Mannen som endret Smiths venner åpner dørene

Denne artikkelen ble først publisert i februar 2020.

– Du er den første journalisten som har blitt ønsket velkommen i hjemmet mitt, sier Kåre J. Smith.

Jeg sitter ved det store spisebordet på kjøkkenet og hos Smiths venners øverste leder og familien hans. Smith er i storform, pludrer med barnebarna og spør om jeg har nok å drikke. Det er 23 år siden sist han slapp media inn på seg.

– Og du blir sannsynligvis den siste, smiler han.

«De gjerrige har djevelen til far»

Vi spoler tilbake til begynnelsen av desember 2019. TV 2 har publisert sitt tredje program i serien Norge bak fasaden. Det handler om lukkede kristne trossamfunn. Der får Smiths venner – eller Brunstad Christian Church (BCC), som de egentlig heter – gjennomgå. Hovedanklagen er pengemas og dugnadspress. Journalistene har funnet et klipp der Kåre Smith sier at «de gjerrige har djevelen til far». Sånne folk vil han «helst slippe å ha på Brunstad».

«På hans private konto har tallene vært lysende grønne i mange år. I 2016 står han oppført med en inntekt på 22 millioner og en formue på 102 millioner», fortsetter programlederne. De antyder at det er noe muffens med verdenslederens rikdom.

Jeg rykker ut mot TV 2 for det journalistiske håndverket, som jeg mener er elendig. Når jeg møter journalist Kadafi Zaman i Dagsnytt atten sier han at de har snakket med et 20-talls mennesker som forteller om «rystende ting» i trossamfunnet. De har bedt om å få intervjue Kåre Smith, men fikk nei.

Etter debatten kontakter jeg BCCs ledelse og sier at jeg ønsker å treffe Kåre Smith.

Det er 23 år siden sist han slapp media inn på seg. Det var et relativt kort intervju i Aftenposten, tilsynelatende uten kritiske spørsmål, og definitivt uten oppklarende svar om maktkampen som da hadde rystet trossamfunnet som Smith i dag er åndelig leder for.

Svaret fra Kåre Smith kommer noen uker senere. Han har fylt 75 år og vil si ja til «det som sannsynligvis blir det siste intervjuet i min levetid».

En smal vei, så en smal vei til. Innerst ligger Smiths hus

Søndag 2. februar blir jeg kjørt gjennom Connecticuts dype skoger mot Smiths private hjem. Selv om delstaten bare ligger noen timers kjøretur fra New York, er vi definitivt på landsbygda i USA. Bare i Litchfield kommune, der Smith bor, er bjørnebestanden på mellom 200 og 300.

Det begynner å bli langt mellom husene langs veien, mange av dem dekorert med Stars and stripes – om noen måneder antakelig også med valgkampplakater til ære for Trump.

Vi tar av fra hovedveien og inn på en smal gårdsvei. Ved noen postkasser, svinger vi opp mellom de høye trærne og følger en enda smalere vei til enden. «Så det er her han har gjemt seg», tenker jeg, og angrer på at jeg ikke har med meg filmteam. Med den rette bakgrunnsmusikken kunne dette blitt en god intro til besøket hos en av Norges mest omstridte kristne ledere.

Smiths hus ligger på en parklignende eiendom. Det er i herskapelig kolonistil, 650 kvadratmeter stort og verdt 1,1 millioner dollar, ifølge salgsoppgaven som fortsatt ligger på nettet. Vi melder vår ankomst i en intercom utenfor porten, som glir sakte opp. Jeg tenker at Kåre Smith har gjort det vanskelig for seg selv. Nordmenn flest liker ikke rike kristne ledere.

Det er ingen butler som åpner. I stedet er det Eva, Smiths ektefelle, som ønsker meg velkommen på klingende bergensk og sier hun kjente både foreldrene og besteforeldrene mine, som var medlemmer av Smiths venner i Bergen.

---

Kåre Johan Smith

• • Født 14. november 1944, i Krokstadelva.
• • Gift med Eva har seks barn og 15 barnebarn.
• • Vokste opp på Grefsen i Oslo.
• • Har siden 1996 vært forstander i Brunstad Christian Church (BCC).
• • Pensjonist. Har arbeidet som snekker, entreprenør og investor. Var ansatt i BCC fra 2003–2010.
• • Bor i Litchfield, Connecticut, USA.

---

Nå har datteren og svigersønnen, som bodde noen minutter unna, flyttet permanent inn hos foreldrene som har mer enn nok plass. Dessuten lå huset til Smith på andre siden av kommunegrensen som går noen hundre meter nede i svingen. Etter flyttingen slapp de å kjøre ungene til skolen.

Har vitnet mot bedragerianklaget

Jeg hilser på ungene og sier takk for sist til Smith.

Det er snart 30 år siden. Smith hadde hendene på hodet mitt mens jeg ba med løftede armer og høye skrik.

Hvorfor jeg skrek, skal jeg komme tilbake til. Nå vil jeg snakke om penger og få svar på hvorfor Smith bor i USA. Dagens Næringsliv har skrevet kritiske artikler om Smiths forretningsvirksomhet sammen med medarbeideren Bernt Aksel Larsen. Ifølge avisen har de tjent 200 millioner «etter aksjetransaksjoner med sine egne trosfeller».

De har også skrevet om den bedragerianklagede nederlenderen Jonathan van der Linden. Han ble arrestert i 2016 for å ha stukket unna åtte millioner euro fra stiftelsen Hippo Mundo Charity. Van der Linden skal ha brukt deler av formuen på et liv i sus og dus sammen med prostituerte. Selv påstår han at han bare er en brikke, og at hovedsvindlerne er Kåre Smith og Bernt Aksel Larsen.

---

Tidligere medlem

• • Intervjuet er gjort av Alf Gjøsund, som er født og oppvokst i BCC.
• • Forrige gang han møtte Kåre Smith var for 29 år siden, noen uker før Gjøsund forlot trossamfunnet.
• • Fra 1996 til 2005 drev Gjøsund det BCC-kritiske nettstedet Vestibylen.no. Han skrev også bok om bruddet med BCC.
• • Gjøsund er i dag religionsredaktør i Vårt Land.

---

Både Smith og Larsen ble stevnet som vitner av forsvaret i den nederlandske rettssaken. Larsen stilte. Smith flyttet til USA.

– Flyttet du til USA for å unngå å vitne?

– På ingen måte, sier Smith.

– Jeg flyttet til USA for å være nær min datter og svigersønn, og for å hjelpe menighetene her borte. Huset ble valgt av Eva, fordi det var det ledige huset som lå nærmest dem. Jeg har tilbudt å komme til Norge for å delta i vitneavhør der. Da det norske rettsvesenet ikke ønsket å bidra til det, tilbød jeg å vitne her i USA i stedet. Og det har jeg gjort.

– Er det noe i anklagene mot deg fra van der Linden?

– Det kan jeg med hånden på hjertet si at det ikke er.

Etter det Vårt Land kjenner til kan saken mot van der Linden tidligst komme opp for nederlandsk rett til høsten.

– Jeg gjorde 100 prosent opp for meg

Kåre Smiths forretningseventyr begynte da entreprenørselskapet hans fikk problemer under finanskrisen. Smith hadde bygget leiligheter som ingen ville kjøpe, og kreditorene ventet på pengene sine. Dette ble brukt mot ham av kritikerne i menigheten, som mente det var i strid med BCCs linje at mennesker som ikke gjorde opp for seg, fikk ansvar i menigheten.

– Da menighetens forrige leder Sigurd Bratlie spurte meg om å reise mer for å forkynne Guds ord, svarte jeg nei. Jeg måtte jobbe, sånn at jeg kunne betale for meg så jeg ikke ble til skam for menigheten. «Nei», sa Bratlie. «Det skal Gud ordne med.»

Den dagen parkerte Kåre Smith den store Chevroleten sin på Bjerke og bøyde kne i baksetet.

Jeg sa «Okei, Gud, hvis du hjelper meg med det jordiske, skal jeg hjelpe deg med det åndelige.»

– Før det hadde jeg jobbet med hendene, nå måtte jeg jobbe med hodet. Markedet snudde og forretningene gikk godt. Og jeg gjorde 100 prosent opp for meg.

I årene fra 2003 til 2010 var Kåre Smith ansatt i BCC mens Bernt Aksel Larsen tok seg av det meste av arbeidet i selskapet de eide sammen. Da hadde han i underkant av 250.000 kroner i gjennomsnittlig i årslønn fra menigheten, ifølge BCC.

– I en periode etterpå fikk jeg dekket reiseutgifter når jeg var taler i BCC-sammenheng, men nå dekker jeg alt selv.

– Har du blitt rik på menighetens bekostning?

– Jeg har ikke tjent noe på menighetens bekostning, og har heller ikke blandet menighetens og min private økonomi. Men jeg er ikke enig i at kristne ikke skal tjene mye penger. Ett av mine favorittsitater er «You can’t save the world if you’re broke».

– Jeg har brukt store midler på misjon.

I følge Dagens Næringsliv har Smith og Bernt Aksel Larsen gitt vel 52 millioner til menigheten. Kilder tett på Kåre Smith forteller at beløpet over en tiårsperiode er nærmere det dobbelte, noe som bekreftes av BCC.

– Er du interessert i forretningsdrift selv?

– Ikke i det hele tatt. Menigheten har vært alt for meg. Nå bruker jeg all tid på menigheten. Sønnene mine, Kristian og Jan-Kåre, er hovedaksjonærer Kristian driver firmaet.

---

Brunstad Christian Church

• • Frikirkesamfunn grunnlagt av marineoffiseren Johan Oscar Smith på begynnelsen av 1900-tallet.
• • Har gradvis utviklet seg fra å være en uorganisert venneflokk til et offentlig registrert trossamfunn med 8200 medlemmer i Norge.
• • Har lokalmenigheter i 54 land og teller totalt mellom 30.000 og 40.000 medlemmer.
• • Hovedkontoret ligger i Oslo, men menighetens navn er knyttet til Brunstad – stedet i Vestfold der Oslofjord Convention Center ligger.
• • Styreleder er Berit Hustad Nilsen. Den åndelige ansvaret ligger i et forstanderskap som består av Kåre J. Smith, Harald Kronstad, Trond Eriksen og Bjørn Nilsen.

---

Med sine store barneflokker var BCC stemplet som sekt

BCCs historie begynner for mer enn hundre år siden. Grunnleggeren het Johan Oscar Smith og var Kåre Smiths bestefar. Han samarbeidet med sentrale frikirkeledere som Erik Andersen Nordquelle – som grunnla De frie evangeliske forsamlinger – og Thomas Ball Barrat, Pinsebevegelsens far.

Kraftige teologiske diskusjoner var snarere regelen enn unntaket på denne tiden, og Johan Oscar Smith dannet sitt eget fellesskap som ble kalt Smith-vennene. Han mente at Jesus «hadde synd i kjødet» som alle andre mennesker – et uttrykk som for ham betydde at Jesus «ble fristet som oss». På samme måte som Jesus alltid seiret over fristelsene, kan vi gjøre det, forkynte han.

Da jeg ble født i 1970 var Smiths venner for lengst stemplet som en sekt. Familiene hadde store barneflokker, selv har jeg 12 søsken. Kvinnene gikk med skjørt og oppsatt hår, jentene med fletter. Radio og TV var i praksis forbudt, mange av barna – deriblant jeg – fikk heller ikke være med på klasseturer, bursdager og annet som skjedde utenfor menigheten.

De fleste menighetshjemmene hadde bilder av de første lederne på veggen – i stuen vår hang de på rekke og rad. Den viktigste var selvsagt grunnleggeren selv, Johan Oscar Smith. Ved siden av hang Elias Aslaksen, som ble bevegelsens selvskrevne leder da Smith døde i 1943. Aslaksen var en retorisk begavelse og i hans tid vokste flokken seg stadig større, også internasjonalt. Stevnestedet Brunstad i Vestfold ble kjøpt i 1956.

Da jeg vokste opp, hadde en av Smiths svigersønner, Sigurd Bratlie, blitt utpekt som ny leder sammen med grunnleggerens sønn Aksel Johan Smith.

Bratlie var den reelle lederen. Bildet av ham hang ikke bare i stuen vår, det hang også på gutterommet mitt. Jeg snudde det inn mot veggen. Han så så streng ut. Jeg snakket med ham én gang – som 12-åring. Da skjente han fordi jeg hadde gått utenfor grensene til Brunstad og fått kjeft av en hytteeier.

– Jeg har ikke et fromt DNA i kroppen

Kåre Smith er fjerde BCC-leder i rekken, utpekt av Sigurd Bratlie, men senere enstemmig godkjent av menighetens forstanderskap. Alle i BCC er på fornavn med ham. På talerstolen framstår han som myndig, men privat er han varm og humoristisk, sies det.

Jeg skjønner hva de mener når vi blir bedre kjent. Det skjer samme kveld som jeg ankommer USA, på hotellet The Lichtfield Inn.

– Jeg liker ikke at ledere skaper avstand mellom seg selv og kristne på grasrota. Og jeg liker ikke påtatt fromhet. Selv har jeg ikke et fromt DNA i kroppen, sier han og tar en slurk av ølet han akkurat har bestilt.

– Dette er favorittølet mitt, det eneste ølet jeg kan drikke fordi jeg har diabetes. Se her: Det heter KS – det samme som meg, ler han, og spør om jeg husker at han «hjalp meg å bli døpt».

Jeg var nettopp fylt 21 år den gangen. Noen uker tidligere hadde jeg stått foran i en buss i fart, mens Smith la hendene på hodet mitt og ba høyt for meg – sammen med 50 andre smithevenner. Det var under «vekkelsen» – en slags karismatisk bølge som kunne minne om Toronto-vekkelsen som noen år senere preget Oase-miljøet og deler av frikirkeligheten. Det var mye skriking og tungetale på den tiden, og jeg var med på det.

Da jeg skulle døpes med troendes dåp i Smiths venner noen uker senere, sa forstanderen i Bergen tvert nei. Jeg ble innkalt til samtale.

«Vet I ikke at den som holder sig til skjøgen, er ett legeme med henne?», leste han for meg fra den velbrukte bibelen sin. Han forklarte at det var forloveden min som var «skjøgen». Siden hun tilhørte en menighet utenfor Smiths venner, kvalifiserte hun etter hans mening til den merkelappen. Så lenge jeg var sammen med henne, var det uaktuelt med dåp.

Moren min ble oppbrakt og ringte til Kåre Smith. Etter noen minutter fikk jeg røret. «Selvsagt skal du døpes», sa Smith. Dagen etter ble jeg dukket under i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn i svømmebassenget på Vadmyra skole og reist opp til et nytt liv i Kristus.

Nå forteller jeg Smith at dåpsfesten faktisk var mitt siste møte i Smiths venner. Jeg skjønte at jeg ikke passet inn i en menighet med så mange regler og så lite rom for å tenke selv.

– Jeg kom til at Smiths venner var en sekt. Du har jo selv kritisert hvor strengt det var?

Smith nikker.

– Jeg skjønner hva du mener, og jeg er ikke uenig i at mye var spesielt på den tiden, sier han.

– Min bestefar mente aldri å starte den typen trossamfunn som vi etter hvert ble. Han ville bare samle mennesker som var opptatt av å følge Jesus. Personlig hadde han et godt forhold til andre kristne. Sine egne barn sendte han til konfirmasjon i Metodistkirken, selv om han ikke var medlem der.

Smith sier at han setter de neste lederne, Aslaksen og Bratlie, svært høyt. Men han er ikke glad for utviklingen menigheten fikk under deres ledelse.

– Jeg tror ikke de mente å gi menigheten en slagside, men det var det som skjedde. Spissformuleringene til Aslaksen, om regler og bud, ble tatt bokstavelig av de fleste. Jeg tror ikke han forsto at menigheten ble ført i en lovisk retning.

– Han langet ut mot andre kristne. Det var linjen i min oppvekst.

– Han langet ut mot alle. Også mot de som var i hans egen menighet.

– I vår viktigste bok, J. O Smiths etterlatte brev, skrev grunnleggeren mye om kampen mot synden, men også om tilgivelsen og Jesu død for våre synder. Sigurd Bratlie fjernet det siste. Hvordan kunne han gjøre det?

– Det var nok ganske typisk for Bratlie. Han var så redd for at nåden skulle bli billig, og forsto ikke konsekvensene av det. Han tok nok heller ikke alltid på alvor at ansvaret for menigheten faktisk ikke var gitt til ham alene. Han burde bedt sin medforstander mer om råd.

• LES OGSÅ: Den nye sannheten om Smiths venner: De gamle brevene som gjør at trossamfunnets fortelling må skrives om

---

Dette tror BCC

• • Har Bibelen som autoritet og basis for all virksomhet.
• • Vektlegger at «Jesus ble fristet, men syndet aldri«. Dette er den troendes «hjelp og styrke i fristelsen, ved hans kraft kan vi seire i fristelsens stund».
• • Slutter seg til den apostoliske trosbekjennelse og troen på den treenige Gud, samt den lutherske lære om rettferdiggjørelse av tro alene.
• • Lærer at både «ordets forkynnelse, dåpen og nattverden er formidling av Guds nåde til omvendelse og et nytt liv, noe som fører til frelse når det mottas i tro».

---

Noe har endret seg i forholdet til andre kristne

På BCCs kommende påskestevne på Oslofjord Convention Center vil Smith komme inn på noe av tematikken som Bratlie fjernet – Jesus som sonoffer for menneskenes synder.

– Jeg snakker ofte om dette, det mener jeg Bratlie også gjorde. Det er et grunnleggende tema i den kristne troen. Her er vi helt på linje med andre kristne, sier Smith.

I BCC brukes ikke lenger uttrykket «skjøgen» eller «de religiøse» om andre kristne. For Smith betyr uttrykkene «kristne som deler hjertet mellom Gud og verden – også innenfor BCC». I fjor møtte han et utvalg fra paraplyorganisasjonen for Norges kristne kirkesamfunn, Norges Kristne Råd (NKR), for å diskutere medlemskap for menigheten. Å bli fullt medlem av NKR vil innebære en anerkjennelse av BCC som et kristent kirkesamfunn.

– Det er den beste samtalen jeg har hatt med kristne ledere noen gang. Vi er blitt kritisert mye gjennom historien. Disse var respektfulle og tok oss på alvor.

Siden det bare er Rådsmøtet i NKR som kan vedta fullt medlemskap – og det først skjer i 2021 – har BCC fått observatørstatus. Menighetens ledelse har uttalt at de anerkjenner andre kirkesamfunn som kristne menigheter. De har også utgitt et nytt teologisk dokument. Her blir noen av de omstridte spørsmålene i BCCs lære definert på en måte som ikke bryter med den felles kristne tradisjonen.

Smith håper at slike presiseringer kan bety at BCC «kan bli til velsignelse, ikke bare for medlemmene, men for flere kristne».

– Er alt som forkynnes i BCC i samsvar med det nye dokumentet?

– I vår menighet er det fritt for alle medlemmer å delta i oppbyggelsen med taler og vitnesbyrd. Da kan vi selvsagt ikke gå god for alt som blir sagt.

Smith er opptatt av at ord som brukes i forkynnelsen skal være hentet fra Bibelen. Han ser ikke bort fra at grunnleggerne ville brukt andre definisjoner på Jesus dersom de hadde hatt teologisk utdannelse.

– Men jeg mener også at BCCs lære har blitt misforstått, sier han.

– Vår lære om at vi kan seire over bevisste synder, er blitt tolket som at vi tror vi kan greie oss uten tilgivelsen. Det stemmer ikke. Vi tror at vi hele tiden er avhengig av den. Det presiserer vi i dokumentet.

– Hvordan definerer du bevisste synder?

– Det er synder som du velger å gjøre etter at du er blitt fristet. Vi tror det går an å si nei til den fristelsen. Og vi tror at Jesus gikk foran oss i dette, han ble fristet som oss, men seiret alltid.

Jeg sier til Smith at mange kristne forkynnere – særlig lutherske pietister – skriver om seier over synd på den måten.

Jeg leser også opp for ham hva kjente kristne forkynnere og teologer sier om Jesu fristelser, ikke bare i ørkenen, men gjennom hele livet. Ett av sitatene er skrevet av biskop Per Lønning, jeg viser også til professor Ole Hallesby, Hans Nielsen Hauge og Charles H. Spurgeon. Det var ikke uvanlig å påpeke at Jesus «vokste i alder og visdom» ved å si nei til fristelsen, noe som er viktig i BCC.

– Det er ikke helt ukontroversielt, men det finnes flere eksempler.

Smith lytter oppmerksomt.

– Dette er det samme som vi forkynner. Noen nyanseforskjeller, kanskje, men veldig likt, sier han.

– Kan det hende at det ikke bare er andre som har misforstår BCC, men at dere også har misforstått andre kristnes forkynnelse?

– Dersom andre kristne forkynner dette uten at vi har registrert det, er det rett og slett gledelig, svarer Smith.

Han sier at han i yngre år besøkte mange kristne menigheter.

– Jeg oppfattet det sånn at man ikke syntes det var så farlig å synde, fordi nåden og tilgivelsen uansett dekker over det.

– Jeg kan noen ganger få det samme inntrykket selv. Men det er ikke regnet som god teologi.

Smith tror at mange mennesker er trøtt av å få evangeliet på billigsalg.

– Man skjønner når man leser Bibelen at det er noe mer, det er et liv i Ånden, det er utvikling til modenhet og likedannelse med Kristus, sier han.

– Kan det vært lettere for andre kristne å lytte til BCCs forkynnelse om dette hvis avstanden blir bygget ned? For eksempel ved at dere bruker flere sanger om det kristne har felles?

– Det kan godt hende. Og jeg er ikke negativ til at vi synger flere sanger og salmer skrevet av forfattere utenfor BCC.

Maktkamp og vekkelse: – Det var en «crazy tid»

Dagen etter sitter jeg og diskuterer politikk med familien Smith mens vi spiser take away fra en burgerrestaurant i Litchfield, en småby i Connecticut i USA.

På gulvet raser tre av barnebarna rundt, minstemann sitter på pappas fang og er definitivt for liten til å ha politiske synspunkter.

– Jeg liker Kjell Ingolf Ropstad knakende godt, selv om jeg stemmer Høyre. Men her i USA er jeg republikaner, sier ektefellen, Eva.

– Trump har gjort politikken mer underholdende. Og jeg fikk stor sympati med høyesterettsdommer Brett Kavanaugh da han ble utsatt for litt av et kjør i fjor. Men politisk er jeg mest enig med Bernie Sanders, og når jeg diskuterer med Eva er jeg arbeiderpartimann, det er morsomst, gliser Smith.

Jeg innser at jeg har lagt hodet på blokken ved å intervjue ham. Uansett hvor mange tema jeg tar opp, vil jeg få kritikk for det som ikke er med – ikke minst fra utbryterne.

Forholdet mellom BCC og tidligere medlemmer er anstrengt. Spekulasjonene om BCC-ledelsens motiver og meninger går høyt, blant annet i Facebook-gruppen Om Smiths venner. Mange av dem påstår at Kåre Smith tok makten i BCC gjennom et kupp. De mener han må si unnskyld for det som skjedde i vekkelsen, han må skvære opp.

Det er forresten ikke bare de som håper på et bedre forhold mellom BCC og utbryterne. Det gjør også ledere i kirkesamfunnene som er tilsluttet Norges Kristne Råd. De er spørrende til rykter om pengemas og dugnadspress, og har TV 2-dokumentaren, der Smith langer ut mot gjerrige friskt i minne.

– Fyr løs, det er nå du har sjansen, sier Smith.

Når noen har tatt opp ting med meg, har jeg bedt om tilgivelse. Mange ganger.

—   Kåre Smith

Øverst på listen min står maktkampen på begynnelsen av 1990-tallet. Da var BCCs forrige leder, Sigurd Bratlie, blitt over 80 år gammel. Han hadde ennå ikke pekt på sin etterfølger. Det har aldri vært en regel i BCC at lederen måtte være i familie med grunnleggeren. Det var det heller ikke da ny leder etter Sigurd Bratlie skulle pekes ut. Mange mente det var naturlig at nestlederen i Oslo – Olaf Bekkevold – overtok. Andre ønsket Kåre Smith.

Sistnevnte fikk kraftige anklager mot seg. Hovedankepunktet var at han slet med å betale kreditorene sine. Kanskje var et vel så viktig punkt at Smith var liberal i synet på regler for livsførsel.

Midt i tumultene oppstod det som fikk navnet «vekkelsen». Jeg har allerede fortalt om tungetalen og de høylydte bønnene.

– Hva tenker du i dag om den såkalte vekkelsen på begynnelsen av 90-tallet? Den skjedde samtidig med det som så ut som en maktkamp. Mange opplevde å bli mobbet ut fordi de ikke støttet det som skjedde.

– Ja, jeg vet det. Mange gikk over streken, og jeg brukte veldig mye tid på å rydde opp i hendelser og kaos, svarer Smith.

– Jeg oppfordret mange til å be om tilgivelse for det de gjorde. Og når noen har tatt opp ting med meg, har jeg selv også bedt om tilgivelse. Mange ganger.

Smith sier at det var en «crazy tid». Men han synes det er et vanskelig å beklage både vekkelsen og maktkampen på generelt grunnlag.

– Mange kom gjennom til et frigjort liv i Gud i den vekkelsen. Og maktkampen som pågikk... Jeg kunne ikke overlate menigheten i hendene til de menneskene. Den var i ferd med å bli ødelagt. Se på det kaoset som fulgte i utbrytermiljøet etterpå.

Jeg var selv tett på utbrytermiljøet i den tiden. Mange av lederne – særlig fra Oslo og Trondheim – raste mot Smiths liberale linje. Andre mente han ikke gikk langt nok, noen mente at alle religioner førte til Gud. Mange gjorde som meg – fant en plass i andre kristne miljøer.

– Kunne ikke Bratlie bare ordnet med utnevnelsen av en ny leder på en ryddig måte?

– Jeg har tenkt på det. Han var bare et menneske, Bratlie også, sier Smith.

Catch 22: Alt han sa ville bli galt

Det var i denne perioden Smith fikk et anstrengt forhold til journalister. Avisene skrev om maktkamp og splittelse i Smiths venner.

Kåre Smith fikk skylden for bruduljene. Støttespillere hans forklarte motstanden med «misunnelse». Det var ikke lett å forstå for leserne. Han var en blakk entreprenør som fikk problemene sine hengt offentlig til tørk. Hvorfor skulle noen være misunnelig på ham?

Situasjonen trenger litt bakgrunnskunnskap:

Det er vanskelig å snakke om makt i kristne sammenhenger. Det gjelder særlig i BCC. Du skal ikke lytte lenge til forkynnelsen før du hører advarsler mot å «søke posisjon» i menigheten. Mens andre kirker sliter med å finne noen som ønsker ansvar, så er det å få ansvar i BCC en stor ære. Den æren fortjener man ikke hvis man mener seg berettiget til den, enda mindre hvis man søker den aktivt.

– Jeg ville redde menigheten, sier Smith i dag.

Det kunne han ikke si i media. Det ville være en indirekte erklæring om at han søkte lederposisjonen, noe som i prinsippet kunne diskvalifisere ham fra den samme posisjonen.

Dessuten var han en åndelig tjener. Kåre Smith mente den rollen ikke harmonerte med å delta i en offentlig skittentøyvask.

Han svarte «ingen kommentar». Dermed var det utbryternes versjon av historien som kom på trykk.

– Jeg ser det stadig. Media setter på trykk det de vil, uansett, sier Smith.

Han har konkludert med at han ikke vil bruke tid på offentlig krangel, han vil ikke være rikssynser, hans tjeneste er åndelig, punktum.

– Må ikke den som faktisk sitter med ansvaret kunne svare for dette ansvaret offentlig?

– Dette har vi løst i BCC ved å ha en pressetalsperson som svarer på mine vegne. Hun vi har nå, er også styreleder, og dermed i posisjon til å svare.

• LES MER: Å alltid gå med skjørt var en del av BCC-styreleder Berit Hustad Nilsens religiøse oppdragelse. En dag tok mot til seg og spurte: Hvorfor er det slik?

Har aldri blitt slått – med ett unntak

Noe av det første Smith gjorde som ny leder for BCC var å ta et oppgjør med oppdragervolden. Smith har selv vokst opp uten å bli slått, med ett lite unntak: Han fikk et lett slag på munnen da han bannet til moren som 15-åring.

– Jeg sa «jævlig», ler han.

– Men du hadde en trygg oppvekst?

– Jeg vokste opp i «Lyckliga gatan» med varme, trygge foreldre. Bestefaren min, Johan Oscar Smith, slo heller ikke barna sine.

– Men fra talerstolene i menigheten kunne foreldre bli oppfordret til å rise barna. Jeg kjenner flere som sliter psykisk på grunn av volden. Er det ikke fair å gi en unnskyldning?

– Jo, og den grad jeg kan beklage det andre har gjort, vil jeg gjerne gjøre det. Jeg mener samtidig at de fleste barn i menigheten hadde en god oppvekst. Og Bratlie sa ved en anledning at den nye straffeloven – som fjernet muligheten til oppdragervold – var en god lov for menigheten.

Kåre Smiths nulltoleranse for oppdragervold ble innført over alt i BCC. Det ble arrangert kurs i å oppdra barn på en god måte.

– Vi fikk også gode rutiner mot seksuelle overgrep. Jeg ga klar beskjed om at ingen kunne regne med beskyttelse av oss dersom slike hendelser skjedde i tilknytning til vår virksomhet – fra nå av skulle alle slike hendelser politianmeldes.

• LES OGSÅ: Alf Gjøsund: «Jeg var livredd Fars hånd da jeg var gutt»

Slik innførte Smith «den nye linjen»

Det ble også slutt på de strenge reglene for livsførsel.

Da jeg vokste opp i Smiths venner, skulle vi ta avstand fra verden – altså samfunnet rundt. Mange regler kunne være absurde. Min egen far – som var en av de viktigste lederne i Bergen – var for eksempel skeptisk til grilling av pølser. Han mente det var synd å ha hund. I Oslo reagerte man på at Kåre Smith hadde kjøpt en Chevy Van i stedet for folkevognsbussene de fleste barnefamiliene kjørte rundt i.

– Den var blank og rød i lakken. I min menighet skulle bilene helst være håndmalte, ler Smith.

Skjegg for menn var også i praksis forbudt. Mange var imot ballspill. På stevnestedet Brunstad hadde Bratlie etter sigende stanset salg av Coca Cola. Det var «en verdslig ånd» med slike ting, mente mange.

Mest kjent for folk flest var Smiths venners forbud mot TV og radio, og reglene om skjørt og fletter for jenter.

– Din forgjenger Bratlie fastslo at jenter måtte bruke skjørt, også når de gikk på ski.

– Det er riktig. Da Bratlie ba meg om å ta ansvaret for menigheten, sa jeg at jeg ikke kunne si ja hvis jeg skulle videreføre alle disse reglene. Bratlie svarte ved å skyve Bibelen over bordet. Det som skulle videreføres, måtte stå der. «Men vi skal ikke være i forkant av utviklingen i samfunnet», sa han.

– Hvordan innførte du den nye linjen i praksis? Gikk du opp på talerstolen og sablet ned den gamle linjen?

– Nei, det ville ikke gått. Jeg bare slapp det nye løs. Sa til folk på tomannshånd:

«Det er klart dere må bruke bukser!» Når folk ringte til meg og klagde, svarte jeg: «Se på dem, de er jo i den samme gode ånden som før. De har jo ikke falt ifra Kristus.»

Smiths liberalisering førte til diskusjoner på den årlige samlingen for menighetsledere i BCC.

– Noen var veldig kritiske. Men Sigurd Bratlie hadde en gang sagt at vi måtte slutte å være så opptatt av det ytre. Det brukte jeg for det det var verdt, smiler Smith.

Han blir blank i øynene når han snakker om barn og ungdoms vilkår i menigheten. Han så hvor mange som ble såret og forlot menighetene på grunn av knallharde ledere og detaljerte krav.

– Jeg husker under vekkelsen. Noen tenåringer i Oslo orket ikke all åndeligheten, jeg så hvor de led. Da skaffet jeg en gammel skøyte og fikk den fortøyd nede på Vippetangen. Deres tilknytning til menigheten ble denne båten, som de pusset opp mens de hadde det gøy sammen. De elsket det. De mest ivrige kritiserte meg for å bruke menighetens penger på dette, men da jeg så hvor disse ungdommene blomstret ...

Smith blir tykk i stemmen:

Midt i all åndeligheten så vi ikke disse verdifulle ungdommene. Dyrebare mennesker for Gud!

Penger og bygninger: Måtte det være så voldsomt?

For Smith handler utbyggingen av Brunstad i Vestfold om samme sak. Stevnestedet var blitt navet i menighetens arbeid. Men forholdene var spartanske, folk bodde i telt og campingvogner, eller sov på brakker. Alle som vokste opp i Smiths venner på 1970- og 80-tallet kjenner fenomenet «brunstadsyken» – mageinfeksjonene som ble rene epidemier under stevnene.

– Jeg ville gjøre Brunstad til et godt sted å være. Ikke bare for de som ville ha lange møter, men for barn og unge, for de store familiene, sier han.

Campingplassene ble erstattet med en hyttelandsby. Idretts- og aktivitetsanlegg er produsert og leilighetshoteller fortsatt under oppføring. Et opplegg for dugnad og pengeinnsamling skaffet kapital som ble lånt ut til stiftelsen som eier Brunstad.

– Måtte det være så voldsomt?

– Det var et løft som krevde mye av oss, men det var til vårt felles beste. Nå betyr Brunstad enormt mye. I menigheten har det vært stor oppslutning om måten det ble gjort på, de som har kritisert oss, har i stor grad stått på utsiden, mener Smith.

– I TV 2-programmet i høst ser vi deg si at «gjerrige har djevelen til far», og at du «ikke vil se slike på Brunstad». Med sånne uttalelser gjør du det enkelt for kritikerne?

– Jeg blir litt for ivrig noen ganger, da hender det at jeg sier ting jeg ikke burde. Jeg tar selvkritikk for det at jeg «ikke ville se dem på Brunstad». Men det første var et sitat fra en sang vi har. Det er jeg prinsipielt enig i.

Nå er Brunstad blitt et kommersielt selskap under navnet Oslofjord Convention Center, formelt løsrevet fra BCC.

Men Brunstadstiftelsen skal fortsatt «fremme den lære, de verdier og det kristelige innhold» som BCCs grunnlegger sto for». BCC har blant annet et konservativt syn på homofilt samliv. Det fikk Norges Håndballforbund til å si opp planlagte turneringer ved anlegget.

For noen uker siden erklærte daglig leder i Oslofjord Convention Center, Stian Fuglset, at alle «opplevde forbindelseslinjer til trossamfunnet Brunstad Christian Church» skal fjernes». Fremtidige overskudd skal komme «idrett, kultur og samfunnsnyttige formål i Vestfold til gode».

• LES MER: Sier nei til BCC-koblet arena på grunn av homofilisyn: – Vi ønsker å sende et sterkt signal

Vi vil gå gjennom ting som har skjedd i fortiden. Konkrete feil er vi innstilt på å beklage offentlig.

—   Kåre Smith

Trekker tilbake dokument om samliv

Men det avisene ikke har fortalt, er at BCC har hatt flere restriksjoner mot homofilt samliv enn det som er vanlig i kristne menigheter.

I et dokument fra 2014, undertegnet «BCCs forstanderskap ved Kåre Smith», står det at homoseksuelle som lever i parforhold «ikke får komme i minnesamvær, åremålsdager eller bryllupsfester i menighetsregi». Det står også at «det passer seg heller ikke å ha dem som omgangsvenner». De samme gjelder samboere.

Når jeg konfronterer Smith med regelverket, sier han at dokumentet ble til på grunn av en konkret sak, og at det aldri var ment som et direktiv.

– Jeg har aldri presset menighetene til å praktisere dette, sier han.

– Men argumentasjonen i heftet er prinsipiell.

– Ja, det var en videreføring av et tidligere dokument som Sigurd Bratlie utformet, svarer Smith.

– Mener du det som står i heftet, eller mener du det ikke?

– Jeg mener heftet kan misforstås. Derfor har jeg trukket det tilbake. Jeg har ingen ønsker om å regulere medlemmenes private sfære på denne måten, og jeg har nå gitt beskjed om at innholdet i heftet ikke er forstanderskapets syn. I framtiden vil vi skille tydeligere mellom åndelig veiledning, forutsetninger for medlemskap og forutsetninger for deltakelse på møter og samlinger vi arrangerer.

Kåre Smith gir likevel ikke håp om at BCC følger Den norske kirke og åpner opp for likekjønnet vigsel.

– Vi vil fortsatt mene det samme som Bibelen i dette spørsmålet. I hvert fall så lenge det er opp til meg, fastslår han.

– Et stort problem for noen utbrytere er at de ikke får ha kontakt med familien i BCC. De blir ikke invitert i brylluper, fødselsdager eller andre markeringer. Begrunnelsen kan være at de «er i en dårlig ånd», eller at de er «motstandere». De fleste forbinder sånt med sekterisme.

– Dette er ikke min anbefaling, sier Smith.

– Personlig tror jeg ikke dette handler om at noen har brutt ut, men om at noen – både i og utenfor BCC – ikke klarer å være sammen på en fredelig måte. Det blir krangel og diskusjoner – rene religionskriger – uten at det er nødvendig. Jeg vil ikke legge meg opp i privatlivet til folk, men selv mener jeg at fredelige mennesker trygt kan inviteres til slike samlinger.

Smith sier at han selv har vært på fest med tidligere medlemmer.

– Da jeg fylte 70, inviterte jeg personlig en hel del personer som ikke lenger var i vår menighet. De fleste av dem kom, og det ble en god samling. Jeg er blitt forsonet med ganske mange, og vi har bedt hverandre om unnskyldning, sier han.

– Sier du at du oppfordrer til forsoning og dialog mellom medlemmer og avhoppere?

Ja, det er nettopp det jeg sier. Det er ikke nødvendig å opprettholde gamle konflikter med avhoppere som ikke selv har ønske om konflikt. Dersom mange av disse var blitt bedre behandlet da de var i menigheten, ville mye av dette vært unngått. Det gjør vondt å tenke på.

– BCCs ledelse fortalte nylig i Vårt Land at dere samarbeider med profesjonelle fagmiljøer for å bedre dialogen med mennesker som har hatt vonde opplevelser i menigheten. Vil det komme en offisiell beklagelse fra BCC?

– Ikke generelt til alle tidligere medlemmer, de har jo forskjellige historier. Men vi vil gå gjennom ting som har skjedd i fortiden. Konkrete feil er vi innstilt på å beklage offentlig, fastslår Smith.

Vil sikre BCC mot fremtidig maktmisbruk

Han kommer ikke til å beklage at  han er en «eneveldig leder» – for det stemmer ikke, mener han.

– Jeg er helt ute av styret, for eksempel. De fleste menighetene har praktisert uravstemninger i viktige spørsmål i mange år.

– Men du framstår som ganske myndig på talerstolen?

– Jeg tror ikke de som kjenner meg, opplever det slik. Jeg bruker tiden min på rådgivning og er opptatt av relasjonsledelse.

Smith tar en pause, som for å veie ordene sine. Så sier han det:

– Vi har begynt et arbeid med å videreutvikle strukturen i BCC. Det vil få høy prioritering de neste årene. Vi må ha en organisering som svarer til samfunnets krav og forventninger til et seriøst trossamfunn. Den skal ha to fundament: Respekt for enkeltmenneskets integritet og medlemmenes medbestemmelse.

– Så hvis noen i framtiden blir presset til dugnad ... ?

– Da vil noen ha forbrutt seg mot menighetens grunnlov. I framtiden vil vi være alminnelig organisert som et kirkesamfunn. Vi vil antakelig ledes av et kollegium snarere enn av én person.

– Betyr at du er den siste «apostelen» i BCC?

– En apostelfunksjon trenger ikke å henge sammen med makt. Men strukturen vil sikre at vi ikke kan få en eneveldig leder. Representantskapet vårt vedtok å utrede en ny organisering i 2016, så tenkningen er nok i ferd med å bli forankret hos oss.

– Når vil den nye strukturen tre i kraft?

– Det er for tidlig å si, men vi vil prioritere dette arbeidet i tiden framover.

LES MER:

• BCC-forstander sammenliknet motstandere med rotter. Nå beklager han

• Mange mener at tilgivelsen og nåden var oversett i forkynnelsen til Smiths venner. Så fant ledelsen ny info i en gammel safe

• Sjømatgigant ga Håndballforbundet tydelig signal før styremøtet: Dropp Brunstad-tilknyttede Oslofjord Arena