Svineuflaks

Ikke mange går til sengs med en redsel for å våkne opp med vanlig influensa i morgen. Ikke mange er redde for at vi ikke skal våkne opp, heller. Og andelen som frykter å våkne opp på feil sted, er nok blitt lavere siden Ole Hallesbys dager.

Men én ting er temmelig sannsynlig: Vi våkner opp til overskrifter som er ment å gjøre oss redde for morgendagen: Når kommer svinepesten hit? Bør vi holde oss innendørs – ja, helst under dyna? Mange ulykker kan som kjent unngås ved så enkle forholdsregler som ikke å stå opp.

Årlig dør mellom 1.000 og 1.300 mennesker under vinterinfluensaen i Norge. Dette er et høyt tall, det er tre ganger flere enn antall ofre i trafikken. Men det er sjelden avisene skriver om den vanlige norske influensaen.

Nå skriver vi mediefolk derimot daglig om skrekken for at svineinfluensaen fra Mexico kan bli en pandemi som fører til massedød blant mennesker over hele verden. Foreløpig er det offisielle tallet på dødsofre i Mexico 20 mennesker. Av landets 108 millioner innbyggere har 1.324 personer vært innlagt på sykehus med influensalignende symptomer og 929 er utskrevet etter å ha fått behandling.

Det er med andre ord omtrent ti ganger så mange nordmenn som dør av vanlig influensa årlig, som det hittil er mennesker som er døde av svineviruset i Mexico. Når dimensjonene i mediene likevel får det til å virke som om tallene er omvendt, skyldes dette først og fremst at vanlig influensa er – ja: vanlig. Mens svineinfluensa er like nytt som fugleinfluensa og sars var for noen år siden.

Noen vil også si at at dimensjonene på overskriftene skyldes pandemiens potensial. Helsedirektør Bjørn Guldvog sier at skrekkscenariet er at 13.000 nordmenn kan miste livet av svineinfluensa. Dette er et høyt tall. Spanskesyken tok om lag 15.000 liv i Norge for 90 år siden, og dette er en pandemi vi fortsatt husker i kategorien katastrofer på nivået bak svartedauden.

Helsedirektørens tall er skremmende. Men tallene forteller ingen ting om sannsynligheten for at hans verste-fall-scenario slår til. Og derfor er det vanskelig å vite hvor rasjonelt det er å være redd for denne faren.

Riktignok er det slik at enkelte farer er så fryktelige at hvis de først inntreffer, så kan det være rasjonelt å være mentalt forberedt på dem uansett sannsynlighet for at så skjer. Atomkrig er en slik trussel. Om terrorister skaffer seg tilgang til atomvåpen, kan sivilisasjonen i store befolkningssentre utslettes – og sivilisasjonen i verden for øvrig vil sitte som gisler.

Jeg har likevel inntrykk av at de færreste av oss tenker på dette når vi legger oss om kvelden. Ikke mange redaktører pønsker på overskrifter om denne trusselen når de går på jobb heller.

Fra Mexico by rapporteres det nå at folk går med munnbind. Katolske kirker avlyser sine gudstjenester. Fotballklubber spiller for tomme tribuner. Folk som hoster, skal ha blitt kastet av T-banen.

Den mellomamerikanske versjonen av mesterligafinalen i fotball – mellom Cancun og Cruz Asul – er utsatt. Det amerikanske ungdomsmesterskapet er avlyst. Og idretten aksepterer det. I motsetning til hva som skjedde da det australske laget i tennis ville trekke seg fra Davis Cup-kampene i India sist uke. De fryktet for sin sikkerhet i et land herjet av kapringer og terror.

Det internasjonale tennisforbundet ga seieren til India og truer nå Australia med utestengelse. Frykten for terror er uakseptabel, mens frykten for pandemi blir forstått.

Men de som tar størst risiko av alle idrettsutøvere denne uken, er kanskje o-løpere som fryktløst trenger inn i skoger der det myldrer milliarder av blodtørstige flått. Løperne trenger ikke engang uflaks for å bli bitt. Det er helt vanlig. Og farlig.

Men de løper likevel. De er mentalt innstilt på å leve mens de lever.