Trygve W. Jordheim

98    127

Taushetskultur i Den katolske kirke – eller naive konvertitter?

Konvertitt Mette Elisabeth Nergård mener homofili, skilsmisse, gjengifte og samboerskap er tabu i Den katolske kirke. I ny bok tar hun oppgjør med hun mener er en kultur der vanskelige temaer ikke snakkes om.

Publisert: 10. mar 2011 / 17 visninger.

– Jeg var ikke så opptatt av systemet da jeg konverterte, det var troen og den katolske praksisen som var viktig, sier Nergård til Vårt Land.

– Kirken er tydelig på hva den står for. Hvis man velger å leve i et spenningsforhold til kirkens lære, bør man ikke påta seg en offerrolle, man må ta ansvar for sine valg, svarer pater Arnfinn Haram.

Er det en taushetskultur i Den katolske kirke? Har konvertitter for liten kunnskap om den kirken de går inn i?

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Elefanten i rommet

Publisert over 6 år siden

Dette har mange og kompliserte sider. Noe av det første som slo meg i mitt møte med DKK var en dobbelthet i forhold til tydelighet vs utydelighet, fasthet vs mykhet. Det fins sider ved denne dobbeltheten jeg opplever positivt, hvorimot jeg ser andre sider ved den som mer betente.

Jeg skal gi et eksempel. Prinsipielt er det ingen tvil om hva DKK mener om ekteskap og gjengifte. På papiret står ting alltid skrevet med store bokstaver. Samtidig finnes det også en vilje til nettopp ikke å ri prinsipper, men finne løsninger som er forenlige med menneskelighet og barmhjertighet. Det er en skjør balansegang hvor den ideelle fordring hele tiden må prøves mot virkelighetens verden. Jeg har sett mange eksempler på at man innen DKK har fintfølende mekanismer som regulerer denne balansgeangen, men jeg har også sett nok av eksempler på det motsatte.

Et annet og mer betent eksempel er spørsmål knyttet til seksualitet, og da ikke minst homoseksualitet og overgrepsproblematikk. Vi har i den senere tid fått nok av eksempler som viser at hvor den ideale fordring er høyest, vil det ikke å makte å leve opp til fordringen, få desto mer graverende konsekvenser. Fallhøyden blir katastrofalt stor. En kjent amerikansk dominikaner uttalte i kjølvannet av overgrepsskandalene følgende: "Det er som å ha en elefant i rommet. Alle ser at den er der, men ingen kommenterer det, for den har alltid vært der. Ingen vet hvordan den kom inn i utgangspunktet, men ingen vet heller hvordan man skal få den ut."

Taushetskultur oppstår der spriket mellom ideal og virkelighet blir så stort at det lammer evnen til åpenhet. Men viktigere enn dette er at man i DKK har en taushetsinstitusjon som står svært sterkt i katolikkers bevissthet og hvis betydning knapt kan overvurderes, ikke bare religiøst, men også som oppdragelses- og mentalitetspregende middel overfor de store skarer av troende, nemlig skriftestolen. Enhver katolikk er seg bevisst at det som sies under skriftemålets segl, slukes av den evige taushet. Tausheten danner en aura som fra skriftestolen brer seg utover sine opprinnelige rammer og preger hele den institusjonelle kultur i kirken. Tausheten ligger der som et uutsigelighetens konstante nærvær, som røkelsesskyer eller som den hvislende etterklang av en svak orgeltone under et mektig kirkevelv. Denne tausheten underbygger på sett og vis også kirkens autoritet, gir den en aura av uutsigelighet og opphøydhet. Som middel til å holde de store skarer av troende i en slags transelignende underdanighet til det kirkelige system, kan det være meget effektivt. I møte med den moderne verdens krav til åpenhet, er det katastrofalt.

Jeg er enig med Haram i at dersom man bevisst velger å leve i spenning til hva DKK lærer, kan man ikke kalle seg et offer. Men man kan kalle seg en opposisjonell. Det er en fullt ut legitim posisjon å innta, og dessuten en nødvendighet for at utvikling skal kunne skje.

 

Svar
Kommentar #2

Randi Johnsen

44 innlegg  890 kommentarer

Naive konvertitter?

Publisert over 6 år siden

Jeg er litt usikker på hva Trygve Jordheim ønsker å antyde ved å bruke dette uttrykket i overskriften, men vil gjerne kommentere Nergårds påstander slik de fremkommer i artikkelen om boka hennes. Selv konverterte jeg til Den katolske kirke midt på 1980 tallet, og i løpet av de 25-26 årene jeg har vært medlem av denne kirken, har jeg ikke en eneste gang blitt konfrontert med et trosgrunnlag jeg ikke var kjent med fra før jeg konverterte. Jeg har heller ikke greid å oppfatte at det hersker noe tabu omkring temaene homofil praksis, samboerskap, gjengifte eller skilsmisse, dersom man ikke regner det som kirken har som trosgrunnlag som et tabu i seg selv, særlig dersom dette trosgrunnlaget ikke endrer seg i pakt med det sekulære samfunnets forståelse av verdier. Jeg erindrer at Gro Harlem Brundtland konfronterte den daværende pave Johannes Paul med kirkens syn på abort og prevensjon, og mente at kirkens holdning var grusom og livsfarlig. Senere forskning har fakisk vist at Den katolske kirkes holdning i disse spørsmålene ikke er så livsfiendlig som Brundtland ville ha det til. Som den daværende paven kommenterte, en politiker som Brundland har i beste fall perspektiver  10-20 år fremover, mens kirken har ambisjoner om å ha perspektiver inn i evigheten. Kirken definerer seg selv som "Guds folk på vandring --mot sannhet". En slik definisjon innebærer at kirken ser det som viktig å være i dialog med alle sine medlemmer og samfunnet forøvrig. Men som Haram kommenterer, en dialog innebærer at begge parters standpunkter blir ansett som gyldige. Men denne definisjonen innebærer også etter min mening at kirken selv er klar over at ny innsikt kan endre forståelse og praksis. I den katolske kirken, verdens største trossamfunn, vil slike prosesser gå langsomt. Kirkens konservatisme i de nevnte spørsmål, kan også ses på som en betryggelse, at dens trosgrunnlag ikke blir endret alt etter hva som er oppfattet som rett til enhver tid av det sekulære samfunn, men som de faktisk begrunner ut fra Bibelen og kirkens tradisjon.Det er vel dette som gjør kirken til kirke, at den har sine skriftlige kilder og sin tradisjon å lene seg på når kontroversielle spørsmål diskuteres. Men ny forståelse av kildene og endring av praksis er altså ikke noe nytt i DKK. Også dette har de jo blitt sterkt kritisert for opp gjennom århundrene.

Svar
Kommentar #3

Trygve W. Jordheim

98 innlegg  127 kommentarer

«Naive konvertitter»

Publisert over 6 år siden

Jeg mener ikke å antyde noe med dette begrepet. Arnfinn Haram, derimot, sier ganske rett ut at noen konverterer uten å ta inn over seg hva Den katolske kirke mener i en del spørsmål, fordi de regner med at det vil skje en endring:

– Noen hopper bukk over temaer de er uenig i, fordi de håper kirken vil forandre holdning om noen år. Hvis de velger å ikke forholde seg til det som er gjeldende, må de være forberedt på å ta noe av støyten for det, sier Haram.

Slik jeg tolker dette, mener han at å konvertere i håp om en snarlig endring i kirkens samlivsetiske holdninger, er naivt.

Svar
Kommentar #4

Olav Rune Ekeland Bastrup

91 innlegg  2603 kommentarer

Om å ta støyten

Publisert over 6 år siden
Trygve W. Jordheim. Gå til den siterte teksten.

– Noen hopper bukk over temaer de er uenig i, fordi de håper kirken vil forandre holdning om noen år. Hvis de velger å ikke forholde seg til det som er gjeldende, må de være forberedt på å ta noe av støyten for det, sier Haram.

Slik jeg tolker dette, mener han at å konvertere i håp om en snarlig endring i kirkens samlivsetiske holdninger, er naivt.

Ingen konverterer til DKK på grunnlag av hva kirken lærer om samlivsetiske spørsmål. Man konverterer til den katolske tro. Som troende er jeg ikke pliktig til å mene det samme som Vatikanet om prevensjon, homoseksualitet, gjengifte mm. Jeg har min rett til å tenke selv og jeg har min samvittighet. DKK opererer ikke med kadaverdisiplin overfor de enkelte troende. Jeg er selvsagt også fri til å mene at det kirkelige system og det kirkelige hierarki har mange sider som må tåle grunnleggende og systematisk kritikk, Det har ingen ting med illojalitet å gjøre. I den grad man er opposisjonell, tar man også støyten samtidig som man forsvarer sin plass som opposisjonell og arbeider for endringer der man mener de er berettiget. Jeg vet om svært mange katolikker som tar støyten, som er opposisjonelle, men som samtidig er noen av de mest lojale medlemmer kirken har, nettopp fordi deres lojalitet faktisk er blitt satt på prøve. Lojaliteten kan settes på ekstremt harde prøver, det er sant, mye mer for prester og ordensfolk enn for den alminnelige troende. For de fleste i den siste gruppen vil det oftest være i spørsmålet om skilsmisse og gjengifte at lojaliteten settes på prøve, fordi det er her de fleste konkret vil møte kirken med vrangsiden ut. I en slik situasjon nytter det ikke å være naiv. Samtidig er ikke systemet nødvendigvis så rigid som det kan se ut som for en utenforstående. Den kirkelige jus har følsomme mekanismer.

Svar
Kommentar #5

Bente Haukaas

48 innlegg  1442 kommentarer

For å si noen få ord om temaet:

Publisert over 6 år siden

Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsen om indre taushet.

I nettutgaven av «Vårt Land» (10.03.2011) kan man lese følgende: «– Det finnes mange syn på homofili, skilsmisse, gjengifte og samboerskap i alle kirkesamfunn. Men de fleste steder kan man snakke om det. I Den katolske kirke er disse temaene tabu, sier Nergård.»

Jeg kjenner meg, som nevnt, ikke igjen i beskrivelsen av at man ikke kan snakke om det. Under bla «2002-krisen» i USA snakket vi om homofili og dens betydning for de sex-overgrepene som da var blitt avdekket. Selv ga jeg klar beskjed om at jeg var sint og frustrert over det som var skjedd. Men det var kanskje en annen side ved homofili hun tenkte på? Vi kunne nemlig også lese i samme artikkel: «Men etter hvert blir tausheten rundt private forhold også beklemmende, sier hun. Ikke minst fordi hun har flere homofile venner, og ser hvordan de virkelig må skjule viktige deler av sitt liv.»

Jeg forstår dette slik at hun evt mener at Kirkens lære fører til at homofile må leve sammen i det skjulte. Kirken kan ikke fornekte sin egen lære hvor ekteskapet mellom mann og kvinne blir sett på som Guds design. Hvis Nergård vil hjelpe sine homofile venner på veien til hellighet, er det bedre hun henviser dem til «Courage», den katolske organisasjonen som hjelper homofile som ønsker å leve i tråd med kirkens lære. Selv kan hun få hjelp hos «Encorage» en katolsk organisasjon som hjelper homofiles famile og venner som ønsker å leve i tråd med kirkens lære.

http://www.couragerc.net/

http://www.couragerc.net/EnCourage.html

Når det gjelder temaet skilsmisse og gjengifte, så VAR dette også tema i min gruppe, da jeg ønsket å konvertere. Min private situasjon er slik at jeg trenger en mann med annullering eller en som aldri har vært gift om jeg vil gifte meg igjen. Tøffe saker, men fullt mulig å leve med. Jeg konverterte ikke med bind for øynene. Det er Gud som er vårt sentrum enten vi nå er single eller gifte. Når folk forteller meg at de vil konvertere, pleier jeg å si at det skal de bare gjøre dersom de tror at Jesus innstiftet den katolske kirke. Tror de det, så er det ikke spesielt vanskelig å finne ut av resten om man tar tiden til hjelp, ber og søker veiledning om man er usikker. Tror de derimot IKKE det, så råder jeg dem til å ikke konvertere!

Jeg kjenner ingen samboende katolikker. Hvem som er skilt, hvem som er gift og hvem som er ditt og datt blant de jeg kjenner innen min menighet , vet jeg faktisk om. Vi er nemlig ikke så tause om vårt privatliv som Nergård vil ha det til (under forutsetning av at Nergård er korrekt sitert i den nettutgaven av «Vårt land» som jeg referer til).

Siden Nergård opplyser (samme referanse) at hun selv ble samboende etter konverteringen, så tenker jeg at enten så har hun ikke bekjent dette i skriftemål, eller så har hun truffet en prest som ikke våget å fortelle henne at hun burde slutte med sin synd. Hvis det siste er tilfelle hadde det gjerne vært en idé om hun hadde gitt beskjed til presten om at hun følte seg lurt og feilveiledet da det evt etter hvert gikk opp for henne. Dersom presten ikke ville høre på hennes klage over ikke å ha fått korrekt veiledning i forhold til livssituasjon, så burde kanskje biskopen være neste stopp. En slik prest trenger jo selv veiledning for ikke å lede andre på avveie.

Generelt kan vi kankje forstå slike prester om vi legger godviljen til. Kanskje de er redde of å støte folk ut i mørket og vekk fra Gud. Kanskje de håper på Den Hellige Ånds virke i personen over tid. Personlig tror jeg at med litt takt og tone, samt omsorg for personen det gjelder, så bør en spade kalles for en spade. En synd er en synd ...

Norge er et langstrakt land og prestedekningen er ikke like god alle steder, slik at det er ikke vanskelig å forestille seg at konvertitter får ulik opplæring. Dette tror jeg man jobber med å finne en løsning på.

Jeg er fullt ut enig med pater Haram når han sier (fortsatt samme ref):

«– Kirken er tydelig på hva den står for. Hvis man velger å leve i et spenningsforhold til kirkens lære, bør man ikke påta seg en offerrolle, man må ta ansvar for sine valg, mener han. Haram understreker at konvertitter også må ansvarliggjøres (...).»

Vi er tross alt voksne mennesker utstyrt med en moden vilje. Vi er ikke tenåringer. At prosessen henimot den katolske kirke slett ikke behøver å være en dans på roser, skal jeg gladelig skrive under på. Den første tiden etter konvertering varierer nok fra person til person ....

NB! Dette er min eneste kommentar på denne tråden. Jeg er ikke aktiv her lenger og vet av erfaring at man kan bli hengende med mye lenger enn man hadde tenkt om man ikke er klar på grensene. Siden problemstillingen relaterte seg til egen kirke, syntes jeg at det var viktig å komme med i allefall en kommentar om temaet!!



Svar
Kommentar #6

Randi Johnsen

44 innlegg  890 kommentarer

Om å være naiv

Publisert over 6 år siden

Jeg blir ikke så rent sjeldent konfrontert med at det å tro på Den trenige Gud, Jesu oppstandelse og hans frelse av menneskeheten, altså selve kjernepunktene i den kristne tro, er svært naivt, og ja, direkte tåpelig. Denne holdningen kjenner vi jo igjen hos fremtredende ateister som for eksempel Richard Dawkins som blant annet har skrevet boka "The God Delusion", på norsk: Gud: en vrangforestilling.

Jeg tilhører imidlertid til dem som er så naiv at jeg ikke bare tror på disse helt sentrale trossannhetene, men også at Den hellige Ånd er med kirken, alle dager og til verdens ende. Og DHÅ er med hele kirken som er alle dens medlemmer. Som Rune Ekeland Bastrup skriver om, må man tenke selv og handle ut fra egen samvittighet. Selv har jeg møtt sterk støtte for dette syn hos de prester og biskoper jeg har vært i kontakt med. Jeg har sittet i endel diskusjonsfora i kirken opp gjennom årene, og ja, det er endel uenigheter blant katolikker i samlivsetiske spørsmål, ikke bare blant oss vanlige kirkemedlemmer, men også blant geistlige og ordensfolk. Dette registrerer jeg i en kirke i et land der den er en minoritet, og jeg kan bare forestille meg at diskusjonene og uenighetene er høyst tilstede blant den godt over milliarden mennesker som tilhører denne kirken i resten av verden. Nå har ikke jeg konvertert til katolisismen i den tro og overbevisning om at jeg ville være i stand til å endre det jeg ikke liker, men jeg er likevel overbevist om at det nytter å si ifra hva man oppriktig tror er rett. Og dette har jeg gjort i de fora jeg har hatt en rolle i, og det har vært meninger som ikke er i tråd med kirkens lære både i samlivsetiske spørsmål og omkring andre tema. Og her spiller min "naive" tro på DHÅ inn, jeg tror rett og slett at kirken som kirke vil komme frem til det som er sant, selv om det tar noe tid. Jeg er nok litt uenig med Rune i at man kan skille skarpt mellom kirkens tro og dens samlivsetikk, men er helt enig med han i at kirken som organisasjon (noen kaller dette kort og godt for kirkens hierarki) ikke har så veldig mye med kirkens tro å gjøre. Min erfaring er at det er ikke tabubelagt å komme med kritikk, men at det skaper uro og problemer dersom man har som utgangspunkt at kritikken man kommer med skal tas til følge og helst umiddelbart. Jeg anser dette for å være både hovmodig og arrogant. Men alle kirkens medlemmer bør etter evne bidra til at for eksempel dens samlivsetikk blir best mulig i overenstemmelse med kirkens tro. Men i vår kirke har vi ulike roller og ulik innflytelse, og det synes jeg er helt rimelig. Overleveringen av Jesu budskap fra generasjon til generasjon har aldri vært og må ikke bli noe enmanns-show, der populismen blir sterkt fremtredende. Og det er denne oppgaven som er kirkens hovedoppgave, og det krever besindighet, refleksjon og dyp forståelse av hva kristen tro er og innebærer. Kirken er et felleskap og dersom man vil tilslutte seg den, må man akseptere dette felleskapet som er der, og ikke prøve å definere hva kirken skal være kun ut fra egne ønsker og behov. Når det er sagt, så mener jeg det er helt rett å sloss for å hindre at andre mennesker blir krenket og nedverdiget eller undertrykket. Min erfaring er at dette er fullt ut legalt å gjøre i kirken, også når det innebærer kritikk av kirken selv.

Svar
Kommentar #7

Jan Einar Øvensen

0 innlegg  4 kommentarer

Taushetskultur i DKK ?

Publisert over 6 år siden

Snarere enn en taushetskulur, vil jeg si at det eksisterer en åpenhetskultur i DKK. Blant lekfolk er det ikke uvanlig at samlivsetiske spørsmål diskuteres "så busta fyker".  Det er nesten påfallende hvor uenige katolikker kan være om slike sørsmal, samt kvinnelige prester, sølibtatet, hierarkiet og mye annet. Og det forventes ikke at vi skal "holde kjeft", men at vi, når vi kommuniserer med ikke katolikker, skal være ærlige på hva som er våre private meninger kontra Kirkens lære. Her må vi være tydlige. Uenigheter til tross, virker det sakramentale fellesskapet som et sterkt lim og skaper en lojalitet som innebærer at den enkelte har lært seg å leve med at forandringer skjer langsomt og ikke alltid i den retning man selv ønsker.

Kirkens morallære er streng, kan synes svært firkantet og nesten umulig å leve helt opp til. Samtidig er Kirkens møte med det enkelte menneske  preget av en fintfølende omsorg hvor kadaverdisiplinen settes til side for å komme den enkelte i møte. Troen på at Guds godhet i mennesket over tid vil ha sin virkning gjennomsyrer Kirkens sjelesorg på det praktiske plan. Helligjørelse, å vokse i Kristus, innebærer jo en bevegelse fra noe som kan være ganske så skrøpelig....   For en del år tibake spurte jeg daværende rektor ved en katolsk skole her til lands om en lærer ville bli bedt om å trekke seg hvis det kom fram at han/hun var samboer. Rekoren svarte at det ikke ville være aktuelt, men at man selvfølgelig kunne håpe at vedkommende lærer ville bli inspirert til å endre sin sivile status!

Svar
Kommentar #8

Bente Haukaas

48 innlegg  1442 kommentarer

Glemte noe, SLUTTKOMMENTAR.

Publisert over 6 år siden

Jeg glemte å ta med at jeg har sett yngre samboere i kirken. Disse har imidlertid visst hvor de sto i forhold til katolsk lære. De satt i benkeradene under Messen og gikk ikke frem for å motta kommunionen uverdig. (Innen katolsk tro sier vi at de som vet om at de har syndet grovt og likevel mottar kommunionen, de gjør dette uverdig og pådrar seg samtidig «Guds vrede» som er noe annet enn menneskers vrede).

Konvertitter har ulikt ståsted for sin omvendelse til den katolske kirke. For det er jo det det er: en fravendelse fra det man sto for før (evt den kirke man  var medlem av) og en «tilvendelse» til det nye, den kirke man nå blir medlem av. Et av spørsmålene blir vel hvor godt man klarer fravendelsen fra det som var ... Gud kan gjøre godt ut av ondt, sies det. Siden jeg brukte noen år av mitt liv på å vende Gud ryggen, så måtte tilbakevendingen bli en introspektiv reise, en reise hvor Gud og jeg sammen så på forskjellige ting. Jeg husket nøyaktig i hvilken situasjon jeg parkerte Gud og hvordan jeg etterpå letet etter noe å fylle hullet etter troen med. Jeg skal ikke dytte min personlige livshistorie på leserne. Derimot vil jeg fortelle at mer enn noe annet har jeg forstått hvor lett denne verden kan vende om på tingene slik at det som ser godt og forlokkende ut faktisk er ondt, i følge kristen tro.

Denne forståelsen har jeg tatt med meg inn i Kirken. Lettvinte løsninger er ikke noe for meg! Mitt budskap til medkristne blir selvsagt preget av mine egne opplevelser av at det er lett å komme til trå på en sidesti som ser farbar ut, (men som ikke er det) spesielt hvis man treffer andre som lufter de samme tanker. Man kan ikke ta en sko av en type på den ene foten og så en annen type sko på den andre. Dvs man kan nok få det til, men det spørs om det er klokt ... Personlig tror jeg at det klokeste er å holde seg til Bibelen, katekismen og ecyklicaer, ta seg tid i bønn med Gud i enerom (for å skjerme seg for uheldig påvirkning fra andre «kanaler»).

Jeg tror at Den Hellige Ånd er med Kirken «inn til verdens ende», men jeg tror at mindre hellige ånder prøver å få innpass også og på insmiskende vis evt vil prøve å lokke de troende på avveie, lek som lærd.

Når det gjelder organisering, så tror jeg at det fins både formelle og uformelle strukturer og kanaler i alle organisasjoner. Dét interesserer meg ikke noe videre. Min interesse er å stå i en fruktbar relasjon til den treenige Gud. Mitt håp er at alle vi som går veien sammen, til slutt ender opp sammen i det evige livet hos Gud, - at ingen lokkes bort eller går forgjeves.

Nesten som om det skulle være bestilt kommer denne bokutgivelsen samtidig med fasten. Så fikk vi anledning til å diskutere vår tro på det riktige tidspunkt. «Vend om å tro på evangeliet», sa presten til meg da han tegnet askekorset på min panne.

Noen prester sier: «Kom i hug, menneske, at du er støv og at du skal venda tilbake til støv”.»

Gode påminnelser, begge to ...

Velsignet Faste!

TAKK FOR MEG!

Svar
Kommentar #9

Njål Kristiansen

140 innlegg  18016 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Bente Haukaas. Gå til den siterte teksten.

«– Kirken er tydelig på hva den står for. Hvis man velger å leve i et spenningsforhold til kirkens lære, bør man ikke påta seg en offerrolle, man må ta ansvar for sine valg, mener han. Haram understreker at konvertitter også må ansvarliggjøres (...).»

Jeg har aldri vært i tvil om hva jeg gikk til da jeg konverterte for 15 år siden. Jeg lever riktignok i et spenningsforhold på noen punkter, men på de fleste andre punkter har jeg ikke noe problem med å stå fast på at jeg tror det den katolske kirke tror og bekjenner. De mål og retningslinjer som kirken trekker opp anser jeg som retningsgivende og mål å strekke seg etter, mål som er det gunstigste om man bare har mulighet til å klare å oppnå. Av og til mulig, av og til ikke mulig nok. Kirken tar menneskelige hensyn, og Gud har aldri pålagt oss noe vi ikke skal være i stand til å mestre.

Når det er sagt, må man være oppmerksom på at det er mye menneskeverk også i den katolske kirke. Mennesket er ikke perfekt, men jeg tror det er en ambisjon for det troende fellesskap i den katolske kirke å utgjøre en masse som strekker seg etter det bedre.

Svar
Kommentar #10

Kjetil Kringlebotten

17 innlegg  686 kommentarer

Publisert over 6 år siden
Olav Rune Ekeland Bastrup. Gå til den siterte teksten.

Ingen konverterer til DKK på grunnlag av hva kirken lærer om samlivsetiske spørsmål. Man konverterer til den katolske tro. Som troende er jeg ikke pliktig til å mene det samme som Vatikanet om prevensjon, homoseksualitet, gjengifte mm.

Kor har du fått dette ukatolske skiljet mellom tru og etikk frå?

Svar
Kommentar #11

Bente Haukaas

48 innlegg  1442 kommentarer

Jeg hadde satt strek, Njål.

Publisert over 6 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.

Jeg lever riktignok i et spenningsforhold på noen punkter, men på de fleste andre punkter har jeg ikke noe problem med å stå fast på at jeg tror det den katolske kirke tror og bekjenner. De mål og retningslinjer som kirken trekker opp anser jeg som retningsgivende og mål å strekke seg etter, mål som er det gunstigste om man bare har mulighet til å klare å oppnå.

Ser at du henvender deg til meg etter at jeg hadde sluttet av. Verdidebatt er et godt forum, men det har ikke truffet meg helt hjemme fordi jeg hadde håpet på å få snakke hovedsaklig om hvordan forhindre avkristningen av Norge (samtidig som man tillater andre religioner).

På denne tråden er det imidlertid forhold innen egen Kirke som er tema, nemlig hvordan konvertitter relaterer seg til Kirkens morallære. Når jeg skrev (ovenfor) at deler av egen konverteringsprosess ble «tornefull», så henger det sammen med at jeg i mitt yrke har sett mye lidelse. Det var mye jeg måtte veie for og i mot, måtte be Gud hjelpe meg med å forstå under prosessen henimot Den Katolske Kirke. (Uten at jeg vil utdype det her, så tror jeg det kan finnes et og annet unntakstilfelle. Jeg ville trengt en konkret sak å forholde meg til for å ha kunnet si noe meningsfullt).

Det tok sin tid før jeg var klar til å gi Kirken mitt 100% JA. I tillegg til tanken på andre, så hadde jeg også mitt eget liv å ta vare på. Tenk om jeg som var blitt enslig skulle komme til å forelske meg i en protestantisk skilt mann og så finne ut at giftemål var umulig fordi mannen evt ikke kunne få annullert sitt første ekteskap? Kunne jeg leve med det?

Jeg kom frem til at det kunne jeg (med Guds hjelp). Jeg hadde klart meg som enslig før, så hvorfor skulle jeg ikke greie det nå? Ville Gud gi meg en mann, så ville det være flott. Ville han ikke det, så var det kanskje andre ting han kunne bruke meg til, tenkte jeg. Den katolske kirke lærer dessuten at vi kan forene vår lidelse med Jesus. Da blir heller ikke lidelsen forgjeves. Den brukes og kommer andre til gode. (Her vil protestanter være uenige).

Ekteskapet er i den katolske kirke , som du vet, Njål, et sakrament.

Jeg syns at Karol Wojtyla (JPII) forklarer hvordan dette sakramentet kan etterleves i kjærlighet og gjensidighet i «Love and Responsibility». Christopher Wests artikler om «The Theology of The Body» tar opp samme tema. En liten smakebit av West på denne linken:

http://www.christopherwest.com/page.asp?ContentID=27

Jeg tror det, Njål, at konvertering ikke er en engangs-opplevelse. Konverteringen fortsetter hele livet. Gud jobber i våre hjerter helt til vi dør. For den som vil lytte til Gud, så er muligheten for ytterligere omvendelse alltid til stede (tror at vi alle trenger det, konvertitt som «innfødt» ...). Vi er forskjellige, har forskjellige indre forsvarsmekanismer (om vi skal låne vokabular fra den psykodynamiske fløy). Gud vet det og han går i vår takt enten det nå er før eller etter opptakelse i Den Katolske Kirke. Gud elsker oss når vi ber ydmykt og han elsker oss når han ser oss synde (har jeg lært). Han elsker oss så høyt at han har gitt oss friheten til å takke endelig ja eller nei til ham.

Nye medier har gitt oss unike muligheter til å fortelle om Gud og hans vilje for oss. I våre dager kan vi oppfylle misjonsbefalingen via Internett. Tar søkende mennesker seg tid til å lese og å finne ut forskjellen på ulike kirkesamfunn, så får de de opplysninger de trenger for å kunne foreta et informert valg.

Personlig vil ikke jeg råde noen til med vitende og vilje å trå utenfor Guds veier (slik de står beskrevet i Bibelen og de ti bud), men jeg fordømmer heller ikke de som trår utenfor. Dommen hører kun Gud og han alene til! Gud har oppfordret oss til å elske våre medmennesker. Kan Gud elske oss alle, så bør vel vi også kunne gjøre det uavhengig av hvilke synder som begås (selv om man ikke liker andres synder). Jeg tror forøvrig at det er klokest å konsentrere seg om egne synder før man henger seg opp i andres.

Det er ikke hva den enkelte mener om dette og hint som er det viktige, men hvordan gå på Guds vei slik han vil det. Hvis vi alle skal velge vår vei selv, så kunne jo de av oss som kom fra andre kirkesamfunn bare blitt der. Hvorfor ta seg bryet med en konvertering dersom den kirken man allerede var medlem av satt på den fulle sannheten?

Skriftestolen står åpen når vi ber om det, når ting vi ikke forsto plutselig går opp for oss. Ser at Olav Rune mener taushetsplikten nærmest fører til «en slags transelignende underdanighet til det kirkelige system». Det er en mening jeg ikke deler. Derimot tror jeg at det er vanskelig å være prest. Hvordan i all verden skal man til en hver tid greie å huske hva man har hørt i skriftemål og som dermed er taushetsbelagt og hva personer har fortalt utenom skriftemålet (som ikke er taushetsbelagt)? Er man usikker, så er nok det klokeste å tie stille, ...

Jeg kan ikke akkurat si at jeg føler meg i en «transelignede tilstand» når jeg skrifter. Underdanig er jeg heller ikke. Har ikke anlegg for slikt. Ydmykhet overfor Gud og hans vilje (jmf de ti bud) er noe annet.

Vi skal elske Gud først og dernest elske andre som oss selv, i følge det nye budet Jesus ga. (Matt 22: 37-39).

Å elske seg selv, betyr, slik jeg tolker det, å akseptere og like seg selv (stå på godfot med seg selv) inklusiv de sider hos seg selv som man måtte finne mindre attraktive og som man evt må streve litt for å holde i tøyler. Den som ikke elsker seg selv, er heller ikke i stand til å elske andre. Når man står på godfot med seg selv, så har man også mulighet til å realisere de evner og den livsglede Gud har lagt ned i en, men dog innenfor de rammer som er mulige (Guds rammer, økonomiske rammer, rammer begrenset av sykdom, sosiale rammer osv. osv).

Du fikk et langt svar, Njål, fra en som allerede hadde erklært sin avslutning. Temaet er stort og det er vanskelig å si noe kort om det, syns jeg, da. Det viktigste for meg var å få frem at konverteringen ikke er ferdig i det øyeblikk man formelt kan kalle seg katolikk.

Jeg syntes du fortjente et svar, men ett sted må grensen gå. Jeg har deltatt alt for lenge på VD. Streken må settes et sted. Jeg setter streken her med to vers av en salme av Elias Blix. Jeg minnes den fra barneskolen, den gang vi begynte skoledagen med en bønn og en salme:

«No livnar det i lundar, 
no lauvast det i li,
den heile skapning stundar 
no fram til sumars tid

Det er vel fagre stunder 
når våren kjem her nord
og atter som eit under 
nytt liv av daude gror.»

Etterord:  Med denne salmen fikk jeg samtidig sluttet ringen mht min «innmeldelse» i 'Verdidebatt'. Jeg kom opprinnelig, som nevnt, for å hilse på andre som ønsker å bevare kristentroen i Norge slik at de som kommer etter oss skal ha reelle valgmuligheter mht tro/ikke-tro. Jeg går i troen på at «nytt liv av daude gror» uavhengig av hvordan den generelle kristne debatten føres her i Norge.

Fortsatt Velsignet Faste og Guds Fred!

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Jarl Henning Ulrichsen kommenterte på
Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge
4 minutter siden / 634 visninger
Torry Unsgaard kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
11 minutter siden / 202 visninger
Siv Engebråten Bonde kommenterte på
Berøringens vendepunkt - oppstandelse og sårbarhet
13 minutter siden / 107 visninger
Kjetil Mæhle kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
42 minutter siden / 1027 visninger
Georg Bye-Pedersen kommenterte på
Polariseringens pris
rundt 1 time siden / 253 visninger
Roger Christensen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 1 time siden / 2879 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Kampen om de kristne velgerne
rundt 1 time siden / 202 visninger
Kjersti Aspheim kommenterte på
Enslige asylbarn må ikke sendes ut av Norge
rundt 1 time siden / 634 visninger
Arild Kvangarsnes kommenterte på
Evolusjonslære, kreasjonisme og vitenskap
rundt 3 timer siden / 1707 visninger
Johan Velten kommenterte på
Eit svarestrev i Larsens lesarbrev
rundt 3 timer siden / 1027 visninger
Njål Kristiansen kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2879 visninger
Roald Øye kommenterte på
Hellig krutt-tønne
rundt 3 timer siden / 2879 visninger
Les flere