Da Gaddaffi møtte meg.........

Ja tenk om det var slik. Det ville vært et interessant møte. Jeg kan ikke fordra konspirasjonsteoretikere, og hjertet banker ikke så hett for narkomane som ikke trenger en håndsrekning heller, men vi kunne sikkert ha snakket om det deilige libyske været og utvekslet matoppskrifter på halal blåbærpai og sånt.

Men som den vyrde leser nå har skjønt er dette bare rør, for det jeg egentlig ville si er at selv om hver enkelt av oss har en helt UNIK mening om både diktatorer og andre temaer, trenger vi ikke alltid å lage vår egen tråd for vår helt spesielle unike meninger. Nå er det noe sånt som trettiåtteogtredve Gaddaffi von Libya-tråder her og man bør spørre seg om en mening er så unik at hver gang noen føler formidlingstrykket presser på må det etableres en helt ny tråd. Erfaringen er at alle som tror seg spesielle er grå inntil det kjedelige, og at det er vanskelig å se at man ikke skulle kunne slutte seg til forrige tråd til eeeeeeeen laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaang tråd fremfor fireogførtifire synonyme tråder. Det blir litt mer sprut over trådene om de ulike variasjonene over samme menng om de samles.

Og selv jeg som har studert ved institutt for overfladiske meninger og har en Master fra insitutt for fariseeisk kristendom skjønner at det nå vil komme sekstiseksogseksy innlegg om hvor dominerende og meningsensrettende jeg er, kan jeg bare i all hast legge til noe jeg lærte på Fakultet For Gjenomsiktig Argumentasjon at den som ikke har skjønt at dette gjelder også islam og andre hete temaer som dukker opp hver gang en kristen har vært nødt til å stå bak en dame ikledd hijab i kassekøen på Halvorsens Colonial & Andet og må meddele betydningen av denne skjellsettende opplevelse for allverden, at det gjelder ikke bare disse tingene, men rett og slett alle. Altså blott en etterspørsel om å se den andre i seg selv, og forstå at det går an å samordne seg.

På vegne av flere

Njål Kristiansen

Røver, halvstudert, tidligere resignert kapellan i Enfoldighetskirken.