Evy Ellingvåg

4    9

Regimekritikk i Norge

Dobbelt dømt og trippelt straffet - uten konsekvenser for oss....

Publisert: 25. mar 2011 / 214 visninger.

En historie om en 17-åring;

I mitt hus bor en 16-åring. Han er barn, og han er av og til voksen. Han leker enda, og han har begynt å se livets alvor. Jeg kan glede meg over å se ham vokse, erfare, tabbe seg ut og rette seg opp igjen.

I Evin-fengslet i Iran sitter en 19-åring. Hans familie står utenfor, og spør alle som går inn eller ut av fengslet om de kan hjelpe dem å finne ut om han lever, om han blir torturert. Han blir torturert, med slag og psykisk vold. Dette får familien bekreftet av andre fangers familier som kommer ut og forteller.

Han rømte fra Iran da han var 17 år… litt eldre enn min 16-åring. Hans bekymringer var annerledes enn min 16-årings:  Min 16-åring bekymrer seg over hvilken moped han skal kjøpe, og om båten er tøff nok til en sommer til.  Rahim bekymret seg over at regimet i Iran ville ha ham drept. At han må forlate sin familie.

Rahim kom til Norge som asylsøker. Som 17-åring ble han tatt imot av Norge og sendt til mottaket Senjehesten – en gammel militærforlegning i ytterste Skrolsvik. Senjehesten Asylmottak var senter for to Brennpunkt-programmer i fjor høst, der vi fikk se forholdene Rahim og de andre levde i under “vår beskyttelse”. Rahim er intelligent. Han lærte seg norsk raskt, og kunne, som en av få på mottaket, formulere seg på folkemøtet i kjølvannet av Brennpunkt-saken. Rahim snakker fra 9:59 her

Rahim likte seg i Skrolsvik. Han likte seg så godt, at da UDI ville flytte ham og tre andre som også hadde uttalt seg kritisk til mottaket, fikk han flytte inn hos sin hjelpeverge i Skrolsvik, Frode Olsen og hans familie. Rahim fikk da ingen penger fra UDI lenger – fordi han ikke godtok tvangsflyttingen vekk fra Skrolsvik.  Frode Olsen og hans familie var blitt glad i gutten, og bygda var blitt glad i ham.

En måned etter folkemøtet i Skrolsvik fikk han brev fra UDI. I stedet for svar på brevet han hadde sendt hvor han etterspør hjelp fra UDI til å få en forsvarlig standard på kjøkken- og vaskemuligheter fikk han dette svaret fra UDIs seksjonsleder Bjørn Fridfeldt;  “UDI har fattet vedtak om at du skal flytte fra Senjehesten mottak til Oscarsgata mottak (i Vadsø…) Flyttingen skal skje innen 7 dager etter at du har mottatt dette brevet.  […]Vi gjør oppmerksom på at vedtak om plassering i statlig mottak ikke kan påklages, jf utlendingloven §41a tredje ledd.”

Du liker ikke forholdene på Senjehesten? Ok - istedet for å rette på forholdene, flytter vi på deg og skaper "ro"....

Jeg lurer på hvordan min 16-åring ville tålt å få en slik beskjed? 7 dager? Og ikke svar på spørsmål om defekte vaskemaskiner eller ødelagte komfyrer, manglende strøm eller låste nødutganger? Min 16-åring hadde blitt sjokkert over at noen ville komme på å behandle ham slik – han hadde blitt rasende! Og redd!

Min 16- åring stoler på Norge. Han stoler på at han vil få all mulig hjelp til å bevise sin uskyld, og at han er uskyldig til det motsatte er bevist i Norge, dersom noen skulle finne på å arrestere ham.

Rahim kommer fra Iran. Han er Kurder. Han er intelligent. Han er modig og talefør. Kan det være at Den Islamske republikken Iran har funnet det opportunt å sverte Rahim med en dom for voldtekt? Kan det være at myndighetene har fabrikkert en ugjerning, og fabrikkert en tilståelse, for så å dømme en ung gutt som har reist fra landet? For om de iranske myndighetene hadde pågrepet Rahim for en slik ugjerning, og fått en tilståelse av ham – hvordan kunne det da ha seg at Rahim ikke satt i fengsel allerede i påvente av sin dom? Hvordan kan det ha seg at han var istand til å flykte til Norge?

Vi har fulgt med på den Islamske Republikken Irans gjerninger i noen år nå – og ingen av oss bør bli overrasket om det viser seg at Rahim var en ung mann som våget å ytre seg mot regimet, og som ble straffet for dette.

Han fikk samme straff i Norge for å være regimekritisk. Han fikk brev om tvangsflytting, avslag og utsendelse.  Avslaget fattet av nemndsleder alene, altså var det ikke vesentlige tvilsspørsmål i saken, vurderte nemndsleder. Vesentlige tvilsspørsmål. Vedtaket er fattet - gutten sendes til Iran dagen etter.

Nå sitter han i Evin-fengselet. Norske myndigheter har ikke beskyttet ham. Han er 19 år og tortureres, familien står utenfor. Hans venner i Skrolsvik er hjelpeløse.

Hvem skal ta ansvar? Hvem kan reise og få en Iransk statsborger ut av et Iransk fengsel og ut av Iran? Hvor lenge skal vi tåle at Rahim må vente? Hvor lenge tåler Rahim?

Og hvor lenge tåler norske myndigheter å ha full tillit til vår utlendingsforvaltning?

Jeg avslutter innlegget her. Jeg trenger å gå og kikke på min 16-åring som sover. Så trygg han er….

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Vegar Monsen

30 innlegg  641 kommentarer

Enkeltskjebne

Publisert over 6 år siden

Enkeltskjebner er alltid tragiske i alle slike situasjoner, det er derfor vi skaper en sky av late-som, den samme skyen gjør at vi kan smile når vi kjøper en helt ny bil til 400.000 mens 2 milliarder sulter.

Spørsmålet blir hvor balansen går mellom å opprettholde og å hjelpe. Eller hvorvidt vi vil opprettholde i det hele tatt. Norge som et av verdens rikeste land kunne gitt bort hele formuen sin og sikkert mettet de 2 milliardene i et par år for de pengene. Men er det Norges ansvar alene? Hva med folket i Iran, som autonome mennesker med fri vilje er de frie til å knuse hele regimet sitt. Hvor er vår rett til å påtvinge Iran, et suverent land, vår vilje? Og hvis vi har rett, er det riktig å eventuelt gå til krig for å få fram vår vilje?

I alle tilfeller er enkeltskjebner en god måte å reflektere vår posisjon, men er lite nyttig i den store sammenhengen. Ingen av oss er mentalt i stand til å ta inn over seg enkeltskjebnene i verden. Det ER ikke rettferdig at noen sitter med mye, mens mange sitter med lite. Men det ER vårt ansvar som Mennesker å skape vår hverdag. Mennesket som art har intelligens og evne til å gå sammen for å skape et utopia. Men vi har og våre dårlige sider, slik som å bli kuet og tråkket på og igjen kue og tråkke på andre når vi kommer ut av vår egen dårlige posisjon. Derfor er det viktig å støtte de gangene folket faktisk klarer å finne seg selv til å stå opp og ta det som er deres, nemlig deres frihet. Den eksisterer, problemet er bare at vi som autonome og frie mennesker ikke vet hva vår nabo alltid tenker.

Derfor blir "Freedom of assembly" nøkkelen, bare å få frem til alle at alle tror og føler det samme som deg, så blir kraften økt eksponensielt. Libya er et slikt land, Syria, Jemen osv. Ingen syntes plutselig at "hey, vi starter en revolusjon guttar!", men alle så de få som først sprang ut, og igjen brøtt bobblen. En ropte ut at "KEISEREN HAR IKKE KLÆR", så er det ute og alle vet at alle andre vet. Facebook og Twitter er derfor mye mektigere enn alle supermaktene sine bakromsnakk, siden pennen igjen er blitt mektigere enn sverdet. Facebook og Twitter er og den nye pressen da pressen har mistet omtrent alt av legitimitet, siden de så mange ganger lar seg kommersialisere, sine meninger bli kuet eller blir politisk orientert osv.

Men hvis du finner en oppskrift på suksess Evy, uten å gjøre ting verre, så vennligst skriv det ned, jeg skal gjerne bli med jeg. Imens skal jeg leve på min sky av late-som og prøve å glemme alle enkeltskjebnene som lider. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må.

Svar
Kommentar #2

Evy Ellingvåg

4 innlegg  9 kommentarer

en sky av late-som

Publisert over 6 år siden

Jeg kjenner meg godt igjen i beskrivelsen av en sky av late-som. Det er når mitt hode og mitt hjerte innimellom er utsatt for klarvær som ryster i meg....

Jeg har ikke på noe sett eller vis oppskriften på suksess for en bedre fordeling og en rettferdig verden. Tro meg, jeg ville svært gjerne ha delt en slik oppskrift!

Det jeg har, er en tro på at i gamle Noreg, ytst i grendom, der har jeg ennå en stemmrett, der kan jeg rope ut min fortvilelse når våre systemer som skal sikre de som er i landet vårt mot overgrep svikter.

Når enkeltmenneskene og enkeltsakene viser oss et system som har beskyttet seg, og som gjentatte ganger viser seg å svikte grovt, da er det faktisk vårt ansvar å rydde opp.

Våre nasjonale utlendingsmyndigheter er ingen annens ansvar. Det er vårt, nasjonen Norges ansvar å sikre at vår menneskebehandling er i tråd med våre verdier.

Saken om Rahim Rostami, saken om Dritan Kreshpaj og saken om Abdulkarim Hossein er tre enkeltsaker av ny dato som viser at vi som samfunn godar systemets overgrep. Saken til Bizualem Beza likeså, Issak Degol Kiflu og Hadi Kahnlo. Vahideh og hennes lille barn. Nader Mohajer.

Det er for mange enkelt"tabber" til at systemet kan tiltros å ta vare på menneskene. Da må vi kreve av våre politikere at de endrer systemet. Våre politikere her hjemme kan vi påvirke i alle fall, om vi ikke kan påvirke hele verden.

Det er vi som bestemmer om politikerne våre gjør jobben sin godt nok. Og politikerne som bestemmer om systemet de har konstruert skal fungere på denne måten.

Jeg tror nok ikke at Norge kan hjelpe alle i hele verden, og vi greier  ikke å få hele verden til å konvertere til Norsk. Det er ikke sikkert det hadde tatt seg fint ut engang. Jeg krever imidlertid at våre skattepenger og våre politikere sammen lager et system som tar skikkelig hånd om de som har kommet til landet vårt. Et system som kan etterprøves, som er transparent, og som ikke sender troppene ut for å forsvare sin ufeilbarlighet når de mottar saklig kritikk. Et system som kan si "unnskyld, vi tok feil, og vi gjorde jobben for dårlig, nå skal vi rette opp."

I går sto en partileder i beste sendetid på fjernsyn og med et retorisk "vipp" hadde partilederen flyttet fokus til at pressen er overgriper, og overgriper er offer. De egentlige ofrene ble behendig "glemt".

Denne strategien har dessverre våre utlendigsmyndigheter dyktiggjort seg på i en årrekke. "Slik kan vi ikke ha det" sier statssekretær Lønseth, og avviser bestemt at noe må gjøres med UNE. "Vi følger bare politikernes retningslinjer" sier Sjeggestad."Jeg har full tillit til UNEs behandling" sier Stoltenberg.

La oss i alle fall kreve at politikerne ansvarliggjøres for sine retningslinjer og sine overgrep.

Svar
Kommentar #3

Karl Eldar Evang

3 innlegg  22 kommentarer

Glemme tortur og dødsdom?

Publisert over 6 år siden
Vegar Monsen. Gå til den siterte teksten.

Imens skal jeg leve på min sky av late-som og prøve å glemme alle enkeltskjebnene som lider. Ikke fordi jeg vil, men fordi jeg må.

Vegard Moseng. Evy Ellingsvågs innlegg dreier seg om en ung mann som er sendt ut av norske utlendingsmyndigheter til Evan, et beryktet torturfengsel i Iran, og med en dødsdom hengende over seg. Da blir din " filosofiske holdning" for meg helt vassen og ubrukelig. Dette er en sak hvor Norge og norske utlendingsmyndigheter har hatt et stort ansvar, og har sviktet grovt, med mulig tragisk utgang. Det kaller på  massive krav om handling fra norske myndigheter og politikere i forhold til den aktuelle livstruende situasjonen til Rahim! Det kaller videre på granskning av hvordan dette kunne skje. Mye tyder på at det ikke er en enkeltstående glipp av utlendingsmyndighetene, men et resultat av politikk og praksis som systematisk har beveget seg i en hard retning. Det er kjent at en asylsøker i Norge ble sendt ut til tortur i Syria, og etter at familien lyktes i å få han ut fra fengsel ved å betale, ble han av FN innvilget status som kvoteflyktning. Det har heller ikke i dette tilfellet vært gjennomgang eller intern kritikk av praksis i Norge.  Hvorfor ikke det? Med andre ord, er tortur eller livsfare noe som norske myndigheter godtar som en pris for å holde en "fast linje" i asylpolitikken? Det kan vel ikke stemme. Godtar vi det?

Svar
Kommentar #4

Vegar Monsen

30 innlegg  641 kommentarer

Vassen

Publisert over 6 år siden
Karl Eldar Evang. Gå til den siterte teksten.

Vegard Moseng. Evy Ellingsvågs innlegg dreier seg om en ung mann som er sendt ut av norske utlendingsmyndigheter til Evan, et beryktet torturfengsel i Iran, og med en dødsdom hengende over seg. Da blir din

Hei.

Vel, min "filosofiske utredning" er hva den er. Den er ikke ment som et verktøy for å brekke denne personen ut av Irans fengsel. Iran er forøvrig godt kjent som en nasjon som bruker forskjellige "teknikker" til å kue politiske dissidenter. Falsifisering av narkotikakriminalitet er et slikt verktøy de visstnok bruker da andre land reagerer mindre på at man henger og fengsler personer som er mistenkt eller "dømt" for slik kriminalitet.

Uansett så er Norges posisjon som beskytter av liv svært høyt, det ser man på hvor lite Norge makter å gjøre med f.eks. Mullah Krekar, så jeg tror ikke din kommentar om hvorvidt Norge legitimerer tortur og livsfare som en del av sin politikk om å holde en stram linje, holder.

Hvis du anklager dem for å ha en sviktende rutiner så er det jo bare å sende inn klagebrev, eventuelt gå inn i politikken for å kjempe for at rutinene endres. Jeg tror UNE anser at de har en begrenset kapasitet på hvilke flyktinger de kan ta i mot og er nødt å sile ut svært mange enkeltskjebner for å det til å gå rundt. Jeg tror denne jobben er veldig veldig vanskelig og at de konsekvent må ta masse vansklige valg som påvirker disse personene. Irak, Afghanistan, Somalia, Elfenbenkysten, Libya, Syria osv, sett i sammenheng med mange andre enkeltskjebner så er det ikke sikkert de som sendte han ut anså situasjonen i Iran som tilstrekkelig farlig til at han hadde et beskyttelsesbehov, eller at han ikke kunne bevise det behovet.

Nå ønsker jeg ikke å bagatellisere hans posisjon i Iransk fengsel, men ting er ikke så svart / hvit at Norge og UNE er kyniske harde mennesker fordi ikke alt går etter planen. De får sikkert omtrent bare delt ut drittkort å spille med i UNE og gjør nok det beste de kan med det de har.

Svar
Kommentar #5

Evy Ellingvåg

4 innlegg  9 kommentarer

De som jobber og de som snakker

Publisert over 6 år siden
Vegar Monsen. Gå til den siterte teksten.

Nå ønsker jeg ikke å bagatellisere hans posisjon i Iransk fengsel, men ting er ikke så svart / hvit at Norge og UNE er kyniske harde mennesker fordi ikke alt går etter planen. De får sikkert omtrent bare delt ut drittkort å spille med i UNE og gjør nok det beste de kan med det de har.

Jeg tror som deg at de fleste som jobber i UDI og i UNE er hardt arbeidende mennesker som ikke søkte seg til jobben fordi de liker å plage andre. Jeg tror også det er endel drittkort ute og går - kortene heter "regelverk og retningslinjer" og "lover og forskrifter" og deles ut av storting og regjering sammen med kortet "målsettinger i asylpolitikken". Samtidig deles det ut noen kort som heter "praksis", og et kort som heter "lojalitet til arbeidsplassen". Sammen med trumfkort som "er opp til nemndas frie skjønn" og "innvandringsregulerende hensyn" begynner det å bli en uggen kortstokk å spille med.

Ta i tillegg med at langt de fleste av UNEs sekretæriat er ferske jurister. Det er relativt lett som nyutdannet jurist å få jobb i sekretæriatet.

Som nemndsleder må man ha dommerkompetanse. Man skal også gjøre vurderingen om hvorvidt det er "vesentlig tvil" i saken, slik at den bør behandles i nemnd. Eventuelt om det er prinsipielle saker av betydning for nasjonen - da skal det behandles i Stornemnd.

Alt dette underbygger for meg at det ikke er menneskene i UNE det er noe gærent med. Det har jeg aldri tenkt, og vil ikke tenke.

Denne saken handler om en ung gutt som skal drepes av et regime. Og om at vårt system ikke hindret dem når han ba oss om beskyttelse.

Svar
Kommentar #6

Karl Eldar Evang

3 innlegg  22 kommentarer

Hvor tungt veier humanitære hensyn

Publisert over 6 år siden
Vegar Monsen. Gå til den siterte teksten.

Uansett så er Norges posisjon som beskytter av liv svært høyt, det ser man på hvor lite Norge makter å gjøre med f.eks. Mullah Krekar, så jeg tror ikke din kommentar om hvorvidt Norge legitimerer tortur og livsfare som en del av sin politikk om å holde en stram linje, holder.

Moseng. Mitt poeng her er at vi kan ikke bare lene oss tilbake og være sikre på at" Norges posisjon som beskytter av liv" er en garanti for at det ikke begåes feil, og grove feil med mulig tragisk utgang. Jeg vil også påpeke at Norge ikke gir papirløse rett til vanlig helsehjelp, noe som er sterkt kritisert av alt som kan krype og gå i Helse-Norge, Helsedirektoratet og Helsetilsynet inkludert. Det innebærer f.eks. at papirløse med alvorlige traumer etter tortur og krig, og psykisk lidelse etter dette, ikke har rett på helsehjelp. Så mye for tilliten til beskyttelse av liv- og helse...

Når det gjelder ansatte i UNE, er jeg langt på vei enig med deg. De er satt til å gjøre en svært vanskelig jobb, og er avhengig av politikken som vedtaes og de politiske signaler som kommer, og regelverket. MEN, på samme måte som en  urokkelig tillit til Norske myndigheters gjennomførte ivaretakelse av det du beskriver som " Beskytter av liv", er farlig godtroende-så blir det farlig godtroende å ikke rette søkelyset på Utlendingsforvaltningen, UDI og UNE, de vedtak de gjør og den praksis som føres. Det aktuelle eksempelet, og andre grove tilfeller, viser det med all mulig tydelighet. Kritikk av norske myndigheter og av UNE, kan slik vise seg å være livsviktig!

Svar
Kommentar #7

Liv Hannestad

0 innlegg  9 kommentarer

Hjertet mitt gråter.

Publisert over 6 år siden
Evy Ellingvåg. Gå til den siterte teksten.

I Evin-fengslet i Iran sitter en 19-åring. Hans familie står utenfor, og spør alle som går inn eller ut av fengslet om de kan hjelpe dem å finne ut om han lever, om han blir torturert. Han blir torturert, med slag og psykisk vold. Dette får familien bekreftet av andre fangers familier som kommer ut og forteller.

Jeg sitter og ser på bilder av min den gang 19-åring. Han sitter smilende og glad sammen med glade kamerater i sin flotte, røde russebil. Jeg blar videre. De er rødkledde og muntre. Litt trøtte og slitne og utrolig lykkelige.

De har levd med en stor bekymring og frykt i noen tid, denne kameratgjengen. De hadde en frykt og redsel for at de ikke skulle komme gjennom nåløyet. Det store viktige nåløyet; Bilsakkyndige. De klarte det! Russebilen ble godkjent! Gleden som bildene i mitt fotoalbum forteller, varmer et morshjerte hver gang jeg tar dem frem.

Det samme hjertet gråter nå sine sinte tårer. Ved siden av meg ligger bildet av Rahim. Jeg ser på opptaket fra Brennpunkt. Han ligner min 19-åring da han var russ og strålte i sin nylig godkjente russebil.

Jeg tenker på det nåløyet vi i Norge har nå. Det nåløyet som unge mennesker på flukt fra tortur og redsel skal prøve å komme igjennom - ofte helt alene. Uten en trygg mor eller far ved sin side. Uten en kameratgjeng som er der når du trenger dem. Du er helt alene. Du er redd. Nåløyet for å bli godkjent som et menneske i nød og trodd på i Norge er så trangt at ikke engang gutter som Rahim klarer å komme gjennom.

Hva nå? Det haster!

 

Svar
Kommentar #8

Marit Grønseth

1 innlegg  9 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Vegar Monsen. Gå til den siterte teksten.

Hvor er vår rett til å påtvinge Iran, et suverent land, vår vilje?

 

Norge er forpliktet til å forholde seg til menneskerettighetene og vi er forpliktet til å gi hver enkelt asylsøker en grundig og individuell behandling. Vi er forpliktet til å ivareta rettsprinsippene våre og vi er forpliktet til å gi beskyttelse til de som trenger det. Dette har ingenting med å påtvinge det Iranske regimet noe som helst; det har alt å gjøre med hvordan norske myndigheter håndterer forpliktelsene sine ovenfor de som befinner seg her på norsk jord.

Å bruke tid på å fremheve at de ansatte i UNE har det så travelt og bare gjør sitt beste er et blindspor. Konsekvensene av det som likner mer og mer på fundamental systemsvikt er for alvorlige .Klagene og kritikken mot UNE hagler inn fra mange hold. De avvises like kategorisk.

Sitat: "I alle tilfeller er enkeltskjebner en god måte å reflektere vår posisjon, men er lite nyttig i den store sammenhengen"

Selvsagt er enkeltskjebner og enkeltmennesker viktige i den store sammenhengen. Det er når de mistes av syne og absolutt ingen bryr seg fordi det "ikke gjør en forskjell" at det er grunn til å alarmere. Jeg respekterer og synes det er fair (uten å nødvendigvis være enig i prioriteringen) at folk sier rett ut at ”denne saken eller dette mennesket bryr jeg meg ikke tilstrekkelig om til å engasjere meg"  Da snakker folk for seg selv og tar et standpunkt som de selv tar ansvaret for. Men jeg forholder meg dårlig til teorien og utøvelsen av denne filosofien (eller hva man nå skal kalle det) om at man ikke kan bry seg om alle, ergo skal man ikke bry seg om én.

”Vi kan ikke berge hele verden” er ett av de utsagnene som ofte kommer opp i tilsvarende debatter som denne. For meg oppfattes dette som et noe vikarierende ståsted som er velegnet til å fraskrive seg ansvaret for sin egen likegyldighet, manglende interesse, resignasjon eller uenighet i sak. Legge ansvaret kollektivt på "de andre" som kaster bort tiden sin.

Etter jordskjelvet på Haiti i fjor, kom Børge Brende over en liten jente med brukket kjeve som ikke fikk legehjelp. Hun hadde store smerter og var i dårlig forfatning. Jenta var ikke alene om å være hardt skadet, lidelsene var ufattelige og i et omfang som slike katastrofer ofte forårsaker. Han ble oppmerksom på henne i den uendelige folkemengden med lidende mennesker. Hun gjorde inntrykk og han greide ikke miste henne av syne. Han brukte av overskuddet sitt og sørget for å hjelpe henne gjennom systemet og bidro til at hun fikk behandling for skadene sine. Alle ofrene hadde selvsagt krav på samme grad av humanisme, men skulle han latt være å hjelpe henne for å holde prinsippet om likhetsbehandling ved like? Slippe ned armene fordi det enten er alle for en eller en for alle?  La henne lide i samme kø som de andre? Hun var da ikke hans ansvar. Eller var det riktig å gjøre som han gjorde, gripe inn og hjelpe henne når han først ble oppmerksom på denne enkeltskjebnen. Dette er litt på siden, men den etiske symbolikken er relevant.

Hans hjelp til henne var kanskje et intellektuelt stunt, en god måte å reflektere sin posisjon på. Unyttig i den store sammenhengen riktignok.

Svar
Kommentar #9

Vegar Monsen

30 innlegg  641 kommentarer

Joda

Publisert over 6 år siden
Marit Grønseth. Gå til den siterte teksten.

Norge er forpliktet til å forholde seg til menneskerettighetene og vi er forpliktet til å gi hver enkelt asylsøker en grundig og individuell behandling. Vi er forpliktet til å ivareta rettsprinsippene våre og vi er forpliktet til å gi beskyttelse til de som trenger det. Dette har ingenting med å påtvinge det Iranske regimet noe som helst; det har alt å gjøre med hvordan norske myndigheter håndterer forpliktelsene sine ovenfor de som befinner seg her på norsk jord.

Å bruke tid på å fremheve at de ansatte i UNE har det så travelt og bare gjør sitt beste er et blindspor. Konsekvensene av det som likner mer og mer på fundamental systemsvikt er for alvorlige .Klagene og kritikken mot UNE hagler inn fra mange hold. De avvises like kategorisk.

Det jeg poengterte om Iran var trådstarters kommentar om:

Hvem skal ta ansvar? Hvem kan reise og få en Iransk statsborger ut av et Iransk fengsel og ut av Iran? Hvor lenge skal vi tåle at Rahim må vente? Hvor lenge tåler Rahim?

Så det jeg utledet fra det (og fikk pess for å ha en "filosofisk tilnærming") var politisk filosofi på hvordan vi skulle agere i forhold til Iran som er et suverent land, vår moralske og etiske forpliktelser (merk at jeg ikke sier vår mangel på forpliktelser), hvor mye energi vi skal legge inn på en sjel i forhold til andre vi kan hjelpe osv. Dette er selvfølgelig ikke lette spørsmål, men et naturlig utgangspunkt på trådstarters hjertesukk med mindre hun bare ville ha *nikk*.

Jeg ser og forstår det følelsesmessige aspektet og urettferdigheten for de direkte involverte. Men vi har ikke råd (som nasjon eller som begrensede kognitive mennesker) til å kun fokusere på alle enkeltskjebner på grunn av det vanvittig store antallet som har tapt det kulturelle lotteriet å bli født på en plass hvor de får nok mat, ingen krig osv. Nå snakker jeg ikke eksplisitt om denne mannen i Iran, men generelt.

Det er kanskje bra for vår personlige menneskelighet å føle for og agere for enkeltskjebner slik du beskriver Brede, men på det store og hele nivået så er det hele en pervers form for prioriteringer. Hvordan hjelpe mest mulig mennesker, mest mulig. Enkeltsjebner selger på TV-reklamer osv, slik som den historien trådstarter har her, men på det eksepsjonelt store nivået som er internasjonal flykningepolitikk, som og UNE baserer seg på, er det nødvendig å tenke pragmatisk og utilitarisk. Det ER den eneste forsvarlige måten å drive asylpolitikk på da å redde flere alltid vil være mer etisk korrekt enn å redde èn.

Dere ser ut til å ville ha en personlig engasjement for mannen i Iran, det er bra og jeg skulle gjerne og sett, basert på det som dere skriver, at mannen skulle fått bli i Norge. Men UNE kan ikke tenke slik du og jeg ville gjort, UNE har en plikt til å ha en saklig og balansert vurdering for å ikke ha forskjellsbehandlig etter hvem vi personlig syntes skulle få bli, men heller fokusere på behovet. Dette ER humanitær asylpolitikk hvis det blir etterfulgt. Og selvfølgelig er det svært viktig å følge menneskerettighetene, slik som å beskytte de som har en sjangs for å bli henrettet hjemme (Mullah Krekar igjen). Så er det et tolkningsspørsmål hva som er behov.

Var han på det tidspunktet han var i Norge under en direkte trussel fra Irans regjering? Det står ikke hvorfor han rømte. Havnet han på feil side av kvotering eller behovsgrensen? Er det overveiende sannsynlig at hans fengsling er et direkte resultat av tilbakesendingen? Er det rimelig å anta at per informasjon tildelt UNE så var fengsling og lignene fra Iran et sannsynlig scenario som ville skje om han ble returnert, eller var det "etterpåklokskap"? Det er svært mange elementer her så å si noe konkret om saken blir vanskelig.

Videre, er noen av dere autoritetspersoner innenfor UNE's regelverk, system og tankegang? I såfall har dere konkrete ting dere kan angripe UNE for hvis deres handling har vært neglisjering eller uforsvarlig. Hvis ikke dere har store kunnskaper om UNE's regelverk og behandling av saken slik at det blir en del spekuleringer, så virker kritikken i seg uberettighet. Eller er dette et hjertesukk i en kald og hard verden hvor urettferdigheten blir rettet mot den eneste instansen som kan bli holdt ansvarlig? Det ser litt sånn ut fra der jeg står.

 

 

 

Svar
Kommentar #10

Karl Eldar Evang

3 innlegg  22 kommentarer

Demokratisk kritikk

Publisert over 6 år siden
Vegar Monsen. Gå til den siterte teksten.

Videre, er noen av dere autoritetspersoner innenfor UNE's regelverk, system og tankegang? I såfall har dere konkrete ting dere kan angripe UNE for hvis deres handling har vært neglisjering eller uforsvarlig. Hvis ikke dere har store kunnskaper om UNE's regelverk og behandling av saken slik at det blir en del spekuleringer, så virker kritikken i seg uberettighet. Eller er dette et hjertesukk i en kald og hard verden hvor urettferdigheten blir rettet mot den eneste instansen som kan bli holdt ansvarlig? Det ser litt sånn ut fra der jeg står.

Moseng. Jo mer jeg leser av det du her skriver, jo mer slår det meg at det er en merkelig form for logikk. En  relativiserende logikk som ender ut med at man ikke skal gå inn å reagere på umenneskelighet  i enkeltsaker, fordi feltet er så stort og komplekst og vanskelig. Det virker for meg som at om man følger din logikk, så skal vi slå oss til ro med at Norge eller norske utlendingsmyndigheter gjør feilvurderinger som kan få fatal utgang, det er det denne saken dreier seg om!

Og avslutningen på kommentaren din, må jeg med respekt å melde si at jeg oppfatter som ganske lite treffende. Er det kun autoritetspersoner innenfor UNE eller innenfor UNEs regelverk, system og tankegang som kan målbære viktig kritikk av UNE? Hva da med prinsippet om demokratisk debatt, og demokratisk kontroll med systemene? Hva med behovet for innsyn og innblikk utenfra? Vår kritikk og våre spørsmål til UNE bygger forøvrig på kritikk fra en rekke tidligere UNEmedlemmer, på kritikk fra advokat Arild Humlen i Advokatforeningen, som har vunnet en rekke rettsaker mot UNE, samt fra f.eks. jusprofessor Kristian Andenæs, som er svært kritisk til sider ved UNEs praksis.

Så " hjertesukk i en kald og hard verden" knappest, men heller forsøk på å demokratisk belyse og debattere et viktig frontavsnitt i forhold til humanitet i Norge, nemlig asylpolitikken. Denne tråden starter med innlegg av Evy Ellingsvåg som trekker fram en ekstremt alvorlig sak, det virker som om dette delvis går deg hus forbi.

Svar
Kommentar #11

Vegar Monsen

30 innlegg  641 kommentarer

Beat for beat

Publisert over 6 år siden

Du skriver:

Moseng. Jo mer jeg leser av det du her skriver, jo mer slår det meg at det er en merkelig form for logikk. En  relativiserende logikk som ender ut med at man ikke skal gå inn å reagere på umenneskelighet  i enkeltsaker, fordi feltet er så stort og komplekst og vanskelig. Det virker for meg som at om man følger din logikk, så skal vi slå oss til ro med at Norge eller norske utlendingsmyndigheter gjør feilvurderinger som kan få fatal utgang, det er det denne saken dreier seg om!

Jeg sier ikke at man ikke skal for å gå inn i enkeltsaker fordi det er for stort, komplekst og vanskelig, jeg sier at det må ikke gå på bekostning av den totale muligheten til å hjelpe mange. Hvis vi kan hjelpe en uten at det går ut over flere, så bør vi absolutt gjøre det. I mitt hode så er det å gjøre problemet større å prioritere færre.

Som enkeltindivider har vi privilegiet å velge ut "saker" på grunnlag som f.eks. bare å høre om saken, personlige affeksjoner, og andre subjektive faktorer som følge av sympati osv.

Institusjonen DNE er nødt å fokusere på det store bildet, prioritere de som trenger det etter kapasiteten som er til rådighet. Subjektive følelser og personlige relasjoner kan ikke være en faktor siden prosessen må ha en objektiv saklighet. Dette for å opprettholde rettferdigheten til de andre involverte som og trenger hjelp. Videre om DNE her lenger ned.

Du skriver videre:

Og avslutningen på kommentaren din, må jeg med respekt å melde si at jeg oppfatter som ganske lite treffende. Er det kun autoritetspersoner innenfor UNE eller innenfor UNEs regelverk, system og tankegang som kan målbære viktig kritikk av UNE? Hva da med prinsippet om demokratisk debatt, og demokratisk kontroll med systemene? Hva med behovet for innsyn og innblikk utenfra? Vår kritikk og våre spørsmål til UNE bygger forøvrig på kritikk fra en rekke tidligere UNEmedlemmer, på kritikk fra advokat Arild Humlen i Advokatforeningen, som har vunnet en rekke rettsaker mot UNE, samt fra f.eks. jusprofessor Kristian Andenæs, som er svært kritisk til sider ved UNEs praksis.

Mine spørsmål angående DNE's rolle her og deres kritikk av DNE og Norge var på hvilket grunnlag kritikken deres er bygget på. Enhver som skal løse et problem forstår at man er først nødt å forstå de ulike elementene i problemet for så å forstå hvordan det henger sammen med resten, og deretter hvordan å utbedre systemet.

Så det jeg ville vite var hvorvidt kritikken var en generell kritisering av DNE siden dere holder dem ansvarlige, eller om kritikken er rettet på hva som var de konkrete problemene. Noe du jo utdyper her. Derfor spurte jeg om dere hadde gode kunnskaper om prosedyrene i saken slik at denne konkrete kritikken fikk en krok å henge på.

Til slutt:

Så " hjertesukk i en kald og hard verden" knappest, men heller forsøk på å demokratisk belyse og debattere et viktig frontavsnitt i forhold til humanitet i Norge, nemlig asylpolitikken. Denne tråden starter med innlegg av Evy Ellingsvåg som trekker fram en ekstremt alvorlig sak, det virker som om dette delvis går deg hus forbi.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Jeg har sympati for personen og hvis jeg skulle velge så hadde jeg ønsket at det skulle være slik dere ønsket her.

Men utenfor situasjonen til 17-åringen her så er dere tilsynelatende interessert i en hoderulling på DNE, og selv om konsekvensen av hendelesforløpet ble tragisk så er det ikke sikkert, per default, at DNE automatisk har et overordnet ansvar for resultatet. Du sier at jeg ikke ser ut til å forstå saken, men slik jeg ser det er det 2 saker her. Den ene er situasjonen til 17-åringen, det andre er DNE og Norges rolle og ansvar i saken. I første saken er jeg helt enig og gir min fulle sympati. I den andre saken er jeg ikke villig til å rulle over og anerkjenne kritikken som god bare fordi sak 1 fikk et tragisk utfall. Jeg ønsker ikke å bagatellisere situasjonen til 17-åringen, men heller å forstå hvilke deler dere mener er neglesjering og uansvarlighet fra DNE og Norges side.

Jeg kjenner ikke til de sakene som du nevner over med rettsaker osv, og på bakgrunn av det (siden DNE ble dømt) så var det jo sikkert at DNE hadde rom for forbedring. Men det betyr ikke at DNE automatisk som institusjon er fullstendig korruptert og i ruiner slik at alle endelige tragiske utfall skal tillegges DNE. Selv om dere kanskje føler at DNE er det og har en mistillitssak gående.

Derfor er omstendighetene til saken om 17-åringen viktige. På hvilket grunnlag var han flyktning? Var han direkte truet av Irans regjering? Var det overveiende sannsynlig at 17-åringen ble arrestert eller det som verre er? Eller mener dere DNE er ansvarlige for skjebnen til 17-åringen uansett siden de jo sendte han ut og dermed bidro til at han havnet i denne tragiske situasjonen. Og slik trådstarter etterlyser svar på, hvilke rolle bør Norge påta seg av ansvarlighet? Alt dette er jo avhengig av hvordan DNE oppførte seg i denne konkrete saken. Hvis 17-åringen har gjort noe kriminellt i sin hjemland som følge av noe annet enn bare å ha rømt fra landet, og dermed havnet i denne situasjonen så er det jo ikke Norges posisjon å kreve noe fra Iran da han er en Iransk borger i Iran. Uheldigvis. Når jentene i Bolivia smuglet 22,4 kilo kokain ville de gjerne at siden de var stakkars uskyldige jenter fra Norge så skulle de slippe Boliviansk fengsel, de hadde lært nå, de lovet. Men sånn fungerer ikke verden. Og selv om mange følte med dem forstår de fleste at slik man reder, ligger man. :(

Igjen, siden dere sikkert føler jeg er kynisk her, så er jeg en liberal person og jeg kunne godt akseptert å betale litt mer i skatt for at han og andre skulle slippe å bli sendt i f.eks. Iransk fengsel HVIS hans plass i fengselet var et direkte resultat av at han ble sendt ut. Altså, vårt ansvar. Hvis dette er tilfellet, så mener jeg DNE har neglisjert sin jobb og sitt ansvar, og er enige med dere og deres kritikk. :)

 

Svar
Kommentar #12

Vegar Monsen

30 innlegg  641 kommentarer

Se der.

Publisert over 6 år siden

Fra et annet innlegg her:

Det forelå faktisk et dokument som viste at Rahim Rostami hadde en dødsdom hengende over seg, henrettelsesmetode var fastsatt: steining.  Dokumentet var oversatt fra persisk av politiets utlendingsenhet.  Dette er selvsagt ingen garanti for ekthet, men gir i hvert fall grunn til å ta det med et visst alvor.

I rest my case. Lykke til med DNE-krigen!

Svar
Kommentar #13

Evy Ellingvåg

4 innlegg  9 kommentarer

Men kjære Vegard Moseng!

Publisert over 6 år siden
Vegar Monsen. Gå til den siterte teksten.

Det forelå faktisk et dokument som viste at Rahim Rostami hadde en dødsdom hengende over seg, henrettelsesmetode var fastsatt: steining.

Jeg blir overrasket - jeg forutsatte at leseren hadde lest innlegget som startet denne tråden? Her er flere av dine momenter trukket fram og diskutert;

* Rahim Rostamis dødsdom for voldtekt ble utstedt in absentia. Til forskjell er Farouk Abdulhak ønsket til avhør i Martine-saken, han har status som mistenkt. Vi har kjennskap til at den iranske regimet svært ofte utsteder dommer på sine dissidenter eller andre "plagsomme individer", hvor dommen er ment å skulle føre til nettopp det du gir uttrykk for i ditt siste innlegg - en forakt og en redusert vilje til å engasjere seg og hjelpe. Mitt inntrykk av deg som debattant, var at du ønsker  debattere ut fra kunnskap. Dette er kjernekunnskap mht Iran. De færreste av de politisk fengslede i Iran sitter dømt for "utroskap mot regimet". De fleste har fått en volds- eller narkotikadom, hvor en "tilståelse" er torturert fram.

* Kritikken i mitt innlegg handler ikke om hvorvidt vi kan redde hele verden. Kritikken er formulert ut ifra at det systemet vi har bygget oss for  ta vare på de som har kommet hit, viser seg å være utilstrekkelig, og gjør fatale feil. Setningen du siterer ;"Hvem skal ta ansvar? Hvem kan reise og få en Iransk statsborger ut av et Iransk fengsel og ut av Iran? Hvor lenge skal vi tåle at Rahim må vente? Hvor lenge tåler Rahim?" speiler nettopp at i forhold til regimer som Iran tåler vår nasjon ikke å gjøre slike feil - nettopp fordi det er for seint når mennesker er sendt tilbake. Det gjelder Iranske konvertitter, det gjelder Iranske kvinner, og det gjelder Iranske regimekritikere. Strukturen i UNE er utilstrekkelig, praksis er forfeilet slik systemet framstår i dag. Dette kan vi gjøre noe med. Lovverket som i sin tid lå til grunn for opprettelsen av UDI/UNE (ti år siden), hadde strukturer i seg som skulle sikre at asylanten skulle kunne få møte i sin sak, saken skulle behandles av nemnd hvor også NGO'er var med, asylanten hadde krav på tilstrekkelig advokatbistand. Gjennom praksistiden på ti år, samt nedfelte retningslinjer og resultatmål fra våre politikere (regjeringer gjennom ti år) har praksis blitt vridd og endret, og disse kvalitetssikrende redskapene er i svært liten grad benyttet. I 2010 var det for eksempel 2 (siger og skriver) stornemnder i UNE.

Langt de fleste saker (som i denne) blir avgjort av nemndsleder alene, etter forarbeid av et sekretæriat. En asyladvokat får refundert inn til max 5 timers arbeid på en sak. UDI/UNE har 300 jurister pluss statsadvokaten til sin disposisjon i eventuelle ankesaker.Asylanten får ikke møte sine "domsavsigere", vedkommendes eneste mulighet til å fremme sin sak er i asylintervjuet som foretaes umiddelbart etter ankomst til nasjonen.

FN har uttalt seg meget sterkt om menneskerettighetssituasjonen i Iran. Når Norske myndigheter på tross av klare advarsler, både fra høykommisæren for flyktninger, og menneskerettighetsrådet i FN, velger å sende Iranske flyktninger tilbake til Iran, har norske myndigheter et særskilt ansvar når ting går så galt som i denne saken.

Når Norske myndigheters asylpraksis er så streng, at en tilpassing til EUs asylregler vil representere en kraftig oppmykning av politikken, er det grunn til å være kritiske og på vakt. Til tross for vår beliggenhet her oppe i nord, og til tross for vår rikelige økonomi, anser vi at vårt behov for å "beskytte oss" mot mennesker som trenger beskyttelse er så sterkt at vi hverken vil regularisere forholdene for våre papirløse (i motsetning til hva resten av Europa gjør - Sverige inkludert), eller følge UNCHRs anbefalinger hva gjelder retur til Iran eller andre regimer.

Og, når leder av Utlendingsnemnda, Terje Sjeggestad, gjentar at egne evalueringer er gode, og at vi følger de direktivene som er gitt oss - ja, da er den eneste naturlige vei å gå å bibringe kritikken til de politikere som lager direktivene og som setter resultatmålene.

De kan vi stemme på.

Kjensgjerningene omkring Rahim Rostamis historie er imidlertid at han varslet om kritikkverdige forhold på Senjehesten asylmottak. Som varsler skulle han hatt ekstra beskyttelse, som ungdom skulle vi beundret hans mot. Som vi har sett i andre varslersaker, var det varsleren som fikk gjennomgå. Han skulle tvangsflyttes vekk derfra, og når han ønsket å bli boende, fratok UDI ham økonomisk støtte. Han hadde rett, og Senjehesten ble etterhvert avviklet, nettopp fordi eier ikke fulgte de løftene han avga, og økonomiske disposisjoner av "asylbaronen" var kritikkverdige.

Dersom vårt asylssystem ikke er sikrere enn det vi påviser gjennom denne enkeltsaken (og dersom du ønsker det, vil jeg gjerne vise flere enkeltsaker) er spørsmålet om vi allikevel syns det er tilstrekkelig.

For egen del mener jeg at det er langt ifra og overhodet ikke tilstrekkelig.Jeg ville ikke ha tillit til og være trygg dersom mine barn skulle måtte møte dette systemet. Og dersom jeg ikke har slik tillit, skal jeg heller ikke tåle at andres barn må møte dette systemet. Dette er hva jeg har en borgerplikt til å mene noe om, og tar et samfunnsansvar for å varsle om.

Jeg risikrere ingenting, i motsetning til Rahim.

 

Svar
Kommentar #14

Marit Grønseth

1 innlegg  9 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Evy Ellingvåg. Gå til den siterte teksten.

FN har uttalt seg meget sterkt om menneskerettighetssituasjonen i Iran. Når Norske myndigheter på tross av klare advarsler, både fra høykommisæren for flyktninger, og menneskerettighetsrådet i FN, velger å sende Iranske flyktninger tilbake til Iran, har norske myndigheter et særskilt ansvar når ting går så galt som i denne saken.

I og med at dødsdommen ikke var en original men en kopi, så ble da konklusjonen at det ikke forelå noen rimelig grunn til tvil.

 

"Ny Tid kan i dag fortelle at UNE/UDI ikke skal ha gjort undersøkelser for å finne ut om domspapirene fra Sardasht, som tilsier Rajm – steining til døden - er ekte eller ikke. Nemndleder Wenche Eriksen fester ikke lit til rettspapirene, da de er «kopier, og derfor ikke lar seg undersøke med tanke på ekthet».

Hun innrømmer at Rostami ifølge dokumentene «in absentia er dømt til steining». Men istedenfor å kunne vise til undersøkelser som kunne avkrefte at en slik dom skulle være avsagt i Sardasht den 16. april 2008, viser Eriksen kun til generell Iran-info fra norske myndigheters nettsteder:

«UNE bemerker videre at jf tilgjengelig landkunnskap utsteder ikke iranske domstoler dødsdom in absentia. Klageren ville jf. landkunnskap uansett heller blitt dømt til døden fordi han er ugift...» "

 

Grundig og individuell behandling kalles dette. Gode nok forundersøkelser utført av sekretariatet til at nemndsleder kan avgjøre saken alene.

 


 


Svar
Kommentar #15

Karl Eldar Evang

3 innlegg  22 kommentarer

Ikke enestående tilfelle

Publisert over 6 år siden

For de som heller til å tro at Rahim-saken må være et enestående tilfelle, sakser jeg fra brev fra NOAS til UNE.

"I april i fjor gjorde nemndleder alene et vedtak om å tvangsreturnere den syriske kurderen Abdulkarim Hossein til Damaskus. Vedtaket ble effektuert i august. Hossein ble arrestert umiddelbart etter ankomst og deretter fengslet og torturert.  Amnesty International igangsatte en kampanje for Hossein overfor både syriske og norske myndigheter. Kampanjen ble først avsluttet 2. september 2010, etter at Hossein var blitt løslatt.

Hossein fikk hjelp av familie og venner til å komme seg ut av fengselet og i sikkerhet i Tyrkia. Før han forlot Syria, ble Hossein undersøkt av en lege. Denne legerapporten har UNE fått tilgang til. Legen ble anonymisert av hensyn til egen sikkerhet i Syria. Etter ankomst til Tyrkia, sørget Human Rights Foundation of Turkey (HRFT) for en ny medisinsk undersøkelse av Abulkarim Hossein. Den navngitte tyrkiske legen signerte i oktober 2010 en rapport som konkluderte med at de medisinske funn stemmer overens med den forklaring om tortur som Hossein har gitt.  På bakgrunn av funnene valgte HRFT å igangsette en 30 dagers gratis behandling av ham på deres senter for behandling av torturofre i Izmir.

FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Ankara har gitt Hossein flyktningstatus. I desember 2010 tok Noas og Antirasistisk Senter, sammen med en rekke andre organisasjoner, opp Abdulkarim Hosseins situasjon med norske myndigheter. I brev til Justisdepartementet, Utlendingsdirektoratet (UDI) og UNE har vi bedt om at Hossein må hentes til Norge på den norske flyktningkvoten siden han ble torturert etter avslag på sin asylsøknad i Norge . Vi ba videre om at behandlingen av Hosseins sak må få konsekvenser både for ham og for norsk praksis, og at det bør etableres rutiner for oppfølging av mennesker som blir returnert til tortur. Ingenting av dette har blitt fulgt opp av norske myndigheter. Hosseins situasjon i Tyrkia er senest omtalt i mars-utgaven av = Oslo.

Når Noas påpeker at UNE har gjort en feil beslutning, med dramatiske konsekvenser for et menneske, og ber nemnda ta ansvar, får vi et avvisende og ansvarsfraskrivende  svar fra UNEs informasjonssjef Bjørn Lyster. I Vårt Land velger han å angripe Hosseins troverdighet, ved å komme med udokumenterte påstander om at Hossein tidligere har gitt uriktige opplysninger. Deretter trekker han legeerklæringene i tvil, ved utelukkende å vise til den anonymiserte syriske legen, og se bort fra den signerte tyrkiske legerapporten. Lyster fortsetter med å bagatellisere informasjonen fra organisasjonen Human Rights Foundation of Turkey. En svært etterrettelig organisasjon, som har dokumentert tortur og arbeidet med torturoverlevere i 20 år i Tyrkia. Organisasjonen har et tett samarbeid med Den norske legeforeningen og andre tilsvarende foreninger i andre europeiske land. Human Rights Foundation of Turkey driver fem sentre for behandling av torturofre i Tyrkia og har mottatt betydelig støtte fra norske myndigheter. Lyster avslutter sitt svar med å benekte riktigheten i at Amnesty faktisk aksjonerte for Abdulkarim Hossein i august i fjor.

Til sammen gir dette et skremmende bilde av UNEs manglende ydmykhet overfor den makt nemnda har til å avgjøre menneskers skjebne. Minst like bekymringsfullt er det, dersom Lysters svar er et uttrykk for UNEs bruk av fakta i sin saksbehandling.

Organisasjonene ber UNEs direktør klargjøre om dette er den standard for behandling av et torturoffer  og en kommunikasjonsform UNE ønsker å stå for.

På vegne av Norsk Folkehjelp, Helsingforskomiteen, Amnesty International, Selvhjelp for innvandrere, Antirasistisk senter, Foreningen for syriske kurdere, SOS Rasisme og Noas


Ann-Magrit Austenå

Generalsekretær

Noas"

 

Svar
Kommentar #16

Tania Randby Garthus

66 innlegg  661 kommentarer

Asylpraksis uten et menneskelig ansikt

Publisert over 6 år siden

Det begynner å bli mange eksempler nå på hvor inhuman norsk asylpolitikk er i ferd med å bli. Her skal det ikke tas menneskelige hensyn og tvil skal ikke komme asylsøkeren til gode.

Det er trist å se hvor harde og selvgode vi er i ferd med å bli og hvor mange unnskyldninger vi kommer med for å forsvare vår praksis.

Takk for at du setter søkelyset på nok en enkelt skjebne som ikke har blitt møtt med det alvor og den innlevelse og beskyttelse som f.eks. Krekar har blitt.

For oss som ser dette utenifra virker UDI og UNEs praksis tilfeldig og uten mål og mening. At nemdledere får fatte vedtak på grunnlag av synsing og tro/tvil er langt fra de krav som bør stilles til en god saksbehandling.

Når vi vet at beslutninger som rammer andre er lettest å fatte jo lenger unna den rammede personen man befinner seg, burde det være et minstekrav at den som skal fatte vedtaket i asylsaker må se søkeren inn i øynene mens han/hun får fortelle sin historie.

Noen sier at asylsøkere i Norge har godt rettsvern. Jeg betviler dette sterkt etter den elendige praksisen vi etterhvert har fått så mange eksempler på.

Mitt håp er at noen med makt tar dette på alvor og ikke bare kaster seg på bølgen av fremmedfrykt som nå rir landet vårt. Det er lov å håpe...

 

 

Svar
Kommentar #17

Mette Solveig Müller

53 innlegg  4794 kommentarer

VELDIG BRA

Publisert over 6 år siden

at du setter dette viktige fokuset på forholdene i Iran, Evy Ellingsvåg.

Du skriver blant annet følgende:

"FN har uttalt seg meget sterkt om menneskerettighetssituasjonen i Iran. Når Norske myndigheter på tross av klare advarsler, både fra høykommisæren for flyktninger, og menneskerettighetsrådet i FN, velger å sende Iranske flyktninger tilbake til Iran, har norske myndigheter et særskilt ansvar når ting går så galt som i denne saken"

Jeg leste nylig UDI's retningslinjer for ulike grupper av iranske flyktninger, og så selv at våre myndigheter ikke har forståelse for hva dette regimet er i stand til av personlige forfølgelser overfor meninger og ytringer de ikke selv aksepterer.

Det er virkelig tragisk når det får slike utslag som for denne unge mannen du viste til.

mvh  mette

Svar
Kommentar #18

Marit Grønseth

1 innlegg  9 kommentarer

Personlig oppmøte

Publisert over 6 år siden
Tania Randby Garthus. Gå til den siterte teksten.

Når vi vet at beslutninger som rammer andre er lettest å fatte jo lenger unna den rammede personen man befinner seg, burde det være et minstekrav at den som skal fatte vedtaket i asylsaker må se søkeren inn i øynene mens han/hun får fortelle sin historie.

Ref UNEs egne statistikker for 2010, ble asylsøker bedt om å møte i kun 642 av totalt 18 353 saker. (ref papirutgaven Morgenbladet 25 mars).

Ca 3,5% med andre ord.

Svar
Kommentar #19

Tania Randby Garthus

66 innlegg  661 kommentarer

Er vi villige til å betale det det koster?

Publisert over 6 år siden

Det er trist å tenke på at det kun er 3,5 % av asylsøkerne som får mulighet til å møte dommeren sin. Med tanke på at vedtaket kan få store konsekvenser for livet til den det gjelder bør våre utlendingsmyndigheter endre denne praksisen.

Spørsmålet er om våre politikere er villige til å betale det det koster for å få en ansvarlig og human asylpraksis.

Vi vet at både barn og eldre er salderingsposter i norske budsjett,  asylsøkerne stiller vel i samme kategori som dem.

Norske myndigheter prioriterer å bruke penger på den ressurssterke middelklassen som blant annet synes det er stor stas med operabygg og nye sportsarenaer. Fundamentalbygg som vi kan sole oss i glansen av. Vi kritiserer tidligere tider der man lot de fattige bygge de rikes katedraler. Men er vi noe bedre selv?

Enda mer groteskt blir det når vi har råd til begge deler - hvis bare viljen er til stede.

 

Svar
Kommentar #20

Evy Ellingvåg

4 innlegg  9 kommentarer

I Evin fengselet

Publisert over 6 år siden

Det nasjonale motstandsrådet i Iran forteller på sine nettsider i dag at den 14.mars ble 5 mennesker hengt i Evin-fengselet.

Disse ble dømt og hengt for sin tro - henholdsvis jødiske og kristne.

Familiene får ikke holde begravelse for sine.

I mellomtiden sitter Rahim Rostami i uvisshet. Han kom til Norge i den tro at som kurdisk Iraner med en dødsdom, 17 år gammel, ville han beskyttes av dette demokratiet, denne fredselskende nasjonen. Han var endatil så modig at han våget, på tross av risikoen for bråk med mottaksinnehaver, å være stemmen til andre asylsøkere på Senjehesten, og framsi kritikken åpent.

Rahim Rostami har etter mitt skjønn møtt et offentlig Norge vi ikke skal være bekjent av. Han har, som de aller fleste asylsøkere i landet vårt, aldri fått møte de som behandler hans sak. Nemndsleder avfeide dødsdommen, fordi den var en kopi, og tok ikke ansvar for å sjekke opp ektheten etter eget initiativ. (Forøvrig - hvor mange reiser på flukt og passer på at originaldokumentene fra dødsdommen ligger trygt i bagasjen? Jeg tror ikke jeg ville ha tenkt på det når jeg var 17 år...)

Rahim Rostami møtte heldigvis også et privat Norge slik vi kjenner det og er stolt av. Menneskene i Skrolsvik, som etter å ha blitt pålagt et mottak med flere mennesker enn bygda sjøl hadde, greide likevel å solidarisere seg med de som kom flyttende. Skulle de nå være i Skrolsvik, så skulle de ha verdige omgivelser. Frode Olsen og hans familie strakk ut hånda til Rahim når han behøvde det. Det er disse menneskene som betyr noe for Rahim der han sitter i Evin-fengselet.

På mandag skal det være en støttedemonstrasjon for Rahim i Oslo, utenfor Stortinget kl 18.00. De som har mulighet til å være med og stille våre politikere til ansvar, ber jeg om å møte opp!

 

Svar
Kommentar #21

Marit Grønseth

1 innlegg  9 kommentarer

Lydmuren i ferd med å brytes?

Publisert over 6 år siden

 

Som den første av de større nettstedene, så bryter Dagbladet.no i dag lydmuren rundt Rahim Rostami.

Menneskerettsadvokat Mohammad Mostafei:

 

"Det er kjent at Rostami var politisk aktiv, og Iran driver massiv etteretning av iranere i Norge, derfor uforståelig for meg at de kunne sende Rostami tilbake til Iran, sier han


I den Islamske Iranske straffeloven heter det at «Enhver Iraner eller utlending som utenfor Irans grenser begår (...) straffbare handlinger og senere befinner seg i Iran eller blir deportert til Iran, blir straffet i henhold til den Islamske straffeloven»"

Ulike lands rettssystemer står beskrevet i  Landinfo og de skal benytte tunge kilder som blant annet UNCHR og Amnesty. Landinfo skal også - ifølge sin egen informasjon - innhente informasjon om andre forhold som kan innebære en sikkerhetsrisiko for søkerne ved retur.

 

Har dette blitt gjort i denne saken?

Svar
Kommentar #22

Marit Grønseth

1 innlegg  9 kommentarer

Organisasjonene rører på seg

Publisert over 6 år siden

Nå begynner organisasjonene å ytre seg i Rahim Rostamis sak. For kort tid siden ble det åpnet opp en FB-side for ham på initiav fra Antirasistisk Senter, Norsk Folkehjelp, Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF) og Den norske Helsingforskomité. De stiller noen helt klare krav i saken:

 

1. Norske myndigheter må arbeide aktivt og på høyt nivå overfor iranske myndigheter for å få Rahim Rostami løslatt så raskt som mulig.
2. Alle tvangsrerturer til Iran må stanses frem til det er foretatt en grundig gjennomgang av hva som gikk feil i norske myndigheters behandling av denne saken.
3. Ved løslatelse må Rahim Rostami hentes tilbake til trygghet i Norge.

 

Dette signerer jeg på!

 

 

Svar

Siste innlegg

Ett av flere verktøy
av
Tom Arne Møllerbråten
rundt 7 timer siden / 77 visninger
1 kommentarer
Ingen bestillingsvare
av
Olaug Bollestad
rundt 7 timer siden / 113 visninger
1 kommentarer
Når politikken blir grå
av
Emil André Erstad
rundt 8 timer siden / 130 visninger
1 kommentarer
Snakk om Gud
av
Ingvild Hellenes
rundt 8 timer siden / 102 visninger
1 kommentarer
Tøv om logikk
av
Gunnar Ree
rundt 10 timer siden / 183 visninger
12 kommentarer
Nå har vi det gående...
av
Tore Olsen
rundt 11 timer siden / 137 visninger
2 kommentarer
Les flere

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Kåre Kvangarsnes kommenterte på
Politikk og verdier
rundt 1 time siden / 262 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 1 time siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Johan Rosberg kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Gunnar Ree kommenterte på
Tøv om logikk
rundt 2 timer siden / 183 visninger
Dan-Thomas Tveita kommenterte på
Alt vi ikke vet: om Gud og kirkeretten…og om en dåres gudstro
rundt 2 timer siden / 1558 visninger
Sigmund Voll Ådnøy kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 3 timer siden / 1163 visninger
Les flere