Håpløs organist

Den danske musikeren og komponisten Daniel Fladmose gikk forleden bastant ut i Kristligt Dagblad og hevdet at «klassisk musikk med orgelet i sentrum er den eneste måten å forkynne og hylle Gud på». Nå går debatten. Organist og lederen for Norsk Orgelfestival, Kolbein Haga, sier til Vårt Land at dette er bare tull. – Det er som å si at vi ikke kan prise Gud fordi vi snakker nynorsk, sier han.

Nå går debatten. Sogneprest i Odense domkirke, Jesper Hougaard Larsen, ber – til tross for sin store interesse for klassisk musikk – Fladmose om å låne øret til og å lytte ikke bare til musikken, men også til teksten. Han anbefaler i og for seg selvfølgeligheter fra den rytmiske scene, men likevel: Nick Cave, Leonard Cohen, U2 og Van Morrison.

Organisten og jazzpianisten Mads Granum innrømmer at han smiler overbærende til Fladmoses innlegg og minner om at det stadig gjennom historien har vært tordentale mot all fornyelse. For eksempel var den katolske kirke imot flerstemmighet da utviklingen på 800-tallet gikk fra gregorianikk til flerstemt sang. Den fjerner fokuset fra det kristne budskap, lød kritikken.

– Bibelen selv er ikke så forskrekket over musikk som inkluderer kroppen, sier han og finner fotfeste i Salme 150: «Lovpris Ham med pauker og dans». Han begriper ikke Fladmoses redsel for det han kaller «kjødelig musikk». – Det er da godt at den er det, sier han – «for det kjødelige har lenge nok vært fortrengt fra den måten vi praktiserer kristendom på».

Mens sogneprest Anne Vig Skoven i København ber Fladmose stille seg spørsmålet om hvorfor organistene er usynlige når det gjelder å lage ny musikk. – Hvem skal fornye musikken i kirkene slik at den holder både kvalitet, kontinuitet og folkelighet – om det ikke er våre organister? – spør hun.
Det er en gammel debatt. Men når den kommer opp, er den stadig ny. Og dermed er det igang igjen.