Omvendte frelseshistorier...

Jeg kom over dette gamle innlegget på Ida Jacksons blogg hvor mange mennesker inspirert av Ida forteller om hvordan de sluttet å tro på Gud i kommentarfeltet. Det fikk meg til å tenke på det hvordan det er å gå vekk fra troen.

I kristne kretser har det til alle tider vært fokus på frelseshistorier, fra Paulus sin frelseshistorie, til vitnemøter på bedhuset og i pinsemenigheten. Det er derimot sjeldent man hører historiene til de som ikke lenger tror på Gud. Kanskje er dette historier som både kristne og ateister kan lære vel så mye av som historiene om frelsen. Hvorfor slutter man å tro på Gud, og ikke minst hvordan føles det å ikke lenger tro på Gud?

For de fleste er det nok både noe positive og negativt, forhåpentligvis mest positivt. De vanskelige tingene kan være ting som hvordan forholde seg til en vennekrets bestående av mange kristne. Savnet etter å ha noen å be til. Det å ikke tro på noe som strekker seg utover den rent matrielle verden og en rekke andre ting. Så har vi de gode tingene, det å føle at man står fritt til å tenke å mene det man vil. At man ikke lenger sorterer handlinger og utsagn etter hva som sømmer seg for en kristen. At man står fritt til å nyte litteratur og kunst og la budskapet tale til seg uten å være redd for at det motarbeider den troen man har i hodet.

Jeg kommer nok til å fortelle min egen historie en av de nærmeste dagene, men tenkte bare å starte tråden nå for å se om noen andre hadde sine historier.