Thor Bjarne Bore

135

Ytringer vi ikke liker

Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem. Litt av kritikken mot Oslosymposiet bør måles mot dette

Publisert: 27. mar 2011

Ble den rødgrønne regjeringen svekket av at Ola Borten Moe deltok i Oslosymposiet, arrangert av to grupper som står noe i utkanten av den statsautoriserte oppfatning om noen moralsketiske spørsmål og synet på Israel, og som ønsker en ny regjering? Ble disse synspunktene som så mange misliker, legitimert av enkelte foredragsholdere? Må byggingen av broer mellom kulturer skje på bekostning av ytringsfriheten? Skal vi la oss presse av islamister og andre til å legge bånd på ytringsfriheten? Var norske topp-politikeres unnfallende i holdningen til å forsvare ytringsfriheten i forbindelse med at protesterende islamister brente ned den norske ambassaden i Damaskus?
Nei, nei, nei, nei, og – dessverre – ja.

Det jeg har sett av referater fra symposiet, burde ikke gi noe grunn til de store bekymringer. Tvert imot synes jeg stadig der er åpenbart at de synspunkter som arrangørenes står for, selvfølgelig må kunne høres.

Fundament for andre menneskerettigheter
”Ytringsfriheten er ikke et problem, men en menneskerett. Men den er mer enn det; den er et fundament for de andre menneskerettighetene, ikke minst trosfriheten”,
sa Presseforbundets generalsekretær per Edgar Kokkvold. Han påpekte at det nettopp er ytringsfriheten som gjør det mulig for muslimer i Norge å praktisere sin tro fritt her i landet.

Vi må aldri gi opp å fremholde at testen på ytringsfrihet er at man kan tillate ytringer man ikke liker. Tanken er at det offentlige rom virker rensende, ved at misvisende ytringer kan blottstilles og imøtegås.

Men ytringsfrihetens bærende idé om demokratiets selvrensende kraft – der også «farlige» oppfatninger og ytringer imøtegås og nedkjempes i åpent lende – blir stadig oftere utfordret av politiske symbolsaker. Fra det vi upresist kan kalle den kristelige høyresiden kommer sterke ytringer om blasfemi, homofili osv. Men også venstresiden har en tendens til å rope på lov og domstol hver gang det dukker opp noe man ikke liker, enten det gjelder homofili, rasisme eller andre i viktige spørsmål der ytringsfrihetens verneverdi ikke syne så telle så tungt.

Ureflekterte hopp på enkeltsaker
Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sto for noen år siden bak et forslag som var et klassisk eksempel på noen politikeres tendens til ureflektert å hoppe på enkeltsaker og så fremme lovforslag med manglende blikk for konsekvensene. De ville forby identifisering av mistenkte, siktede og tiltalte personer. Det innebar at hvis en rådmann i en kommune etterforskes for korrupsjon, så kunne ikke mediene fortelle dette. Hvis en statsråd ble arrestert og tiltalt for spionasje, ville det være straffbart å fortelle hvem det gjelder. Hvis en kjent politiker, som har gjort kamp mot vold til en verbal prioritering, ble tiltalt for vold mot sin samboer en måned før et valg, hadde ikke da velgerne krav på få vite dette straks, eller måtte de vente til dom faller - etter valget?
Nå ble ikke dette vedtatt, men det ble et lovforslag som innebar forbud mot å fotografere dersom politiet mishandler arrestanter!

Utluftning, renselse, anstendiggjøring
I Ytringsfrihetskommisjonen var vi opptatt av at ytringsfriheten er knyttet til eksistensen av et offentlig rom. Det forutsettes at friheten til å ytre seg i dette rom fører til utluftning, renselse og anstendiggjøring av standpunkter gjennom samtale og kritikk. For at offentligheten skal fungere på denne måten, må de diskriminerende holdninger komme til uttrykk, for det er først når de er uttrykt, at de kan bekjempes gjennom offentlig kritikk. I prinsippet er altså ytringsfrihet tenkt som et vern mot slike fenomener som diskriminering. I det større historiske perspektiv er det heller ikke tvilsomt at det i de åpne samfunn med høy grad av ytringsfrihet har vært mindre grad av diskriminering enn i de lukkede samfunn. Ytringsfrihet har i de fleste tilfeller fungert som et vern mot diskriminering, om enn ikke i alle tilfeller.

Rett til å hevde støtende meninger
En grunnleggende rett til frie ytringer må også innebære retten til å hevde støtende meninger. Ytringsfriheten må aldri innskrenkes til bare å gjelde ideer som blir vel mottatt eller ansees for harmløse eller likegyldige. Den må også gjelde «ytringer som er støtende, sjokkerende eller foruroliger staten og deler av befolkningen.
Ytringsfrihet er et moderne begrep, og at den i et historisk perspektiv er unntagelsen snarere enn regelen. Ytringsfrihet har ikke vært, og er ikke, noen selvfølge.

I Ytringsfrihetskommisjonene hadde vi tre hovedbegrunnelsene for ytringsfrihet - sannhetsprinsippet, demokratiprinsippet og autonomiprinsippet. De tre henger sammen og har sine røtter i opplysningstiden, knyttet til et begrep om individuelle rettigheter og til en samfunnsform der man skiller mellom en offentlig og en privat sfære. Kjernen i de tre prinsippene gir et universelt forsvar for ytringsfriheten, mens andre argumenter for ytringsfrihet vil være mer situasjonsbetinget.
Sannheten nås gjennom meningsutveksling der framsatte påstander korrigeres i konfrontasjon med andre meninger, og dette forutsetter ytringsfrihet. Vi er alle feilbarlige og vår innsikt påvirkes av personlige begrensinger, irrasjonalitet og maktforhold. Ved å høre motargumenter minskes innflytelsen av slike begrensninger og bedre innsikt kan nås.

Et tredje standpunkt
«Det myndige menneske» er verken det kollektivistiske individbegrepet som sier at individet er underordnet hensynet til kollektivet, eller det individualistiske som sier at hensynet til individet går forut for hensynet til kollektivet. Dette er et tredje standpunkt som overskrider de to andre, og bygger på at det kreves en viss kompetanse - sosialisering eller dannelse - for å kunne fungere som autonomt individ i det åpne samfunn. Denne kompetansen oppnår det enkelte mennesket gjennom å møte andre, høre deres argumenter og prøve deres alternative perspektiver.

Det må være offentlighet omkring de viktige samfunnsprosesser, og forut for valg og viktige beslutninger må det finne sted en fri meningsutveksling. Der vil i vår sivilisasjon alltid være krefter som, bevisst eller ubevisst, arbeider for å bringe oss tilbake til det lukkede samfunn ved å ta kontroll over de «tekster» som konstituerer vår forståelse av virkeligheten. Derfor kreves det at vi kontinuerlig bevisstgjøres om demokratiets forutsetninger. Åpenhet og kritikk er noe av det viktigste ved demokratiet.

Hvem slipper til?
Ytringsfrihetskommisjonen var også opptatt av at det er alltid noe som ikke blir offentliggjort. De som kontrollerer og har adgang til de ulike mediekanaler, står i en privilegert situasjon. Derfor må vi alltid kritisk kunne spørre hvem det er som ikke slipper til, eller hvilke meninger, resonnementer og informasjoner som ikke kommer til uttrykk i mediene. Og vi må konstant spørre hvem det er som sitter og siler ut og redigerer. Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem.

Litt av kritikken mot Oslosymposiet bør måles mot slike synspunkter-


Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Odvar Omland

369 innlegg  550 kommentarer

Ja

Publisert rundt 8 år siden
Thor Bjarne Bore. Gå til den siterte teksten.

Hvem slipper til?
Ytringsfrihetskommisjonen var også opptatt av at det er alltid noe som ikke blir offentliggjort. De som kontrollerer og har adgang til de ulike mediekanaler, står i en privilegert situasjon. Derfor må vi alltid kritisk kunne spørre hvem det er som ikke slipper til, eller hvilke meninger, resonnementer og informasjoner som ikke kommer til uttrykk i mediene. Og vi må konstant spørre hvem det er som sitter og siler ut og redigerer. Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem.

Litt av kritikken mot Oslosymposiet bør måles mot slike synspunkter-


Godt sagt

Kommentar #2

Geir Wigdel

21 innlegg  2088 kommentarer

Endret fokus

Publisert rundt 8 år siden

Utgangspunktet for denne debatten var et helt annet enn de generelle synspunkter på ytringsfrihet som T. B. Bore framfører her. Alle tilhengere av demokrati og ytringsfrihet vil kunne applaudere disse synspunkter. Selvsagt må en tillate et arrangement som Oslo Symposium, ja, selv vi som står for andre holdninger bør være glad for ytringene som kom fram på symposiet. Selv ikke den "statsautoriserte moraloppfatning" som bore nokså nedlatende kaller det, ønsker å kneble avvikende meninger. Utgangspunktet var om det var et hårreisende feilgrep av SP-ledelsen å vurdere om det var klokt av Ola Borten Moe å holde innlegg på symposiet. Jeg mener vi i ettertid kan si at det var et høyst betimelig spørsmål.

Neida, symposiet velter ikke den rødgrønne regjering selv med O. B. Moe som deltaker. Men referatene viser at de fleste innlegg var preget av arrangørenes holdninger selv om aktørene står for noe annet. Slik er nå de fleste av oss, vi vil gjerne være høflige og litt hyggelige mot vertskapet. Og vi kjenner vel alle vertskap som liker å sole seg i glansen av litt berømte gjester. Bedre er ikke vi mennesker. Derfor må faktisk alle med posisjon og innflytelse være litt nøye med hvor de opptrer. En slik holdning har ingenting med sensur av meninger å gjøre.

Kommentar #3

Per Steinar Runde

211 innlegg  2476 kommentarer

Verdilada stoff blir skeivt framstilt

Publisert rundt 8 år siden
Thor Bjarne Bore. Gå til den siterte teksten.

Derfor må vi alltid kritisk kunne spørre hvem det er som ikke slipper til, eller hvilke meninger, resonnementer og informasjoner som ikke kommer til uttrykk i mediene. Og vi må konstant spørre hvem det er som sitter og siler ut og redigerer. Det kan ligge en fare i at journalisters egenidentitet og profesjonsnormer utvikler felles standarder for hva som skal bringes frem for offentligheten – og hvordan det skal bringes frem.

Du formulerer her svært godt eit av hovudproblema når det gjeld ytringsfridom, sjølv i vårt liberale Noreg. Dørvaktene (debattredaktørane) har urimeleg stor makt, og dei siler i stor grad bort innlegg med synspunkt dei og deira likesinna ikkje går god for. Sjølv om dei stundom avslører seg som uvitande på eitt eller fleire felt, sit dei som propagandaministrar for det politisk korrekte og forar folket med halvsanningar. Når 75% sympatiserer med venstresida i politikken, seier det seg sjølv at balansen er fråverande. Og som ulvar jagar dei i flokk. Sjølv her på Vd har vi fått vite at det helst er dagsaktuelle innlegg som blir framheva. Det betyr at vi bloggarar også bør halde oss til dagens tekst og til ei kvar tid skrive om det same, iallfall om innlegga våre skal overleve litt lenger på forsida.

Verre enn sensur av lesarinnlegg er likevel monopolet som ein relativt einsretta redaktør- og journaliststand har på å velje ut og vinkle eigenprodusert stoff i avisene. Men sjølv meldingar frå ulike telegrambyrå, i Noreg helst NTB, er skore over same lest, dvs skrivne av journalistar med stort sett same syn. Med aukande konkurranse mellom avisene, har også billedstoff og overskrifter fått større plass på kostnad av informativt stoff. Og media har blitt tabloidiserte og gjort meir publikumsvennlege ved alltid å personifisere stoffet. Det fører lett til at allmenne omsyn må vike for problema til einskildindivid, som lettare kan synast fram på skjermen eller portretterast i pressa. Dette har ikkje minst skjedd i asyl- og innvandringsdebatten.

Medan ein før hadde "keisame", nøytrale referat, og redaksjonen sitt eige syn først og fremst vart formulert på leiarplass, er det no kommentatorar på plass over alt, for å tolke, tenkje og konkludere for oss, som om vi ikkje hadde den evna sjølve.

Ja, dette vart "eine grausame Salbe", for irritasjon er stundom stor, men eg skal vedgå at på mange mindre verdilada område er media ganske bra og stundom glimrande i si formidling av stoffet.

 

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere