i andre deler av verden. Uansett er neppe omfanget av hiv i Afrika proporsjonal med graden av promiskuøsitet. Da peker dette også mot noen mer allmenne sosioøkonomiske og kulturelle faktorer som vi ikke må miste av syne ved å gjøre hiv til et moralsk problem først og fremst. Det vil også ramme svært urettferdig de mange kvinner og barn som uskyldig er blitt hivepidemiens ofre.

Hivepidemien aktualiserer som nevnt mange forhold samtidig, både moralske, sosiale og politiske. Én faktor jeg tillater meg å peke på er at det voldsomme omfanget hiv har fått, også skyldes virusets enorme mobilitet, og som igjen henger sammen med at afrikanske samfunn blir stadig tettere vevd inn i en global økonomi, men uten at de er sosialt eller økonomisk rustet til å møte følgene av en epidemiologisk katastrofe som dette. Denne globaliseringen er det vi i Vesten som har vært tilretteleggere for, men afrikanske land er i mindre grad rustet til å takle utilsiktede konsekvenser av den. Det gjør oss ikke ansvarlige for katastrofen som sådan, men det gjør oss solidarisk ansvarlige. Her mener jeg verdenssamfunnet, med WHO i spissen, inntil nylig har sviktet kapitalt. La meg f.eks. minne om at UNICEF for noen år siden ikke ville ta i hiv/aids-problematikken, fordi man fryktet dårlig goodwill hos giverlandene som er basis for UNICEFS økonomi. Alt dette er endret nå. Det er kommet et nytt momentum i bekjempelsen av hiv/aids, men det kommer altfor sent. Mange afrikanske land er satt tiår tilbake i sosial og økonomisk utvikling som følge av det katastrofale omfanget epidemien har fått. En som gjorde mye bra for hivbekjemeplse og for Afrika i det hele, var president George W. Bush. Æres den som æres bør, selv om Bush så langt fra hørte til mine favoritter.

Mest leste siste måned

Sjelesørgeren Alf Gjøsund
av
Vebjørn Selbekk
21 dager siden / 5194 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
30 dager siden / 3194 visninger
Hva KRIK er og skal være
av
Bjørnulf Tveit Benestad
22 dager siden / 2351 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
29 dager siden / 2213 visninger
Støre-saken: Blodtåke i NRK
av
Vårt Land
19 dager siden / 1782 visninger
KRIK ved et veiskille
av
Øivind Benestad
24 dager siden / 1761 visninger
KRIKs spagat
av
Vårt Land
21 dager siden / 1744 visninger
En løsning som inkluderer
av
Berit Hustad Nilsen
17 dager siden / 1677 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere